Fordeler og ulemper ved å si ifra seg foreldreansvaret

[Helen]

Tråden er ryddet.

M@msen - moderator.

[Far til 2]

Åh nei, du. Det er ikke fordi du uskyldig stikker hodet fram i et forum at jeg går imot deg, det er på grunn av meningene dine oh fordi du har tvunget fram en begrensning av dine egne barns samvær med sin mor...

Dette må du forklare nærmere. Jeg har HELE TIDEN oppfordret til mer samvær med mor. Ikke fordi hun er en uvanlig fantastisk mor. Heller ikke fordi jeg er uvanlig dårlig far. Men fordi mor, på tross av våre voksenkonflikter, har noen gode egenskaper som jeg ikke har. Men viktigst av alt er at jeg tror barna har godt av å bli kjent med sin mor og bygge opp sin egen mening om henne uten min påvirkning.

At jeg har oppfordret til mer samvær har jeg også fortalt i tidligere innlegg det siste året.

Hvordan du kan få dette til å bli at jeg begrenser samværet mellom mor og barn må du derfor beskrive bedre.

Nettopp. Likevel velger du den metoden selv.

Hvorfor tror du at jeg bruker barna mot mor ? Tror du det vil gi meg større mulighet til å lykkes med mer samvær mellom mor og barn ? Neppe. Derfor er det mye viktigere å få barna til igjen å få tillit til mor. Uten det har jeg ikke mulighet til å lykkes. Håper derfor du kan beskrive årsaken til din mening også mht den påstanden du kaster ut.

[Gjest TS]

Trådstarter: Jeg skjønner hvorfor du ønsker å "frata" (han har da vitterlig "fratatt" seg selv denne rettigheten ved å ikke stille opp) far foreldreansvaret (jeg går ut i fra at vi her snakker om det delte foreldreansvaret).

Stemmer, det delte foreldreansvaret ja.

Men jeg tror du bare vil oppnå at en vanskelig far blir hysterisk (stemmer ikke det at du har skrevet om denne situasjonen før her ...?). Jeg ville prøvd å få orden på bidragsplikt først, og deretter prøvd å få far til å gå med på samvær med sin sønn under oppsyn. Dvs. at far en gang i mellom tar turen og er med dere (evt. annen person barnet kjenner) og har noen timers samvær.

Hvis dette ordner seg ville jeg ikke laget noe mer om foreldreansvaret. Hvis far imidlertid sier seg uvillig til å ordne bidrag, samvær og alt annet du foreslår ville jeg rett og slett ha brukt det "mot han" når det gjaldt foreldreansvaret: hvordan kan han ha foreldreansvar for en gutt han ikke er interessert i overhodet?

Det stemmer nok at jeg skrev om dette tidligere en gang her ja.

Dette med at tilvenning har han allerede fått tilbud om da jeg gikk gjennom familievernkontoret. Først ble det et "helvette" på grunn av at han og den nye kjæresten hans trodde det var snakk om barnevernet (noe som gjorde de utrolig urolige visst nok), men etter å ha forklart han at det ikke var snakk om det, men at det var snakk om å komme fram til en ordning - med en slags "megler" mellom oss, da var det i orden. Han sa at ja, såklart han skulle komme på møte osv osv...

Men det gjorde han da altså ikke. (Han har sagt mange ganger dette med at SÅKLART han skulle komme i bursdagen til pjokken eller SÅKLART skulle han komme på besøk osv.. men kom aldri).

Og etter noen uker sa han altså at han ikke var intressert i å ta seg av pjokken enda likevel.

Jeg er uenig med dere som mener at det er riktig å frata far foreldreansvar og jeg mener barn og far bør ha rett til samvær selv om de ikke har sett hverandre de siste 16 månedene. Dette fordi jeg tror det e en voksenkonflikt. Jeg forsvarer ikke farens oppførsel på noen måte. Han har muligens oppført seg som en drittsekk og bør be om unskyldning for det. Men en slik voksenkonflikt forsvarer ikke på noen måte det å frata barnet og far samvær eller å forsøke frata far foreldreansvaret. Far fremstår ikke som kriminell, rusmisbruker, voldelig, eller annet som kan skade barnet. Derfor er denne konflikten en tradisjonell voksenkonflikt etter et samlivsbrudd.

