Han ønsker seg ikke barn.

[Gjest lissi32]

Syntes eksempler var sammenlignbart jeg!!!

1. Mann sier han ikke vil ha barn. Du kan velge å bli og aldri få barn eller du kan velge å gå og få barn med en annen.

2. Mann sier han ikke kan få barn fordi han er steril. Du kan velge å bli og aldri få barn eller du kan velge å gå og få barn med en annen.

Jeg tror det er lettere å gå ved eksmepel 1, og lettere å bli ved eksempel 2. I eksempel 1 så er det jo mest synd på kvinnen på en måte. Og i eksempel 2 blir det nesten mest synd på mannen.

Er han steril så dumper han deg ikke og går og får barn med en annen. Jo! Kan han vel! Han kan adoptere med en annen!! Han kan få barn med en annen ved kunstig befruktning fra spermbank!

Uansett så er det sikkert leit at en som ikke vil ha barn med deg velger å få barn med en annen. Men da er det nok situasjonen med den andre som er anderledes. Og han er vel så forelsket da at han sier ja av den grunn. Og hun nye finner seg bare ikke i at han ikke vil og sier at hun vil gå fra ham om han ikke vil ha barn. Hun første som ble dumpa truet kanskje aldri med det???

Men nå snakker vi jo om trusler og press igjen, det var jo heller ikke riktig.

[Gjest Gjest]

Det sa jeg ikke, jeg sa jeg forstod henne som følte seg bitter og forlatt. Hun har gitt slipp på det vakreste på jord, av kjærlighet til han. Da skjønner jeg det gjør vondt når han da går å gjør en annen dame gravid.

Det kan aldri gjøres om, og vil sikkert være et dypt savn resten av livet.

Men det at hun ga slipp på det var jo hennes eget ansvar, ikke hans. Han sier at han ikke ville ha barn. En fair ting. Hun finner seg i det. Da var vel kjærligheten til mannen større enn behovet for det "vakreste på jord" da.

[Gjest lissi32]

Men det at hun ga slipp på det var jo hennes eget ansvar, ikke hans. Han sier at han ikke ville ha barn. En fair ting. Hun finner seg i det. Da var vel kjærligheten til mannen større enn behovet for det "vakreste på jord" da.

Jeg må da uansett få lov å ha medfølelse med denne kvinnen??

Jeg syns synd på henne, ferdig med det. Av den enkle grunn at jeg selv elsker barn, og forstår at hun syns det er trist med et liv uten.

Nå orker jeg ikke bruke mer tid på denne tråden, for jeg vet ikke lenger HVA vi diskuterer?!!

Hun tok et valg, hun står for det, men trist og lei. Synd i henne er det uansett.

[Gjest lissi32]

Men det at hun ga slipp på det var jo hennes eget ansvar, ikke hans. Han sier at han ikke ville ha barn. En fair ting. Hun finner seg i det. Da var vel kjærligheten til mannen større enn behovet for det "vakreste på jord" da.

Jeg har ikke sagt et ord om at ansvaret er hennes mann??

[Gjest imli]

Jeg synes også det er rart at man ikke diskuterer dette med barn tidligere i forholdet - ts og mannen har vært sammen i ti år! Men det kan selvfølgelig hende ts har forandra mening.

Jeg og min kjære bestemte oss for at vi ville ha barn etter bare noen få uker sammen. Hadde han sagt han ikke ville ha barn, hadde jeg rett og slett avslutta forholdet da, før det ble for alvorlig, fordi det å få barn er viktig for meg. Men jeg skjønner jo at det er vanskelig når man har vært sammen i ti år, å bare gå!

Jeg synes det er helt greit å si man vil ha barn, og helt greit å si man ikke vil ha barn. Men det er viktig at par diskuterer dette forholdsvis tidlig. Blir en av dem "skremt vekk" av at man diskuterer framtiden når man har vært sammen noen måneder, var kanskje den personen ikke så mye å samle på ift felles fremtid og forpliktelser. Man må jo ikke bestemme seg for å få barn nå, men det er vel greit å vite om den andre ønsker seg barn i framtiden?

