Selvinnsikt?

[Gjest Gjest]

Etter å ha lest litt av en annen tråd her lurer jeg på følgende:

1) I hvilken grad tør vi å åpent stå for meninger vi vet at de rundt oss oppfatter som ukonvensjonelle/feil/osv. Unngår vi temaet eller klarer vi å akseptere meningsforskjellene selv om de kanskje vitner om ulike verdisyn/livsfilosofier ol?

2) Har vi et reflektert forhold til hvorfor vi ha de meningene vi har? Er vi genuint i stand til å være objektive og kanskje måtte innrømme etterhvert at vi tok feil? Hvor godt selvinnsikt ift. hvorfor du mener det du gjør vil du vurdere deg selv til å ha i situasjoner der du egentlig bare synser om emner du ikke har praktisk erfaringsgrunnlag på? (de fleste har f.eks meninger om det motsatte kjønn...men det er jo fortsatt "motsatt")

[Tabris]

1. Til en viss grad er jeg ganske så åpen om mine ukonvensjonelle meninger, men jeg fronter dem jo ikke i alle sammenhenger. Nettopp fordi jeg selv kan ha endel meninger som skiller seg ut fra hva folk flest mener, så har jeg som regel ikke problemer med å akspetere andres livssyn og livsfilosofier - bortsett fra når de går tvert i mot de tingene jeg selv brenner for. Der kreves det litt ekstra jobbing fra min side.

2. Jeg mener selv jeg har et reflektert forhold til mange av de meningene jeg har, siden de er basert på mange års lesning, diskusjoner og filsofoering - og det er da også disse meningene jeg kan være rimelig åpen om. Meninger jeg har som bare er tuftet på fordommer, og ikke kunnskaper, går jeg stille i dørene om, logisk nok.

Jeg kan innrømme at jeg tar feil - kanskje ikke i selve diskusjonen, men i hvert fall etterpå. Men jo mer det dreier seg om noe jeg brenner for, jo vanskeligere er det. Men jeg vil heller gå gjennom den vonde prosessen enn å leve på en illusjon.

[Gjest Gjest Julie]

Hvor godt selvinnsikt ift. hvorfor du mener det du gjør vil du vurdere deg selv til å ha i situasjoner der du egentlig bare synser om emner du ikke har praktisk erfaringsgrunnlag på? (de fleste har f.eks meninger om det motsatte kjønn...men det er jo fortsatt "motsatt")

Jeg synes ikke man må ha erfaringer fra alt man har meninger om. Menn og kvinner har også meninger om hverandre uten å ha erfart hvordan det er å være mann/kvinne.

Våre meninger kan stamme fra erfaringer, men også fra observasjoner, sanseinntrykk, teoretisk kunnskap, andres erfaringer, o.a.

Jeg synes derfor ikke selvinnsikt nødvendigvis er ensbetydende med erfaringer. Men det kan naturligvis også være det. Folk som selv ikke har barn kan fint ha meninger om "barn og utearbeidende foreldre" uten å beskylde dem for mangel på selvinnsikt av den grunn.

[Gjest Jenna88]

Etter å ha lest litt av en annen tråd her lurer jeg på følgende:

1) I hvilken grad tør vi å åpent stå for meninger vi vet at de rundt oss oppfatter som ukonvensjonelle/feil/osv. Unngår vi temaet eller klarer vi å akseptere meningsforskjellene selv om de kanskje vitner om ulike verdisyn/livsfilosofier ol?

2) Har vi et reflektert forhold til hvorfor vi ha de meningene vi har? Er vi genuint i stand til å være objektive og kanskje måtte innrømme etterhvert at vi tok feil? Hvor godt selvinnsikt ift. hvorfor du mener det du gjør vil du vurdere deg selv til å ha i situasjoner der du egentlig bare synser om emner du ikke har praktisk erfaringsgrunnlag på? (de fleste har f.eks meninger om det motsatte kjønn...men det er jo fortsatt "motsatt")

I mine øyne bygger selvinnsikt mye på kunnskap om seg selv og egne reaksjons/handlingsmønstre. Når en kjenner seg selv så godt at en vet hva en reagerer på, hvorfor, og hvorvidt det er rasjonelt, har en kommet et godt stykke.

Selvinnsikt handler også om erfaringer, men jeg tror en kommer langt ved å bli bedre kjent med seg selv. Så lenge en har et åpent sinn, vil jeg konkludere med at de fleste bør kunne uttale seg om diverse saker. Det er ikke slik at en nødvendigvis må ha barn, for å uttale seg om hvordan barn bør oppdras eller behandles.

[Gjest Gjest]

I mine øyne bygger selvinnsikt mye på kunnskap om seg selv og egne reaksjons/handlingsmønstre. Når en kjenner seg selv så godt at en vet hva en reagerer på, hvorfor, og hvorvidt det er rasjonelt, har en kommet et godt stykke.

