Til dere med angst

[Gjest Gjest]

En person nær meg sliter veldig med ulike typer problemer (sosial angst, dødsangst, dårlig selvbilde, spiseforstyrrelser osv.) Dessverre skaper dette også problemer for oss rundt fordi vedkommende ikke ønsker å søke hjelp/innser effekten og omfanget.

For oss rundt, venner og familie, er det sårende å til stadighet havne i diskusjoner fordi vi har sagt eller gjort ting som kan tolkes som en fornærmelse/nedsettende av vedkommende, oppleve at denne personen lyver/vrir på sannheten for å skaffe seg oppmerksomhet og få sympati, baksnakking av andre mennesker som prøver å være forståelsesfulle osv. Vedkommende vil også f.eks prioritere å dra på kaffebesøk til kjærestens familie kontra ungenes skoleavslutning. (Bare et eksempel på ting som har skjedd med tilsvarende aktiviteter. Men kort sagt: barna prioriteres alltid sist)

Det jeg lurer på er om dere som sliter med angst kan forklare meg litt om hvordan dette er og hvordan man skal "takle" dere. Begynner å bli sliten av å "forstå" dårlig oppførsel....psykiske problemer el ikke.

Kan også nevne at konfrontasjon er forsøkt men vedkommende blir da hysterisk sinna. Har vel en forstilling om at h*n ikke vil bli stigmatisert. (Vedkommende kan virke helt "normal" for folk som ikke er helt nære fordi vedkommende som sagt lyver mye)

[Gjest Gjest]

Ut fra det du skriver kan jeg ikke se at dette handler om angst i noen form. Det høres mer ut som et ekstremt oppmerksomhetsbehov, en eller annen form for personlighetsforstyrrelse?

[Gjest Gjest]

Legen har gitt diagnosen angst men du har helt rett i at det er flere ting her ja...

[eximus]

Selv om man sliter med angst har man jo en personlighet. Valg denne personen gjør trenger jo ikke nødvendigvis ha med angsten å gjøre Etter min mening må det være lov å stille spørsmålstegn dersom hun med angst handler slik at ungene forsømmes....

[Gjest Gjest]

Dette skrev jeg i et annet innlegg:

Den annerkjente amerikanske forskeren Jon Kabbat-Zinn har i 15 år hatt et program som heter mindfulness based stress reduction (MBSR) som bruker meditasjon og yoga for å bedre en rekke forskjellige helseproblemer, blant annet angst. Grunndig forskning viser at de som deltar i programmet raskt får en nedgang i angst og at etter 6 måneder er det nesten ingen av deltakerne som opplever noen angst overhodet. Programmet er rett og slett den beste dokumenterte måten å bli kvitt angst på. Kurset finnes i Sverige men går over 8 uker med kurs en dag i uken så det er vel uaktuelt for deg. Poenget er imidlertid at det er meditasjon og yoga som hjelper ikke først og fremst deres undervisningsmetode. På nettet kan du bestille både bøker de har laget som beskriver meditasjons og yogateknikkene og cder som veileder deg gjennom meditasjon. Kjøp disse og følg opp programmet og gå på yoga og meditasjonskurs kurs i norge så blir det med 99% sikkerhet kvitt angsten etter hvert. På kjøpet får du en haug av andre helsefordeler som du finner dokumentert på de samme nettsidene (og andre steder på nettet) og langt bedre generell livskvalitet.

[Gjest Gjest]

Dårlig atferd skal ikke aksepteres bare fordi en person har en diagnose. De tingene du beskriver kan jeg heller ikke se har sammenheng med diagnosen angst heller. En diagnose kan være en forklaring på hvorfor noen mennesker er som de er, men det mange ikke er klar over er at en diagnose hovedsakelig skal være et hjelpeelement for å finne korrekt behandling og for at passienten skal kunne forstå seg selv bedre. En diagnose er ikke en sydom som gjør at man skal unnskylde det de gjør og at alt de gjør er ok bare pga diagnosen.

Mennesker som har problemer kan behandles med omtanke ja det er klart, man kan ha forståelse og førsøke å ikke dømme. Men det å ikke dømme er ikke på noen måte det samme som å ikke godta. Det er klart at man må stille samme forvetning til mennesker med en psykisk lidelse som til dem som har en like hemmende fysisk lidelse. Er det mer ok at en person med angst lyver enn at en person som er lam lyver?

[Rainbow Brite]

En person nær meg sliter veldig med ulike typer problemer (sosial angst, dødsangst, dårlig selvbilde, spiseforstyrrelser osv.) Dessverre skaper dette også problemer for oss rundt fordi vedkommende ikke ønsker å søke hjelp/innser effekten og omfanget.