[Gjest lissi32]

Jeg synes også det er rart at man ikke diskuterer dette med barn tidligere i forholdet - ts og mannen har vært sammen i ti år! Men det kan selvfølgelig hende ts har forandra mening.

Jeg og min kjære bestemte oss for at vi ville ha barn etter bare noen få uker sammen. Hadde han sagt han ikke ville ha barn, hadde jeg rett og slett avslutta forholdet da, før det ble for alvorlig, fordi det å få barn er viktig for meg. Men jeg skjønner jo at det er vanskelig når man har vært sammen i ti år, å bare gå!

Jeg synes det er helt greit å si man vil ha barn, og helt greit å si man ikke vil ha barn. Men det er viktig at par diskuterer dette forholdsvis tidlig. Blir en av dem "skremt vekk" av at man diskuterer framtiden når man har vært sammen noen måneder, var kanskje den personen ikke så mye å samle på ift felles fremtid og forpliktelser. Man må jo ikke bestemme seg for å få barn nå, men det er vel greit å vite om den andre ønsker seg barn i framtiden?

Jeg trengte svar på akkurat det, siden jeg ønsker meg barn. Han sa ja, men visste ikke når. Det var greit nok for meg- for en stund. Så ville jeg ha et svar på når omtrent det kan passe for han, siden jeg begynner å dra på årene. Da kom vi til et komprimiss når han trodde han ville ha jobb og diverse på plass. Det syns jeg var helt fint, og jeg syns faktisk det var litt for tidlig- og vil vente litt til, siden jeg har fått ny jobb.

Sats på rett hest, og man får det man ønsker i en felles fremtid.

[Gjest =tentacle=]

Det sa jeg ikke, jeg sa jeg forstod henne som følte seg bitter og forlatt. Hun har gitt slipp på det vakreste på jord, av kjærlighet til han. Da skjønner jeg det gjør vondt når han da går å gjør en annen dame gravid.

Det kan aldri gjøres om, og vil sikkert være et dypt savn resten av livet.

Du har sagt mye mer enn at du forstår henne. Du har sagt at det han gjorde var utrolig kjipt og råttent, og at han har tatt fra henne muligheten til å få barn. Det er ikke å vise medfølelse for en som har kommet i en trist situasjon, men å plassere skyld og antyde at eksen er et dårlig menneske.

[Gjest lissi32]

Du har sagt mye mer enn at du forstår henne. Du har sagt at det han gjorde var utrolig kjipt og råttent, og at han har tatt fra henne muligheten til å få barn. Det er ikke å vise medfølelse for en som har kommet i en trist situasjon, men å plassere skyld og antyde at eksen er et dårlig menneske.

Ja jeg syns handlingen er råtten og kjip, men jeg har ikke sagt han er et dårlig menneske. Det er å dra den ganske langt!

Hvordan du tolker det får bli din sak, men jeg syns fortsatt synd på henne og det som skjedde med hennes eks!

[Gjest =tentacle=]

Ja jeg syns handlingen er råtten og kjip, men jeg har ikke sagt han er et dårlig menneske. Det er å dra den ganske langt!

Hvordan du tolker det får bli din sak, men jeg syns fortsatt synd på henne og det som skjedde med hennes eks!

Hvilken handling?

Han ville ikke ha barn, og stod for det.

Han eller hun har avsluttet forholdet.

I et nytt, senere forhold har han ønsket eller gått med på å unnfange et barn, evt har reagert på en uplanlagt graviditet med å ikke stikke av fra sin gravide samboer.

Ingenting har "skjedd" med hennes eks, han bare lever sitt liv. Er problemet at hun kommer i overgangsalderen mens han beholder den biologiske muligheten til å velge barn på et senere tidspunkt? Det er ikke hans feil at kvinner kommer i overgangsalder.

[Susan Sto Helit]

Jeg er enig med alle de som sier at om man ønsker barn, så avklarer man dette tidlig i forholdet.

Men jeg har også opplevd med en ex, at han hele tiden var klar på at han ville ha barn, en gang...

Men når jeg forsøkte (han 28, jeg 25) å få han til å si noe om når "en gang" kunne bli, så ville han ikke snakke om det.

