Gå til innhold

Hvorfor gifte seg?


Gjest anonym

Anbefalte innlegg

Han vil gifte seg. Jeg vil ikke.

Jeg vil gjerne leve sammen med han. Han er den jeg ser for meg blir far til mine eventuelle barn.

Hvorfor vil/ville du gifte deg?

Vibeke

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

For meg er det viktig å stå i kirken foran Gud,

og all verden,

og sverge evig troskap.

Om det skjer i hvit kjole og med full fest er uvesentlig.

For meg dreier det seg om å fortelle at dette binder jeg meg til,

av fri vilje og med et brennende ønske om at Gud gir oss sin velsignelse.

Mannen jeg har valgt representerer det jeg ønsker å binde meg til, min skjebne, min lykke og min fremtid. Min store kjærlighet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Ikke innlogget Vega

Ser heller ingen vits i å gifte meg. Men vil dele livet sammen med min samboer. Og mener det seriøst. Trenger ikke noen papirer, eller ring for å bekrefte kjærligheten. Men det er jo mulig vi setter opp en samboerkontrakt, sånn for å sikre oss.

Han har spurt, jeg har sagt ja, men at jeg ikke ser noen vits, så da blir det ingenting. Ring vil jeg aldri bære, verken giftering eller andre ringer. Om vi kanskje gifter oss heller enn å tegne samboerkontrakt får vi se på ... om noen år. Da blir det et enkelt rådhusbryllup, med en liten middag etterpå, uten brudekjole. Kanskje som Drillo, i gummistøvler. Men tror nok det blir samboerkontrakt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous

Gud gir nok sin velsignelse han uansett om man er samboere, dersom han finnes kjenner han jo alle våre tanker og vet jo da om vi lever i ærlighet, eller bare higer etter aksept.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har det på nøyaktig samme måte som deg, Vibeke.

Kan ikke se meg selv som brud.. hverken nå eller senere.

Selvsagt kan jeg endre mening etter hvert.

Men jeg vil leve sammen med ham resten av livet og om jeg skal ha barn, så er han den perfekte far.

Jeg er bare 29 år jeg. Altfor ung til å gifte meg!

(Sier ikke at andre er for unge når de er 29 år altså, men JEG er for ung).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil gifte meg fordi jeg anser det som en normal utvikling i mitt forhold til min kjære. Jeg ønsker tryggheten et ekteskap gir.

Jeg er fullt klar over at sjansen for at ting skjærer seg er like stor om vi fortsetter å være samboere eller om vi inngår ekteskapsløfter. Men det betyr allikevel mye for meg, og det var vel delvis jeg som trumfet gjennom et frieri her i gården - selv om han sto for alt, ganske så overraskende.

Juridisk sett er det stor forskjell på det å være samboere og gift. Siden min kjære har reist en del i jobben de siste årene, har vi vurdert å stikke på sorenskriverkontoret for å signere papirene på ekteskap (uten noe som helst annet, siden vi skal gifte oss kirkelig i sommer). Men reisevirksomheten ble redusert og dette er ikke gjort.

For meg er det det samme om det hadde blitt et lite, anonymt eller intimt bryllup vs. stort bryllup med fest. Det viktigste for meg er å ha rammene "i orden", for så å kunne fortsette livet derfra. Det er sånn _jeg_ (og min kjære) vil ha det og sånn blir det :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Gjesta

Jeg har aldri dømt om, og kommer heller aldri til å gifte meg i kirken eller ha et stort bryllup. Men jeg vil gjerne gifte meg med min kjære, fordi jeg føler at det er en bekreftelse på at vi elsker hverandre og at vi ønsker å dele livet sammen. Men dette kommer til å skje hos byfogden, og uten den store markeringen etterpå. Kanskje vi holder et lite privat selskap bare for oss... :hjerte::wink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han vil gifte seg. Jeg vil ikke.  

Jeg vil gjerne leve sammen med han. Han er den jeg ser for meg blir far til mine eventuelle barn.

Vibeke

Forklar hva du bygger ditt syn på? Hva er dine tanker om ekteskapet, og hvorfor er du imot å gifte deg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet at du spør Vibeke her, Care, men jeg tillater meg å svare likevel. Ettersom jeg har samme oppfatning som Vibeke.

Jeg har et "normalt" syn på ekteskapet. Mine foreldre er fortsatt gift og jeg har ikke noen traumatiske eller negative erfaringer med ekteskap.

Det er heller ikke vanskelig for meg å bli bundet til et annet menneske, for det er jeg allerede. Vi er så godt som gift og jeg har tenkt mye på dette. Hadde det blitt noen forskjell om vi hadde giftet oss? Ser nå bort fra det økonomiske (skattelette, arv m.m.), for jeg vil ikke gifte meg pga penger. Vi elsker hverandre og har snakket mye om fremtiden. Jeg ser for meg oss som par i fremtiden, det gjør han også.

Jeg er ikke "i mot" å gifte meg. Men jeg kan bare ikke forestille meg noe bryllup. Det er ikke MEG liksom. Ingen av oss er kristne og vi lever ikke i "synd". Kirkebryllup er utelukket.

