Han ønsker seg ikke barn.

[Gjest Gjest]

Dere har ikke en niese/nevø som dere kan be om å få "låne" en helg? Kanskje samboeren din får øynene opp for at det å ha barn ikke er så skummelt som han kanskje tror.

Risky prosjekt, det kan slå ut enn annen vei enn hun ønsker. Men da finner hun kanskje i hvert fall ut en gang for alle om det er noe håp om at han vil forandre mening. Selv kunne jeg ALDRI tenkt meg å "låne" en unge, selv bare for en helg. Noe som viser med all tydelighet hvorfor jeg aldri kan ha barn

[Gjest Gjest_lala_*]

Dere har ikke en niese/nevø som dere kan be om å få "låne" en helg? Kanskje samboeren din får øynene opp for at det å ha barn ikke er så skummelt som han kanskje tror.

Ellers er jeg enig i at du bør finne ut hva som er viktigst for deg. Det er greit for menn som kan få barn hele livet(se bare på Charlie Chaplin og Anthony Quinn), men som kvinne har man bare et visst antall år å gjøre på.

å passe på en niese/nevø er da ikke det samme som å få lyst på barn.

jeg er frivillig barnløs. passer på barna til søsteren min hele tiden. men jeg får da ikke noe mer lyst på egne barn fordet! er kjempeglad i de barna jeg kjenner. og jeg ville helt sikkert blitt en god mor. men jeg har ikke lyst til å bli mor. har ikke lyst på egne barn.

skjønn det!!

det er ikke som når folk ikke liker tomater: bare du smaker nok og prøver å spise så vil du nok like det etterhvert.

vi barnløse har tatt et bevisst valg! vi vil ikke ha barn! ikke fordi vi ikke liker barn - vi har bare ikke lyst på vår egne.

[Gjest Gjest]

Nå trenger man ikke en mann for å få barn, man trenger bare et par av de beste svømmerne hans.

Nei, nei, nei! Man lurer ikke noen til å bli far mot sin vilje!

[la Flaca]

Det kan ikke tenkes at dere kan bli enige om at dere ikke ønsker barn begge to da? Du høres ikke helt overbevist om at du må ha barn i det føste innlegget ditt... Det er ikke veien til lykke for alle, å få barn.

Jeg mistet jobben fordi jeg fikk to tette. Nå sitter jeg hjemme på 3de uka med vannkoppbarn, og før det avløste de hverandre med omgangssyke. Når man får barn ofrer man hele veien, man stiller alltid i andre rekke. Jeg skjønner faktisk at noen ikke ønsker den enorme forpliktelsen det er å oppdra barn.

Når det er sagt føler man heldigvis som regel at man får tidobbelt tilbake. Og at det å ha barn med den man elsker er det viktigste i livet. Men det er av uvurderlig betydning at den andre parten også virkelig ønsker å være forelder!

[Rosalie]

Dere har ikke en niese/nevø som dere kan be om å få "låne" en helg? Kanskje samboeren din får øynene opp for at det å ha barn ikke er så skummelt som han kanskje tror.

Nåja - finnes ikke bedre prevensjon for oss enn å låne niesene våre. Etter et par timer husker vi veldig godt hvorfor vi velger å ikke få barn selv.

[Gjest Utlogget bruker]

Min samboer vil aldri ha barn og har heller ikke egne barn.

Men så traff han meg og ville ha meg og jeg hadde barn fra før.

Han er en kjempeflott stefar til mine barn men han har fortsatt ikke lyst på egne barn. Heldigvis sier jeg, for jeg har ikke lyst på flere.

Å tro at de som ikke vil ha barn ikke liker barn - ja til og med går så langt som å si at de må hate barn, det er noe min samboer har hørt flere ganger. Og gjett så overrasket noen er nå som han har fått seg samboer med barn. Nå lever han jo med barn!!! Og han er glad i de! Men han er ikke far - og det har han ikke lyst til å være heller.