Jeg endte med å finne ut at vi komuniserte dårlig både om dette og om andre ting, og at jeg var den som gjorde alle kompromissene i forholdet. Og det endte med at jeg brøt med han.

Møtte mannen min like etterpå, og fant ut at han passet meg perfekt. En familiekjær mann, som ønsket seg barn om noen få år.

Jeg antar jo at min ex kommer til å få barn etter hvert, og at han blir en god pappa. Men jeg er ikke sikker på om han noen gang hadde blitt klar til å få barn med meg.

Med fare for å generalisere, så synes jeg det er en sterk tendens til at menn slipper unna med mer egoisme i et forhold enn det kvinner gjør. At det f.eks. er flere kvinner som ikke får barn fordi mannen ikke vil ha. (eller ikke vil ha ennå.) Og at det er flere kvinner som ender opp med å ta seg av hus og barn nesten alene, fordi mannen synes det er slitsomt, og dermed velger å jobbe mye istedenfor.

[Gjest lissi32]

Hvilken handling?

Han ville ikke ha barn, og stod for det.

Han eller hun har avsluttet forholdet.

I et nytt, senere forhold har han ønsket eller gått med på å unnfange et barn, evt har reagert på en uplanlagt graviditet med å ikke stikke av fra sin gravide samboer.

Ingenting har "skjedd" med hennes eks, han bare lever sitt liv. Er problemet at hun kommer i overgangsalderen mens han beholder den biologiske muligheten til å velge barn på et senere tidspunkt? Det er ikke hans feil at kvinner kommer i overgangsalder.

Du gir deg ikke??

Om de var gift så hadde han lovet å leve sammen med henne til døden skiller dem ad, ikke til en ny yngre dame kom springende!! Jeg syns forsatt handlingen (at han stakk og etterlot henne barnløs) var dårlig gjort. Skal du nekte meg å syns det???

Om så jeg ønsker å plassere skyld hos han i dette tilfelle så må jeg vel få lov å mene det?? Uavhengig hva du mener er moralsk riktig å mene. Du får bare akseptere at vi har forskjellig mening!

Denne kvinnen ga opp det å få barn, og valgte en mann i den tro at de skulle dele et liv sammen. Noe mer enn det vet vi faktisk ikke!

[Gjest =tentacle=]

Du gir deg ikke??

Om de var gift så hadde han lovet å leve sammen med henne til døden skiller dem ad, ikke til en ny yngre dame kom springende!! Jeg syns forsatt handlingen (at han stakk og etterlot henne barnløs) var dårlig gjort. Skal du nekte meg å syns det???

Om så jeg ønsker å plassere skyld hos han i dette tilfelle så må jeg vel få lov å mene det?? Uavhengig hva du mener er moralsk riktig å mene. Du får bare akseptere at vi har forskjellig mening!

Denne kvinnen ga opp det å få barn, og valgte en mann i den tro at de skulle dele et liv sammen. Noe mer enn det vet vi faktisk ikke!

Det er ikke hans skyld at hun har valgt å satse på en mann som ikke ville ha barn. Hun har gitt opp muligheten til å bli mor. Det ville hun sikkert ikke gjort om hun hadde visst at forholdet skulle ta slutt, men det var hun som valgte å ta den risikoen.

Han har ikke valgt å være sammen med henne for å holde henne opptatt til hun begynte med overgangsalder. Det er ingen vits å skylde på en mann for at en selv ikke har stått for det en ønsket seg mest.

Det samme gjelder motsatt, om en person har gått med på å få et barn fordi den andre har sterkt barneønske, og så fortsatt er stuck med et i utgangspunktet uønsket foreldreskap etter at den andre personen har takket for seg eller en selv ønsker seg ut av forholdet.

[Gjest barnløs]

Selvfølgelig er det hans skyld at han ikke ville ha barn!!

Jeg føler at det han har gjort mot meg er råttent!

Selvfølgelig er jeg bitter!

Vi hadde mange nydelige fremtidsplaner sammen uten barn. Jeg aksepterte hans valg om å ikke få barn for det vi hadde sammen var på en måte alt! ..men jeg kunne egentlig ha lurt han som han lurte meg!

