Høy puls

[Gjest bente85]

I enkelte situasjoner, føler jeg at pulsen min stiger veldig og jeg blir ganske så uvel og nervøs på en måte.

I dag, når jeg kjente at pulsen steg veldig, så målte jeg den.

Å den var på 112.

Det var helt sykt.

Nå har jeg blitt lei av at jeg har slike tilfeller som dette, som tar på kroppen en stund etterpå.

Så jeg søker etter råd, som jeg kan bruke for å slippe dette.

Det beste er vel, når jeg er i en situasjon, hvor jeg føler at pulsen stiger drastisk, at jeg bare bør trekke meg unna..?

Ei brevvenninne jeg har, som jeg snakker mye med, har faktisk innvirkning på min puls.

Litt rart, men sånn er det.

Venninnen min er mye syk, og hun vet ikke hva hun skal gjøre.

Så jeg gir henne råd om hvordan hun burde gå fram for å få hjelp, men det er ikke så lett.

Dem (kommunen) vil ikke hjelpe henne.

Og jeg synes ikke at hun skal gi opp å prøve selv om hun er lei og ikke orker mer.

For det er jo sånn å, at hvis man gir opp, så blir man heller ikke hørt og dermed ingen hjelp.

Og det er leit, men jeg får kjeft for at jeg sier dette.

Jeg vet bare ikke hva jeg skal si til henne, for ingenting nytter.

Men uansett, en situasjon som dette, kan få pulsen min til å stige veldig.

Endret 1. november 2007 av bente85

[Rainbow Brite]

Skjønner at du synes det er ekkelt. Kan du kjenne igjen hva slags følelse du får i de situasjonene pulsen stiger? Blir du sint? Blir du redd? Oppstår det i situasjoner som er relativt like i forhold til hverandre? Vekkes de samme følelsene på tvers av disse situasjonene? Er det systematisk? Altså, oppstår forhøyet puls alltid i gitte situasjoner, evt situasjoner som bringer gitte følelser? Er det verre noen ganger? Når er det bedre? Er det noe selv gjør for å roe pulsen? Er det noe du tror kan hjelpe for å roe pulsen?

Dersom du er veldig bekymret, synes jeg du skal ta en telefon til legen!

Når det gjelder venninnen din, så er det ofte sånn når man har det vanskelig, at til tross for all den kjærligheten du legger inn i dine velmenende råd, så ønsker man bare å bli hørt, og møtt der man er. Kanskje du skal prøve å fortelle henne at det høres veldig vanskelig ut, og om hun har lyst til å fortelle litt om hva det gjør med henne? Noen ganger hjelper det bare at noen har lyst til å høre om hva som foregår inne i hodene våre. Uansett hva det er.

Synes du hun virker deprimert? Kanskje hun trenger en profesjonell å snakke med?

Ellers så synes jeg du virker som en veldig god venninne, som engasjerer deg såpass mye. Pass på å ikke engasjere deg så mye at du mister deg selv. Du skal ikke finne løsningen for venninnen din, og det kan ta lang tid før det dukker opp noe som faktisk kan endre situasjonen for venninnen din (kommuner har det med å ikke ha raketter festet til ryggen ). Så ta vare på deg selv. Dersom du ikke tar hånd om deg selv, har du ingenting å gi eller gå på, når du kommer ut i verden og treffer hjelpetrengende mennesker. Det høres ut som om du har et stort og godt hjerte, og at du trenger å holde litt ømt om det

Hvordan synes du det høres ut?

[Gjest bente85]

Når jeg kommer opp i sånne situasjoner, så føler jeg vel det at jeg blir veldig irritert og ikke minst sint.

Får nesten en følelse av at jeg holder på å eksplodere som følge av irritasjonen jeg sitter inne med, noe som jeg også blir forvirret av, og vet knapt hva jeg skal gjøre.

Hvordan jeg føler meg, kan komme av hvordan situasjonen er.

Noen ganger kan jeg føle at jeg eksploderer hvert øyeblikk, men jeg kan også oppleve at jeg ikke har den følelsen, men at jeg kjenner at pulsen er veldig høy, og jeg er urolig.

Og det kan sitte i kroppen en god stund.

Jeg vet liksom ikke når det er bedre, for jeg føler at det tar så lang tid før jeg merker forskjell.

Men det at jeg sitter i en stol, å prøver å slappe av, å roe med ned, vil etterhvert gi resultater og pulsen bli normal igjen.

Det jeg kanskje burde gjøre, er kanskje å skru av telefonen, sånn at jeg slipper at den står på.

Sånn at jeg får fred, og at jeg da ikke ser om jeg får melding eller ikke.

Det er vel det at vi sitter å diskuterer, og hun blir sint på meg.