Far til 2: LES OVER HER HVA JEG HAR SVART.

Som du kanskje får med deg da, så er det ikke snakk om at jeg skal frata en far foreldreansvaret til et barn han gjerne vil ha kontakt med. Det er snakk om en far som har gitt totalt F*** i to og et halvt år og som var intressert i å ha gutten i en periode på rundt en måned (noe som "tilfeldigvis" skjedde akkurat i det jeg sendte "krav" om utvidet barnebidrag og han fikk seg ny kjæreste).

Han har sagt til meg at han ikke er klar for å ha barnet i etterkant av dette, så det er jo ikke det det er snakk om her i det heletatt.

Dessuten ser jeg ikke hvilke forutsetninger du har til å kalle det "kun en voksenkonflikt" eller noe som helst annet heller.

For å sitere meg selv:

Jeg gikk til familievernet og vi kom fram til at hvis dette skulle kunne ordne seg så måtte faren til barnet ha "tilvenning" med barnet i oppsyn av noen barnet kjenner godt. (Dette pga bakgrunnen til faren og pga at gutten ikke kjenner han).

Du vet jo ingenting om bakgrunnen til faren gjør du vel? Du vet hverken om det har vært rusmidler, kriminalitet, vold eller annet som kan skade barnet (ref. dine ord) i hans fortid, men antar heller at det er moren (da meg) som er den store stygge heksa som skal ta fra en stakkars ensom pappa sønnen som han lengter så vælt etter.

Beklager altså, men fy fillern så irritert jeg blir over sånn antagelser, uttalelser og påstander om ting folk ikke har den villeste anelse om.

[Gjest Blondie65]

Du vet jo ingenting om bakgrunnen til faren gjør du vel? Du vet hverken om det har vært rusmidler, kriminalitet, vold eller annet som kan skade barnet (ref. dine ord) i hans fortid, men antar heller at det er moren (da meg) som er den store stygge heksa som skal ta fra en stakkars ensom pappa sønnen som han lengter så vælt etter.

Beklager altså, men fy fillern så irritert jeg blir over sånn antagelser, uttalelser og påstander om ting folk ikke har den villeste anelse om.

Til Far til 2's forsvar vil jeg si at det dessverre er slik at veldig mange mødre (og fedre!!!!) har en innstilling som går på "my way or no way" - de fratar den andre part alle rettigheter dersom samværet ikke går på sine egne premisser. Nå kan ikke Far til 2 vite om du er en av dem selvsagt, men vi har alle våre ting - og Far til 2 har sikkert sett nok fedre som lider under hensynsløse mødre til å ha en tendens til å skjære alle mødre over en kam. Mitt beste tips er å ignorere innlegg som ikke passer med en selv og ta i mot de som inneholder praktiske og fornuftige råd. Enklere sagt enn gjort ...

Jeg tror du har gjort mye riktig her, i forhold til å strekke deg mot far og gi han en sjanse. Når det ikke er interessant for han å strekke seg i motsatt retning for samvær med sin sønn og i tillegg har flyttet 4 timer vekk er det på tide å overta foreldreansvaret. Kanskje du kan få hjelp til å sukre pillen ved å skrive at dersom han i fremtiden ønsker en større rolle og bosetter seg nærmere slik at praktiske gjøremål og avgjørelser og samvær ikke blir hindret av avstander så er han selvsagt velkommen til å starte en dialog rundt dette?

[Gjest Blondie65]

Jeg tror nok innerst inne at denne faren også ønsker samvær - men han gidder ikke gjøre det uten støtte fra en kjæreste. Dessuten vet han vel kanskje at han mangler noen forutsetninger for å få det til. Det blir derfor feil å si at far ikke ønsker samvær. At han skal ha det på sin måte for å få det til er en helt annen skål.