Tiden leger alle sår så jeg får bare ta tiden til hjelp!

Det jeg ville fram med i mitt tidligere innlegg var at; kvitt deg med han før du kaster bort like mye tid som jeg gjorde hvis du ønsker deg barn!

Du må vite hva du gjør når du velger bort muligheten til å få barn.

Jeg er i allefall en erfaring rikere men det er en erfaring som jeg ville vært foruten. Dessuten har jeg jo ikke lenger bruk for den erfaringen! Men jeg deler den mer enn gjerne med andre som kan ha bruk for den!

Lykke til uansett hva du velger!

[Gjest =tentacle=]

Selvfølgelig er det hans skyld at han ikke ville ha barn!!

Jeg føler at det han har gjort mot meg er råttent!

Selvfølgelig er jeg bitter!

Vi hadde mange nydelige fremtidsplaner sammen uten barn. Jeg aksepterte hans valg om å ikke få barn for det vi hadde sammen var på en måte alt! ..men jeg kunne egentlig ha lurt han som han lurte meg!

Tiden leger alle sår så jeg får bare ta tiden til hjelp!

Det jeg ville fram med i mitt tidligere innlegg var at; kvitt deg med han før du kaster bort like mye tid som jeg gjorde hvis du ønsker deg barn!

Du må vite hva du gjør når du velger bort muligheten til å få barn.

Jeg er i allefall en erfaring rikere men det er en erfaring som jeg ville vært foruten. Dessuten har jeg jo ikke lenger bruk for den erfaringen! Men jeg deler den mer enn gjerne med andre som kan ha bruk for den!

Lykke til uansett hva du velger!

Unnskyld, men mener du virkelig at han var sammen med deg for å hindre deg i å bli mor?

Det er ikke hans skyld at han ikke ville ha barn, man har rett til å ha de lystene og ulystene man har, ingen er forpliktet til å ville ha barn. Det er selvfølgelig hans ansvar at han ikke ville ha barn, og hans ansvar at han nå skal få et, men det er ikke hans ansvar at du ikke blir mor. Det valget er du ansvarlig for selv.

Han sluttet å elske deg og ble sammen med en annen kvinne, skulle han ha mer kontroll på sine følelser enn andre folk? Eller mener du generelt at man er forpliktet til å bli hos sin samboer for alltid, etter at kjærligheten er slutt? Ville du selv blitt?

[Gjest barnløs]

Hvor står det at han var sammen med for å hindre meg i å bli gravid? Tullprat!

Du kan kverulere til du blir blå men ingen kan fjerne det faktum at jeg føler meg lurt og skuffet!

[Gjest Gjest]

Hvor står det at han var sammen med for å hindre meg i å bli gravid? Tullprat!

Du kan kverulere til du blir blå men ingen kan fjerne det faktum at jeg føler meg lurt og skuffet!

Skal man bruke din tankegang er det din skyld at du vil ha barn. Det er med andre ord også din skyld at du er ulykkelig og bitter.

[Gjest rikkerikke]

Å leve med noen i 10 år uten å ha diskutert dette synes jeg er rart. det må ha vært noen hun har visst hele tiden - men så har vel den biologiske klokken begynt å tikke g hormonene satt inn, slik som hos min venninne......

Om dette var rettet til meg vil jeg bare si at SELVFØLGELIG HAR VI SNAKKET OM DETTE!!!! Noe annet ville jo vært helt merkelig. Vi var enige om at barn skulle det bli, men ikke før vi hadde vært sammen en stund, fullført studier o.l. Så har livet ført med seg endringer som har gjort at han ikke lenger vil. Det er da mitt dilemma oppstår. Og jeg mener fremdeles at det er et svært vanskelig valg.

[Gjest imli]

Om dette var rettet til meg vil jeg bare si at SELVFØLGELIG HAR VI SNAKKET OM DETTE!!!! Noe annet ville jo vært helt merkelig. Vi var enige om at barn skulle det bli, men ikke før vi hadde vært sammen en stund, fullført studier o.l. Så har livet ført med seg endringer som har gjort at han ikke lenger vil. Det er da mitt dilemma oppstår. Og jeg mener fremdeles at det er et svært vanskelig valg.