Sier at jeg er ofte sint på henne, noe som ikke stemmer.

Men jeg prøver i hvert fall å hjelpe henne så godt jeg kan, men det er ikke så veldig enkelt det heller

Jeg vet jo om hvordan hun har det, for jeg har kjent henne i fire eller fem år nå.

Hun sender ofte melding til meg, og sier hvor elendig hun har det, å at hun er så lei av alt som det går an.

Jeg prøver å gi råd, men svarene jeg får tilbake er at jeg orker ikke, jeg er lei, det hjelper ikke uansett osv.

Da minster man motet til å gi henne råd også, når hun ikke orker å stå på og kjempe for at hun skal få det bedre.

Hun er deprimert og sliter med lav selvtillit.

Jeg har også hatt mange samtaler med henne, som har handlet om det å ta sitt eget liv.

Hun gråter mye, er mye lei seg, sint og frustrert over livet hun har.

De i kommunen bestemmer over henne, hun har ikke styringen på noe.

Ikke over sin egen økonomi en gang.

[Rainbow Brite]

Når jeg kommer opp i sånne situasjoner, så føler jeg vel det at jeg blir veldig irritert og ikke minst sint.

Får nesten en følelse av at jeg holder på å eksplodere som følge av irritasjonen jeg sitter inne med, noe som jeg også blir forvirret av, og vet knapt hva jeg skal gjøre.

Hvordan jeg føler meg, kan komme av hvordan situasjonen er.

Noen ganger kan jeg føle at jeg eksploderer hvert øyeblikk, men jeg kan også oppleve at jeg ikke har den følelsen, men at jeg kjenner at pulsen er veldig høy, og jeg er urolig.

Og det kan sitte i kroppen en god stund.

Jeg vet liksom ikke når det er bedre, for jeg føler at det tar så lang tid før jeg merker forskjell.

Men det at jeg sitter i en stol, å prøver å slappe av, å roe med ned, vil etterhvert gi resultater og pulsen bli normal igjen.

Det jeg kanskje burde gjøre, er kanskje å skru av telefonen, sånn at jeg slipper at den står på.

Sånn at jeg får fred, og at jeg da ikke ser om jeg får melding eller ikke.

Det er vel det at vi sitter å diskuterer, og hun blir sint på meg.

Sier at jeg er ofte sint på henne, noe som ikke stemmer.

Men jeg prøver i hvert fall å hjelpe henne så godt jeg kan, men det er ikke så veldig enkelt det heller

Jeg vet jo om hvordan hun har det, for jeg har kjent henne i fire eller fem år nå.

Hun sender ofte melding til meg, og sier hvor elendig hun har det, å at hun er så lei av alt som det går an.

Jeg prøver å gi råd, men svarene jeg får tilbake er at jeg orker ikke, jeg er lei, det hjelper ikke uansett osv.

Da minster man motet til å gi henne råd også, når hun ikke orker å stå på og kjempe for at hun skal få det bedre.

Hun er deprimert og sliter med lav selvtillit.

Jeg har også hatt mange samtaler med henne, som har handlet om det å ta sitt eget liv.

Hun gråter mye, er mye lei seg, sint og frustrert over livet hun har.

De i kommunen bestemmer over henne, hun har ikke styringen på noe.

Ikke over sin egen økonomi en gang.

Det synes jeg høres ut som en veldig god idé! Viktig å skape et rom rundt seg hvor man får fred.

En ting er helt sikkert, og det er at du skal ikke sitte med dette store ansvaret alene! Jeg fikk en følelse av at hun kunne være deprimert, men dersom det er sånn at hun ønsker å ta livet sitt, er dette større enn hva mennesker som deg og meg skal sitte med alene. Hun trenger profesjonell hjelp! Det er stor sammenheng mellom ubehandlet avlorlig depresjon, og selvmordsfare. Jeg sier ikke at hun er en tikkende bombe, men at du skal slippe å bære på den usikkerheten.

Det høres ut som om du er en person hun tør å vende seg til når hun har det vanskelig, men det er viktig at du setter litt grenser for deg selv. Ikke rart at pulsen raser! Du blir jo invadert med noe som er veldig stort og alvorlig!

Er det noen du kan snakke med av hennes forbindelser ang depresjon og selvmordstanker? Hvis ikke, kan du kanskje ringe Mental Helse og høre om de kan komme med noen gode råd? Eller kan du kanskje snakke med foreldrene dine? Evt hennes?

Det er jo ikke meningen at -du- skal bli deprimert i alt dette! Og kraften i en depresjon er enorm, de fleste som kommer i nærheten av den blir bragt i knærne. Som sagt, ikke rart at pulsen din raser! Dette er ikke noe du skal være alene i!