Faktisk så er jeg en temmelig trassig person. Jeg tnker på venner og kjente som har giftet seg.. ser hva de betalte og hvordan de opplevde det. Og da sitter jeg igjen med at det ikke er verd hverken pengene eller "styret" i vårt tilfelle.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok, Lea. Jeg tenker ikke på bryllup i den forstand - et stor kirkebryllup og stor fest etterpå. Jeg tenker på selve institusjonen "ekteskap". Jeg kjenner noen som er imot institusjonene, og hva den står for og i den grad at det er kulturelle forventninger knyttet opp til den. Trodde det var her Vibeke ville peile sin tråd.

Selv er jeg ikke kristen og vil ikke ha kirkeryllup eller stor fest. Men henger meg litt opp i denne Institusjoen, som sagt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er flere grunner til at jeg ikke ser poenget i å gifte meg, nevner en av dem her:

Én av dem er en trassighet mot å "tvinges", gjennom økonomiske fordeler gitt av samfunnet, inn i en formell kontrakt som gjør oss "akseptert" som par.

Når jeg kjenner jeg begynner å føle ansvar for å forklare at jeg virkelig elsker denne mannen, til tross for at jeg ikke vil gifte meg, oppdager jeg hvor innarbeidet merkelappen "gift" er i folks hjerner; min egen også!

Jeg har ikke det behovet for å passe inn og gjøre det som jeg til tider kjenner "forventes" av meg og oss. Eller kanskje jeg har et behov for å skille meg ut, å gjøre ting på min og vår egen måte.

Som Leas foreldre, er mine også fremdeles gift med hverandre og kommer nok til å være det resten av sine liv. Jeg har altså heller ingen traumatiske personlige opplevelser mht. ekteskap.

Vibeke

Lenke til kommentar
Del på andre sider

...og atter andre lar være å gifte seg, selv om de er aldri så glade i hverandre, fordi ekteskapet som institusjon ikke betyr noe for dem.

Det jeg derimot ikke forstår, er de som egentlig vil gifte seg og etter å ha vært samboere i ørten år og diverse barn sammen, fremdeles ikke tør å gifte seg. Hva pokkern venter de på da? Slike folk skjønner jeg bare ikke.... Det at noen imidlertid sier at ekteskapet ikke betyr noe for dem og at de av den grunn velger å være samboere, det har jeg full respekt for.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det at han har lyst til å gifte seg, gjør igrunnen at jeg prøver å se poenget med å gjøre det.

Men for at det skal være noen vits, må jo ønsket være reelt fra min side også - jeg har ikke lyst til å gifte meg ene og alene fordi han vil det. Men jeg har lyst til å få lyst for hans skyld.

Når jeg leser innlegg som Anitacath sine, synes jeg hun er heldig som har en tro og gifter seg i kirken for å vise sin mann, verden og Gud at dette vil hun.

Jeg er ikke religiøs, så for meg blir dette helt feil. Å "juge for presten" gir meg enda mindre grunn til å gjøre dette.

Vibeke

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når man er usikker på forholdet vil man gjerne gifte seg, det er klart det.

Hadde man derimot vært heeeelt sikker på at man skal holde sammen til døden skiller ad, er det heller ingen vits å få dette kontraktfestet (sløseri med papir).

Men slik er usikre mennesker..... de vil gjerne bekrefte for andre at de ikke er så usikre.....tror jeg.....

W

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Hvis han karen er overbevist om at dere vil dele rom på gamleheimen så ser ikke jeg helt nytten av å gifte seg..... helt ærlig...

W

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nytten av å gifte seg:

Man får som par være det absolutte midtpunkt for en dag.

Man får kle seg i fine klær, og å bruke masse penger på det er helt tillatt.

Man har en strålende unnskyldning for å arrangere en fest.

Man har en ypperlig anledning til å samle venner og familie - som gjerne ellers ikke hadde gått så greit sammen.

Man får mange fine gaver.

Man kan påspandere seg en flott bryllupsreise man ellers ikke hadde tatt seg råd til.

Man har en anledning til å gjøre noe som ansees for å være superromantisk.

Fikk en invitasjon til bryllup nå i vår. I invitasjonen stod det at paret ikke ønsket seg gaver, men heller ville at gjestene skulle bruke pengene i baren på hotellet under festen etter middagen. Artig vri.

Vibeke

Lenke til kommentar
Del på andre sider

"Men jeg vil leve sammen med ham resten av livet og om jeg skal ha barn, så er han den perfekte far.

Jeg er bare 29 år jeg. Altfor ung til å gifte meg! "

Hvis du er gammel nok til å ta en så viktig avgjørelse som at du vil leve sammen med han resten av livet. Hvorfor er du ikke gammel nok til å gifte deg da? Er ikke det akkurat det som blir bekreftet i bryllupet? Er du ikke moden nok til å kunne gifte deg, syntes jeg ikke at du er moden nok til å si at du vil leve resten av livet med ham heller. Nå får jeg sikkert masse pepper...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...