overreagerer jeg?

[Gjest stemora]

nå har det seg sånn at vi har barnet annenhver uke. det er vår uke nå. mannen min skal jobbe hele ettermiddagen og får ikke sett barnet. det blir da meg som må ta vare på barnet. hjelpe til med lekser. lage mat og underholde litt. men jeg sitter her og føler meg litt sint jeg. ikke ble jeg spurt. ikke ble barnet spurt. jeg vet at det ikke hadde vært no problem for noen egentlig at barnet kunne bytte uke da moren er hjemmeværende. vi har vært sammen lenge. og jeg er veldig glad i barnet . men føler likevel ikke at det er riktig. barnet kommer jo hit for samvær med far. ikke samvær med meg..han har anledning til å se barnet om morgenen før skolen. men

kommer ikke til å se barnet ellers denne uken, bortsett fra helgen. hva om jeg hadde hatt planer ? hva om jeg blir ringt etter for jobb?

overreagerer jeg? hvor ble det av kommunikasjonen ? jeg sitter faktisk å føler meg låst, og er kjempesint på han. greit jeg tok henne med på kjøpet,og greit jeg kan stille opp. men da vil jeg bli spurt først og når jeg tok henne med på kjøpet tok jeg ikke hele ansvaret.kom gjerne med svar!og råd!

[Gjest mamma og stemor]

Jeg synes du skulle tatt dette opp med din mann i det øyeblikket du følte at dette ble et problem, du burde jo stå for kommuniksjonen når det gjelder å formidle dine tanker og følelser. Kanskje far er redd for at du ikke skal føle deg god nok som omsorgsperson hvis han bytter uke. Kanskje han rett og slett er treig og ikke tenker så langt som at barnet ikke får kontakt med han denne uken, hvis han skal jobbe så mye så er han kanskje fokusert på dette og glemmer resten.

Uansett, du har også ansvar for kommunikasjon, han leser ikke dine tanker, og du får ikke svar på hvordan mannen tenker før du har tatt det opp med han.

Jeg synes far og barn får lite tid sammen denne uken, men slik kan skje avogtil. Personlig hadde jeg ikke tatt på vei av dette for vi er to som får hverdagen til å gå rundt, og vi har et godt forhold til hverandres barn. Hvis det hadde det kunnet komme i veien for min jobb eller andre ting så hadde jeg sagt ifra at han burde ha en barnevakt i beredskap.

[Kosemose]

Du, far og barnet er jo en familie annenhver uke. Og er man en familie er det uker da den ene er mer fraværende og ergo faller det meste av ansvaret på den andre akkurat da. Uansett hvem sine barn det er. Hvis du skal bo sammen med en mann som har delt omsorg for barnet sitt, tror jeg du bør innfinne deg med at du er stemor med ansvar for et barn, at dere er en familie på tre annenhver uke. Sånn ville i allefall jeg tenkt uansett hvilke side av bordet jeg sto på. Syns med andre ord du er urimelig og egoistist.

[Gjest stemora]

urimelig og egoistisk ja...hehe

fordi om jeg ble litt sint her er det ikke dermed sagt at jeg ikke skal gjøre barnet sitt opphold mest mulig koselig. det jeg er sint på er at han ikke sa noen ting. selfølgelig er vi en familie. selfølgelig skal jeg ta meg av barnet så godt som mulig. jeg reagerer også på at ikke barnet heller ble spurt. det er ikke sikkert barnet har så veldig lyst til å være her når pappan ikke er hjemme. jeg har ingen barn selv og vi har alltid vært klare her i huset på hvem som skal stå for hovedansvaret når barnet er her. steforhold er veldig sårt for mange og jeg vil si til deg kosemose at du ikke bær være så raskt ute med å dømme. det å ta seg av andres unger er ikke barebare når man sammen har bestemt seg for å ikke ha noen fler. han har selv sagt at hvis situasjonen var omvendt hadde han satt pris på om jeg ikke stilte krav. han har alltid vært klar på at det er hans sin oppgave å hjelpe mest mulig til..mens det heller er småting som skal falle på meg. og ja selfølgelig skal jeg si det jeg føler, for jeg vet at kommunikasjon her har sviktet litt.

