Tenåringer

[Gjest Mayamor]

Vi har en tenåring (samboers jente) som ikke er den mest sosiale. Husker da hun flyttet til oss for 2,5 år siden; hun satt hjemme og jeg oppmuntret henne til å ta kontakt med klassevenninner. 11 nei senere satt hun der slukøret. Neste gang: 4 nei, så et ja. Neste gang 8 nei, så et ja. Slik fortsatte det, og til slutt innså jeg at jeg kunne ikke ta mine sosiale preferanser og forlange at jenten skulle være sosial hele tiden...

Nå blir hun snart 14 år, og hun spiller fotball 3 ganger i uken, går på gitarundervisning 1 gang i uken, er med to klassevenninner på bibloteket mens de venter på gitarundervisning/danseskole en gang i uken, er på ungdomsklubb annenhver uke og ellers hjemme og leser, spiller gitar, er på msn, ser tv eller slapper av.

I helgene er vi ganske opptatt; er mye på turer i nærmiljø, turer i fjellet, alpint, sykkelturer, fototurer el. Og foreløpig har det ikke vært noe tema at hun ikke vil være med oss. Men er det en klassefest el er hun alltid med. Så min oppfatning er at barna må selv få velge sitt tempo.

[Gjest TS]

Virker som mange her hang seg litt opp det med fester. Dette var kun et eksempel. Dette handler like mye om å rett og slett kunne ha besøk, gå på besøk, gå på kino, noen å shoppe sammen med osv. Jeg ser ikke helt forskjellen på en 13 åring og en 19 åring når det gjelder dette temaet. Ikke voksen heller for den saks skyld. 19 åringer går så klart mer på fester og er ute senere på dagen, men en 13 åring har akkuratt like stort behov for venner, så selv om de synes det er greit å sitte hjemme på kveldstid er det også viktig at de er sammen med venner på dagtid. Noen er kjempesosiale og andre er mindre sosiale, men det er når isolasjon blir et problem for barnet/ungdommen selv at man bør gjøre noe. Så vær så snill å ikke ta opp flere saker hvor ungdommen ønsker å være alene. Jeg vil diskutere hva man kan gjøre når ensomheten er et problem.

[estrella]

Jeg er ganske asosial av meg egentlig, i forhold til andre. Grunnen til det er fordi jeg er redd for å gå ut. Jeg mistrives i store folkemengder, takler det rett og slett ikke(blir fysisk og psykisk dårlig i store mengder med folk, slik som på f.eks fester, opptredener, konserter, eller hvis jeg har blitt bedt om å holde foredrag for resten av skolen). Jeg er også redd for hva folk tenker om meg, hvordan de ser på meg som person osv.. men det er kun "mot" andre på min alder, og gutter(hehe)..

Jeg tør å møte helt nye, fremmede, som er voksne. F.eks når jeg flyttet så traff jeg foreldrene til de barna jeg passer på nå, helt uten problemer, og da er jeg en utadvendt person. Eller når jeg startet på swing-dansinga. Det funker også fint. Men jeg tør ikke snakke foran 20 16åringer, foran lærere, foran klassen, gå på fest og bli kjent med nye folk osv.. Det gjør jeg absolutt ikke!

Grunnen til det er mobbing over 10 år(barne og ungdomskole, derfor jeg er så redd for andre på min alder. Selv om 90% er snille mennesker og ikke vil meg vondt, så tenker jeg ikke skikkelig på det området. Jeg tror derimot at det er 90% som er ute etter å såre meg, og ikke omvendt)

Hvis jeg skulle sagt hva jeg ønsket at voksne, dvs foreldre skulle gjøre annerledes når jeg gikk gjennom mobbinga(er kommet meg vekk nå, flyttet 5 timer vekk i sommer..orket ikke mer) er rett og slett at de så meg. Ikke noe annet, enn å se meg. De kunne også spurt om jeg ikke vil begynne på diverse aktiviteter. Jeg turde ikke ta intiativ selv til slike ting, fordi jeg trodde/tror at hvis jeg gjorde/gjør det, så ender det bare opp med mer mobbing.

Nå får jeg psykolog hjelp, men synst ikke det hjelper meg så masse. Rett og slett fordi jeg ikke en gang tør å fortelle ting til hun heller. Jeg sier sånne overfladiske ting, men ikke det som jeg egentlig vil si. Hadde noen bedt meg dra til psykolog når jeg gikk på ungdomskolen, hadde jeg bare blitt såret(men det var nå uansett ikke en sjanse for at noen ville sagt det, siden ingen visste at jeg ble mobbet, bortsett fra de som mobbet meg og klassen)..

