Sinne

[Gjest Anonymous]

Jeg lurer på en ting. Når du og kjærsten din er uenige. Er det da normalt at en plutselig klikker og blir rasende, slamrer med dører osv? Slik opplever jeg det. For meg er det veldig vanskelig og takle. Jeg har alltid kontroll over sinnet mitt. Jeg er ikke vant med slike utbrudd. Spesielt heller ikke over den minste ting. Syns dette er vanskelig. Det begynner å komme tilbake igjen. Denne tilbake vendende styrken og sinnet i utbruddene. Var redd for at noe skulle bli ødelagt jeg...

[Usikker]

Jeg kan bli så sint at jeg smeller i dører og kjefter og smeller. :-?

Noen ganger fordi jeg blir sint - andre ganger fordi jeg blir fortvilet fordi jeg ikke klarer å gjøre meg forstått. Eller at "mottaker" ikke kan/vil/gidder/evner å forstå. Frustrasjon gjør meg sint......

Men - synes nå tross alt det er bedre å slamre med ei dør - enn å gå til fysisk angrep på noen da! 8)

Vi er forskjellige vi mennesker - vi takler ting forskjellig. Noe skriker høyt, andre slamrer med dører - mens andre igjen klarer å være rolig!

Synes du skal snakke med kompisen din jeg. Fortelle at du blir redd og utrygg når han reagerer slik. Så kan han kanskje fortelle hvorfor han reagerer som han gjør! 8)

Kommunikasjon er en flott ting - men du verden så vanskelig det er mange ganger!

[Tusenfryd]

Jepp, her kan det gå en dør eller to i "kampens hete" . fra begge sider. Vi er temperamenstfulle, og holder ingenting inni oss. Det blir det bare magesår av. Og å smelle en dør er bråkete, men det er en død ting, og det går fort over.

Har aldri kastet noe etter ham, men det har jeg gjort i et annet forhold... der var det litt mer enn normalt temperament da - der handlet det om å forsvare seg mot ukontrollerbart sinne som også var rettet mot meg - så siden jeg har opplevd det - og det unner jeg ingen - er jeg trygg på at dette sinne vi viser hverandre av og til er helt ufarlig og rett og slett slippe ut damp.

[Gjest Minnie Emmerdale]

Jeh blir ikke sint slik at jeg hever stemmen eller smeller med dørene- jeg blir bare stille og hvis det er andre i rommet så forlater jeg det. En tur ut i frisk luft hjelper godt.

Minnie

[Tusenfryd]

Må forresten si noe jeg synes er ganske viktig... nå dro jeg litt på skuldrene og sa at dette var helt greit... jeg mener selvsagt at dette er helt greit hjemme hos oss. Vi vet hvor vi har hverandre og ingen blir usikre av det smeller i en dør eller at en stemme blir hevet.

MEN - og det er et viktig MEN - hvis du føler deg utrygg og synes dette er vanskelig, da må dere snakke sammen om det. Du må kanskje akseptere at han slipper ut litt damp, og han må finne seg i å ikke få slippe ut riktig så mye riktig så ofte og akkurat på den måten.

Trygghet i et forhold er viktig, og er dette vanskelig, må dere sammen finne en løsning. Å smelle en dør er ikke nødvendigvis å "klikke" - men et menneske kan klikke i sinne, selv om han eller hun ikke smeller dører.

Kommunikasjon - når dere begge er rolig - er viktig.

[Atmi]

Jeg kan også bli sinna ja. Men tror det er veldig forskjellig hvor utagerende vi er. Det som er viktig er hva denne personen gjør mot deg.. Om han klarer styre seg slik at du ikke blir overtrampet liksom. Det ligger mye kraft i slikt sinne og litt dumt hvis det gjør det apatisk.

[Gjest Gjesta]

Jeg kan bli fryktelig sinna, men det er sjelden jeg viser det fysisk ved å slamre med dører og liknende...Sinnet mitt kommer gjerne ut av kjeften og består av mange stygge kommentarer som jeg oftest angrer senere... :oops:

[Gjest Mel]

Jeg har "litt" temperament, så jeg brøler og smeller med dørene som en 5-åring.

Jeg klarer sjelden å diskutere rolig - pleier fort å ende med høy stemmebruk, masse armer og ben som skal "forklare" - også begynner jeg å gråte. Skikkelig dårlig "triks" - men det er ikke med vilje!

[Gjest Lea]

Både jeg og sambo kan eksplodere. Han eksploderer kraftigere enn meg og de første gangene ble jeg ganske redd. Grunnen til at han reagerer på denne måten er ganske komplisert og han har sine grunner.

Her smeller det i dørene stadig vekk, men sjeldnere enn før. Vi kjenner hverandres svake sider og vet hvor grensen går. Likevel er jeg fryktelig flink til å tvinge frem krangler.

Jeg tror at det kan være sunt å få ut litt damp en gang i blandt jeg, men ikke dersom den andre parten blir redd. Hvis jeg ikke får rast i fra meg en geng i blandt så ender jeg ofte opp med å bli furtete og irritert. Egentlig er dette det verste jeg vet, både hos meg selv og hos andre.

[waco]

Når man skal måle sinne, kan man ofte tenke ut fra "når vet du at det smeller", dvs når er det ingen vei tilbake....?

Hvis man kan vite allerede timer i forveien at steikepanna går i fleisen, så er det mye man kan prate om.

