Han ønsker seg ikke barn.

[Gjest Gjest]

Jeg kan godt forstå at "barnløs" er bitter. Det handler vel om å føle seg lurt. HAN ønsket ikke barn, men ville være sammen med henne (tidligere). Hun valgte da å tro på han - dvs. tro på at de skulle holde sammen. Så blir det brudd, og vips så har han ny kjæreste som er gravid.

At "barnløs" opplever dette som et "løftebrudd" skjønner jeg faktisk godt.

Det er greit at det var hennes valg i sin tid å akseptere hans "versjon", dvs. at de sammen ikke fikk barn. Men jeg leser det slik at han mente at han ALDRI ville ha barn. At han - med ny kjæreste - plutselig skal ha barn likevel, når hun er for gammel til å kunne få det, forstår jeg absolutt er sårt.

Hun har tatt sine valg, og kan ikke skylde på han for det. Samtidig er det noe med under hvilke forutsetninger valget ble tatt. Personlig har jeg gitt mannen i mitt liv klar beskjed om at hvis han ikke på noe vis vil ha barn, så forventer jeg at han steriliserer seg. Da er det hans ansvar å sørge for at han ikke blir far. For meg er dette også et selvfølge at en mann som er kategorisk negativ til å få barn - iallfall om han vet om kjærestens ønske om å få barn - tar ansvar for dette ved å sterilisere seg. Jeg hadde ikke trodd på en manns ønske om barnløshet om han ikke var villig til det.

[Fønix]

Jeg kan godt forstå at "barnløs" er bitter. Det handler vel om å føle seg lurt. HAN ønsket ikke barn, men ville være sammen med henne (tidligere). Hun valgte da å tro på han - dvs. tro på at de skulle holde sammen. Så blir det brudd, og vips så har han ny kjæreste som er gravid.

At "barnløs" opplever dette som et "løftebrudd" skjønner jeg faktisk godt.

Alle som blir forlatt av en de har valgt å satse på å tilbringe livet med, opplever vel det til en viss grad som et løftebrudd. I hvert fall gjorde jeg det da min eks-kone forlot meg. Men hva dette har å gjøre med at han ikke ville ha barn, skjønner jeg ikke helt.

Barnløsheten valgte hun selv. Hun valgte heller å satse på partneren. Men så gikk det galt, som det gjør med så mange andre. Det er vel ikke mange av oss som ville valgt å satse på en partner som vi visste at kom til å forlate oss med årene. I så fall ville vel de fleste satset på noe annet. For min egen del ville jeg ikke valgt å få barn med eksen dersom jeg visste at hun kom til å pakke kofferten et par år senere.

For meg er dette også et selvfølge at en mann som er kategorisk negativ til å få barn - iallfall om han vet om kjærestens ønske om å få barn - tar ansvar for dette ved å sterilisere seg. Jeg hadde ikke trodd på en manns ønske om barnløshet om han ikke var villig til det.

Her henger jeg ikke med i svingene i det hele tatt. Hvorfor er det viktig for deg å frata kjæresten din muligheten til å ombestemme seg? Så lenge du har lyst på barn selv, kan jeg selv ikke med all verdens godvilje fatte at det kan være i din interesse.

Endret 15. november 2007 av Fønix

[Gjest Gjest]

For å si det sånn; jeg tror det er lettere å angre på de barna man ikke fikk enn de man fikk...

Nuvel. Det er vel vanskeligere å erkjenne at at man angrer, når man sitter der med unger og ansvar og ikke lenger kan leve et fritt liv. Derfor føyser mange angeren bort. Ikke dermed sagt at de ikke angrer. Noen kan angre skikkelig intenst, men det blir en nesten håpløs situasjon når ungene først er der. Hvem ville man utviklet seg til å bli på egen hånd, eller sammen med andre voksne mennesker? Hva kunne man ha utrettet? Barn stjeler jo vannvittig mye tid, krefter og penger.

Det er sikkert mange som ikke får barn som angrer på nettopp det. Men det er lettere å takle angring i en slik situasjon. Man kan skaffe seg et par bikkjer, passe barna til slekt og venner eller lignende. Ikke så lett å skrive den boken, dra på den reisen, oppleve alt man drømmer om med ungene på slep. Så dersom folk angrer på valget sitt, er det verst dersom de angrer på at de har fått barn, ikke at de ikke har fått barn. Men når alt kommer til alt tror jeg ingen lever med konstant anger. Alt går i perioder. Ett liv er ett liv, både med og uten barn. Og mulighetene er uansett mange.