Selvfølgelig er det vanskelig når dere har vært sammen så lenge!

Men som mange sier her kommer han sannsynligvis ikke til å ombestemme seg, og dermed må du finne ut hva som betyr mest for deg; å få barn eller å fortsatt ha en forhold til din nåværende samboer.

[Gjest Gjest]

Unnskyld, men mener du virkelig at han var sammen med deg for å hindre deg i å bli mor?

Det er ikke hans skyld at han ikke ville ha barn, man har rett til å ha de lystene og ulystene man har, ingen er forpliktet til å ville ha barn. Det er selvfølgelig hans ansvar at han ikke ville ha barn, og hans ansvar at han nå skal få et, men det er ikke hans ansvar at du ikke blir mor. Det valget er du ansvarlig for selv.

Han sluttet å elske deg og ble sammen med en annen kvinne, skulle han ha mer kontroll på sine følelser enn andre folk? Eller mener du generelt at man er forpliktet til å bli hos sin samboer for alltid, etter at kjærligheten er slutt? Ville du selv blitt?

Åååå jeg er så 100% enig med deg tentacle!!!

Det er hans eget ansvar at han ikke vil ha barn. Men det er hennes skyld at hun ikke får barn (om hun vil ha barn) om hun velger å være sammen med en som har bestemt seg for å leve barnløst.

Nå kan man da også tenke i de baner at han heller ikke så for seg å få barn med denne første kvinnen. Kanskje han til og med var litt usikker på om dette forholdet ville vare livet ut (?). Å si at han hadde lovet i "i gode og onde dager til døden skiller oss ad" det blir litt for dumt all den tid vi vet at 50% av alle ekteskap ender i skillsmisse. I så fall burde man jo være mer forbanna på at han ikke klarte å holde det løfte enn at han valgte å få barn med en annen... Kanskje han med den nye kvinner ser en annen fremtid? Kanskje han ble råforelska og blind og yr og gal og sa JA jeg vil ha barn allikevel. Eller kanskje hun bare ble gravid uten at det var planlagt og han syntes det var for galt og be om abort.... Hvis en mann virkelig mener det med å ikke få barn bør han kanskje sterilisere seg?

Der er mye en mann (eller dame) kan finne på å gjøre annerledes i et nytt forhold. Man kan da ikke føle seg lurt for det? Man blir annerledes med andre mennesker og får andre behov og lever kanskje et annet liv enn man gjorde før. Det er jo lov til å endre seg?

[Fønix]

Om de var gift så hadde han lovet å leve sammen med henne til døden skiller dem ad, ikke til en ny yngre dame kom springende!! Jeg syns forsatt handlingen (at han stakk og etterlot henne barnløs) var dårlig gjort.

Jeg har forståelse for at dette er surt for "barnløs", men skjønner ikke hvordan du kan mene at det var dårlig gjort av ham. Hva burde han ha gjort annerledes?

Han ville ikke ha barn da de var sammen. Det er vel en helt ærlig sak. Jeg skjønner ikke at vi kan klandre ham for det.

Han forlot henne. Det må vel også være greit? Det er nærliggende å tro at han gjorde det fordi han ikke lenger ville være sammen med henne. I så fall har jeg vanskelig for å forstå at han gjorde noe galt. Mener du at det ville vært bedre for henne om han ble. Slik at hun, i tillegg til å være barnløs, hadde en kjæreste som helst ikke vil være sammen med henne. Jeg kan ikke skjønne at det ville vært så mye mer hurra for hennes del. Barnetoget er jo uansett gått, og da må det vel tross alt være bedre for henne å ha muligheten til å skaffe seg en kjæreste som vil ha henne.

Han venter barn med sin nye kjæreste. Jeg kan ikke skjønne at det er dårlig gjort heller. Har det i det hele tatt noen betydning for situasjonen til "barnløs"? Hun kan jo ikke få barn uansett. Blir hun noe lykkeligere av at han heller ikke får det?