Endret 9. november 2007 av m@msen

[Gjest Blondie65]

Jeg unnskylder ikke en far som ikke gidder. Men det blir feil å si at han ikke ønsker samvær, han har bare ikke forstått at alt ikke blir på hans måte. I en ideell verden hadde far fått det akkurat slik han ønsket og fått være med gutten så mye han gadd. I en ideell verden hadde far ikke bodd 4 timer unna. Denne faren forstår ikke at han selv har meldt seg ut av barnets hverdag og kommer kun på banen når det skal betales bidrag. Totalt manglende utviklede farsevner. Ingen unnskyldninger gode nok - han har selv valgt sitt liv ut fra hva han gidder.

Men å si at han ikke ønsker samvær blir feil.

Endret 9. november 2007 av m@msen

[Gjest Gjest]

Beklager altså, men fy fillern så irritert jeg blir over sånn antagelser, uttalelser og påstander om ting folk ikke har den villeste anelse om.

Jeg forstår deg godt, TS. Og her er det på sin plass med en unnskyldning fra fartil2. Håper den kommer, for du fortjener at han ser den faktiske problemstillingen du skisserer og ikke det han tror er virkeligheten

[Gjest TS]

Jeg tror nok innerst inne at denne faren også ønsker samvær - men han gidder ikke gjøre det uten støtte fra en kjæreste. Dessuten vet han vel kanskje at han mangler noen forutsetninger for å få det til. Det blir derfor feil å si at far ikke ønsker samvær. At han skal ha det på sin måte for å få det til er en helt annen skål.

Det blir jo litt fei si dette da? At han sikkert innerst inne vil ha samvær, men ikke gjør noe med det pga ditt og datt. Om han virkelig innerst inne vil ha samvær, så gjør man vel noe med det og viser interesse??

Det er et barn det er snakk om, og alvorlig talt, han er faren til barnet og burde klare å ha mot nok til å vise ansvar om han virkelig hadde hatt interesse av det - med eller uten ny kjæreste.

Nå tenker du gjerne at grunnen til at han ikke har samvær er at han ikke har mot nok pga alt som har skjedd og siden han må ha tilvenning osv (rett meg om jeg tar feil?), men det har seg sånn at mannen har ikke villet ta seg av ungen en gang da vi bodde sammen. Han passet han alene EN gang og det var visst nok helt grusomt ifølge han.

Han sto ikke opp med han om natten en eneste gang, dette av den enkle grunn at han var for trøtt etter å ha sittet oppe for lenge på kvelden/utover natten.

Håper dere forstår hvilken mann det er snakk om her. Han har gitt faen, og tro meg, da han sa han plutselig ville ha gutten annenhver helg så er jeg 99% sikker på at det var kun for å vise seg frem for den nye dama, eller for å slippe betale mer barnebidrag.

Endret 9. november 2007 av m@msen

[Gjest Gjest]

Jeg unnskylder ikke en far som ikke gidder. Men det blir feil å si at han ikke ønsker samvær, han har bare ikke forstått at alt ikke blir på hans måte. I en ideell verden hadde far fått det akkurat slik han ønsket og fått være med gutten så mye han gadd. I en ideell verden hadde far ikke bodd 4 timer unna. Denne faren forstår ikke at han selv har meldt seg ut av barnets hverdag og kommer kun på banen når det skal betales bidrag. Totalt manglende utviklede farsevner. Ingen unnskyldninger gode nok - han har selv valgt sitt liv ut fra hva han gidder.

Men å si at han ikke ønsker samvær blir feil.

Ok, da bruker vi bare ordet ønsker forskjellig.

Hva far egentlig ønsker og drømmer om i en verden der alt var annerledes er jeg ikke så opptatt av. Det interessante er hvordan han håndterer den situasjonen han faktisk er i (som han selv har vært med på å sette seg i ved å flytte).

Når jeg sier at han ikke ønsker samvær, mener jeg at det er det han sier. Og dermed er det det jeg forholder meg til. Hva han egentlig måtte mene kan det være tusen tolkningsmuligheter for.

Fakta her: Far SIER at han ikke vil ha samvær, at han "ikke vil ha noe med gutten å gjøre". Mor spør om det i så fall ville være en god idé at hun har foreldreansvaret alene.