[Gjest Helen Parr]

Jeg kan godt forstå at "barnløs" er bitter idag. Forskjellen mellom henne og mannen som forlot henne til fordel for en yngre kvinne, er at hun er for gammel for å ombestemme seg. Det er ikke han.

[Gjest Helen Parr]

...

Han venter barn med sin nye kjæreste. Jeg kan ikke skjønne at det er dårlig gjort heller. Har det i det hele tatt noen betydning for situasjonen til "barnløs"? Hun kan jo ikke få barn uansett. Blir hun noe lykkeligere av at han heller ikke får det?

Nei, hun blir sikkert ikke noe lykkeligere av at han ikke hadde fått barn.

Jeg kan imidlertid fint sette meg inn i at dette er en utrolig sår situasjon for "barnløs" siden hun hele tiden har hatt et ønske om barn.

Det er ikke alltid livet farer de veier vi vil. Mye kan bli annerledes enn det man har forestilt seg. Imidlertid tror jeg det valget man tar om å bli barnløs når man innerst inne ønsker seg barn er så sammensatt av motstridende følelser at det blir veldig vanskelig å takle at forutsetningene endres i ettertid.

Dette er ikke noe angrep på denne mannen, bare en støtte til kvinnen som føler seg bitter. Det hadde nok vært min største sorg i livet også.

[Gjest Gjest]

Hvorfor er det viktig for deg å frata kjæresten din muligheten til å ombestemme seg? Så lenge du har lyst på barn selv, kan jeg selv ikke med all verdens godvilje fatte at det kan være i din interesse.

Jeg ser det ikke som å frata han muligheten til å ombestemme seg, men derimot til å stå for det han sier. Sier en mann at han ALDRI vil ha barn, så tror jeg han først når han virkelig tar konsekvensen av det. Og det er faktisk å sterilisere seg.

Ellers så er det et "uekte" løfte, fordi det har angrefrist for HAN, men ikke for henne.

Og hvis det er sånn at han vil/må ha angrefrist, så er det mye redeligere å si at "nei, jeg vil ikke ha barn nå/evt. jeg vill ikke ha barn med deg, men i framtiden kan jeg KANSKJE ønske barn med en annen". DA først har kvinnen også et reelt valg. Hun kan da ta sjansen på å forbli sammen med han som barnløs og risikere at han finner en yngre dame etterhvert, eller forlate han for - om mulig - å finne en mann som også vil ha barn med henne.

[Fønix]

Jeg ser det ikke som å frata han muligheten til å ombestemme seg, men derimot til å stå for det han sier. Sier en mann at han ALDRI vil ha barn, så tror jeg han først når han virkelig tar konsekvensen av det. Og det er faktisk å sterilisere seg.

Jeg forsøker virkelig så godt jeg kan å forstå hvordan du tenker, men dette blir bare mer og mer gresk for meg. At du ikke ser på sterilisering som å miste muligheten til å ombestemme seg, sliter jeg med å forstå. Men det jeg virkelig ikke begriper er hvorfor det er viktig for deg at han "står for det han sier". Hvis du har lyst på barn med ham, burde du vel tvert imot håpe at han ikke står for det han sier, men heller ombestemmer seg etterhvert. Jeg skjønner virkelig ikke hva en person som har lyst på barn har å tjene på at partneren steriliserer seg.

Ellers så er det et "uekte" løfte, fordi det har angrefrist for HAN, men ikke for henne.

Jeg skjønner ikke hvordan du kan se dette som et løfte. Hvis han har lovet noe som helst, må det vel være å bli hos deg. Og det løftet kan du uansett ikke forsikre seg mot at han bryter.

Og hvis det er sånn at han vil/må ha angrefrist, så er det mye redeligere å si at "nei, jeg vil ikke ha barn nå/evt. jeg vill ikke ha barn med deg, men i framtiden kan jeg KANSKJE ønske barn med en annen". DA først har kvinnen også et reelt valg. Hun kan da ta sjansen på å forbli sammen med han som barnløs og risikere at han finner en yngre dame etterhvert, eller forlate han for - om mulig - å finne en mann som også vil ha barn med henne.