For oss rundt, venner og familie, er det sårende å til stadighet havne i diskusjoner fordi vi har sagt eller gjort ting som kan tolkes som en fornærmelse/nedsettende av vedkommende, oppleve at denne personen lyver/vrir på sannheten for å skaffe seg oppmerksomhet og få sympati, baksnakking av andre mennesker som prøver å være forståelsesfulle osv. Vedkommende vil også f.eks prioritere å dra på kaffebesøk til kjærestens familie kontra ungenes skoleavslutning. (Bare et eksempel på ting som har skjedd med tilsvarende aktiviteter. Men kort sagt: barna prioriteres alltid sist)

Det jeg lurer på er om dere som sliter med angst kan forklare meg litt om hvordan dette er og hvordan man skal "takle" dere. Begynner å bli sliten av å "forstå" dårlig oppførsel....psykiske problemer el ikke.

Kan også nevne at konfrontasjon er forsøkt men vedkommende blir da hysterisk sinna. Har vel en forstilling om at h*n ikke vil bli stigmatisert. (Vedkommende kan virke helt "normal" for folk som ikke er helt nære fordi vedkommende som sagt lyver mye)

Det er klart det er slitsomt å være tilknyttet noen som har så store problemer at det renner over!

Lurer på noen ting,

Er det vedkommenes barn, eller er det deres/andre i familiens?

I forhold til eksempelet du nevner, er det stor forskjell på en skoleoppvisning med masse barn og foreldre, som krever en viss type adferd, og å dra på kaffebesøk i noens stue. Det er nok såpass enkelt at h*n føler seg trygg hos sine svigerforeldre, og et kaffebesøk gir energi, fremfor en stor ansamling mennesker hvor man må late som at man er noe man ikke er, altså noe som krever mye energi.

I en stue hos en annen familie (som ofte føles så mye mer velfungerende enn egne familier, fordi man ikke er like godt innvevd i deres mønstre og vaner), kan man få lov til å være seg selv og slappe av. Kanskje svigermor/far interesserer seg for hvordan det går, og h*n får mulighet til å snakke om ting dere i deres familie er lei av å høre på (som også er en naturlig reaksjon).

Er du sikker på at vedkommende -lyver-? Kanskje er det slik h*n opplever situasjonen, og til tross for at dere synes det er helt på trynet (og det kan godt være at det er det), så vil vedkommende likevel ha behov for å bli sett og få bekreftet sine følelser og opplevelser. Eller kanskje tør h*n ikke å si ting som det er til dere fordi dere alle har havnet inn i et mønster alle er lei av (noe som vil være veldig vanlig, og veldig forståelig)?

Jeg reagerer alltid når folk snakker om oppmerksomhetsbehov. Hvem har vel ikke det? Prøv å gå gjennom en lang, uavbrutt tidspreiode, uten å bli vist noen oppmerksomhet, uten å bli sett, uten å bli hørt. Jeg er sikker på at vi alle sammen kan få en fornemmelse av hvor vondt det er. Ofte, hvis man er sammen med noen som er lei seg eller har det vanskelig, prøver man å komme med løsninger som vil gjøre situasjonen bedre. Det man kanskje heller trenger, er en skulder å gråte på. Noen som ikke prøver å finne løsninger. Som ikke skal ta vekk de følelsene man har og erstatte de med positive følelser. Men noen som tillater de vonde følelsene å være der. Som ser vedkommende for hva h*n er. "Ja, nå har du det vanskelig, det skjønner jeg!". Det er jo det vi gjerne vil høre selv også, når vi er lei oss eller har det vanskelig. Vi vil jo bli forstått.

Det viktigste er ikke hvem som har rett og hvem som har galt, vi ser verden med ulike briller uansett. Man kan komme langt med en geniun og ikke-dømmende nysgjerrighet; "hvorfor gjør vedkommende som h*n gjør?". Hvem kan vel svare det spørsmålet bedre enn vedkommende selv? Kanskje er det godt at noen spør? På vedkommenes premisser. Kanskje ønsker h*n å søke hjelp, men vet ikke hvordan? Er kanskje redd?

Jeg forstår godt at du og dere blir slitne! Ta godt vare på dere selv i det, for det -er- vanskelig å leve med mennesker med psykiske problemer. Noen ganger trenger man å gjenoppdage hverandre. Å bli kjent med hverandre på nytt.

H*n mener sannsynligvis ikke noe vondt med å prioritere på en måte som virker underlig for utenforstående. Sannsynligvis er det overlevelsesteknikker. Å bevare den lille energien man har til rådighet, og ikke utsette seg for "unødvendig" energitap. Og ikke minst, å unne seg det som skal til for å komme litt ovenpå, - som feks et kaffebesøk hos svigers.

Når jeg leser innlegget ditt, får jeg ingen opplevelse av en person med en personlighetsforstyrrelse eller dårlig oppførsel. Jeg får en opplevelse av en person som har det veldig vanskelig, og som ikke vet/klarer å håndtere problemene sine. H*n er heldig som har dere! En dag når h*n ikke er så syk, vil h*n nok være veldig takknemlig for det dere har gjort for h*n! Pårørende gjør en uvurderlig jobb, og man fortjener å være stolt av seg selv i forhold til det!