[Supraspinatus]

I enkelte situasjoner, føler jeg at pulsen min stiger veldig og jeg blir ganske så uvel og nervøs på en måte.

I dag, når jeg kjente at pulsen steg veldig, så målte jeg den.

Å den var på 112.

Det var helt sykt.

112 er ikke så fryktelig høyt. Makspuls for deg som er rundt 22år er ca 200.

Normal hvilepuls er rundt 70-80.

Det er normalt at pulsen stiger når man føler frykt, blir sint, glad og andre sterke emosjoner. Det samme skjer når man driver å trener. Med det du forteller om nervøs, uvel osv høres ut som typiske tegn på at kroppen skiller ut adrenalin. Da blir man "varm i toppen", svetter mer/klam.

Normalt er ikke dette farlig.

Utifra situasjonen din så virker det som du blir frustrert over denne brevvenninnen din. Noe som fører til stress. Hva med å prøve å tenke: "jeg trenger ikke la meg stresse opp av denne situasjonen. Jeg prøver å hjelpe, hun vil ikke høre. Hvorfor skal jeg da fortsette å prøve?"

Ingenting godt kommer av at du stresser. Du kan feks slå av telefonen din, ta et varmt bad, høre på avslappende musikk.

Å være i god fysisk form øker stresstoleransen.

[Gjest bente85]

Rainbow Brite: Hun har tenkt mye på tidligere, det å ta sitt eget liv.

Her om dagen fortalte hun meg at hun ikke tenkte så mye på det lenger.

Men jeg vet ikke, hun nevnte noe om at hun skulle sende brev til alle hun kjenner, hvor hun da skulle skrive at hun ikke ville leve mer.

Og når hun sier det, så får jeg en følelse av at det handler om å gjøre slutt på livet sitt.

Jeg har sagt til henne, at hun burde få seg noen å snakke med, som for. eks en psykolog.

Men det virker som at hun ikke er så interessert.

Og jeg tror ikke hun klarer og la noen andre snakke med henne sånn, for hun er nok redd for å snakke.

Hun sliter med angst og har samtidig problemer med å snakke med andre mennesker rundt seg om ting.

Så istedenfor å går hun å bærer på det hun tenker på, og som hun irriterer seg for også.

Hun føler at hun kan snakke med meg, hun sier at jeg er en veldig god venninne og har stilt opp mye.

Det er mye i livet hennes som ikke er bra, så absolutt ikke.

Det mener jeg at kommunen burde ta seg av.

For man skal ikke gå rundt og være fattig og ikke ha råd til det ene og det andre.

Jeg har hatt om selvmord og sånn på skolen, og når jeg har snakket med henne når hun har vært på sitt værste, så har jeg forsøkt å føre en samtale ut fra rådene som har blitt gitt i lærerboken min.

Men også så har jeg erfaring selv med selvmordstanker og lav selvtillit.

Hun bor alene da, og har veldig lite kontakt med foreldrene sine.

Foreldrene hennes er skilt.

Foreldrene hennes er en stor grunn til at hun hadde et stort ønske om å flytte for seg selv.

Dem var ikke noe gode å ha i nærheten.

[Gjest bente85]

112 er ikke så fryktelig høyt. Makspuls for deg som er rundt 22år er ca 200.

Normal hvilepuls er rundt 70-80.

Det er normalt at pulsen stiger når man føler frykt, blir sint, glad og andre sterke emosjoner. Det samme skjer når man driver å trener. Med det du forteller om nervøs, uvel osv høres ut som typiske tegn på at kroppen skiller ut adrenalin. Da blir man "varm i toppen", svetter mer/klam.

Normalt er ikke dette farlig.

Utifra situasjonen din så virker det som du blir frustrert over denne brevvenninnen din. Noe som fører til stress. Hva med å prøve å tenke: "jeg trenger ikke la meg stresse opp av denne situasjonen. Jeg prøver å hjelpe, hun vil ikke høre. Hvorfor skal jeg da fortsette å prøve?"

Ingenting godt kommer av at du stresser. Du kan feks slå av telefonen din, ta et varmt bad, høre på avslappende musikk.

Å være i god fysisk form øker stresstoleransen.

Nei, det er jo ikke det.

Men jeg føler at det blir det, når jeg opplever situasjoner som dette.

Du har mange gode råd her, virkelig.

Så takk.

Når jeg kommer med meningene mine, så virker det som at hun ikke hører på meg allikevel.

Hun bare skyver det under tepper liksom.

Stress er ikke bra, jeg vet.

[Supraspinatus]

Rainbow Brite: Hun har tenkt mye på tidligere, det å ta sitt eget liv.

Her om dagen fortalte hun meg at hun ikke tenkte så mye på det lenger.