Hvorfor blir valget hennes mer reelt av dette? Beslutningen om å leve som barnløs er uansett hennes. Når hun når en viss alder, er beslutningen ugjenkallelig, uavhengig av om mannen blir hos henne, forlater henne eller dør i en bilulykke. Den vil ikke kunne endres uansett hva som skjer med ham. Hvis hun ikke kan leve med det, har hun truffet en dårlig beslutning.

Jeg har absolutt medfølelse med "barnløs" og hennes situasjon. Det må være fryktelig å føle at man har valgt feil når det gjelder noe så viktig. Men jeg skjønner ikke at det kunne gort situasjonen hennes noe bedre dersom han ikke kunne få barn. Er det noe bedre å bli forlatt av sterilisert mann? Han ville jo uansett kunnet finne seg en yngre (eller for den saks skyld eldre) kvinne. Problemet hennes ville fortsatt vært det samme: at hun er barnløs og har blitt forlatt av kjæresten.

[flickan]

Prøver å få tråden inn på TS sitt problem igjen jeg

Jeg tror du rett og slett må bestemme deg for hva som er viktigst for deg. Å få barn eller å være sammen med din nåværende partner. Jeg vet at dette ikke er svart-hvitt, men til syvende og sist er det dette du må finne ut av..

Selv har jeg alltid visst at jeg vil ha barn, og jeg har sagt rett ut til min mann at et samliv med meg må inneholde barn i framtiden. Egne, forsterbarn eller adopterte.. Jeg vil ha barn. Dersom vi ikke er enige på det punktet kan vi ikke være sammen, så viktig er det for meg. Jeg har tom satt krav til når jeg vi ha det.. Dersom min mann ikke hadde ønsket å prøve før vi var godt over 30 hadde vi hatt så ulike prioriteringer at jeg ikke hadde følt det naturlig å fortsette samlivet.

For meg er dette snakk om verdier og prioriteringer og noe jeg ikke er villig til å oppgi for noen andre.

Jeg var en stund usikker på hvordan min mann følte rundt disse dette, og var ikke klar for å gifte meg med han før vi hadde blitt enige om disse tingene.. Jeg må vente noen år før vi får barn, mens han må få barn tidligere enn han har lyst til. Det er vårt kompromiss. Du må selv finne ut hva du er villig til å oppgi for deres samliv, selv om det er vanskelig.

Snakk med samboeren din, fortell at du ønsker barn så sterkt at du må revurdere forholdet deres dersom han fastholder at han ikke ønsker. Så får han ta sin egen vurdering på hvor viktig det er for han. Er han villig til å ofre deg dersom du fastholder ditt ønske om å få barn.

Jeg snakker ikke her om å presse den andre til det ene eller andre, men å være ærlig med seg selv og finne at hva som er viktigst for en, uansett utfall.

[Gjest Motsatt situasjon]

Ikke rart det blir mange skilsmissebarn i dette landet, hvis det er mange som mener det er helt ok å presse noen til å få barn mot sin vilje. Hva hvis det er mannen som ønsker barn og ikke kvinnen? Skal han presse henne til å føde de barna han vil ha?

Jeg er i samme, men motsatte situasjon som TS.

Her er det mannen som ønsker seg barn og jeg vil ikke ha noen. Vi har vært sammen i over ti år. Jeg var i tenårene (under atten) da vi ble sammen og å snakke om hvorvidt vi ville ha barn eller ikke var et helt fjernt tema da vi ble sammen.

Jeg liker ikke barn noe særlig, og har mer enn nok med å "låne" de små barna i familiene våre. Pass av de gjør meg bare ennå mer sikker på at jeg ikke vil ha mine egne, mens det fungerer motsatt for samboer.

Hvordan vi skal løse dette vet jeg ikke, så har egentlig ingen gode råd til TS. Jeg har sagt til ham at jeg vil ikke ta fra ham det å få barn og at jeg forstår om han vil finne seg en annen dame som deler hans ønsker for fremtiden.

Så langt har han blitt. Jeg er hans store kjærlighet og han er like forelsket i meg i dag som han var da det sa pang første gang han så meg. Han håper nok innerst inne at jeg skal ombestemme meg. Jeg har vel kanskje igjen ti fruktbare år, så hvem vet - kanskje lysten melder seg i løpet av disse årene eller ikke...

:klø:

[Gjest =tentacle=]

Hvor står det at han var sammen med for å hindre meg i å bli gravid? Tullprat!

