Han ønsker seg ikke barn.

[suzie]

Til TS -

hadde jeg vært i din situasjon ville jeg gått om han ikke ville hatt barn. Jeg har barn, og vet at for meg ville dette vært et for stort offer.

Føler med deg

[Gjest TS]

Takk for svar!

Når vi ble sammen var jeg student og jeg/vi ønsket ikke barn da. Vi har egenlitg aldri diskutert seriøst det med barn. Jeg har hele tiden følt meg så ung, og jeg har følt at jeg har hatt all verdens med tid. Så jeg har ikke tenkt så veldig seriøst på det selv heller tidligere. Og tiden har bare flydd av gårde. Vi har egentlig bare levd i nuet, og ikke tenkt eller planlagt så mye fremover. Tiden har gått med til utdannelse, jobb, hus, kjæledyr, osv. Når jeg tenker tilbake skulle vi selvfølgelig ha diskutert dette og blitt enige om dette for lenge siden. Men sånn er det nå ikke. Så situasjonen er som forklart.

[Gjest nimbus]

Vi var enige om at vi aldri ville ha barn da vi ble sammen. Ingen av oss er spesielt glade i barn, eller ønsker oss et A4-familieliv.

Men selv om min mann har snakket om å sterilisere seg så jeg skal slippe hormoner, så tør han ikke gjøre det ennå sier han, i tilfelle jeg ombestemmer meg. Han er redd jeg skal gå fra ham hvis den biologiske klokka plutselig begynner å tikke og han ikke kan få barn, og han vil beholde meg for enhver pris. :rødme: Vi har aldri egentlig diskutert det, men det kom opp som en kommentar fra ham da vi snakket om hvilken prevansjonsmetode vi skal bruke for tiden.

Ingen av oss har altså et sterkt ønske om barn, men han er villig til å gå med på det hvis det blir viktig for meg, og omvendt. For meg er det sånn det skal være når kjærligheten er så sterk.

Jeg vet en del mennesker som angrer veldig på at ikke ville ha barn, selv om de var superfornøyde med valget sitt når de var i 30-40 årene. Og jeg vet ikke noen som angrer på at de fikk, når det kommer til stykket. At man av og til tenker på hvordan livet ville blitt om man hadde valgt annerledes trenger ikke å bety at man angrer på valgene man har tatt!

Tror det er veldig sjelden at foreldre ikke er glade i ungen når den først kommer. Jeg kjenner flere som ikke kan fordra unger, men de liker da sine egne...

[Gjest LilleLovely]

Jeg studerer atferdsbiologi, så mine meninger om temaet er kanskje litt rare...

Det er den grunnleggende drivkraften hos alle arter, det å reprodusere seg. Satt på spissen, så er reprodusering meningen med livet. Å føre sine gener videre. Derfor er det et av de viktigste spørsmålene man må stille seg(for man lever jo bare en gang)- vil jeg ha barn? Det er et av de få spørsmålene jeg mener at man ikke kan lage en kompromiss på. Ellers kan man fort ende opp som hun tidligere her, som ble forlatt og ufrivillig barnløs. Man bør være enige om de store tingene med sin partner før det plutselig er for sent.

Men, før jeg terger på meg alle frivillige barnløse her(inntil for et par mnd siden ville ikke jeg heller noen gang ha barn), så er det også sånn i naturen at mange ikke reproduserer seg selv, men derimot velger å hjelpe sin slekt til å reprodusere. Man hjelper sine foreldre eller søsken til å få flere barn(med barnepass,føde,sikkerhet) slik at man på den måten fører sine gener videre. Slik er vel tilfelle med mange også hos mennesker, at de velger å ikke selv få barn, men er behjelpelige med barnepass og kanskje penger/andre ting. Det er forsket på det, at mange som velger å ikke få barn, de har gjerne mange søsken eller søsken med barn slik at da er det noen andre som tar seg av veksten på familietreet:)

Jeg forstår godt de som velger vekk unger, de tar opp mye tid, hele livet forandres,man kan ikke lenger gjøre det man vil fordi man hele tiden må tenke på andre. Jeg var en av de helt til jeg plutselig ble verpesjuk helt uten grunn, for en stund siden som sagt. Men unger blir det ikke på lenge likevel.