Han ønsker seg ikke barn.

[Kosemose]

Ikke rart det blir mange skilsmissebarn i dette landet, hvis det er mange som mener det er helt ok å presse noen til å få barn mot sin vilje. Hva hvis det er mannen som ønsker barn og ikke kvinnen? Skal han presse henne til å føde de barna han vil ha?

Hvis det er meg du sikter til, så skriver jeg at jeg ikke vet om noen som har angret på barnet de fikk selv om de i utgangspunktet ikke hadde lyst på barn. Du vet - det skjer at man blir gravid ved uhell, og det skjer at man lar seg overtale.

Det er vel litt vanskelig å presse noen til å gå gravid og føde hvis de absolutt ikke vil, og det er vel egentlig ikke det jeg mener, men jeg tenker at den som ikke vil ha barn bør gi seg før den som vil ha barn , hvis de er uenig.

Jeg syns det er styggere å presse noen til å forbli barnløse enn å presse noen til å få barn. Hvis jeg må velge mellom stygge ting.

Men selvfølgelig syns jeg jo ikke det er bra å presse noen til noe! I den perfekte verden er alle par skjønt enige om de skal ha barn eller ikke, når de eventuelt skal få barn og hvor mange. I den virkelige verden er det ikke alltid slik, og da mener jeg at den som ikke vil ha bør gi seg. På samme måte som jeg syns at den som vil ha flere bør gi seg hvis man fra før har 2 eller flere barn sammen.

Og blir man ikke enig om noe så fundamentalt, syns jeg faktisk man bør ta seg selv på alvor og bryte.

[Gjest lissi32]

Er det å presse en mann til å få barn ved å si at om du ikke vil ha barn så får jeg finne en mann som har samme ønsker som meg??

[Gjest Eugene Onegin]

Fornuftig mann

[Gjest Gjest]

Er det å presse en mann til å få barn ved å si at om du ikke vil ha barn så får jeg finne en mann som har samme ønsker som meg??

Det blir jo en form for utpressing, ja. For en mann er det vel lettere å "gå med på det", enn hva tilfellet er for en kvinne.

Registrerer at jeg har stikk motsatt holdning av en del her inne. Dvs at jeg mener at begge må ønske det før de planlegger å få barn. For meg som frivillig barnløs kvinne så er det ikke aktuelt å gi etter på dette, og det bør være like selvsagt for en mann at han ikke blir pappa uten å ønske det.

[tingeling]

Jeg synes det er helt fair å si at hvis ikke du ønsker barn, så går jeg. Og så gå hvis partneren ikke ønsker barn. Det er ikke utpressing, det er et valg.

Derimot synes jeg ikke man skal mase og mase til partneren gir seg, for det bør være den enkeltes valg å få barn eller å ikke gjøre det (såfremt det ikke er et uhell).

tingeling

[Femiline]

Man trenger ikke være "glad i barn" for å få barn. Jeg har hittil ikke møtt en eneste mamma eller pappa som ikke har elsket barn(a) sine, selv om de i utgangspunktet ikke er "glad i barn" og/eller barn(a) ikke var planlagt/etterlengtet.

Faren min likte ikke barn. Han fikk barn med min mor kun fordi hun ønsket det. Det er vel kanskje derfor det er 9 år mellom meg og min bror. Faren min mente vi bare var i veien hele tiden, og hatet å ha oss med på skitur og andre ting husker jeg. Samtidig syns han at vi bare var dumme som ikke skjønte noen ting. Gjorde aldri noe frivillig med oss, ikke var han noe karriere mann så han hadde egentlig nok av tid. Så jo, det går an å ikke være glad i eller elske barna sine.

Til trådstarter.

Det er i allefall ikke lurt å presse mannen for å få barn. Da får man iallefall barn på feil premisser, da mannen kanskje mest vil føle seg som en såmaskin, som har blitt tvunget til noe han ikke har lyst til. Og kanskje du blir sittende der med fulle og hele ansvaret for barnet. Håper for din skyld at dere finner ut av det, forstår at dette er vanskelig. Jeg husker ikke helt om dere har snakket ordentlig, og brukt tid på å tenke over alternativer. Har han virkelig tenkt seg ordentlig om, og nå virkelig lukket døren for tanken på barn? Kanskje du skulle latt emne hvile en periode, og ta det opp igjen om en stund, om et år eller noe, hvis der har såpass tid. Er han like bestemt på sitt standpunkt, så må du jo selv avgjøre hva du vil. Uansett lykke til.

[Gjest lissi32]

Jeg vil ikke få barn med en mann som ikke ønsker barn. Det er også årsaken til at jeg ikke bare har blitt gravid i mitt liv hittil. Tatt en ops slik mange andre kvinner gjør av ymse årsaker, feks fange en mann som ikke vil ha dem.

Jeg elsker unger, har gjort det siden jeg var 7 år. Jeg gjorde det helt klart for min samboer at om vi skulle leve livet sammen, så ville det innbære en familie. Nå var det å plutselig galt å si???????