Du kan kverulere til du blir blå men ingen kan fjerne det faktum at jeg føler meg lurt og skuffet!

Ingen andre enn deg kan fjerne det. Og det kommer ikke til å skje så lenge du synes det er mest behagelig å legge skylden på at du ikke skaffet deg barn mens du kunne på noen andre enn deg selv. Og du kan selvfølgelig velge å se på deg som et offer for ham i stedet.

[Gjest =tentacle=]

Jeg kan godt forstå at "barnløs" er bitter. Det handler vel om å føle seg lurt. HAN ønsket ikke barn, men ville være sammen med henne (tidligere). Hun valgte da å tro på han - dvs. tro på at de skulle holde sammen. Så blir det brudd, og vips så har han ny kjæreste som er gravid.

At "barnløs" opplever dette som et "løftebrudd" skjønner jeg faktisk godt.

Det er greit at det var hennes valg i sin tid å akseptere hans "versjon", dvs. at de sammen ikke fikk barn. Men jeg leser det slik at han mente at han ALDRI ville ha barn. At han - med ny kjæreste - plutselig skal ha barn likevel, når hun er for gammel til å kunne få det, forstår jeg absolutt er sårt.

Hun har tatt sine valg, og kan ikke skylde på han for det. Samtidig er det noe med under hvilke forutsetninger valget ble tatt. Personlig har jeg gitt mannen i mitt liv klar beskjed om at hvis han ikke på noe vis vil ha barn, så forventer jeg at han steriliserer seg. Da er det hans ansvar å sørge for at han ikke blir far. For meg er dette også et selvfølge at en mann som er kategorisk negativ til å få barn - iallfall om han vet om kjærestens ønske om å få barn - tar ansvar for dette ved å sterilisere seg. Jeg hadde ikke trodd på en manns ønske om barnløshet om han ikke var villig til det.

Han skal ødelegge en kroppsfunksjon for å bevise at han er villig til å lide av barnløshet hvis han en dag skulle få lyst til å få barn likevel?

Hvis du elsker ham, hvorfor presse ham til sterilitet? Folk kan forandre seg, og forandre ønsker. Jeg kjenner ihvertfall menn som aldri skulle få barn, som har ombestemt seg og hvor barna ble det viktigste i livet. Å ta fra folk den muligheten når de selv ikke har noe ønske om ugjenkallelighet, hva har det med kjærlighet å gjøre?

[Susan Sto Helit]

Han skal ødelegge en kroppsfunksjon for å bevise at han er villig til å lide av barnløshet hvis han en dag skulle få lyst til å få barn likevel?

Hvis du elsker ham, hvorfor presse ham til sterilitet? Folk kan forandre seg, og forandre ønsker. Jeg kjenner ihvertfall menn som aldri skulle få barn, som har ombestemt seg og hvor barna ble det viktigste i livet. Å ta fra folk den muligheten når de selv ikke har noe ønske om ugjenkallelighet, hva har det med kjærlighet å gjøre?

Jeg må si meg litt enig i begge parter her jeg da...

Jeg mener at om en av partene i et forhold ikke ønsker barn, mens den andre gjør det, så er det den som ikke ønsker barn som bør ha kontroll over prevensjonen.

Dette betyr at dersom det er mannen, som det ofte er, som ikke vil ha barn, så skal ikke kvinnen bruke spiral eller p-piller eller noe slikt, fordi dette er enklest for han.

Vil han ikke ha barn, så tar han ansvaret for prevensjonen! Om han ikke orker å bruke kondom, nei da får han heller finne på noe annet, f.eks. sterilisering. (Eller avholdenhet, men det er vel sjelden et tema.)

Selvfølgelig skal det være åpenhet om dette, så han ikke blir lurt til å bli far. Men jeg synes dette hører med når man i et forhold tar samtalen om barn. Da bør man også snakke om prevensjon.

[Gjest Gjest]

Han skal ødelegge en kroppsfunksjon for å bevise at han er villig til å lide av barnløshet hvis han en dag skulle få lyst til å få barn likevel?

Hvis det er alvorlig ment fra mannens side å IKKE ville ha barn, så er det vel ikke noe offer å gjøre det. Da vil han jo ikke komme til å "lide" av barnløshet senere heller - det er jo selvvalgt.