[la Flaca]

Er moren klar over at far ikke kommer til å være til stede den uken? Det er godt mulig hun ønsker å bytte uke slik at barnet får samvær med far og ikke bare deg. Selv om det er far som avgjør hva han vil gjøre med sin samværsuke.

Utover det ser jeg det som en selvfølge at far spør om du har anledning til å være hjemme med barnet hele uken. Det er faktisk mor og far som har ansvar forr at samværsavtalen gjennomføres, ikke stemor.

[Amalie_85]

Forstår godt at du blir sur jeg! Hadde jeg og blitt det, selv om jeg gladelig tar meg av minstemann hadde jeg blitt sur visst ingen hadde spurt meg, men sagt sånn skal det være! Men jeg deler og veldig ansvar om denne gutten når han er her! Så kanskje litt anderledes. Men fortell mannen din hva du føler, for visst ikke tror jeg bare det vil gnage på deg, og det kommer ingenting godt ut av det!

[ATV]

enig i at du må si hva du selv mener før du sier at han er dårlig til og komunisere.

er som det sies her en mulighet for at han ikke vil såre deg med og bytte uke, at hyan tar det som en naturlig ting at du hjelper til eller vat han rett og slett ikke tenker på det.

åpne opp kjeften og si hva du mener, så skal du se at ting ordner seg

[Gjest Blondie65]

Stakkars pappa'n som er så dårlig til å kommunisere at han tar alt som en selvfølge.

Hvorfor unnskylder vi menn HELE TIDEN? Hadde det vært greit om hun hadde overlatt stebarn til sin samboer uten å spørre han først? Eller barnet, minst like viktig det?

I mine øyne blir det feil å anta en hel masse uten å forhøre seg. Er man nervøs for at samboer kan føle seg støtt av at det blir byttet uke så finnes en enkel løsning på det problemet: SPØR samboer.

Er man dårlig til å planlegge mer enn en ting om gangen så overlat planleggingen til noen som kan/vil. Barnet og stemor og biomor f.eks.?

Nei trådstarter jeg synes ikke du overreagerer.

[Gjest Gjest]

Jeg kunne vært moren til stebarnet ditt...

Og jeg mener at barnet skal ha samvær med mor og far, ikke bare steforelder. Er dette en engangshendelse, eller er det ofte sånn?

Jeg har reagert mer enn en gang på at mine barn kommer hjem og forteller at de nesten ikke har sett pappaen sin.

Greit nok at dette skjer av og til, men hvis det stadig er sånn så bør man kanskje revurdere samværsordningen? Hvis man ikke har tid til å ha barna sine så mye, så bør man heller overlate dem til den andre forelderen.

Jeg synes ikke du er urimelig, og tviler ikke på at du bryr deg om ditt stebarn :smile:

[Malama]

Dette er da vel snakk om delt OMSORG ikke SAMVÆR i så måte?

At barnet annehver uke bor hos far og hans nye partner, og er en del av den familien, ikke at det har en samværshelg, liksom...

I mitt hode er det en ting om en samværsfar skulle ha barnet en helg men er bortreist, og at en far med delt omsorg skal ha barnet en uke, men jobber sent hele uka. Fordi det er forskjell på "samvær" og "omsorg"?

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner ikke helt hva du mener Malama?

For barnet vil det jo føles omtrent likt? Jeg skal til pappa, men pappa har ikke tid til å være sammen med meg.

En gang i mellom spiller kanskje ikke så stor rolle, men det er ikke riktig overfor hverken barn eller stemor hvis dette skjer stadig. Uansett hvor godt forhold de har.

Selv om barnet er "en del av den familien" som du sier, så blir det litt merkelig når den familien stort sett består av stemor og stebarn.

Og dersom det i TS sitt tilfelle er en engangshendelse så er det dårlig kommunikasjon fra fars side, og hun bør ta det opp for å unngå at det gjentar seg. SÆRLIG når barnets mor gjerne bytter eller har barnet mer.

[Malama]

Poenget mitt er at joda, det føles likt for barnet, og dersom det er slik ofte og mye, så er det jo et problem, men at det blir sånn denne gangen, er det et like stort problem, for et barn som åpenbart normalt sett ser faren mye mer enn mange andre barn med skilte foreldre, fordi foreldrene her har delt omsorg, og barnet faktsik bor der annenhver uke, i stedet for å være på besøk annenhver helg.