Da gir det liten mening å skjelle ut mor for å ville "nekte barnet samvær med far".

[Gjest Anne gjest]

det blir feil å si at han ikke ønsker samvær, han har bare ikke forstått at alt ikke blir på hans måte.

å si at han ikke ønsker samvær blir feil.

Hei

Hvordan kan du si dette når trådstarter flere ganger ahr sagt at faren ikke ønsker samvær? Eller kjenner du denne faren siden du er så bastant på at han ønsker samvær? Kanskje sannheten er at han TROR han ønsker samvær, men egentlig ikke er særlig egnet til deg, som jo også ts sier har kommet fram i møte med myndighetene...

[Gjest Blondie65]

Hei

Hvordan kan du si dette når trådstarter flere ganger ahr sagt at faren ikke ønsker samvær? Eller kjenner du denne faren siden du er så bastant på at han ønsker samvær? Kanskje sannheten er at han TROR han ønsker samvær, men egentlig ikke er særlig egnet til deg, som jo også ts sier har kommet fram i møte med myndighetene...

Les hele innlegget mitt kanskje? Han ønsker samvær hvis han får det som han vil - dvs har en kjæreste eller noen andre som gjør jobben.

Det er temmelig hardt å si at en far ikke ønsker samvær med sin sønn. Innerst inne tror jeg denne faren vil det, men han er ikke i stand til å forstå at han selv har satt seg i en situasjon der samvær ikke er mulig. Eller hans handlemåte viser at han ikke VIL NOK til å ville ha arbeidet med det.

Nei jeg kjenner ikke denne faren personlig.

[Far til 2]

Jeg gjentar et spørsmål. Har Far til 2 lest hovedinnlegget? Så lenge han ikke svarer på det, gjentar jeg det. Så lenge han argumenterer på den manipulerende måten sin, vil jeg påpeke det.

Unnskyldningene du kommer med for far duger ikke synes jeg. Han "gidder ikke"? Det er ikke noe som heter "gidder ikke" eller "orker ikke" når det gjelder de forpliktelsene man har overfor barnet sitt. Og å skylde på "myndighetene", slik Far til 2 gjør, blir bare for dumt.

Nedenfor har jeg gitt uttrykk for hvordan jeg oppfaytter problemstillingen.

Det er mulig jeg oppfatter dette feil, men jeg bør ha mulighet til å si hva jeg mener i sakens anledning til tross for at det ikke sammenfaller med hvordan du oppfatter det.

Jeg har en gutt på 2 og et halvt år og har delt foreldreansvar med hans far.

Hans far har imidlertid ikke vært interressert i gutten siden han ble født (heller ikke da jeg var gravid). Han flyttet fra oss da gutten var 8 mnd og har ikke besøkt han en eneste gang siden. Vi har vært hos faren i ny og ne fordi jeg har hatt litt vondt av meg siden gutten ikke så pappan sin.. Dette tok det slutt på for litt over et halvt år siden. Faren har aldri vist noe særlig interesse (noe som da kommer fram i at han aldri en gang har besøkt gutten sin, som bare bodde 20 min unna).

Faren og gutten ha truffet hverandre fra tid til annen fra gutten ble født til gutten var 2 år. Dette fordi moren kontaktet faren slik at han skulle få treffe gutten.

Jeg mene dette er et flott tiltak fra moren, og har aldri sagt noe annet.

Han fikk seg ny kjæreste og omtrent på denne tiden stilte jeg krav om utvidet barnebidrag fra han siden han aldri var med gutten.

Men da stilte han seg på bakbeina og skulle gjøre alt veldig vanskelig. Han ville plutselig ha gutten en dag i uka pluss annenhver helg, som i utgangspunktet var avtalen vår. Han lagde et helvette der både han og den nye kjæresten kom med all verdens slags negative tanker og skjellsord om meg. Jeg gikk til familievernet og vi kom fram til at hvis dette skulle kunne ordne seg så måtte faren til barnet ha "tilvenning" med barnet i oppsyn av noen barnet kjenner godt. (Dette pga bakgrunnen til faren og pga at gutten ikke kjenner han). Faren til barnet ble kallet inn til neste møte på familivernkontoret, men møtte ikke opp, og gav ingen beskjed om hvorfor. På dette tidspunktet hadde han flyttet 4 timer unna oss, for å ha sagt det..