Hvis han vil ha muligheten for å ombestemme seg, så ER det jo ikke et genuint ønske om å forbli barnløs. Da er det bare at kurat nå" ønsker han ikke barn. Og det er jo en kurant sak å mene, men da bør det også sies på en ordentlig måte.

Hvis du elsker ham, hvorfor presse ham til sterilitet? Folk kan forandre seg, og forandre ønsker. Jeg kjenner ihvertfall menn som aldri skulle få barn, som har ombestemt seg og hvor barna ble det viktigste i livet. Å ta fra folk den muligheten når de selv ikke har noe ønske om ugjenkallelighet, hva har det med kjærlighet å gjøre?

Jeg ville aldri presse noen til sterilitet. Samtidig vil jeg heller ikke leve med en mann som ikke er villig til å ta de reelle konsekvenser av det han SIER han vil.

Jeg må si meg litt enig i begge parter her jeg da...

Jeg mener at om en av partene i et forhold ikke ønsker barn, mens den andre gjør det, så er det den som ikke ønsker barn som bør ha kontroll over prevensjonen.

Dette betyr at dersom det er mannen, som det ofte er, som ikke vil ha barn, så skal ikke kvinnen bruke spiral eller p-piller eller noe slikt, fordi dette er enklest for han.

Vil han ikke ha barn, så tar han ansvaret for prevensjonen! Om han ikke orker å bruke kondom, nei da får han heller finne på noe annet, f.eks. sterilisering. (Eller avholdenhet, men det er vel sjelden et tema.)

Selvfølgelig skal det være åpenhet om dette, så han ikke blir lurt til å bli far. Men jeg synes dette hører med når man i et forhold tar samtalen om barn. Da bør man også snakke om prevensjon.

Akkurat det jeg mener og!

[Fønix]

Jeg mener at om en av partene i et forhold ikke ønsker barn, mens den andre gjør det, så er det den som ikke ønsker barn som bør ha kontroll over prevensjonen.

Dette er jo et helt annet spørsmål. Gjesten her ønsker jo å sterilisere mannen, slik at han aldri kan få barn. Dette til tross for at hun selv ønsker seg barn med ham. I en slik situasjon skulle jeg heller tro at det bare var stas for damen om han slurvet med prevensjonen.

Hvis det er alvorlig ment fra mannens side å IKKE ville ha barn, så er det vel ikke noe offer å gjøre det. Da vil han jo ikke komme til å "lide" av barnløshet senere heller - det er jo selvvalgt.

Hvis han vil ha muligheten for å ombestemme seg, så ER det jo ikke et genuint ønske om å forbli barnløs. Da er det bare at kurat nå" ønsker han ikke barn. Og det er jo en kurant sak å mene, men da bør det også sies på en ordentlig måte.

Jeg ville aldri presse noen til sterilitet. Samtidig vil jeg heller ikke leve med en mann som ikke er villig til å ta de reelle konsekvenser av det han SIER han vil.

Jeg fatter fortsatt ikke hva du har å tjene på at han steriliserer seg. På hvilken måte gjør det tilværelsen din bedre?

[Gjest =tentacle=]

Jeg må si meg litt enig i begge parter her jeg da...

Jeg mener at om en av partene i et forhold ikke ønsker barn, mens den andre gjør det, så er det den som ikke ønsker barn som bør ha kontroll over prevensjonen.

Dette betyr at dersom det er mannen, som det ofte er, som ikke vil ha barn, så skal ikke kvinnen bruke spiral eller p-piller eller noe slikt, fordi dette er enklest for han.

Vil han ikke ha barn, så tar han ansvaret for prevensjonen! Om han ikke orker å bruke kondom, nei da får han heller finne på noe annet, f.eks. sterilisering. (Eller avholdenhet, men det er vel sjelden et tema.)

Selvfølgelig skal det være åpenhet om dette, så han ikke blir lurt til å bli far. Men jeg synes dette hører med når man i et forhold tar samtalen om barn. Da bør man også snakke om prevensjon.

Sterilisering er en ekstrem form for prevensjon, det finnes alternativer, også for menn. Å ville presse en mann til sterilisering for at han ikke skal ha mulighet til å bli far etter et eventuelt samlivsbrudd høres ikke ut som en holdning som er forenlig med respekt eller kjærlighet.

[Gjest imli]

Sterilisering er en ekstrem form for prevensjon, det finnes alternativer, også for menn. Å ville presse en mann til sterilisering for at han ikke skal ha mulighet til å bli far etter et eventuelt samlivsbrudd høres ikke ut som en holdning som er forenlig med respekt eller kjærlighet.

