Dere som har handikappede i familien...

[Gjest Gjest]

Her om dagen satt jeg på t-banen, da det kom på en mor med et barn i rullestol. Datteren var kjempesøt, i syvårsalderen, men åpenbart ute av stand til å ta vare på seg selv. Jeg satt for meg selv og tenkte på hvor tøft det må være å ha ansvar for en annen person resten av livet til vedkommende, og hvor mange hverdagshelter som faktisk finnes der ute. Da moren reiste seg og øynene våre møttes, smilte jeg til henne. Jeg sa ingenting, men jeg smilte.

Da fikk jeg en skyllebøtte. "Det er ikke synd på meg, og du trenger ikke smile sånn til meg!" freste hun, før hun gikk av vognen.

Jeg ble veldig trist der jeg satt. Jeg mente ikke noe galt med å sende mor et smil, men samtidig vet jeg at jeg ikke hadde gjort det samme med en mor med et friskt barn.

Er det slitsomt å få oppmerksomhet av fremmede mennesker?

[Gjest Frysepulver]

Tror ikke det er uvanlig at man føler det sånn, man orker ikke blikkene og medlidenheten.

Jeg er ikke handicappet i den forstand, men har vært mye syk, sittet i rullestol i forbindelse med det etc. Jeg har nok også reagert på medlidende blikk og "oppmuntrende smil", men har ikke skjelt ut noen. Husker jeg fikk stygge blikk på matbutikken da jeg hadde med en søster på rundt 10 år som bærehjelp. Jeg stod ved siden av ungen som bar en tung kurv - men det folk ikke visste var jo at jeg var nyoperert, skulle ikke bære, i dårlig form og søsteren min hadde tilbudt seg å være med meg så jeg fikk handlet litt.

Da hadde jeg lyst til å skrike til de hva jeg hadde vært gjennom de siste ukene

Blir jo en vanskelig greie dette... På den ene siden var du i din fulle rett til å smile til henne, og du mente det positivt - på den andre siden er hun sikkert utslitt og drittlei av akkurat den typen greier. Hun skulle selvfølgelig ikke ha blitt så sint, men det sprakk vel.

Har smilt til folk selv jeg, så jeg er litt delt på midten jeg og.

I forbindelse med jobb har jeg hatt med et handicappet barn å gjøre, og jeg merket blikkene vi fikk når vi beveget oss ute blant folk.

Endret 24. november 2007 av Frysepulver

[Maxine Grey]

Ja, noen dager er så utmattende at man ikke orker å forholde seg til folk. Andre dager kan ett blikk og et smil bare oppleves som hyggelig. Og dette er det jo helt umulig for andre å forholde seg til. Men ett råd kan jeg gi:

Ikke smil og nikk til folk du ikke kjenner fordi barnet de er sammen med er funkjsonshemmet. Det vet de så inderlig vel fra før. Les heller avisen eller se ut av vinduet, med mindre barnet henvender seg direkte til deg.

[Fibi]

Kanskje hun hadde en ekstremt dårlig dag....

Jeg smiler ofte til menesker jeg ikke kjenner om vi får blikk kontakt. Feks om noen har med seg et barn jeg legger merke til. Eller en søt hund for den slags skyld. Det trenger slett ikke være pga av noe jeg oppfatter som negativt eller at jeg synes synd i personen.

Jeg har en sønn som gjør mye av seg i en del situasjoner, og jeg opplever ofte at noen betrakter ham, hvorpå de smilertil meg, jeg synes selv det er hyggelig, men det er jo klart det er forskjell på fok. Ofte kan man jo se litt på andre om de forsøker å gjøre seg litt "usynlig". Da ser jeg såklart en annen vei.

[Gjest tullfrid]

Jeg satt for meg selv og tenkte på hvor tøft det må være å ha ansvar for en annen person resten av livet til vedkommende, og hvor mange hverdagshelter som faktisk finnes der ute. Da moren reiste seg og øynene våre møttes, smilte jeg til henne. Jeg sa ingenting, men jeg smilte.

Det kan jo tenkes at de tankene du satt med, gjenspeilte seg i øynene dine, og at denne moren la merke til det. Tilsvarende kunne smilet ditt ha vært annerledes dersom du tenkte på noe helt annet, f.eks. dersom barnet hadde gjort noe søtt eller morsomt like før, som både du og moren smilte av. Da er det ikke sikkert at moren hadde reagert.

Du spør hvordan man skal oppføre seg... det finnes vel ingen fasitsvar på det. I en ideell verden vil vi ikke legge merke til at noen er annerledes, og dermed ikke tenke "medlidende" (men i høyeste grad velmente) tanker.

I den virkelige verden er det naturlig for oss å legge merke til alt som skiller seg ut, og det kan være tankevekkende.

