Kvelden før begravelsen

[Gjest bl]

Det er stillt i huset. Unger sover. I morgen skal jeg til den første begravelsen til et menneske som har betydd noe for meg. Min mamma. Jeg gruer. Skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg igjennom det. Jeg har min sorg, men skal også ta vare på to barn. Uten noe særlig nær familie og enebarn så føler jeg meg veldig alene. En fantastisk venninne tar seg fri fra jobben og reiser langt for å være hos meg.

Jeg har ennå ikke strøket skjorta til sønnen. Ikke ordnet alt mitt tøy. Ingen fikk middag i dag. Huset ser ikke ut og jeg får et søskenbarn som blir med meg hjem etter begravelsen. Jeg burde ha farget håret, men har ikke ork. Jeg er bare så ufattelig sliten.

Hvordan orker man å være i en begravelse til noen som er en så inderlig kjær?

Den beskjeden jeg fikk var at folk skulle ha mat. Det har jeg ordnet. Vasket kaffekoppene som var for fine til å bli brukt. Sukkerskåla er hennes. Glassene har hun hatt bestandig.

En dag igjen hvor jeg må prøve å være sterk. Å orke.

Mon tro om det blir noe særlig søvn på meg i natt. Må tidlig opp i morgen. Alt som må ordnes.

I morgen kveld er det over. En ny fase.

[hjertesukka]

[Gjest Blondie65]

Jeg er med deg i tankene.

Dette blir aldri noe lett. Når det gjelder barna er det greit for dem å se at det finnes stunder der til og med de voksne er ordentlig lei seg. Men det er lurt å snakke med dem om det, fortelle dem om det.

Godt at du har din venninne.

Begravelser er aldri enkle.

[Gjest TS]

Takk for støtte.

Sønnen har skygget banen den siste uka. i dag ba jeg ham komme hjem rett etter skolen men klokka ble glatt åtte før han kom hjem. Jeg er for sliten til å be ham gjøre diverse ting. Jeg tar det heller selv.

Jeg vil egentlig bare ha morgendagen over.

Etter det så blir det en opprydning av en leilighet. Et helt liv. Mitt og hennes. I mitt tempo.

Ikke ante jeg at det skulle gjøre så vondt. Hun ønsket det her. Jeg også. Allikevel. Det her er mammaen min.

[Gjest Blondie65]

Takk for støtte.

Sønnen har skygget banen den siste uka. i dag ba jeg ham komme hjem rett etter skolen men klokka ble glatt åtte før han kom hjem. Jeg er for sliten til å be ham gjøre diverse ting. Jeg tar det heller selv.

Jeg vil egentlig bare ha morgendagen over.

Etter det så blir det en opprydning av en leilighet. Et helt liv. Mitt og hennes. I mitt tempo.

Ikke ante jeg at det skulle gjøre så vondt. Hun ønsket det her. Jeg også. Allikevel. Det her er mammaen min.

Jeg har selv mistet en som stod nær for en tid tilbake og vært med ryddet etter vedkommende. Ryddingen er godt/vondt på en måte. Vanskelig å forklare, men man er veldig nær den man rydder etter når man gjør det.

Begravelsen er en milepæl i forbindelse med et dødsfall. Etter den begynner det vanlige livet igjen - men på en ny måte med en tom plass. Det er noe å venne seg til. Men det gode med begravelsen er på en måte at unntakstilstanden er over, selv om ikke sorgen på noen måte er det.

I dag er uansett ikke tiden for å være verdensmester - verken for deg eller poden.

Nok en stor klem, og "lykke til" (om man kan si noe slikt) med dagen i morgen.

[Arkana]

Jeg husker ennå følelsen før Pappas begravelse. Det var trist, men samtidig godt å få det overstått. Og jeg husker i svigermors begravelse tidligere i år, det var en som sa til oss at nå var det verste over. Og jeg tenkte at det er ikke sant. Det verste begynner nå, det å skulle leve videre uten en man er glad i. Men livet går heldigvis videre, om enn på en litt annen måte.

[Gjest bl]

Da er det dagen. Våknet grytidlig. Lot sønnen sove. Tente stearinlys da jeg sto opp. Klær er nå ordnet og jeg har har ting rimelig under kontroll. Vel og merke det praktiske. Følelsene flyr opp og ned. Veldig godt å ha noe å gjøre slik at tankene ikke blir for mange.

Føles godt å vite at de fleste i den lille slekta mi kommer. Kanskje dette kan være et lite vendepunkt slik at vi får bedre kontakt? Eldstebarnet kommer hit snart. Samboeren hennes får være sjåfør i dag. Et søskenbarn kommer med fly. Hun blir med meg hjem etterpå. Skal bli godt å se henne igjen.

Jeg har snakket litt med sønnen min. Han er så redd for å trå feil og ikke gjøre de riktige tingene. Jeg sa at mine reaksjoner og gråt vil være helt naturlig. Ingenting å skygge banen for. Ei heller trenger han å være redd for å trå feil. Blir nok bare de vi kjenner fra før og her er takhøyden stor. Det er lov å smile og le også. Iallfall etter begravelsen. Den er jo underlagt en hel del normer som vi egentlig ikke kjenner.

Har masse papirlommetørklær tilgjengelig. Må ha det. Har så utrolig lett for å gråte så dette blir ekstra tøft. Jeg klarer ikke og orker ikke å ha kontroll. Har vannfast sminke da

[hjertesukka]

- Godt at det ikke finnes noen fasit på hvordan man skal oppføre seg.

I mine foreldres begravelser både gråt og smilte jeg. Og har i ettertid tenkt på om jeg smilte for mye!..

Jeg smilte fordi jeg traff igjen folk som jeg ikke hadde sett på årevis, og jeg grein da kista ble senket og jeg kom til å se bort på mine egne barn som stod og holdt rundt hverandre og hulket......

Mine tanker går til deg og alle som er oppi det samme.

[Antoinette]

Noe av det første som slo meg da jeg leste innlegget ditt er at venner/familie skulle hjulpet deg med det praktiske. Når slike ting skjer- det er da man skal trå til for hverandre. Når en av mine nærmeste venninner mistet moren sin var det vi i jentegjengen som vasket huset, fikset catering + borddekking, levering etc. så hun fikk tid til seg selv og familien.

Sønnen din er nok bare veldig trist og som du sa- redd for å gjøre feil.