Mine og dine barn

[Gjest Gjest_June_*]

Jeg og min samboer er skilt med hvert vårt barn fra tidligere ekteskap. Barna er 6 og 8 år. Vi har dem annen hver uke, så ei uke er vi alene og ei uke er vi en familie på 4. Hverdagen er ganske så forskjellig fra "fri"uka og familieuka. I "fri"uka er det mye trening, reising og parting, mens i familieuka er det som ordet sier, familien. Veldig kjekt på hver sin måte. Men...vi støter titt og ofte på utfordringer i familieuka som tærer litt på forholdet til samboeren og meg. Sønnen hans får bl.a. gjøre ting hos sin mor som jeg synes er helt uakseptabelt. Det synes samboeren min også, men han gjør liksom ikke så mye med det. Han tar det opp med henne, men hun sier at det ikke er sant, så tror han på henne. Selv om hun lyver om andre ting hele tiden. Det ender med at jeg blir irritert fordi han tar så lett på det. Det har ikke blitt store problemer ennå, men jeg kjenner jeg blir så irritert inni meg. Så blir jeg på en måte litt irritert på gutten også, men det er jo ikke hans feil...

Uff...vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegge...vil bare høre med dere andre som lever i "mine og dine"-forhold hvordan dere har det. Jeg ønsker å gå på kurs om "mine, dine og våre" barn for å høre litt erfaringer fra andre i samme situasjon. Hvordan å takle visse utfordringer som oppstår. Ønsker virkelig at "familien vår" skal fungere sammen. Men blir litt beskymret når jeg kjenne sånn irritasjon inni meg mange ganger...

[Gjest Piper]

Skal hele familien, inkludert mor på andre siden, føye seg etter hva du aksepterer? Har du egentlig noe med hvordan mor velger å gjøre det hjemme hos seg? Hadde jeg vært mor, ville jeg blitt skikkelig forbanna på at du trodde at du hadde noe du skulle ah sagt i mitt hjem.

Dere kan lage regler som dere vil hjemme hos dere, men det blir helt feil å forvente at alle rundt dere skal ha samme regler. Barn lærer også fort at det er to sett med regler, og det er det dere må forholde dere til.

Nå vet ikke jag hva du mener er uakseptabelt, men det skal være på grensen til omsorgssvikt for at jeg skal mene at det er greit at du lager regler i andre sine hjem.

Da jeg var samboer for en del år siden, så hadde han to og jeg tre barn. Selvfølgelig var det slitsom til tider, men barna lærte fort at i vårt hjem måtte de følge våre regler selv om de var annerledes enn hjemme hos mamma. Dette var problematisk de første månedene, men de kom fort inn i det.

Endret 9. november 2007 av Piper

[Gjest Gjest_June_*]

Skal hele familien, inkludert mor på andre siden, føye seg etter hva du aksepterer? Har du egentlig noe med hvordan mor velger å gjøre det hjemme hos seg? Hadde jeg vært mor, ville jeg blitt skikkelig forbanna på at du trodde at du hadde noe du skulle ah sagt i mitt hjem.

Dere kan lage regler som dere vil hjemme hos dere, men det blir helt feil å forvente at alle rundt dere skal ha samme regler. Barn lærer også fort at det er to sett med regler, og det er det dere må forholde dere til.

Nå vet ikke jag hva du mener er uakseptabelt, men det skal være på grensen til omsorgssvikt for at jeg skal mene at det er greit at du lager regler i andre sine hjem.

Da jeg var samboer for en del år siden, så hadde han to og jeg tre barn. Selvfølgelig var det slitsom til tider, men barna lærte fort at i vårt hjem måtte de følge våre regler selv om de var annerledes enn hjemme hos mamma. Dette var problematisk de første månedene, men de kom fort inn i det.

Ja, jeg er enig med deg. Selvfølgelig skal ikke jeg lage regler for andre, men det er vanskelig å oppdra et barn når det er 8 år og er vandt til å få gjøre sånn og sånn hos mora. Men som du sier, vi må nok være strengere og klarere på våre husregler. Vi har ikke vært samboere lengre enn 5 måneder, så det er ennå litt nytt for ungene.

Har du andre erfaringer og tips å gi meg, siden du selv har vært i den situasjonen og sikker opplevd en del utfordringer?

[Gjest Piper]

Det er veldig viktig at dere to står sammen om reglene, og at samme regler gjelder hos dere begge to. Nå snakker jeg selvfølgelig om deg og partneren din, for det er dere to som må bli enig i hvilke regler som gjelder.

Og når dere to har blitt enig i reglene, må de gjelde til enhver tid. La barna lære at hos dere gjelder de reglene, og det skal ikke nytte å si at hos mamma får vi lov til si og så. Da avfeier dere bare barnet med at det nå ikke er hos mamma, og her hos dere gjelder deres regler.

Selv dagmammaen til mine barn klarte å få mine barn til å følge hennes regler, fordi hun var konsekvent. Og det tror jeg er veldig viktig.

[Gjest liten og lett]

Jeg lever ikke i forhold der det er mine og dine barn, men lever alene med mine to barn. Men opplever også noe av det du skriver, at ungene sier at "hos pappa får vi lov til sånn og slik".

Jeg vet at pappaen er mye mer slepphendt enn meg på mange saker (mine ord), men likevel får ikke ungene lov til å gjøre sånt hjemme hos meg. Hos meg er det mine regler som gjelder, og hos pappaen er det hans regler som gjelder. Akkurat som i barnehagen er det deres regler som gjelder.

Jeg er konsekvent på reglene her hjemme, de fravikes sjelden. Jeg har få regler, og de er til å følges.

Piper kommer med gode råd. Det er å være konsekvente, samkjørte innen familien og ikke bry seg om hvordan det er i det andre hjemmet.

Jeg kan skrive under på at å irritere seg over regler andre steder ikke skaper frustrasjon for andre enn deg selv. Bruk energien på å få en samkjørt familie og regler den uken ungene er hos dere, så går det seg til etterhvert

[Annie]

VI har våre regler. Den den "andre" familien har sine. Det funker fint Man kan ikke samkjøre med alle, og barna innretter seg fint, sålenge dere er konsekvente.