Men jeg vet ikke, hun nevnte noe om at hun skulle sende brev til alle hun kjenner, hvor hun da skulle skrive at hun ikke ville leve mer.

Og når hun sier det, så får jeg en følelse av at det handler om å gjøre slutt på livet sitt.

Jeg har sagt til henne, at hun burde få seg noen å snakke med, som for. eks en psykolog.

Men det virker som at hun ikke er så interessert.

Og jeg tror ikke hun klarer og la noen andre snakke med henne sånn, for hun er nok redd for å snakke.

Hun sliter med angst og har samtidig problemer med å snakke med andre mennesker rundt seg om ting.

Så istedenfor å går hun å bærer på det hun tenker på, og som hun irriterer seg for også.

Hun føler at hun kan snakke med meg, hun sier at jeg er en veldig god venninne og har stilt opp mye.

Det er mye i livet hennes som ikke er bra, så absolutt ikke.

Det mener jeg at kommunen burde ta seg av.

For man skal ikke gå rundt og være fattig og ikke ha råd til det ene og det andre.

Jeg har hatt om selvmord og sånn på skolen, og når jeg har snakket med henne når hun har vært på sitt værste, så har jeg forsøkt å føre en samtale ut fra rådene som har blitt gitt i lærerboken min.

Men også så har jeg erfaring selv med selvmordstanker og lav selvtillit.

Hun bor alene da, og har veldig lite kontakt med foreldrene sine.

Foreldrene hennes er skilt.

Foreldrene hennes er en stor grunn til at hun hadde et stort ønske om å flytte for seg selv.

Dem var ikke noe gode å ha i nærheten.

Jeg trodde det var slik at du ikke skulle gi råd til noen når det var snakk om selvmord.

Kom til å tenke på en ting. Å hjelpe venninnen din betyr nødvendigvis ikke at du må finne ut av problemene, eller at hun må oppsøke profesjonell hjelp. Du kan oppsøke hjelp, enten via hennes foreldre eller helsetjenester.

[roxanne]

Høres slitsomt ut både for deg og henne.

I et vennskapsforhold er det viktig at det er en viss form for balanse. Hvis den ene parten krever oppmerksomhet og forståelse hele tiden, blir den andre utbrent i lengden. Man kan ikke bare gi og gi og gi og ikke få noe tilbake.

Du kommer jo til å bli helt utslitt, hvis du ikke er det allerede da. Noen mennesker tar mye energi av en, og etter et møte eller tlf.samtale føler en seg helt tom. Og når en bensintank er tom, så vil ikke bilen kjøre.

Du trenger litt påfyll, ellers så blir du plaget med stive skuldre, vondt i hodet m.m. Kanskje du må sette noen grenser for henne, jeg ser jo at du allerede har begynt, så det er jo bra.

Hun trenger nok profesjonell hjelp, som noen andre her sier.

[Gjest bente85]

Jeg trodde det var slik at du ikke skulle gi råd til noen når det var snakk om selvmord.

Kom til å tenke på en ting. Å hjelpe venninnen din betyr nødvendigvis ikke at du må finne ut av problemene, eller at hun må oppsøke profesjonell hjelp. Du kan oppsøke hjelp, enten via hennes foreldre eller helsetjenester.

Jeg prøver jo å snakke henne fra det da, når det har vært sånn at hun har tenkt på det.

Prøvd å få tankene hennes over på noe annet, som da også skal gjøre at hun kan føle seg noe bedre, og ikke så nedfor.

Jeg gir henne kun mine anbefalinger, om hva jeg syns hun burde gjøre i forhold til det at hun er mye syk.

Men så har jeg også lagt til at det er opp til henne hva hun ønsker å gjøre videre.

[Gjest bente85]

Høres slitsomt ut både for deg og henne.

I et vennskapsforhold er det viktig at det er en viss form for balanse. Hvis den ene parten krever oppmerksomhet og forståelse hele tiden, blir den andre utbrent i lengden. Man kan ikke bare gi og gi og gi og ikke få noe tilbake.

Du kommer jo til å bli helt utslitt, hvis du ikke er det allerede da. Noen mennesker tar mye energi av en, og etter et møte eller tlf.samtale føler en seg helt tom. Og når en bensintank er tom, så vil ikke bilen kjøre.

Du trenger litt påfyll, ellers så blir du plaget med stive skuldre, vondt i hodet m.m. Kanskje du må sette noen grenser for henne, jeg ser jo at du allerede har begynt, så det er jo bra.

Hun trenger nok profesjonell hjelp, som noen andre her sier.

Ja, det er slitsomt når det blir sånn som dette.

At vi må bruke det vi har av energi på å snakke og for at vi skal bli hørt.

Ikke så lett bestandig, virker som hun ikke hører og blir istedenfor sint..