Jeg er redd

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Jeg har ikke noen problemer med å gå på butikken, eller ta bussen til sentrum. Jeg sier jo ikke noe annet enn ja eller nei i slike situasjoner, dessuten er det så kortvarig at jeg alltid vet at det bare er snakk om få minutter.

Det er verre når jeg er sammen med mennesker i sosiale situasjoner. Jeg har få venner, men de jeg har står ganske nærme. En gang ble jeg invitert på fest av min venn, og i flere dager i forveien satt jeg og gruet meg. Jeg måtte jo være sammen med andre mennesker, og verst av alt var at de var på min alder.

I går hadde jeg eksamen, og jeg gruet meg noe forferdelig. Det gjorde mange andre og. Forskjellen var at jeg gruet meg for å være i samme rom som jevnaldrende mennesker, mens de andre gruet seg for sleve prøven.

Siden jeg går på universitet har jeg ikke obligatorisk oppmøte på skolen, og jeg har faktisk aldri vært på en eneste forelesing. Det eneste jeg var på var de obligatoriske timene i ex.fil., det var det eneste.

Jeg har det egentlig fint. Jeg vil si jeg trives godt i mitt eget selskap.

Men problemet er at det er det eneste jeg ser. Når jeg hver dag sitter alene, prater med meg selv, så er det kun det jeg finner glede i. Jeg var som sagt på fest med vennen min, dette var første gang i mitt liv jeg noen gang har vært på fest.

Men det var en positiv opplevelse, jeg syntes det var gøy å være med mennesker og feste, men det kom sent og vanskelig og etter en god del alkohol.

Jeg er redd at angsten tar overhånd, og at jeg isolerer meg og dermed mister mye av det som i livet som er verdt å leve.

Jeg er redd jeg kommer til å bli kjæresteløs, barnløs og ikke ha noen annen sosial aktivitet utenom det jeg er "pålagt" (familie, skole, evt. jobb).

Mange vil si at jeg rett og slett burde gi meg i kast, og faktik ape etter andre normale mennesker og sosialiseres.

Men det er faktisk ikke så lett. Det er som det er en vegg mellom meg og det jeg ønsker jeg kunne vært.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal løse dette problemet.

Kunne det vært en idé å gå til psykiatrisk behandling?

Jeg har allerede hatt samtaler med psykolog pga en depresjon, men dette med angst var ikke noe jeg tok særlig nevneverdig da.

[Gjest nextlife]

Hva med en kombinasjon av psykolog/psykiater, psykiatrisk sykepleier og støttekontakt.

De kan kanskje bygge opp et behandlingstilbud som kan minske angsten, bygge opp selvtilliten din og sosialisere deg. Har du et psykiatrisk dagsenter i nærheten kunne kanskje det være en idè.

[Crash]

Hvor gammel er du?

[Gjest TS]

Hvor gammel er du?

Jeg er nitten.

[Gjest Gjest]

Her kan du få utrolig mye hjelp. Så mye backup som de gir der må du lete lenge etter: www.aldri-alene.com

[Gjest Gjest]

Den beste måten å bli kvitt angst på er meditasjon og yoga. Forskeren Jon Kabat-zinn har i over 15 år drevet et program hvor pasienter med diverse lidelser læres yoga og meditasjon. Resultatene er grundig dokumentert gjennom mange år og hos folk med angst har nesten alle deltakerene blitt kvitt angsten fullstendig etter et halvt år (den første bedringen merker de imidlertid ofte med en gang). Jeg ville kombinert de å gå til en psykolog med å melde meg på kurs i yoga og meditasjon og gjøre en meditasjon om morgenen på for eksempel 20 minutter. I tillegg vil jeg tatt et par timer hos en akkupunktør fordi akkupunktur kan roe angst ganske bra uten at du selv trenger å gjøre en innsats.

http://www.mindfulnesstapes.com/series2.html

http://www.mindfulnesstapes.com/series1.html

http://www.umassmed.edu/content.aspx?id=41252

http://www.amazon.com/Full-Catastrophe-Liv...s/dp/0385303122

[Gjest Blondie65]

Jeg har et ytterst lite snev av dette selv.

I tillegg til å søke profesjonell hjelp vil jeg anbefale deg å sette deg mål selv. Minst en gang pr ... (jeg brukte uke da jeg begynte med dette, men kanskje det bør være måned for din del i starten) skal du oppsøke en aktivitet sammen med andre. Du sier at du hadde det kjekt når du først kom dit - akkurat sånn har jeg det også. Det slår imidlertid aldri feil - jeg kan synes det er kanongøy å bli invitert og så kommer skrekken noen dager før.

Imidlertid har min livserfaring lært meg at jeg er mye flinkere til å grue meg enn det som er nødvendig. I 99 % av tilfellene der det er slik at jeg gruer meg på forhånd så blir det både koselig og gøy å gå.

En av de tingene jeg sa til meg selv var: du går dit, blir det for jævlig så gå hjem igjen. Men du går dit. Jeg har oppdaget at "tvangen til å gå dit" blir mindre nødvendig etterhvert. Tankene om at jeg kvir meg og at "det blir sikkert ikke gøy" etc. dukker stadig opp, men jeg gjenkjenner dem og gjemmer dem vekk. De hjelper jo ikke på noe.

Så du kan altså mestre dette og er ikke dømt til et evig fortapt ensomt liv. Nøkkelen til å finne kjæreste er å komme seg ut "der ute". Akkurat den biten haster ikke for meg. Men det å mingle med venner og gjøre artige ting, feste eller reise sammen med dem det nyter jeg nå.

[*Svima*]

Jeg fikk veldig god hjelp av kognitiv terapi mot sosialangsten min.

"Kognitiv terapi:

Her lærer personen med sosial angst å reagere på andre måter en det de vanligvis gjør på situasjoner som frembringer angst. Man læres også opp i hvordan tankemønsteret bidrar til å forsterke angsten, og ofte kan man lære seg svært effektivt hvordan man kan endre dette tankemønsteret.

Slik terapi utføres av psykolog eller psykiater og har vist seg svært ofte å være veldig effektiv."

-Klippet fra denne artikkelen på Lommelegen.

[Gjest Gjest]

Det virker som du er beviss på situasjonen, og er villig til å gjøre noe med den. Og da kommer det til å bli bedre!

Jeg kjenner meg igjen i det med folk, har store problemer med fester, det å høflighetsprate med andre og bare oppføre meg naturlig i slike sammenhenger. Men det hjelper å ha gode venner som man kan henge med. Begynne med en person som du kjenner godt, og etter hvert møte en av deres venner, i kontrollerte sammenhenger, slik at man blir mere trygg på dem og ser at det ikke er skummelt. Folk flest, til og med de utadvendte, er glade for å ha "trygge havner", selv når de er på fest. Man må ikke på død og liv snakke med alle og være ultrasosial, det er lov å holde seg til de(n) man kjenner best. Bare det å være tilstede, uten å føle seg presset til å snakke med mange mennesker, er helt lov. Og alkohol hjelper (selv om det kanskje ikke er politisk korrekt å si...), mange klarer å ha det fint på fest og være edru, men vi er nok en del som faktisk må ha det for å kunne slappe av og ikke tenke så mye og bekymre oss.

Jeg trives også absolutt best alene, men til avveksling er det nok sunt med litt sosial omgang, i begrensede former.

Hva med å gå på pub med vennen din? Da slipper du å forholde deg til andre, du har den personen du kjenner fra før, samtidig er man jo i en setting der andre folk er, uten at man må forholde seg så mye til dem.