Barn med to hjem..

[Gjest Gjest_mamma_*]

Men dere er voksne og gjør det etter eget valg. De færrest barn velger et sånt opplegg selv.

Nei til å la barn flytte mellom foreldrene, ja til å la barnet bo hos den ene, med godt samarbeid og god kontakt med den andre

Nå er det jo slik at det er mange avgjørelser og valg vi voksne må ta på vegne av våre barn inntil de modnes, ja til delt bosted mellom foreldre, ja til å forandre på dette hvis barnet ikke ser ut til å trives med ordningen

[Gjest nextlife]

Nå er det jo slik at det er mange avgjørelser og valg vi voksne må ta på vegne av våre barn inntil de modnes, ja til delt bosted mellom foreldre, ja til å forandre på dette hvis barnet ikke ser ut til å trives med ordningen

Synes vel egentlig det gikk ganske klart frem i TS innlegg at gutten viste flere tegn på mistrivsel

[Far til 2]

Men dere er voksne og gjør det etter eget valg. De færrest barn velger et sånt opplegg selv.

Nei til å la barn flytte mellom foreldrene, ja til å la barnet bo hos den ene, med godt samarbeid og god kontakt med den andre

Det ser ut til at vi gradvis beveger oss over fra et konkret tilfelle til en generell debatt mht omsorgsløsning.

I det tilfelle som vi diskuterer her synes det som om barnet har fått en flott mulighet til å bli kjent med begge sine foreldre. Den muligheten er det altfor få barn som får ved tradisjonelle valg. Sett utifra et slikt synspunkt vil altså et TILBUD om felles omsorg gi barna en mye bedre mulighet til å knytte relasjoner til begge foreldrene.

Jeg tror at det er enklere å akseptere et barns ønske om et bosted i tilfelle der barnet har praktisert felles omsorg. Dette fordi begge foreldrene har hatt mulighet til å følge barnet gjennom lengre tid og sett hvordan barnets interesser og behov har endret seg med alderen. Dessuten gir det ikke foreldre samme mulighet til å overse barnes ønsker mht bolig/samvær/omsorg, etc.

Felles omsorg gir faktisk veldig mange barn en helt annen trygghet mht å bli kjent med begge sine foreldre enn det dagens påtvungne eneomsorg gjør. At den er påtvunget begrunner jeg med at myndigheter som f.eks. domstoler ikke aksepterer en slik løsning om en av foreldrene ønsker omsorgen alene, - selv om både barnet og samværsforelder ønsker en alternativ løsning.

Med likeverd og felles omsorg som UTGANGSPUNKT vil det imidlertid fortsatt være rom for å velge tradisjonelle løsninger slik som i dag. Men ikke uten en vurdering av en objektiv 3.part eller uten at flertallet av de involverte blir hørt.

Det er klart at vi som foreldre fortsatt må ta noen valg for våre håpefulle mens de er små og vi evt opplever samlivsbrudd. Men disse valgene skal ikke taes ukritisk uten hensyn til alle innvolverte i saken.

[Gjest nextlife]

Det ser ut til at vi gradvis beveger oss over fra et konkret tilfelle til en generell debatt mht omsorgsløsning.

Jeg diskuterer denne konkrete saken, og mener fortsatt at denne karen viser tegn til at dette ikke er et opplegg han er komfortabel med.

På generell basis har jeg heller ikke stor tro på at en sånn løsning er spesielt bra for barna. Jeg tror de trenger "å slå rot" på det ene stedet. Dette er meninger jeg har konstruert helt i mitt eget hode, kun farget av å ha sett noen sånne varianter i mine omgivelser. I alle tilfellene jeg kjenner, har dette vært en løsning som har fungert i småbarnsalder, men barna har, etterhvert som de ble større vist samme tegn som gutten i TS innlegg.

Har aldri lest forskning på området, så mine uttalelser er kun erfaringsmessig betinget.

Endret 13. november 2007 av nextlife

[Lizzee]

Mine barn - som er tenåringer - valgte selv 50/50 løsning. Men da fordi jeg og faren bor et par hundre meter fra hverandre. Før, da vi bodde flere mil unna hverandre var det ikke snakk om at ungene ville bo slik. Men nå som de er tenåringer og mor og far bor i samme nabolag så går det fint. Og vi har fått klar beskjed - om jeg eller far flytter så vil de bo full tid hos den som blir boende her vi er nå.

Tilhøringhet i lokalsamfunnet, skole og venner betyr MYE. Og vi har derfor bestemt at ingen flytter før gutta selv flytter hjemmefra. Og gutta bor 50/50 så lenge de selv ønsker det.