Konflikten toppet seg da faren fikk ny samboer. Denne konflikten kan være basert på at ny samboer ikke ville at far skulle ha kontakt med mor, far ikke ville at mor skulle ha kontakt med samboer eller mor ikke ville at far skulle ha kontakt med ny samboer, samt en mengde andre muligheter kombinert med krav om høyere bidra. Men far ga uttrkk for at han ønsker mer samvær, men ikke p den måten mor antydet.

Det er dette jeg kaller "Voksenkonflikt.

Noen uker etter skrev han til meg, at det skrantet med den nye kjæresten og roste meg opp i skyene for hvilken god mor jeg er og at han enda ikke var klar for å ha noe med gutten å gjøre likevel.

Faren synes å ha innsett at han tidligere ikke har stilt opp for gutten slik en far bør gjøre. Slik sett skulle det ikke være vanskelig for mor å legge frem brevet som et bevis på at samværet som ble avtalt ikke vil bli gjennomført. Å kreve fullt bidrag med 0-samvær bør med andre ord ikke være noe problem.

Jeg hadde det veldig vanskelig den perioden da min x ville lage helvette for at han skulle få ha gutten annenhver helg. jeg ville ikke sende min toåring til en mann han ikke kjenner, som har hatt alvorlige personlighets on tempramentsproblemer tidligere, og som ikke minst bor veldig langt unna.

Det tærte veldig på meg og jeg ønsker virkelig IKKE å oppleve dette igjen.

Dette har jeg stor forståelse for. Men moren vil sansynligvis ikke ha noen probleme med å holde igjen barnet om far ønsker samvær alene. Faren vil derfor sansynligvis måtte rette seg etter pålegg om samvær "under tilsyn" om han ikke ønsker å bli kjent med barnet på annen måte før vanlig samvær. Uansett oppsyn eller ikke, tyder innleget på at faren er interesert i samvær.

Familievernet kom derfor med forslaget om å spørre faren til gutten om han var villig til å si fra seg foreldreansvaret ettersom han tydelig ikke har særlig interesse av han, og også siden han har økonomiske vansker og opparbeider seg gjelp på barnebidrag.

Jeg er veldig usikker på hvordan han vil reagere på et sånt forslag fra meg. Sansynligvis vil han bli rasende.

Lurer derfor på hva dere mener om saken?

Hva er fordelene/ulempene med at han sier fra seg foreldreansvaret (foreldreretten)?

Jeg forstår ikke hva familievern kontoret ønsker å oppnå ved å frata far foreldreansvaret ? Dette er jo også basis for innlegget til trådstarter. Hvilke fordel gir det barnet om far gir fra seg foreldreansvaret ??? INGENTING. Det endrer ingen verdens ting rent praktisk. Derfor kan jeg ikke se noen grunn for trådstarter til å gjøre far rasende (hennes beskrivelse), men kun en provokasjon så lenge det ikke vil ha noen praktisk betydning.

Det synes som om det ikke er grunnlag til å fradømme far foreldreansvaret. Så lenge mor får det bidraget hun har rett på synes jeg hun skal glemme hele problemet. Om hun har fått ny samboer kan hun evt diskutere med samboer om han er villig til å adoptere gutten. I så tilfelle vil far slippe bidrag, noe som kan minke konfliktnivået. Men om faren ønsker samvær slik han sier, vil han sansynligvis ikke akseptere dette.

Mange sliter med konflikter både 8 og 10 år etter bruddet. 2 år er derfor forholdsvis kort tid og mye kan endre seg i tiden som kommer. Grunnlaget for å provosere far ved å spøre om han vil frasi seg foreldreansvaret er derfor ikke løsningsorientet, men tyder på at familievernkontoret er interesert i å fyre opp under en allerede eksisterende konflikt. Den eksisterende konflikten kunne sikkert vært løst med langt fredligere midler.