Nå trives jeg med å være litt for meg selv, fordi det tar tid for meg å tørre å bli kjent med folk, men gradvis så bygger jeg det opp, det å tørre å treffe nye folk. Jeg har gjort fremskritt. Før hadde jeg aldri turt å begynt å danse swing! Hallo liksom?! Jeg tør også å få meg nye venninner. Det turde jeg ikke før. Jeg har faktisk et liv, ved siden av skolen(før gikk alt i lekser). Jeg gjør ting som alle andre 17 år gamle jenter, shopping, cafe, kino osv.. Før så turde jeg ikke å gjøre. Jeg hadde nok ikke turt det så masse hvis jeg fortsatt bodde hjemme..men det å skifte miljø, for min del, har hjulpet meg utrolig. Her er det ingen som vet hvordan jeg har hatt det. Og det kuleste er at de som er populære på skolen, prater med meg, spør om jeg vil være med de etter skolen osv.. Det er dritkult

Men dette er jo forskjellig fra person til person, hva du bør gjøre. Det spørs også masse hvorfor tenåringen er slik. Noen trives å være alene, andre, slik som meg har en redsel for å være blant andre mennesker.

Edit: Legger til en kommentar:

oi oi, dette ble megalangt

Endret 15. november 2007 av estrella

[Gjest Jenna88]

Hei!

Lurer litt på hvordan dere foreldre tar tak i problemet. Har inntrykk av at mange foreldre tolker det med at barna aldri går på fester og sitter mest hjemme litt for positivt. Når blir dere bekymret og hvilke tiltak gjør dere hvis ungdommen deres sitter for mye hjemme? Lurer litt fordi jeg ønsker mer fokus på problemet.

Jeg satt en del hjemme da jeg gikk VK1, og leste store deler av VK2 som privatist. Høgskolestudier og mye jobb fører også til at jeg blir sliten og tilbringer en del kvelder hjemme. Personlig synes jeg ikke dette er unormalt.

Jeg er sammen med venner 3-4 ganger i uka, og har personlig ikke utbytte av så veldig mye mer...

[Gjest Eir]

Jeg hadde ingen venner som tenåring, og ble dels også mobbet, men synes ikke det er så mye foreldrene mine kunne gjort heller, annet å være der som foreldre. Jeg ville heller gå alene enn å være sammen med folk som egentlig ikke likte meg, så jeg syntes bare det var pinlig når lærere ol maste om at jeg var ensom.

[Gjest Jenna88]

Jeg hadde ingen venner som tenåring, og ble dels også mobbet, men synes ikke det er så mye foreldrene mine kunne gjort heller, annet å være der som foreldre. Jeg ville heller gå alene enn å være sammen med folk som egentlig ikke likte meg, så jeg syntes bare det var pinlig når lærere ol maste om at jeg var ensom.

Støtter denne. Jeg har alltid vært ganske selektiv i valg av venner. Jeg ønsker heller å tilbringe tiden sammen med folk jeg liker og trives sammen med, enn en full gjeng jeg ikke har noe til felles med.

Tidligere hadde jeg litt komplekser for dette, men jeg har heldigvis innsett at det ikke er noe galt i å trives i mindre forhold.

Personlig trives jeg mye bedre på pizzakveld sammen med to-tre venninner enn store fester hvor jeg maks kjenner to-tre personer.

Men alle er forskjellige, og takk for det.

[Cata]

Jeg hadde ingen venner som tenåring, og ble dels også mobbet, men synes ikke det er så mye foreldrene mine kunne gjort heller, annet å være der som foreldre. Jeg ville heller gå alene enn å være sammen med folk som egentlig ikke likte meg, så jeg syntes bare det var pinlig når lærere ol maste om at jeg var ensom.

Dette stemmer i stor grad med min oppfatning av tenårene også. Hadde en god venninne og var med på en fritidsaktivitet der miljøet som sådan var godt, men der jeg aldri ble inkludert i det som foregikk utenom klubben.

Det var aldri noen krise, for jeg er også av dem som trives for meg selv, men.....hva kunne egentlig mine foreldre gjort? Etter det jeg kan begripe: Ingenting. De kunne ikke tvinge folk til å være venner med meg, og om de hadde kunnet så ville jeg neimen ikke ønsket det. Det er vel og bra at foreldre bør hjelpe sine barn i slike sammehenger, men det er forsvinnende lite de kan gjøre faktisk.

For øvrig så fikk jeg min andel av festing i studietiden, da jeg flyttet vekk og havnet i et annet miljø - så det er håp for alle .