Det å ha 50/50 er normen blant skilte her hvor vi bor. Men det er nok fordi de fleste bor ganske nær hverndre også etter at de blir skilt. Og det er - blant de jeg kjenner - barna selv som har villet dette.

Til TS vil jeg si at det nok ligger mye i det at gutten vil være der hvor han har venner og skole. Det blir viktigere og viktigere i årene som kommer nå.

[Gjest Gjest_mamma_*]

I mitt første innlegg sa jeg ja til delt omsorg når man bare skulle flyttet til nabohuset, i det neste innlegget sa jeg ja til å forandre omsorgsløsning når det så ut til at barnet ikke trives. Skulle vell være et greit standpunkt i forhold til tema egentlig :kaffe:

[Far til 2]

Jeg diskuterer denne konkrete saken, og mener fortsatt at denne karen viser tegn til at dette ikke er et opplegg han er komfortabel med.

På generell basis har jeg heller ikke stor tro på at en sånn løsning er spesielt bra for barna. Jeg tror de trenger "å slå rot" på det ene stedet. Dette er meninger jeg har konstruert helt i mitt eget hode, kun farget av å ha sett noen sånne varianter i mine omgivelser. I alle tilfellene jeg kjenner, har dette vært en løsning som har fungert i småbarnsalder, men barna har, etterhvert som de ble større vist samme tegn som gutten i TS innlegg.

Har aldri lest forskning på området, så mine uttalelser er kun erfaringsmessig betinget.

Ingen barn er like mht ønsker og behov. Det må lovverket også ta hensyn til om det ikke skal prioritere den ene forelderen fremfor barnet.

At du er preget av erfaringer fra ditt nærmiljø er vel bare helt naturlig. Også mine erfaringer bygger på det samme (mine foreldre praktiserte felles omsorg for min søster og meg).

I tilfellet som diskuteres i denne tråden er jeg enig i at felles omsorg ikke synes å være den optimale løsningen, og jeg er enig i de to innleggene ovenfor. Men selv om felles omsorg ikke er egnet for alle i all for all fremtid, vil det være en løsning mange barn setter stor pris på, noe vi ikke skal frata dem ved å forby det slik som det delvis gjøres idag.

Som foreldre må vi nedprioritere oss selv og isteden ivareta barns varierende behov avhengig av barnets alder etc. Først da vil vi kunne ivareta de ønsker barnet har mht foreldrenes nærvær, og vise evne til å sette barnet i fokus slik lovverket i utgangspunktet tiltenkte barneloven.

La oss innse at foreldrene bør være likeverdig for å få til et objektivt fokus. Uavhengig av vår egen konflikt med den andre forelderen bør vi innse at våre meninger ofte er basert på subjektive ønsker. Og i det øyeblikk vi lar oss påvirke av personlige meninger om ex'en er det altfor mange som mister fokuset på barnet.

Når stadig flere foreldre trosser myndighetenes ønske om å frata barn en forelder bør det være et sterkt signal om at lovverket bør endres. Og i denne sammenhengen bør lovverket endres ganske mye. Dagens lovverk oppfordrer ikke gutter til å ta ansvar for egne barn når den tid kommer. Dagens lovverk oppfordrer heller ikke jenter til en objektiv vurdering av barnets behov for samvær med far. Kun de mest oppegående og viljesterke kvinner har ryggrad til å trosse myndigheter og "venninners" krav om eneomsorg. Men sammen med de fedre som ønsker å være en støtte for sine barn, er jeg overbevist om at disse foreldrene vil åpne øynene til de politikere som fortsatt ikke ønsker løsninger som ivaretar det enkelte individ.

[Gjest Mayamor]

Mitt barn valgte delt bosted som 9 åring. Nå er han snart 11 og trives fortsatt. Men han vet at er det noe vi trenger endre på; gjør vi det. Vi har ikke bare oss å tenke på; far har samboer med barn, jeg har samboer med barn. Far til gutten strekker seg så langt han kan, og jeg gjør det samme tilbake. Klart at enkelte ganger får ikke vi begge det som vi vil, men det hadde vi ikke gjort som samboende foreldre heller... Den gode kommunikasjonen betyr trygghet for gutten, far og mor. Anbefales.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Tusen takk for mange gode svar.

Vi er foreløpig ikke kommet noe lengre, men er på tenkestadiet. Det er mange følelser som kommer frem. Desverre kan det se ut til at moren legger ord i munnen på sin sønn.... noe som er hardt å svelge. Men det bør selvfølgelig ikke gå uover en uskyldig gutt.

Dersom det er flere som har innspill tar jeg gjerne imot - og jeg skal oppdatere dersom det er interresse.