Jeg tror ganske mange er naiv her. Å gi opp det største som fins i verden, for en mann som er egoist feks, der penger og jobb er førstepri, og som stikker så fort 40 årskrisa er igang, så sitter man der ene og alene, bitter og barnløs...

Nei det skjer ikke meg. Nå vil min samboer ha barn, og det var han som satte tidspunktet når det kan skje, noe vi begge er enig om, så da er det ikke noe problem.

Men om han ikke vil ha barn, da hadde jeg vært egoist, og skaffet meg det livet jeg drømmer om mest av alt!!

[Gjest lissi32]

Jeg synes det er helt fair å si at hvis ikke du ønsker barn, så går jeg. Og så gå hvis partneren ikke ønsker barn. Det er ikke utpressing, det er et valg.

Derimot synes jeg ikke man skal mase og mase til partneren gir seg, for det bør være den enkeltes valg å få barn eller å ikke gjøre det (såfremt det ikke er et uhell).

tingeling

takk!

[Gjest rikkerikke]

Jeg har ingen gode råd, men vil bare si at jeg vet hvordan du har det! Til dere som sier at man må stille et ultimatum, det er ikke så sort hvitt. Har man mannen har man håpet, er man alene rykker man et skritt tilbake ved å måtte finne mannen å få barn med først. 10 år er ikke noe man bare sletter og går videre etter, kanskje særlig ikke når det ikke er kjærligheten som tar slutt (for å bruke et klisjeuttrykk), men uenighet om barn som er årsaken.

[Gjest Gjest]

Jeg tror ganske mange er naiv her. Å gi opp det største som fins i verden, for en mann som er egoist feks, der penger og jobb er førstepri, og som stikker så fort 40 årskrisa er igang, så sitter man der ene og alene, bitter og barnløs...

Det er jo ikke sånn at den ene parten har fasiten på hva som er det største i livet, det må den enkelte velge selv. Man kan være frivillig barnløs uten å være en pengegrisk egoist av den grunn. Disse tingene bør man helst finne ut av før man i det hele tatt flytter sammen. Ikke bare håpe at den andre skifter mening eller lar seg overtale før eller siden.

[Gjest Gjest]

Har dere virkelig vært sammen i 10 år uten å diskutere barn? "Problemet" kan jo umulig ha dukket opp pluttselig nå?

Er det mulig å være sammen så lenge uten å snakke om fremtiden? En trenger ikke kjenne noen så veldig godt før en vet hvor de står i slike store spørsmål.

[gompen]

Jeg synes alle som ikke vil ha barn får sterilisere seg. Da slipper de alt det maset om barn.

[Gjest Sinna]

Man trenger ikke være "glad i barn" for å få barn. Jeg har hittil ikke møtt en eneste mamma eller pappa som ikke har elsket barn(a) sine, selv om de i utgangspunktet ikke er "glad i barn" og/eller barn(a) ikke var planlagt/etterlengtet.

For meg er det å velge bort barn et mer dramatisk valg enn å velge å få barn. Jeg tror det er lettere å angre på et bortvalg enn på et valg, og jeg syns det er mer etisk å presse kjæresten/ektefellen/samboeren til å gå med på å få barn kontra å nekte kjæresten/ektefellen/samboer barn.

Man velger da ikke bort ET BARN. Barnet eksisterer ikke før det er født. Man velger ikke bort ET BARN - man velger å ikke få barn. Man velger å leve uten barn. Man velger å ikke bli far eller mor.

Å si at det er lettere å få barn fordi det er "lettere" å angre på hva man har fått enn hva man ikke har fått.... Det er tull! Har man tatt et bevisst valg når det gjelder å ikke å få barn da fortjener det valget respekt!

Det er IKKE etisk riktig å få presse noen til å få barn - og man nekter heller ikke noen å få barn ved å si nei til barn selv. De fleste er rimelig åpne på dette fra dag en og den de blir sammen med vet også dette fra første stund. Men noen - særlig damer - er så dumme at de tror og mener at de kan omvende den mannen som mener at han ikke vil ha barn. Og når det viser seg at det ikke lar seg gjøre - valget til mannen som ikke ville ha barn var faktisk ekte og gjennomtenkt - ja da sutrer de og klager over at de ikke skal kunne få barn.

Når en mann sier at han ikke vil ha barn da skal du ta ham på alvor. Ikke lev med ham i 10 år mens du selv ønsker deg barn!

Det å få barn er noe begge parter må ønske. Man "gir" ikke barn til partneren sin av veldedighet!!!

[Gjest lissi32]

Det er jo ikke sånn at den ene parten har fasiten på hva som er det største i livet, det må den enkelte velge selv. Man kan være frivillig barnløs uten å være en pengegrisk egoist av den grunn. Disse tingene bør man helst finne ut av før man i det hele tatt flytter sammen. Ikke bare håpe at den andre skifter mening eller lar seg overtale før eller siden.

Selvfølgelig bør man vite hvor den andre står før man flytter sammen. Men mange vil jo ikke skremme bort partneren sin med babyprat første måneden.

Flott med nettdating, der står ønsker du barn: ja, nei eller vet ikke da får man svarene man trenger.