Det er ikke snakk om at man skal omvende den som ikke vil ha barn. Like lite som vi skal omvende de som vil ha barn. Man må bare velge den partneren som er riktig for seg. Det er visse ting som skal stemme - og behov for barn/ikke barn er vel en av de esensielle tingene i et parforhold.

Men så kan altså skjebnen spille sine små triks med deg - man ender opp med barn i livet sitt allikevel. Slik som min samboer. Men det endrer ikke det faktum at han ikke vil ha barn selv. Han har tatt et bevisst valg og det har jeg også. Hadde flere ganger - da jeg var singel - tenkt på det at jeg kanskje ville treffe en ny mann ikke hadde barn men som ville ha barn. I utgangspunktet ville ikke jeg ha flere.... Men jeg ville kanskje ha fått et barn til om jeg visste at det var viktig for den nye mannen. Nå var jeg så heldig å møte en som ikke ville. En som ville det samme som meg.

Men for meg ville valget om å få et barn til vært anderledes. Jeg har allerede barn, jeg er allerede mor. Å få ett til ville vært et annet valg enn å få et første barn uten å virkelig ville i utganspunktet.

Jeg kunne aldri ha krevet eller presset noen til å få barn med meg. Og jeg ville aldri ha tillatt at noen krevde at jeg fikk et barn for å oppfylle den andres ønske. Slik skal ikke livet og kjærligheten mellom to mennesker være. Et barns liv er for viktig til det!

[Gjest Eir]

Hvis det er meg du sikter til, så skriver jeg at jeg ikke vet om noen som har angret på barnet de fikk selv om de i utgangspunktet ikke hadde lyst på barn. Du vet - det skjer at man blir gravid ved uhell, og det skjer at man lar seg overtale.

Jeg vet om flere menn som mener seg lurt/presset til å få barn de ikke vil ha, og som reagerer ved å nekte å ha noe som helst kontakt/forhold til barnet sitt, og det er ikke noe jeg ville tatt sjangsen på at skulle skje med mitt barn.

Det skal også litt til å direkte angre på barna sine, når vi er genetisk proframmert til å elske dem betingelsesløst, så det synes jeg ikke er noe argument i seg selv. Kjenner også flere par som har blitt uplanlagt gravide som sitter og er lei seg for at de ikke lenger har mulighet til å leve livet sitt slik de ønsket, selv om de selvsagt elsker ungen sin også. Og de jeg kjenner som har eldre barn innrømmer at de gleder seg til ungene deres blir voksne, så de slipper ansvaret for dem. Men siden slike følelser er veldig lite akseptert i samfunnet, så deler de fleste dem bare med folk de vet har forståelse for dem.

[Nabodama]

Min samboer vil aldri ha barn og har heller ikke egne barn.

Men så traff han meg og ville ha meg og jeg hadde barn fra før.

Han er en kjempeflott stefar til mine barn men han har fortsatt ikke lyst på egne barn. Heldigvis sier jeg, for jeg har ikke lyst på flere.

Å tro at de som ikke vil ha barn ikke liker barn - ja til og med går så langt som å si at de må hate barn, det er noe min samboer har hørt flere ganger. Og gjett så overrasket noen er nå som han har fått seg samboer med barn. Nå lever han jo med barn!!! Og han er glad i de! Men han er ikke far - og det har han ikke lyst til å være heller.

Det er ikke snakk om at man skal omvende den som ikke vil ha barn. Like lite som vi skal omvende de som vil ha barn. Man må bare velge den partneren som er riktig for seg. Det er visse ting som skal stemme - og behov for barn/ikke barn er vel en av de esensielle tingene i et parforhold.

Men så kan altså skjebnen spille sine små triks med deg - man ender opp med barn i livet sitt allikevel. Slik som min samboer. Men det endrer ikke det faktum at han ikke vil ha barn selv. Han har tatt et bevisst valg og det har jeg også. Hadde flere ganger - da jeg var singel - tenkt på det at jeg kanskje ville treffe en ny mann ikke hadde barn men som ville ha barn. I utgangspunktet ville ikke jeg ha flere.... Men jeg ville kanskje ha fått et barn til om jeg visste at det var viktig for den nye mannen. Nå var jeg så heldig å møte en som ikke ville. En som ville det samme som meg.