Men hvorfor skal kvinnen i så fall ta ansvaret for prevensjon fordi mannen ikke vil ha barn?

Det er jo snakk om at de utvikler p-piller for menn, er nok ikke så dumt det Tenk hva mange kvinner sliter med som følge av hormonprevensjon; ustabilt humør, vektøkninger, hudproblemer, uregelmessige blødninger osv. Bare for å nevne noe...

[Gjest =tentacle=]

Hvis det er alvorlig ment fra mannens side å IKKE ville ha barn, så er det vel ikke noe offer å gjøre det. Da vil han jo ikke komme til å "lide" av barnløshet senere heller - det er jo selvvalgt.

Hvis han vil ha muligheten for å ombestemme seg, så ER det jo ikke et genuint ønske om å forbli barnløs. Da er det bare at kurat nå" ønsker han ikke barn. Og det er jo en kurant sak å mene, men da bør det også sies på en ordentlig måte.

Jeg ville aldri presse noen til sterilitet. Samtidig vil jeg heller ikke leve med en mann som ikke er villig til å ta de reelle konsekvenser av det han SIER han vil.

Et ønske kan være genuint uten å ha garantert livslang gyldighet. Folk endrer seg, livssituasjoner endrer seg.

Det vanligste er å ikke sterilisere seg når en ikke vil ha (flere) barn, er ikke alle som mener at de vil forbli barnløse/har fått nok barn verdige å leve med fordi de ikke løper til lege og får herpet eggledere/sædledere for å ikke kunne ombestemme seg?

Hva er vitsen med å stille ultimatum til en livspartner på den måten? Det høres bare maktsykt ut å skulle låse partneren til det valget for alltid, for å få bevist at han mener alvor.

[Gjest =tentacle=]

Men hvorfor skal kvinnen i så fall ta ansvaret for prevensjon fordi mannen ikke vil ha barn?

Det er jo snakk om at de utvikler p-piller for menn, er nok ikke så dumt det Tenk hva mange kvinner sliter med som følge av hormonprevensjon; ustabilt humør, vektøkninger, hudproblemer, uregelmessige blødninger osv. Bare for å nevne noe...

Jeg har ikke uttalt meg om hormonell prevensjon, og det er ikke det å spare kvinnen for bivirkninger som er tema her, men å frata mannen angrerett i barnløshetsspørsmålet for å være sikker på at han ikke har mulighet til å få barn senere.

[Gjest imli]

Jeg har ikke uttalt meg om hormonell prevensjon, og det er ikke det å spare kvinnen for bivirkninger som er tema her, men å frata mannen angrerett i barnløshetsspørsmålet for å være sikker på at han ikke har mulighet til å få barn senere.

Det var bare en liten avsporing

Jeg synes det er greit at menn (eller kvinner) som ikke ønsker seg barn steriliserer seg. Det er veldig praktisk hvis man er sikker på dette. Men jeg synes det blir feil å pålegge partneren sterilisering.

[Susan Sto Helit]

Sterilisering er en ekstrem form for prevensjon, det finnes alternativer, også for menn. Å ville presse en mann til sterilisering for at han ikke skal ha mulighet til å bli far etter et eventuelt samlivsbrudd høres ikke ut som en holdning som er forenlig med respekt eller kjærlighet.

Jeg skrev aldri at han skulle tvinges til sterilisering, jeg skrev at han måtte belage seg på å være den parten som bruker prevensjon.

Altså:

Hun: Jeg ønsker meg barn, så nå slutter jeg med hormonell prevensjon.

Han: Jeg vil ikke ha barn.

Hun: Det er helt greit, da regner jeg med at du bruker prevensjon, og om du ikke gjør det, så antar jeg at du har ombestemt deg og vil ha barn alikevel.

Han: Det er for mye styr å bruke prevensjon, det gidder jeg ikke. Jeg skal uansett ikke ha barn, så jeg steriliserer meg!

Altså er dette et valg han tar selv, fordi han ikke ser behovet for å ha muligheten åpen. Ønsker han derimot å ha muligheten for å få barn senere, kan han bruke kondom.

Lar han vær å bruke prevensjon, vet han at det er en fare for at hun kan bli gravid, og at hun kommer til å få det barnet.