Jeg tror handicappede mennesker (eller foreldrene deres) kunne tenke seg å ikke bli "lagt så merke til". At det var naturlig med annerledeshet. Jeg pleier ihvertfall å være bevisst på det, men jeg vet jo ikke hva mennesker med handicap synes om det.

[estrella]

Jeg smiler til så mange som mulig når jeg går fordi dem. Får som regel et smil tilbake. Jeg synst det er koselig når fremmede smiler til meg, fordi da virker folk mye gladere og fornøyde.

Men jeg forstår at noen med et handikappet barn kan ta det negativt, på den måten at det virker som vi synst det er synd på dem. Selv om hadde det vært meg hadde jeg smilt tilbake. Min mor jobbet på et avlastningshjem(jobber nå på psykisk avd. for ungdom, så derfor jobbet), og da hadde hun de(barna) med seg hjem, og vi gikk ut på ting. Folk smilte til oss, de trodde nok det var søster el. broren min. Vi smilte jo tilbake, men igjen, hvis det er den skikkelige mamman, så kan hun være litt lei av å få medlidenhet hele veien.

[Kosemose]

Jeg har ingen personlig erfaring med dette, men jeg vil tro at foreldre til handicappede barn er like forskjellig som oss andre, og at de som vi har gode og dårlige dager. Mitt inntrykk er at mange som har handicappede barn og mange som selv er handicappede, på en måte ønsker minst mulig fokus på det, de ønsker å være/bli behandlet som "alle andre". Men "alle andre" er jo heller ikke like, og noen får mer oppmerksomhet og smil enn andre. Jeg syns ikke et handicappet barn gir unnskyldning for å skjelle ut noen som smiler i det blikk møtes. Jeg smiler til alle jeg møter blikket til, og kommer ikke til å slutte med det

[Gjest Pipp]

Jeg hadde også blitt lei meg om jeg hadde blitt skjelt ut for å smile til en person.

Jeg smiler ofte til mennesker som rører noe ved meg. En søt hund eller katt. Et barn som sier noe søtt, eller som er sjarmerende og søker kontakt med meg på bussen. Ja, mange andre også. Eldre for eksempel.

Om jeg hadde smilt til en mor med et handicappet barn kunne det like gjerne vært at jeg smilte av at barnet smilte eller kikket på meg, heller det enn at jeg synes synd på henne. Det er vel i så fall barnet det er synd på, eller hva?

Skjønner jo at det er slitsomt med ekstra oppmerksomhet, men det blir litt dobbeltmoral for meg å i et øyeblikk bli sur for å bli smilt til for så å bli sur om de ikke får hjelp med vogn eller rullestol av trikk eller buss altså...... Folk blir redd for å gjøre feil...

[Gjest Gjest_mamma_*]

Jeg har en funskjonshemmet gutt på to og et halvt år. Jeg kan godt skjønne denne mammaens følelser, selv om det kanskje var litt vel hissig

Vi føler ikke at det er synd på oss, eller stakkars oss. Det at man blir sett på som om det er synd på oss, bekrefter noe som er vedlig sårt. Nemlig det er barna våre er så mye mer enn deres funskjonsheminger. Barna våre er like perfekte som alle barn. Bare det at de har en del problemer og vansker.

Gutten min er 100pleietrengende. Men et fantastisk, nydelig menneske, som jeg elsker over alt.

Jeg skulle øsnke folk kunne lære seg å se barna bak funskjonshemningene. Det er nemlig det barnet, som er barnet vårt.

Så derfor er det sårende, å få velmenende smil evt kommentarer. Etc.

Det går an å være hel, lykkelig, ja enda mer lykkelig, om man har funskjonshemmet barn. Så det er ikke synd på oss.

Alt i livet er forgjengelig.

[Gjest Gjest]

Har ikke selv funksjonshemmede barn, men sjefen min har syndrombarn. Deres barn er 100% pleietrengende, og deres hverdag er mye mer krevende en hverdagen til oss som har funksjonsfriske barn.

På jobb har det alltid vært åpenhet om sjefens barn. Vi har alltid kunne spørre foreldren hvis det er noe vi lurer på ang barnets funksjonshemning.

Jeg tror nok også at foreldrene merker på andre om man spør av ren nysjerrighet eller om man er oppriktig intressert i barnet.

Dette barnet er et så herlig barn. H*n har et ansikt og et vesen som kan smelte en stein, og foreldrene er veldig klar over barnets sjarmerende vesen. Denne sjarmen er noe som gjør foreldrenes hverdag mye lettere, for er de slitne og lei, så holder det å se på barnet, og da blir det negative så lite i forhold til det positive.

Så til spørsmålet ditt. Jeg tror ikke noen foreldre eller funksjonshemmede vil ha medlidende blikk og smil. De vil bli behandlet på en naturlig måte, bli tatt hensyn til der det trengs -som alle oss andre.