Men for meg ville valget om å få et barn til vært anderledes. Jeg har allerede barn, jeg er allerede mor. Å få ett til ville vært et annet valg enn å få et første barn uten å virkelig ville i utganspunktet.

Jeg kunne aldri ha krevet eller presset noen til å få barn med meg. Og jeg ville aldri ha tillatt at noen krevde at jeg fikk et barn for å oppfylle den andres ønske. Slik skal ikke livet og kjærligheten mellom to mennesker være. Et barns liv er for viktig til det!

Er du meg?

Vi har akkurat samme historie, innstilling og mann

Jeg kunne ha skrevet akkurat det du har skrevet selv.

[Lizzee]

Jeg vet om flere menn som mener seg lurt/presset til å få barn de ikke vil ha, og som reagerer ved å nekte å ha noe som helst kontakt/forhold til barnet sitt, og det er ikke noe jeg ville tatt sjangsen på at skulle skje med mitt barn.

Det skal også litt til å direkte angre på barna sine, når vi er genetisk proframmert til å elske dem betingelsesløst, så det synes jeg ikke er noe argument i seg selv. Kjenner også flere par som har blitt uplanlagt gravide som sitter og er lei seg for at de ikke lenger har mulighet til å leve livet sitt slik de ønsket, selv om de selvsagt elsker ungen sin også. Og de jeg kjenner som har eldre barn innrømmer at de gleder seg til ungene deres blir voksne, så de slipper ansvaret for dem. Men siden slike følelser er veldig lite akseptert i samfunnet, så deler de fleste dem bare med folk de vet har forståelse for dem.

Jeg har tenåringsbarn og gleder meg til at de flytter hjemmeifra.

Om jeg bare sier den setningen så får jeg fult av pepper.

Men om jeg suplerer med å si at alle barn skal bli store og flytte hjemmefra en dag så er vi litt på vei til å forstå noe mer. Om jeg så også sier at alle foreldre burde tenke på at de skal ha et godt og lykkelig liv etter at barna har blitt voksne. så er vi litt videre på vei OG at jeg gleder meg til den delen av livet også! Ikke minst fordi jeg deler livet mitt med en mann jeg er veldig glad i og som jeg gleder meg til å bli gammel sammen med.

Jeg gleder meg over barna mine hver dag. Jeg elsker dem over alt på jord og angrer ikke et sekund på at jeg fikk dem. Men jeg gleder meg over resten av livet mitt også. Og jeg ser det som en fordel å glede meg til den dagen jeg skal bo uten dem fordi de er blitt store gutter som skal leve for seg selv. Jeg ser det som en fordel å glede meg fordi det betyr at jeg klarer å se for meg noe positivt ved at mine barn blir voksne og skal leve sine egne liv. Og jeg ser det som en fordel å glede meg til den dagen da jeg og mannen min får være litt alene igjen fordi det viser at vi fortsatt er forelsket i hverandre.

Og NB! Jeg tror mange er redd for å si at de gleder seg til at barna flytter ut fordi de tror at andre skal tro negativt om dem da...

Det er jo folk som går ifra hverandre den dagen barna flytter ut. Fordi de da ikke har noe felles lenger. Slik vil ikke jeg ende opp.

[Gjest Gjest]

Jeg er enig med en over her, man bør finne en partner som tenker likt på så grunnleggende ting som det å få/ikke få barn. At en skal måtte "gi seg" i et så viktig spørsmål blir bare helt feil, uansett om man vil ha barn eller ikke. Det er vel nesten viktigere for kvinner enn menn å tenke nøye igjennom dette, vi har tross alt litt mindre tid å ta av.