I mitt naive lille hode er det litt forskjell der.

Men meget mulig det bare er jeg som der den, og ingen andre, og da tar jeg sikkert feil.

Slik jeg forso dette var det et engangstilfelle, ikke slik det vanligvis er. Og av og til skjer det faktisk i en familie at en er opptatt på ettermiddagene, og den andre da må ta seg av lekser, middagslaging og "underholdning" av barnet?

[Gjest allium]

Stakkars pappa'n som er så dårlig til å kommunisere at han tar alt som en selvfølge.

Hvorfor unnskylder vi menn HELE TIDEN? Hadde det vært greit om hun hadde overlatt stebarn til sin samboer uten å spørre han først? Eller barnet, minst like viktig det?

I mine øyne blir det feil å anta en hel masse uten å forhøre seg.

Aldeles hjertens enig.

En stemor som tillater seg å stille spørsmål ved at alt som en selvfølge blir overlatt til henne får gjerne som svar at hun er ond og egoistisk. Ofte slenges det på "stakkars lille uskyldige barn".

Men hva ville vi svart hvis dette var to samboende foreldre, og far hadde uteblitt regelmessig om kveldene, uten å snakke med mor om det først? Da hadde mor fått støtte og sympati, og råd om hvordan hun skulle ta opp dette med ham. Men så snart det er en stemor det dreier seg om, da skal man bare holde kjeft og "ta hele pakken".

Her er det ikke en gang hennes barn det dreier seg om, men likevel forventer man mer enn man hadde gjort om det var det. Forstå det den som kan.

[Gjest =tentacle=]

Dette må snakkes om. Selvfølgelig må han spørre deg først om barnet skal være hjemme uten at han er der og tar ansvar for det praktisk og omsorgsmessig. Det er ikke riktig at han låser deg til sin avtale, en ukes "pass" er noe man tar på seg, ikke noe han kan legge på deg.

[Gjest stemora]

igår la jeg meg sint og det er ikke bra. jeg er ikke så sint idag som jeg var igår heldigvis. nå ligger han og sover. men skal ta det opp med han ikveld når han er ferdig på jobb. jeg ville ikke ta det opp igår for plutselig var barnet i døra. og når barnet hadde lagt seg var jeg så sint at jeg var redd for å si noe jeg ikke mente. dette er en engangs hendelse, får jeg håpe..han skal jobbe 3 skift hele vinteren. men jeg føler likevel ikke det er riktig å legge ansvaret på meg uten å høre med noen parter. barnet kommer selføgelig først. og idag skal vi bare kose oss. men når det er sagt syns jeg også barnet kunne fått ett valg. jeg tviler på at mor vet at det bare blir meg og barnet i 5 dager.

tentacle: det er akkurat sånn jeg føler det!

Her er det ikke en gang hennes barn det dreier seg om, men likevel forventer man mer enn man hadde gjort om det var det. Forstå det den som kan.

hvorfor er det slik??

dette gir heller ikke noe grunnlag for ett avslappet steforhold, desverre. det er også slik at hvis jeg hadde blitt spurt og vi hadde pratet litt om det, også kommunisert med mor så hadde jeg ikke følt at dette her var frustrerende. det med ansvar har alltid mannen min lagt vekt på. så når jeg visste det var hans uke og han skulle jobbe hele ettermiddagen, regnet jeg med å enten bli spurt eller et bytte. så når barnet plutselig sto i døra ble jeg veldig ovverasket. det er veldig vanskelig det med steforhold...men det trenger ikke være det så lenge man kommuniserer om både forventninger, ansvar og alt som hører med....men dette gjorde sitt til at jeg ble litt satt ut...

[Malama]

Jeg er helt enig i at dette er noe han burde spurt deg om altså. Snakket med deg om, så dere kunne bli enige, i alle fall.

For ja, det er noe med kommunikasjon. Ta det opp med ham, når du har roet deg ned, det tror jeg er en fornuftig ting ja. Han bør jo kunne snakke om ting.

Endret 12. november 2007 av Malama

[Frk Johansen]

Jeg synes det er merkelig at du ikke ble spurt om å ta det ansvaret de akutelle ettermiddagene/kveldene. Hva om du hadde egne planer, symøte, møter på kvelden i forbindelse med jobb, frisørtime etc. Tror det er viktig at du tar det opp ja, jeg hadde blitt kjempeprovosert!