[Gjest Blondie65]

Grunnlaget for å provosere far ved å spøre om han vil frasi seg foreldreansvaret er derfor ikke løsningsorientet, men tyder på at familievernkontoret er interesert i å fyre opp under en allerede eksisterende konflikt. Den eksisterende konflikten kunne sikkert vært løst med langt fredligere midler.

Det har vært en litt kjeitete formulering av trådstarter: det er ikke snakk om å be far adoptere bort ungen sin, men at mor skal overta fars delte foreldreansvar slik at hun sitter med det alene. Dvs. at slike praktiske spm som utskriving av nytt pass og andre avgjørelser kan gjøres uten å måtte få tak i far. Altså har det en svært praktisk konsekvens for mor og mer eller mindre null i konsekvens for en far som allerede mer eller mindre har meldt seg ut når det gjelder eget barn.

[Far til 2]

Det har vært en litt kjeitete formulering av trådstarter: det er ikke snakk om å be far adoptere bort ungen sin, men at mor skal overta fars delte foreldreansvar slik at hun sitter med det alene. Dvs. at slike praktiske spm som utskriving av nytt pass og andre avgjørelser kan gjøres uten å måtte få tak i far. Altså har det en svært praktisk konsekvens for mor og mer eller mindre null i konsekvens for en far som allerede mer eller mindre har meldt seg ut når det gjelder eget barn.

Jeg forstår at det ikke er snakk om adoptering i denne fasen. Det var kun et alternativ om det er økonomiske årsaker til konflikten (det var antydet av trådstarter).

Dette med utskrivning av pass er en bagatell i forhold til den konflikten hun synes å oppleve nå. Å be far fraskrive seg foreldreansvaret vil sanynligvis provosere ENORMT og passet vil bli en liten filleting i den sammenhengen. Dessuten har det tydligvis ikke vært oppe en slik problemstilling. Jeg synes det er bedre om trådstarter kontakter far og ber han underskrive på pass papirene. Kansje det ikke er noe problem i det hele tatt. Og hvis far skulle motsette seg det vil hun få pass likevel.

Jeg synes det er feil av familievernkontoret å komme med provoserende utspill som sammenlikning av den kommende konflikten rundt foreldreansvaret med "konflikten" rundt det å få skrevet ut et pass. Jeg setter spørsmål ved hva familievernkontoret ønsker å oppnå, annet enn konflikt, når de kommer med den typen forslag. Ingenting provoserer vel en far mer enn et forslag om å frasi seg foreldreansvaret. Om en mor hadde kommet med et slikt forslag vil hun i en rettsak bli sett på som konfliktskapende.

[Gjest Gjest]

Far til 2 unngår fortsatt spørsmålet.

Har han lest hovedinnlegget?

Sitateksempel:

Faren har nå krevd samvær med gutten sin. Jeg kan ikke se at han er uegnet til dette på tross av foreldrenes voksenkonflikt.

....

I dette tilfellet går problemet ut på at moren vurderer å nekte (forsøke å nekte) far foreldreansvar fordi han krever samvær med gutten. Jeg kan ikke se at dette er noe grunnlag for å frata far foreldreansvaret.

Mor beskyldes for å nekte foreldreansvar fordi far ønsker samvær.

Endret 9. november 2007 av m@msen

[Gjest TS]

Nedenfor har jeg gitt uttrykk for hvordan jeg oppfaytter problemstillingen.

Det er mulig jeg oppfatter dette feil, men jeg bør ha mulighet til å si hva jeg mener i sakens anledning til tross for at det ikke sammenfaller med hvordan du oppfatter det.

Faren og gutten ha truffet hverandre fra tid til annen fra gutten ble født til gutten var 2 år. Dette fordi moren kontaktet faren slik at han skulle få treffe gutten.

Jeg mene dette er et flott tiltak fra moren, og har aldri sagt noe annet.

Vel, det var ikke for farens del at jeg troppet opp der med småen, det var for barnets del, fordi han har rett til å vite hvem faren hans er, men etter å ha holdt på sånn i noen uker/måneder og faren fremdeles ikke kunne løfte en finger selv for barnet, gav jeg opp, og det hadde ingenting med at han fikk seg ny samboer å gjøre. (For det fikk han ikke før en tid etter at jeg hadde sluttet å bringe barnet inn til han).