Hvis man med hånden på hjertet kan si at man kunne endt opp som frivillig barnløs med eller uten den partneren man per dato er sammen med er det greit nok, ikke alle har veldig sterke følelser rundt dette å bli mamma/pappa. Velger man derimot bort barn bare for å beholde partneren mener jeg man ofrer noe så grunnleggende for noe så (statistisk sett) usikkert, at man i mange tilfeller vil sitte igjen angrende. Spørsmålet er: er det verdt det, noen lykkelige, kanskje bare helt greie, år med en som ikke vil ha barn med deg, for så å sitte alene igjen, enten fordi h*n falt fra, eller fordi en gikk sin veg?

Jeg har allerede ei lita jente som jeg er alene med. Jeg var langt fra barnekjær før hun dukket opp, men nå vet jeg at jeg ønsker meg flere barn, ergo ville jeg aldri bevisst velge bort dette. Det er kanskje enda mer uaktuelt nå enn det var før jeg fikk barn ettersom jeg nå vet hva jeg ville gått glipp av. Det betyr ikke at det garantert vil bli flere barn på meg, mye kan skje, men det kommer aldri til å bli fordi en fremtidig mann ikke vil ha barn.

Nå som jeg har barn selv klarer jeg ikke å forstå de som velger det vekk, så en mann som ikke vil ha barn er ikke en mann for meg, uansett hvor perfekt han ellers måtte være. Dette er ikke ment som kritikk av de som har valgt å ikke få barn! Heller kanskje til de som velger å være sammen med en man vet ikke vil ha barn, enten i håp om at han skal endre mening, eller som fortsetter samlivet, men syter over at de ikke får barn.

Før jeg fikk barn hadde jeg ingen problemer med å forstå frivillig barnløse, nå synes jeg "synd" på de som går glipp av noe så fantastisk, men det er jo mitt problem, ikke deres. Å være frivillig barnløs et er så absolutt et modigere valg enn å få barn bare fordi det forventes.

Oi, tastaturdiaré sent på kvelden. Natta...

[Lizzee]

Er du meg?

Vi har akkurat samme historie, innstilling og mann

Jeg kunne ha skrevet akkurat det du har skrevet selv.

Det var nok meg....

[Gjest Gjest]

Jeg tror alle innerst inne ønsker seg barn. Det er liksom nedfelt i genene våre. At noen ikke er modne nok blir noe helt annet.

[Gjest StockDama]

Inners inne så vil jeg faktisk ikke det. Det å få barn er noe jeg virkelig ikke vil, men bare fordi du ikke klarer å forstå det betyr ikke at alle vil ha barn.

Det er like saklig som å si at inners inne er alle homofile hetero. Eller innesrt inne hater alle hvite de svarte. Helt på jordet.

[Gjest =tentacle=]

Jeg tror alle innerst inne ønsker seg barn. Det er liksom nedfelt i genene våre. At noen ikke er modne nok blir noe helt annet.

Deg om det, men løser det trådstarters problem på noen måte om hennes samboer er genetisk defekt fordi han mangler barneønske?

[Lizzee]

Hva om TS sin samboer hadde sagt at han var steril og ikke kunne få barn? Dette hadde sikkert vært lettere å akseptere enn at han "bare ikke ville".

Jeg kjenner flere jeg som ikke kan får barn (og som ikke har lyst til å adoptere). De fortsetter å leve sammen.

Hvis mannen din blir syk og steril, og resultatet er at dere aldri kan få barn sammen så tror jeg sjansen er større for at man forblir hos mannen og godtar et liv uten barn enn når mannen kan få barn men ikke vil..... Selv om resultatet er det samme: et liv uten egne barn.

Bare en sånn liten tanke på siden her fra meg....

Og når det gjelder det at alle innerst inne ønsker seg barn. At noen ikke er modne nok.... Det er et ganske modent og modig valg å ta - det å ikke få barn. Det å få barn er enkelte ganger er svært umoden avgjørelse....

[Gjest =tentacle=]

- og man nekter heller ikke noen å få barn ved å si nei til barn selv.

Nettopp.