[Gjest Gjest]

Man trenger ikke være "glad i barn" for å få barn. Jeg har hittil ikke møtt en eneste mamma eller pappa som ikke har elsket barn(a) sine, selv om de i utgangspunktet ikke er "glad i barn" og/eller barn(a) ikke var planlagt/etterlengtet.

For meg er det å velge bort barn et mer dramatisk valg enn å velge å få barn. Jeg tror det er lettere å angre på et bortvalg enn på et valg, og jeg syns det er mer etisk å presse kjæresten/ektefellen/samboeren til å gå med på å få barn kontra å nekte kjæresten/ektefellen/samboer barn.

Selv om så godt som alle mammaer og pappaer elsker barna sine er det langt fra alle som er gode omsorgspersoner. Om man ikke ønsker seg barn i det hele tatt, er det stort sett gode grunner for det; man kan ha sykdom (om den er arvelig kompliserer det dessuten enda mer), psykiske issues, rusproblemer, bare føle at det blir helt feil med et barn i forholdet (kanskje et tegn på at forholdet ikke er bra, men da må man også tenke på hva som skjer ved samlivsbrudd) osv. Vi vet ingenting om omsorgsevnene verken til trådstarters eller andres kjærester. Det at man er sammen med noen "forplikter" en ikke til å burde få barn, og er heller ingen garanti for at man vil kunne ta seg av barnet på en god måte. Og jeg som har sett for meg at du jobbet innen skole, barnevern e.l. *har tatt feil *

Jeg synes derfor ikke det er etisk galt å nekte å få barn! Men man skylder partneren sin å være klar på dette. Mange par utsetter nok slike samtaler og er vage på hva den enkelte vil, og plutselig sitter man der i en situasjon man ikke ønsker.

[Gjest Gjest]

Min venninne var sammen med sin store kjærlighet. De var i alles øyne det perfekte par. Men han ville ikke ha barn. Hun visste det hele tiden. Så satte hormonene hennes inn (eller hva man skal kalle det) og hun ønsket seg sterkt et barn allikvel. Men han ønsket ikke å bli pappa - han sto for det han alltid hadde stått for.

For henne ble det slik at hun gjorde det slutt. Hun fant en ny mann, hun fikk barn og 2 år etter at barnet ble født ble hun skilt.

Barnet hennes er 5 år nå og hun elsker det jo over alt på jord. Men samtidig kan hun si til meg at hun noen ganger tenker på at hun faktisk ga slipp på den mannen som var hennes store kjærlighet. Noen ganger tviler hun litt på om hun valgte rett... Hun tror nemlig fortsatt at hun sammen med han som ikke ville ha barn hadde et fellesskap og kjærlighet som var unik. Og det kan vi vennene skrive under på. De var det perfekte par som vi alle trodde at ville leve sammen livet ut.

Alle tenker sånn på at han skulle ha føyd henne i hennes ønske om å ville ha barn. Men hva men å se de omvendt. Hun sa at hun elsket ham. Men altså ikke nok til å bare leve med ham. Jeg ville synes at det var veldig trist om noen sa at de elsket meg og ville leve med meg - men bare om jeg ville ha barn.

Man kan leve lykkelig uten barn. Man kan synes at det er "nok" å ha den kjærligheten som er mellom to voksne. Noen ønsker ikke annet og det skal vi respektere. Alle vi ikke bli foreldre!

Å leve med noen i 10 år uten å ha diskutert dette synes jeg er rart. det må ha vært noen hun har visst hele tiden - men så har vel den biologiske klokken begynt å tikke g hormonene satt inn, slik som hos min venninne......

[Gjest Gjest]

Selvfølgelig bør man vite hvor den andre står før man flytter sammen. Men mange vil jo ikke skremme bort partneren sin med babyprat første måneden.

Flott med nettdating, der står ønsker du barn: ja, nei eller vet ikke da får man svarene man trenger.

Men TS har jo vært sammen med mannen i 10 år! Da burde hun da vite det!!!

[Gjest 123]

Dere har ikke en niese/nevø som dere kan be om å få "låne" en helg? Kanskje samboeren din får øynene opp for at det å ha barn ikke er så skummelt som han kanskje tror.

Ellers er jeg enig i at du bør finne ut hva som er viktigst for deg. Det er greit for menn som kan få barn hele livet(se bare på Charlie Chaplin og Anthony Quinn), men som kvinne har man bare et visst antall år å gjøre på.

[Gjest Gjest]

Om man ikke ønsker seg barn i det hele tatt, er det stort sett gode grunner for det; man kan ha sykdom (om den er arvelig kompliserer det dessuten enda mer), psykiske issues, rusproblemer, bare føle at det blir helt feil med et barn i forholdet (kanskje et tegn på at forholdet ikke er bra, men da må man også tenke på hva som skjer ved samlivsbrudd) osv.

Man trenger da ikke ha verken sykdom eller psykiske problemer (eller et stort ego) for å ikke ønske seg barn. Noen liker rett og slett ikke barn godt nok til å ønske seg egne.

[Gjest Gjest_Tonje_*]

Nå trenger man ikke en mann for å få barn, man trenger bare et par av de beste svømmerne hans.