Konflikten toppet seg da faren fikk ny samboer. Denne konflikten kan være basert på at ny samboer ikke ville at far skulle ha kontakt med mor, far ikke ville at mor skulle ha kontakt med samboer eller mor ikke ville at far skulle ha kontakt med ny samboer, samt en mengde andre muligheter kombinert med krav om høyere bidra. Men far ga uttrkk for at han ønsker mer samvær, men ikke p den måten mor antydet.

Det er dette jeg kaller "Voksenkonflikt.

Som sagt IGJEN; det hadde ingenting med at han fikk seg ny samboer å gjøre at det ble konflikt mellom oss. (Dette har jeg skrevet om i en tidligere tråd og orker ikke gjenta meg selv)

Det var da jeg stilte krav om utvidet barnebidrag ettersom han ikke viste interesse, at det ble konflikt. Og som jeg sier; jeg vet ikke om det var for å vise seg frem for den nye dama, eller for å slippe utvidet barnebidrag at han plutselig endret mening. For min del hadde det i alle fall ingenting å gjøre med hans nye sambo at jeg stilte dette kravet.

Og om han virkelig hadde ønsket mer samvær hadde han også forstått at han måtte ha løftet en finger selv om han skulle få det. Det var ikke jeg alene som mente at han måtte ha tilvenning med barnet for evnt å kunne ha han alene annenhver helg, men også familievernet. Dette da på grunn av bakgrunnen til farens forhold til barnet og ikke minst farens "tidligere liv".

De sa det at det ville være uforsvarlig av meg som mor å sende guttungen av gårde til en mann som barnet ikke kjenner og som hadde den bakgrunnen som faren faktisk har. Dette burde også faren forstå og godta dersom han vrkelig var så intressert i å ha barnet.

Mange sliter med konflikter både 8 og 10 år etter bruddet. 2 år er derfor forholdsvis kort tid og mye kan endre seg i tiden som kommer. Grunnlaget for å provosere far ved å spøre om han vil frasi seg foreldreansvaret er derfor ikke løsningsorientet, men tyder på at familievernkontoret er interesert i å fyre opp under en allerede eksisterende konflikt. Den eksisterende konflikten kunne sikkert vært løst med langt fredligere midler.

Familievernet kom med dette forslaget ettersom det vil ha fordeler for meg som mor å slippe å måtte forholde meg til en far som bryr seg null for barnet, men som gjerne vil gjøre ting vanskelig bare for å føle makt.

[Far til 2]

...

...

Familievernet kom med dette forslaget ettersom det vil ha fordeler for meg som mor å slippe å måtte forholde meg til en far som bryr seg null for barnet, men som gjerne vil gjøre ting vanskelig bare for å føle makt.

Behøver du å forholde deg til faren slik situasjonen er idag da ?

Han kan ikke skape andre vanskeligheter for deg enn at han kan utsette det å få pass til barnet i 1-2 månder etter søknad. Til daglig vil du ikke se og ikke høre faren om han er slik du antyder at han ikke vil ha kontakt med barnet.

[Gjest Blondie65]

Behøver du å forholde deg til faren slik situasjonen er idag da ?

Han kan ikke skape andre vanskeligheter for deg enn at han kan utsette det å få pass til barnet i 1-2 månder etter søknad. Til daglig vil du ikke se og ikke høre faren om han er slik du antyder at han ikke vil ha kontakt med barnet.

Se for deg at mor ønsker å dra til syden på en billig tur. Men nei det kan hun ikke uten at det er minst 3 mnd varsel for det tar jo 2 mnd å få pass til barnet. Dermed må alt planlegges i gooood tid.

Det samme gjelder en mengde annet.

Husk at far selv har valgt å bosette seg 4 timer unna mor og sitt eget barn. Dermed har han selv valgt å ikke være med på de daglige avgjørelser. Jeg forstår godt at mor ønsker å ha full oversikt over barnets avgjørelser uten å måtte spørre en uinterressert far for hver minste lille ting.