[viren]

Dette synes jeg var utrolig merkelig. Vi har 2 barn sammen, og dersom sambo skal jobbe kvelder eller ekstra , evt at jeg skal, eller vi har andre planer så snakker vi selvfølgelig med hverandre om det.

Selv om man er stemor eller stefar og tar "hele pakken" så er det foreldrens ansvar å sørge for barnet, det er da en selvfølge å spørre og ikke bare ta for gitt at det passer? Hadde jeg vært sammen med noen andre enn barnefar ville det ikke ramlet meg inn og ikke snakke med han om det, så jeg synes trådstarter bør kunne forvente så pass.

[Kosemose]

Dette er da vel snakk om delt OMSORG ikke SAMVÆR i så måte?

At barnet annehver uke bor hos far og hans nye partner, og er en del av den familien, ikke at det har en samværshelg, liksom...

I mitt hode er det en ting om en samværsfar skulle ha barnet en helg men er bortreist, og at en far med delt omsorg skal ha barnet en uke, men jobber sent hele uka. Fordi det er forskjell på "samvær" og "omsorg"?

Veldig enig. Hadde situasjonen vært at far hadde samvær med barnet, hadde jeg forstått stemors reaksjon. Slik det er nå, BOR barnet sammen med far og stemor like mye som det bor hos mor og hennes eventuelle nye mann. Mener dere at mor skal spørre far om det er greit at andre passer barnet de ukene barnet bor hos mor også da eller, dere som er opptatt av at mor bør få informasjon om at far er mye borte på kveldene denne uka?

[Gjest Piper]

Du er ikke glad nok i dette barnet, selv om du sier at du er veldig glad i barnet. For hadde du vært skikkelig glad i barnet, ville du bare syns det var kos når barnet var der. Det syns du sikkert, så lenge du slipper å ta hovedansvaret for barnet. Dermed konkluderer jeg det med at du ikke er glad nok i barnet.

Du ahr helt sikkert vært informert om at din man skulle jobbe? Har du ikke det, så bør du lære opp mannen din til å snakke mer med deg. Men har du visst om at han skulle jobbe, så har du jo også visst om at dette var den uken barnet skulle være hos dere. Kanskje far ser på dere som en familie, og mener at det er en selvfølge at barnet kommer selv om han jobber? Men at du ikke ser på dere som en familie, og vil helst ikke ha ansvaret for barnet alene?

Du kunne faktisk tatt dette opp med mannen din når han fortalte at han skulle jobbe, for det er jo tydeligvis du som sliter med å måtte ha ansvaret for barnet. Kommunikasjonen går begge veier.

Og må man spørre om det er greit at barnet kommer hjem, når man selv skal jobbe ekstra, så mener jeg at man ikke kan kalle seg en familie. Da bor man sammen, men man deler ikke ansvaret sammen. Og er man en familie, så deler man ansvaret selv om det bare er den ene som er biologisk foreldre.

I vårt hjem der jeg er biologisk foreldre og mannen min er "stefar", så informerer jeg han når jeg ikke kan noe for da blir det hans ansvar å eventuelt følge til tannlege, lege, fotballtrening osv, og hadde han nektet da hadde jeg faktisk funnet meg en ny mann. Jeg vet det er jeg som er mor til barna, men han visste den dagen han gikk inn i et forhold med meg at det fantes tre barn i livet mitt. Han fikk da valget med "hele pakken" eller ikke noe i det hele tatt, og han ahr virkelig tatt "hele pakken".

Han har også hatt barna når jeg har vært på hyttetur, sydentur ol, og det uten noe problemer i det hele tatt. Det er det jeg kaller for en familie, ikke der "steforeldre" bare ønsker å være med så lenge de slipper å ha ansvaret for barnet.

Hva ville du gjort om dette var ditt barn? hvordan ville du eventuelt taklet de eventuelle problemene som oppsto underveis, om dette var ditt barn? Selv om det er partnerens sitt barn, bør man klare å tenke over hvordan man ville taklet slike ting om man ahdde barn selv.

Og ja jeg syns du overreagerer, for jeg kan ikke forstå at noen kan tenke slik i det hele tatt.