Til dere som har tenkt

[Gjest Silmarill]

Simarill: Nei, vi diskuterte ikke før han dro, vi fikk bare beskjed om at sånn var det, tror barnet sa det var i orden for å trøste seg selv - det hadde ikke gjort noen forskjell uansett.

Jeg sa at jeg ikke syntes det var greit, men at jeg måtte godta det - jeg har ikke mandat til å nekte - hvorfor regner du med at jeg sa at det var greit??

Far er også frustrert, og jeg lar ikke bitterheten gå ut over hverken den ene eller den andre, det er derfor jeg er sliten, jeg er nedgradert til en konfliktløser - sitter mellom barken og veden og må handle med varsomhet - hele tiden passe på å gjøre det riktige, det er TUNGT!

Jeg vil ikke gå inn på detaljer, men jeg må få lov til å synes dette er urettferdig fordi situasjonen kunne vært unngått.Ingenting av dette kommer til far eller barn - dette er bare et rop til de som vurderer å flytte.

Det er da ingen her som har svart deg som har sagt at du ikke får lov til å synes dette er urettferdig fordi situasjonen kunne vært unngått. :klø:

Regnet ikke med at du sa det var greit, jeg skrev kanskje du også mente det var greit dengangen.

Jeg har oppdratt sønnen min alene i mer eller mindre 16,5 år (som i tilegg har vært svært hyperaktiv og har hatt kraftig astma) uten at far har hjulpet til eller vist interesse - han bor i samme kommune som oss!

Så jeg skjønner at du er sliten og at det er tungt.

Sønnen min har en fantastisk stefar da som har stillt opp de siste 5 årene.

Når du la ut en tråd om din situasjon regnet jeg med at du ville ha andres synspunkter, men så feil kan man altså ta. :kaffe:

[CeeCee]

Tenåringen vil ikke det, og hverken jeg eller far ser på dette som en mulig løsning heller. Løsningen vil være at far flytter tilbake, men jeg skjønner at det ikke lar seg gjøre for far.

Vel, hvis tenåringen ikke vil flytte, så må h*n gjøre noe aktivt selv for å ha kontakt med far. Kanskje vise far hvordan MSN virker?? Gi far et webcam i julegave? MSN er jo en super måte å ha kontakt med de som bor langt borte.

Dersom tenåringen vil at far skal være med på fotballkamper, foreldremøter, osv. MÅ h*n flytte. Far KAN jo ikke flytte, såvidt jeg forstår..

En tenåring kan også lett bruke dette for å få sympati fra den andre foreldren... De er ikke dumme, og lærer fort hvilke knapper de skal trykke på... Sier ikke at det nødvendigvis er tilfellet her, men det er jo en tanke...

I mitt tilfelle bodde faren til barnet mitt i samme by, men hadde kun "standard samvær", selv det året vi bare bodde 500 meter fra hverandre... Avstand MÅ ikke å ha noe å si..

[CeeCee]

Forstår heller ikke hvordan du er en megler? Tenåringen vil ikke flytte, faren vil/kan ikke flytte. Da er det jo ingenting mer å diskutere, utenom å gjøre det beste ut av situasjonen..

Hvor ofte sees far og barn?

Hvor ofte ringes de?

Dersom barnet ikke drar til far i ferier o.l. fordi far ikke kan, er det vel mest viljen til far det skorter på...?

[Gjest Gjest_mamma_*]

Til Simarill: Jeg tror at ditt bruk av utropstegn fikk meg til å lese innlegget ditt på en annen måte enn det var ment, er lett å misforstå når men legger trykket på feil ord, eller at setninger"ropes" ut hvis du skjønner.

Ja, at man bor i samme by trenger ikke ha noe å si for enkelte foreldre og samvær med barna, men jeg vil tro at for de fleste har det noe og si.

CeeCee: Jeg har ikke anledning til å legge ut detaljer i situasjonen, men vi har prøvd det meste. På generellt grunnlag kan jeg si at det sjelden er løsningen at barnet flytter til den andre forelderen i slike situasjoner, da snur man problemet fordi man mister den andre forelderen i hverdagen - for ikke å snakke om det som er viktigst i tenårene: nettverket i venner, skole og fritid.

Når det gjelder å være mekler så er det umulig å overse en sint og såret hormonfull tenåring - de krever svar, synspunkter og råd.

[CeeCee]

Til Simarill: Jeg tror at ditt bruk av utropstegn fikk meg til å lese innlegget ditt på en annen måte enn det var ment, er lett å misforstå når men legger trykket på feil ord, eller at setninger"ropes" ut hvis du skjønner.

Ja, at man bor i samme by trenger ikke ha noe å si for enkelte foreldre og samvær med barna, men jeg vil tro at for de fleste har det noe og si.

CeeCee: Jeg har ikke anledning til å legge ut detaljer i situasjonen, men vi har prøvd det meste. På generellt grunnlag kan jeg si at det sjelden er løsningen at barnet flytter til den andre forelderen i slike situasjoner, da snur man problemet fordi man mister den andre forelderen i hverdagen - for ikke å snakke om det som er viktigst i tenårene: nettverket i venner, skole og fritid.

Når det gjelder å være mekler så er det umulig å overse en sint og såret hormonfull tenåring - de krever svar, synspunkter og råd.

Jaja, du har fått mange råd her, men d virker som om ingen vil fungere. Da er det ikke noe du kan gjøre enn å fortsette slik du gjør nå...

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Lykke til med barnet ditt

Dumt at faren bor så langt borte.