[La Luna]

Det kan jo tenkes at de tankene du satt med, gjenspeilte seg i øynene dine, og at denne moren la merke til det. Tilsvarende kunne smilet ditt ha vært annerledes dersom du tenkte på noe helt annet, f.eks. dersom barnet hadde gjort noe søtt eller morsomt like før, som både du og moren smilte av. Da er det ikke sikkert at moren hadde reagert.

Det tenker jeg også. At det rett og slett lyste medlidenhet ut av øya dine, nettopp fordi det var slike tanker du hadde. Det blir ikke det samme som det mange andre her sammenligner det med, vanlig smil til ukjente mennesker.

[Miramiss]

Jeg jobber en del med et funkjsonshemmet barn som går i 1.klasse, og det er en utrolig givende jobb! Det som derimot er veldig trist, er samfunnet generelt, og også helsevesnets forutinntatte mening om denne personen.

H*n forstår ingenting, h*n vil aldri kunne snakke, det bor ingen inni der o.l.

Men det er så feil. H*n er utrulig sjarmerende, kan nå si både mamma og pappa, hei og nei. H*n ler når man gjør noe dumt, forteller en vits, kommer til noe morsomt i et eventyr, når de andre barna leker med h*n. H*n fleiper mye med oss og har en humor uten like.

Viser tydelig missnøye når det er noe h*n ikke liker, så h*n kommuniserer jo godt på sitt eget vis.

Jeg tror at om man går inni en slik jobb med den meningen at h*n ikke kan noe som helst, så vil h*n heller ikke lære så mye.

Foreldrene behandler h*n så mye som mulig likt med andre barn. H*n er med på scootertur, til badeland, på besøk, aker, disser, ser barnetv ++.

H*n er deres nydelige barn, og jeg vil ikke si at jeg synes synd i de. Visst byr h*n på litt flere utfordringer, men h*n er likefullt et herlig menneske, akkurat slik som h*n er!

Men kan skjønne at noen får for mye blikk, og at det rett og slett blir for mye.

Jeg har hatt funksjonshemmede i klassen min da jeg gikk på grunnskolen, og da jeg gikk videregående, og jeg sitter igjen med det at man ikke må glemme de, ta de med som en del av resten av gjengen, for det er faktisk nettopp det de er.

[Gjest Flau på egne vegne]

Jeg er desverre heller den rake motsetningen til deg, for jeg klarer desverre ikke å unngå å stille i slike situasjoner. Så du ville nok med ditt forsøk på ett vennlig smil og forståelse ha blitt godt mottatt om jeg satt ved din side. Skjønner godt at det oppleves vanskelig at mange skal vise sin sympati, men det må allikvel være bedre enn å møte slik som meg. For jeg stirrer jeg, forsøker å danne meg et bilde om hva som feiler barnet, hvilke ting det kan klare selv i det daglige, legger godt merke til f.eks. bleia i buksa til barnet osv. og tenker på hva foreldrene må takle i løpet av en dag....

[Gjest Gjest]

Jeg er desverre heller den rake motsetningen til deg, for jeg klarer desverre ikke å unngå å stille i slike situasjoner. Så du ville nok med ditt forsøk på ett vennlig smil og forståelse ha blitt godt mottatt om jeg satt ved din side. Skjønner godt at det oppleves vanskelig at mange skal vise sin sympati, men det må allikvel være bedre enn å møte slik som meg. For jeg stirrer jeg, forsøker å danne meg et bilde om hva som feiler barnet, hvilke ting det kan klare selv i det daglige, legger godt merke til f.eks. bleia i buksa til barnet osv. og tenker på hva foreldrene må takle i løpet av en dag....

Stakkar, stakkars deg da

Det må jo være direkte pinlig og ekkelt for deg å møte handikappede når du ikke klarer å la være å stirre.

[Gjest Gjest_Propell_*]

Jeg er nok en sånn som smiler på bussen...

Men når jeg møter funksjonshemmede barn, har det aldri falt meg inn å tenke på hvordan det er å ha omsorg for dem. Det er kanskje fordi jeg ikke har barn selv, -innsikten min i foreldrerollen er muligens litt begrenset...

Jeg smiler derimot ofte, men da er det som oftest til barna selv, dersom jeg har blikkontakt med dem. Synes det blir litt unaturlig å ikke smile til et barn som ser på meg.

Litt større barn kan ha mye å fortelle, og jeg synes det er morsomt å snakke med dem om de vil.

Jeg tror ikke selv jeg forholder meg så mye anderledes til barn med synlige vansker enn andre. Ser de på meg, smiler jeg. Vil de snakke med meg, vil jeg gjerne snakke med dem. Er de ikke interessert i meg, ser jeg på noe annet...

Jeg håper jeg ikke støter noen foreldre med å se på/snakke med barna deres.