Og det er ingenting i veien for at far på et senere tidspunkt kan kjempe seg tilbake på arenaen hvis han ønsker det, men nå er han altså ute etter eget ønske og da bør vel det få positive konsekvenser for den som sitter med den daglige omsorg slik at hun kan ta de avgjørelser som er nødvendige for barnet sitt?

[Gjest TS]

Behøver du å forholde deg til faren slik situasjonen er idag da ?

Han kan ikke skape andre vanskeligheter for deg enn at han kan utsette det å få pass til barnet i 1-2 månder etter søknad. Til daglig vil du ikke se og ikke høre faren om han er slik du antyder at han ikke vil ha kontakt med barnet.

Jeg kan gi et eksempel på unødvendige vanskeligheter ved delt foreldreansvar:

Jeg ville skifte etternavn på pjokken ettersom han har postadresse hos meg osv. Han hadde tidligere mitt etternavn som mellomnavn og farn navn som etternavn. Jeg ville noe så enkelt som å bytte om på plasseringene på navnene, sånn at det var mitt etternavn som ble brukt.

Da ble det sendt brev til far om at han måtte godkjenne dette. Han satte seg på bakbeina og ble rasende gal og sa at dette kom aldri i verden på tale (uten noen spesiell grunn, bare for å være vanskelig. For navnet hans var jo fremdeles til stede. )

Så små ting kan det nemlig bli baluba av, og jeg er utrolig lei av å måtte vente på at han sprekker for hver ting jeg må "godkjenne" med han for et barn han egentlig viser null interesse for.

Jeg kan virkelig ikke fatte at dette er så vanskelig å forstå?

[Far til 2]

Se for deg at mor ønsker å dra til syden på en billig tur. Men nei det kan hun ikke uten at det er minst 3 mnd varsel for det tar jo 2 mnd å få pass til barnet. Dermed må alt planlegges i gooood tid.

Det samme gjelder en mengde annet.

Husk at far selv har valgt å bosette seg 4 timer unna mor og sitt eget barn. Dermed har han selv valgt å ikke være med på de daglige avgjørelser. Jeg forstår godt at mor ønsker å ha full oversikt over barnets avgjørelser uten å måtte spørre en uinterressert far for hver minste lille ting.

Og det er ingenting i veien for at far på et senere tidspunkt kan kjempe seg tilbake på arenaen hvis han ønsker det, men nå er han altså ute etter eget ønske og da bør vel det få positive konsekvenser for den som sitter med den daglige omsorg slik at hun kan ta de avgjørelser som er nødvendige for barnet sitt?

Jeg tror ikke jeg er helt enig med deg.

Å kreve at far gir slipp på foreldreansvaret pga en mulig forsinkelse. - UTEN Å SØKE OM PASS, synes jeg blir feil.

Mor har jo ikke forsøkt å få pass. Hun har heller ikke spurt faren om dette. Jeg forstår derfor ikke at dette skal være noen årsak for mor for å overtale far til å gi slipp på foreldreansvaret.

Ingenting tyder på at far har skapt "vanskeligheter" mht f.eks. barnehage. Det er riktig at han har krav på informasjon, men ikke mens mor og barn er tilstede. Mor har derfor ingenting å tjene på å kreve at far gir fra seg foreldreansvaret.

Barnet har ikke vært alvorlig syk, heldigvis. Men ingenting tyder så langt på at far vil motsette seg noen medisinsk behandling (f.eks. basert på religiøs tro). Mor og barn har derfor ingenting å tjene på å nekte far foreldreansvar.

Jeg forstår faktisk ikke hvorfor familievernkontoret forslo noe så dumt. Forslaget er kun konfliktskapende, og gir verken mor eller barn noen fordeler. Isteden kan hele forslaget slå tilbake på mor fordi en domstol vil kunne vurdere saken dithen at mor skaper konflikter med å produsere mulig problemer for fremtiden. Dermed er det ikke bare far som mangler samarbeidsvilje, men også mor. Dette lover ikke bra for barnet. At familieverkontoret synes å fyre oppunder konflikten øker ikke respekten for denne mekleren.