[Gjest voksen nå]

Jeg hadde ingen venner som tenåring, og ble dels også mobbet, men synes ikke det er så mye foreldrene mine kunne gjort heller, annet å være der som foreldre. Jeg ville heller gå alene enn å være sammen med folk som egentlig ikke likte meg, så jeg syntes bare det var pinlig når lærere ol maste om at jeg var ensom.

Det var aldri noen krise, for jeg er også av dem som trives for meg selv, men.....hva kunne egentlig mine foreldre gjort? Etter det jeg kan begripe: Ingenting. De kunne ikke tvinge folk til å være venner med meg, og om de hadde kunnet så ville jeg neimen ikke ønsket det. Det er vel og bra at foreldre bør hjelpe sine barn i slike sammehenger, men det er forsvinnende lite de kan gjøre faktisk.

Jeg må bare si meg enig med disse to. Jeg hadde ingen venner på barne- og ungdomsskolen og ble holdt utenfor, men sjelden direkte mobbet. Men hva kunne foreldrene mine gjort med det? De kunne ikke tvunget de andre til å like meg, og som andre her sier, jeg ville heller være alene enn å være sammen med folk som mislikte meg og som var tvunget til å være sammen med meg (og som var greie nok når voksne var tilstede, men et helvete når de voksne snudde ryggen til...).

Det var tøft nok å være venneløs og ensom som barn- og tenåring, men det jeg faktisk syntes var det verste, var at foreldrene mine var så tydelig skuffa og lei seg på grunn av meg. Følelsen av å ikke være bra nok hjemme heller (for det var faktisk det jeg følte, selv om de nok var mer skuffa på vegne av meg enn over meg). Etter hvert satte jeg faktisk igang et voldsomt apparat for å lure foreldrene mine til å tro at jeg hadde venner og fikk være med på ting bare fordi jeg ikke orket å være "stakkars ensomme Anne" lenger i mine foreldres øyne. Jeg begynte å liksomringe rundt til "venner" og snakket i vei med summetona i den andre enda. "Avtalte" å treffe folk og fikk foreldrene mine til å kjøre meg rundt. Var det kinoavtaler eller kafè gikk jeg dit alene, og var det fester eller natt til 1. mai eller hva som helst, satt jeg på en tilfeldig benk og frøs meg halvt ihjel til klokka var litt mer enn jeg hadde fått lov til å være ute. Å alltid måtte finne på unnskyldninger for ikke å bli kjørt helt fram eller hentet ved døra var ikke så lett, men jeg ble aldri avslørt. En gang arrangerte jeg til og med fest hjemme. Pyntet og ordnet mat, kjøpte inn godteri og brus og sto i før jeg sendte foreldrene mine på dør. Så spylte jeg ned potetgullet i do og tråkka litt av det ned i teppet, drakk en slurk med brus fra en haug med ulike glass, knuste et par flasker, kasta tomme godteposer og sofaputer villt rundt og brukte resten av kvelden til å lese.

Dette skuespillet drev jeg med i flere år, helt til jeg faktisk fikk venner. Utrolig slitsomt. Jeg tror nok at jeg på denne måten greide å skåne foreldrene mine for mye av sannheten om hvordan jeg virkelig hadde det, men hva med meg?

Det jeg mener å si med dette innlegget, er at ikke stri så fælt med at barna deres er ensomme. Gjør det som kan gjøres, men det er ærlig talt sjelden så mye. Og la det være med det. Ikke press de ut på ting, ikke ring rundt selv for å lage avtaler for de, ikke vis at du er skuffet... For disse barna har nok problemer, om de ikke skal måtte bære byrden av foreldrenes bekymringer, sorg og skuffelser i tillegg. Og ikke minst konsekvensene av at mor (for å være snill) har ringt til mora til klassens kuleste og avtalt tvungen pizzakveld. Det blir det garantert mer trøbbel enn vennskap av...

[Matty]

Jeg bodde på landet og var ikke den aller mest sosiale på ungdomsskolen. Folk på min alder der startet heller ikke festingen så tidlig. Personlig tror jeg det skjer noe mellom ungdomsskolen og videregående, mange som får det bedre på sistnevnte. Og det er faktisk ikke unormalt å bli mer sosial med åra, ting faller mer på plass og man finner mennesker mer lik seg selv.

Som foreldre er det ikke all verdens man kan gjøre. Tror ofte for mye fokus kan gjøre mer skade. Selvfølgelig kan man foreslå aktiviteter. Helsesøster kan også hjelpe her, mye lavere terskel og enklere enn psykolog.

Jeg gjorde en del sosiale bommerter selv og dette var ikke "alle andres" feil. Selv om man på ingen måte skal tolerere mobbing, er det ikke alltid folk er slemme mot outsidere. En del sosiale ferdigheter bare lærer man, og ta kan ting ordne seg.