Jeg ville ikke hatt et forhold til en mann som ikke ville ha barn, det har ikke noe med press å gjøre, men jeg vil ikke gi opp min mulighet til å få barn for noen.

[Gjest lissi32]

Hva om TS sin samboer hadde sagt at han var steril og ikke kunne få barn? Dette hadde sikkert vært lettere å akseptere enn at han "bare ikke ville".

Jeg kjenner flere jeg som ikke kan får barn (og som ikke har lyst til å adoptere). De fortsetter å leve sammen.

Hvis mannen din blir syk og steril, og resultatet er at dere aldri kan få barn sammen så tror jeg sjansen er større for at man forblir hos mannen og godtar et liv uten barn enn når mannen kan få barn men ikke vil..... Selv om resultatet er det samme: et liv uten egne barn.

Bare en sånn liten tanke på siden her fra meg....

Og når det gjelder det at alle innerst inne ønsker seg barn. At noen ikke er modne nok.... Det er et ganske modent og modig valg å ta - det å ikke få barn. Det å få barn er enkelte ganger er svært umoden avgjørelse....

Er han steril blir han heller ikke gravid to år etter han har dumpet deg... Å være steril blir en helt annen sak, men jeg kjenner til flere forhold som har gått i vasken etter år med prøverørsforsøk og mislykkede forsøk på å lykkes.

En steril mann hadde vært noe helt annet. Ikke særlig sammenlignbart.

[Gjest =tentacle=]

Er han steril blir han heller ikke gravid to år etter han har dumpet deg...

Ikke-sterile menn blir heller ikke gravide. Men du mener at siden han valgte bort barn i mange år, og ekssamboeren var ute av sin fruktbare periode da det ble slutt mellom dem, så har han ikke lov til å velge nytt i forhold til barn i et nytt forhold?

[Gjest lissi32]

Ikke-sterile menn blir heller ikke gravide. Men du mener at siden han valgte bort barn i mange år, og ekssamboeren var ute av sin fruktbare periode da det ble slutt mellom dem, så har han ikke lov til å velge nytt i forhold til barn i et nytt forhold?

Det sa jeg ikke, jeg sa jeg forstod henne som følte seg bitter og forlatt. Hun har gitt slipp på det vakreste på jord, av kjærlighet til han. Da skjønner jeg det gjør vondt når han da går å gjør en annen dame gravid.

Det kan aldri gjøres om, og vil sikkert være et dypt savn resten av livet.

[Gjest Gjest]

Er han steril blir han heller ikke gravid to år etter han har dumpet deg... Å være steril blir en helt annen sak, men jeg kjenner til flere forhold som har gått i vasken etter år med prøverørsforsøk og mislykkede forsøk på å lykkes.

En steril mann hadde vært noe helt annet. Ikke særlig sammenlignbart.

Syntes eksempler var sammenlignbart jeg!!!

1. Mann sier han ikke vil ha barn. Du kan velge å bli og aldri få barn eller du kan velge å gå og få barn med en annen.

2. Mann sier han ikke kan få barn fordi han er steril. Du kan velge å bli og aldri få barn eller du kan velge å gå og få barn med en annen.

Jeg tror det er lettere å gå ved eksmepel 1, og lettere å bli ved eksempel 2. I eksempel 1 så er det jo mest synd på kvinnen på en måte. Og i eksempel 2 blir det nesten mest synd på mannen.

Er han steril så dumper han deg ikke og går og får barn med en annen. Jo! Kan han vel! Han kan adoptere med en annen!! Han kan få barn med en annen ved kunstig befruktning fra spermbank!

Uansett så er det sikkert leit at en som ikke vil ha barn med deg velger å få barn med en annen. Men da er det nok situasjonen med den andre som er anderledes. Og han er vel så forelsket da at han sier ja av den grunn. Og hun nye finner seg bare ikke i at han ikke vil og sier at hun vil gå fra ham om han ikke vil ha barn. Hun første som ble dumpa truet kanskje aldri med det???