Selvinnsikt handler også om erfaringer, men jeg tror en kommer langt ved å bli bedre kjent med seg selv. Så lenge en har et åpent sinn, vil jeg konkludere med at de fleste bør kunne uttale seg om diverse saker. Det er ikke slik at en nødvendigvis må ha barn, for å uttale seg om hvordan barn bør oppdras eller behandles.

Er egentlig enig med deg, men har en litt selvinnsikt vet en også at det er vanskelig å kunne forutse tanker og handling hos seg selv før en har vært i en gitt situasjon, og har erfart hvordan en reagerer.

Det er veldig lett å si "slik skal ikke jeg gjøre det når jeg får barn", uten noen gang å ha erfart det selv. Kanskje har h*n rett i at h*n aldri kommer tiil å gjøre det slik, men h*n kan ikke garantere det før h* har vært der.

Et eksempel; jeg vet at jeg er kald og rolig i nødstilfeller, og at panikken kommer etterpå, det har jeg erfart flere ganger.

Men likevel har jeg selvinnsikt nok til å innse at det kan være nødsituasjoner der jeg kanskje ikke vil reagere på vin vanlige samlede måte. Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg vil reagere dersom jeg havner midt oppe i en trafikkulykke med dødsfall... det har jeg aldri erfart.

Ut i fra hva jeg har opplevd tidligere vil jeg anta at jeg takler det greit nok der og da, men jeg kan aldri garantere det før jeg har erfart det!

[Gjest Gjest Julie]

Ut i fra hva jeg har opplevd tidligere vil jeg anta at jeg takler det greit nok der og da, men jeg kan aldri garantere det før jeg har erfart det!

Greit nok det. Samtidig - når man kommer med sine meninger er vel ikke målet at man blir bundet opp av svaret som ble gitt. Livet er jo ikke statisk, det er i stadig endring.

Jeg gir hvertfall ikke svar med tanke på at det skal garantere for noe i fremtiden. Hvis jeg garanterer, så betyr det at andre har klageadgang og reklamasjonsrett. Det ønsker jeg jo ikke...

[Gjest Frk Åberg]

Jeg er enig med de andre som skriver at man ikke må ha erfaring for å kunne synse. Det er ikke sånn at de med barn selv, vet alt om alle barn. Så den selvsikkerheten enkelte med barn får, er kanskje skumlere, siden de uten barn i det minste vet at de ikke vet. Om du skjønner.

Jeg mener ellers at jeg er dårlig til å skjule det hvis jeg er uenig med noen. Men jeg prøver å være bevisst på å ikke trumfe igjennom ting som går på personlige valg, eller å prøve å gi folk dårlig samvittighet.

Jeg prøver også å si fra hvis jeg ikke har enormt erfaringsgrunnlag. Jeg mener at jeg med full rett kan uttale meg i diskusjoner om barn, men jeg merker at jeg ofte slenger på at jeg er barnløs. Ikke for å unnskylde meg, men for å si at jeg ikke har førstehåndserfaring.

[Gjest Gjest]

Greit nok det. Samtidig - når man kommer med sine meninger er vel ikke målet at man blir bundet opp av svaret som ble gitt. Livet er jo ikke statisk, det er i stadig endring.

Jeg er jo ikke uenig med deg i dette, men min erfaring tilsier også at dess mer erfaring en har, jo mindre bastant blir en på mange ting fordi en ser at det er mye en ikke vet/kan. Årsaken er nettopp at livet er i endring, og at vi tilegner oss stadig mer kunnskap og erfaring.

En 17-åring er ofte mye mer skråsikker på alt enn en 25-åring er, og dette er ofte resultatet av mindre erfaring.

En barnløs har full rett til å uttale seg om barneoppdragelse, og har vanligvis også mye fornuftig å si... mye er sunn fornuft, mens andre ting fungerer kun i teorien.

Det samme gjelder selvsagt for de med barn, som uttaler seg skråsikkert angående andres barn... mye er sunn fornuft, mens andre ting ikke fungerer på alle barn.

Jeg mener det viktigste er å ha selvinnsikt nok til å vite at vi ikke sitter med alle fasitsvarene, at våre meninger er basert på vårt eget erfaringsgrunnlag, og at vi absolutt ikke alle svarene om hva som er best for andre.

Vi kan si vår mening, vi kan være uenige med andre, men samtidig være ydmyke nok til å lytte, lære, og også innse at en sak kan sees fra mange vinkler.

Selv om de har en annen vinkling enn oss selv, at deres handlinger er ulikt hva vi selv tror vi ville gjort i den samme situasjonen, er det greit i innse at deres vinkling og handling ikke alltid er dårligere enn vår egen, bare annerledes.

[Gjest Helen Parr]

En kommentar til siste gjest: Ja, erfaringen min er også at de yngste er de mest bastante.

Ganske søtt igrunn; de med minst erfaring, vet garantert mest. Det ungdommelige overmotet og mangel på ydmykhet kan være både sjarmerende og underholdende.

I tillegg til fullstendig mangel på selvinnsikt - som jo var temaet i denne tråden. (Slik at jeg ikke blir beskyldt for å spore helt av.)

Endret 19. november 2007 av Helen Parr