Waco

[Atmi]

Når man skal måle sinne, kan man ofte tenke ut fra "når vet du at det smeller", dvs når er det ingen vei tilbake....?

Hvis man kan vite allerede timer i forveien at steikepanna går i fleisen, så er det mye man kan prate om.

Waco

Det er spennende å ane dypet som egentlig er inni tankene dine Waco. Hehe - du er ikke så ille egentlig...

:D

[Gjest Kinga]

Jeg blir sjelden ordentlig sint, men eksploderer bokstavelig talt når jeg først blir det.

Synes det er befriende faktisk. Har vokst opp i et hjem hvor lydnivået har vært høyt til tider, men har heldigvis aldri følt meg utrygg hjemme. Når man har fått skreket fra seg og slamret med dørene, er ting over.

Jeg blir faktisk mer utrygg av mennesker som går og bærer sitt sinne inni seg. Jeg synes de er vanskelige å lese, og er redd for hva de kan si og gjøre for å få ut det de bærer på.

Selvsagt er det forskjellige grunner til å bli sint, og en person som er hissig og oppfarende for bagateller og alt og ingenting, gjør meg heller ikke særlig trygg. En slik person er jeg ikke selv (håper jeg). Kjenner jeg at jeg blir irritabel for småplukk, går jeg på trening. Boksetrening eller skytetrening f.eks. er topp! Blir man skikkelig sint og ikke vil la det gå ut over noen, tar man for seg det man ikke vil ha av kjøkkenservise lenger, og knuser det (gjorde det for etpar år siden faktisk - jeg var alene hjemme og smadret mine egne ting; kjapp vårrengjøring).

Men i krangler med min kjære holder jeg meg max til hevet stemme og slamring i dører, ja.

Vibeke

(ganske kontrollert vanligvis)

[Atmi]

Jeg blir faktisk mer utrygg av mennesker som går og bærer sitt sinne inni seg. Jeg synes de er vanskelige å lese, og er redd for hva de kan si og gjøre for å få ut det de bærer på.

Viktig side av saken ja

[Gjest Sivi]

Jeg er ikke av den sorten som slamrer med dørene. Kan nok heve stemmen litt, men ikke skriking.

Jeg blir faktisk mer utrygg av mennesker som går og bærer sitt sinne inni seg. Jeg synes de er vanskelige å lese, og er redd for hva de kan si og gjøre for å få ut det de bærer på.

Jeg tror det er en myte at de som ikke blir høylytt sint, bærer sinne inni seg. Jeg blir sint, kan også gi uttrykk for det, uten å skrike, slamre, slå...

[Gjest Anonymous]

Jeg blir høylytt og veldig sarkastisk når jeg blir sint, tidligere smelte jeg med dører, trampet i gulvet og kunne knuse ting, men det var i forhold med en som har likt lynne som meg.

I dag er jeg gift med en mann som er rolig, og som nøyer seg med å rynke panna når han er sint. Og hvis sinne hans( en gang i året) er rettet mot meg, da vet jeg at jeg burde skjemmes og at jeg har tråkka i salaten :oops:

Han har gjort meg roligere, det ser for dumt ut å klikke helt mens partneren er rolig, derfor er jeg blitt mere saklig i diskusjonene.

Jeg blir nok en bedre person sammen med han.

Til de som sier at det er skremmende å ikke få ut sinnet, vell min mann jobber(snekkrer, skrur på bil el.l) når han er i dårlig humør, og jeg vasker huset. Slik kan vi i perioder få mye forefallende arbeid gjort

Synne

[Lula]

Jeg blir svært sjelden sint.

Om jeg likevel blir det, så gir jeg KLART uttrykk for hva jeg mener, og deretter forlater jeg gjerne stedet for å få litt tid for meg selv. Men jeg smeller ikke med dører eller hyler og skriker. Det er liksom ikke meg.

Min samboer er heller ikke av den høylydte typen.

Jeg vil aldri starte/gå inn i en krangel når det er andre tilstede. Jeg synes selv det er veldig ubehaglig hvis jeg er hos venner og de begynner å smkrangle :-?

[Nilma]

Jeg har "litt" temperament, så jeg brøler og smeller med dørene som en 5-åring.

Jeg klarer sjelden å diskutere rolig - pleier fort å ende med høy stemmebruk, masse armer og ben som skal "forklare" - også begynner jeg å gråte. Skikkelig dårlig "triks" - men det er ikke med vilje!

Jeg også!! :oops:

[Litago]

Jeg blir sarkastisk og arrogant når jeg blir sint.

Det er ihvertfall ikke konstruktivt!!!

Tror poenget her er å bli kjent med hvordan din partner uttrykker sinne. Hvor ofte blir han sint, hva blir han sint på grunn av og hvordan er reaksjonen hans?

Du må dessuten finne ut hvordan du er når du er sint.

Og hvordan du føler det når han fyker opp.

En gang dere er i balanse (verken sinte eller sure) så kan du ta det opp.

Det gjorde mannen min og jeg. Han er nemlig veldig rolig og ble svært forvirret over min fresende arroganse! Og jeg var kjempe-irritert på at han ikke tok til motmele der og da! :o

Men nå kjenner vi hverandre. Og jeg kan frese og han kan trekke seg inn i seg selv. Og så prater vi om det når det hele har roet seg. :D