Steforeldre!Hvordan er det?

[Gjest Anonymous]

Jeg lurer på om det er noen steforeldre som vil skrive litt om hvordan dere opplever det!?På godt og vondt.

Klem fra en stemamma.

[Gjest c75]

Jeg synes ærlig talt det er ganske slitsomt i blandt.Men så er vel jeg ganske spesiell,da.

Sambo kjører stort sett sitt eget løp når det gjelder ungene hans.Det blir lett tatt negativt når jeg uttaler meg,og det sliter.Spesielt siden barna bor annenhver uke hos oss.

Han har dårlig samvittighet fordi han ikke kan bo sammen med dem hele tiden og det kan jeg til en viss grad forstå men han må også ha forståelse for at jeg har medbestemmelsesrett siden jeg tross alt har minst like mye ansvar som han.

Tror dessuten det sliter på ungene med all "flyttingen".Mamman bor 5 min. kjøring fra oss,men likevel.Vet at det er slitsomt for vårt felles barn på 2 år.Han er så liten at han forstår ikke hvorfor pappas oppmerksomhet er fokusert på brødrene annenhver uke.De drar på svømming men han får ikke være med ol.

Joda,vi koser oss de ukene ungene er hos mamman sin men dog..

Skulle ønske vi kunne gå tilbake til gammel ordning med annenhver helg.Da var det jo morro når ungene kom.Vi fant på mye sammen men nå blir det mest et ork alt sammen.

Nei,huff!Var kanskje ikke den rette til å svare her.Ble mye negaivt.. :oops:

Men husk! Det er viktig at du føler at du er en del av familien hele tiden og ikke bare av og til.Jeg sliter med at det er mye rot når jeg kommer hjem,pålegg og brød har gjerne stått på benken i flere timer,jeg har ansvar for middag,lekselesing,pakking av gymtøy,pass av eget barn,osv, osv minst 3 dager i uka da sambo jobber sent.Synes rett og slett jeg ikke får noe igjen i form av anseelse eller et kyss med; "Glad jeg har deg"!

Nå visste jeg selvsagt at han hadde barn og var åpen i forhold til det men at det skulle bli slik,nei,det var jeg ikke forberedt på!

Dere burde værtfall snakke om samværsordningen og være enig om en del "regler"! Håper jeg ikke har tatt helt motet fra deg med min selvmedlidende tale :o

Vi skal på familierådgivning snart og håper med det å få løst den værste floken.Godt med råd utenfra!

Lykke til!

-Cille

[Gjest salma]

Jeg har prøvd, men måtte innse at jeg ikke greide det... Men det skyldtes nok tabber fra barnets far og meg.

Anbefaler deg å snakke med barnets far om hvilken rolle du skal ha i forhold til ungen. Det er veldig viktig at steforelder og barnet får nærme seg hverandre i sitt eget tempo og ikke blir presset på hverandre! Ikke ta på deg mer ansvar for ungen enn du føler for, da får du raskt negative følelser for barnet. Stebarn bør være kos og gøy i begynnelsen du får alltids nok ansvar etterhvert. Syns heller ikke barnets far kan kreve at du tar ansvar for barnet før du føler deg klar for det. Du og barnet bør bygge opp et eget forhold på egen hånd først.

Jeg ble presset på et barn jeg ikke "ønsket", og jeg visste heller ikke at han kom da jeg bla sammen med faren. Plutselig satt jeg der med ansvar for en gutt jeg ikke kjente, et ansvar som ble en slitsom byrde ettersom jeg også hadde mitt eget barn å ivareta. Vi fikk ikke noen tid til å bli kjent før han flyttet inn, og faren forventet at jeg stilte opp 100 % fra første stund, til tross for at han aldri hadde hjulpet meg med mitt barn. Trenger vel ikke å fortelle at jeg flyttet ut...

Ikke gå i disse fellene! Det er fort gjort, men sikkert mulig å unngå. Ta deg god tid, og krev respekt for dine ønsker i forhold til din rolle overfor barnet. Lykke til

[Gjest salma]

Sambo kjører stort sett sitt eget løp når det gjelder ungene hans.Det blir lett tatt negativt når jeg uttaler meg,og det sliter.Spesielt siden barna bor annenhver uke hos oss.

Men husk! Det er viktig at du føler at du er en del av familien hele tiden og ikke bare av og til.Jeg sliter med at det er mye rot når jeg kommer hjem,pålegg og brød har gjerne stått på benken i flere timer,jeg har ansvar for middag,lekselesing,pakking av gymtøy,pass av eget barn,osv, osv minst 3 dager i uka da sambo jobber sent.Synes rett og slett jeg ikke får noe igjen i form av anseelse eller et kyss med; "Glad jeg har deg"!

-Cille

Det der synes jeg ikke du skal finne deg i. Visst har man et ansvar for stebarn, men ikke fullt så mye som en forelder. Du må jo tenke på at det sliter deg ut, og det går ut over både deg og ditt eget barn.

Jeg håper det går bra på rådgivningen for deg, og da håper jeg du kan sette krav til hvordan du skal behandles.

Hvorfor føler du ikke at du får igjen noen anseelse for det du gjør, forresten? Bare nysgjerrig, for det fikk ikke jeg heller, nemlig. Han tok det bare som en selvfølge at jeg skulle ha fullt ansvar for sønnen hans som jeg ikke kjente... :evil:

[Gjest Anonymous]

Takker for at ingen av dere er min stemor i hvertfall.... Hørt om eventyret Hans og Grete eller???

[Gjest salma]

Takker for at ingen av dere er min stemor i hvertfall.... Hørt om eventyret Hans og Grete eller???

Hvorfor? Fordi vi syns det kan bli litt slitsomt i lengden, når vi får masse ansvar uten medfølgende myndighet?

[Gjest Anonymous]

Med fare får å kuppe en annenes tråd... :blunke:

Samme som deg.Han synes det er helt selvfølgelig at jeg skal stille opp 100% Ikke sånn å forstå at han farter rundt med kompiser hele tiden men jeg føler ikke at det er naturlig at ansvare blir tredd ned over ørene på meg.

Jeg hadde planlagt å overraske han med en hyttetur om ca en mnd. men han synes vi kunne ta det når ungene var hos oss.Fikk dårlig samvittighet siden vi skulle more oss uten at de fikk ta del i det...... :evil: Sånnt gjør meg drit sur!! Har ordnet med barnevakt for vårt felles barn men,nei!! Utakknemlig synes jeg!

(har en sint-på-sambo-dag i dag,jeg.. :x )

[Gjest c75]

uups. Var meg som svarte Salma i innlegget over!

[Gjest salma]

Men c75 - får han ikke dårlig samvittighet av at deres felles sønn må sitte "på vent" når brødrene ikke er der, da? Og at han ikke får bli med på det de gjør? Og at det likevel ikke kan gjøres noe spesielt med bare ham de ukene dere er alene, fordi han må vente på brødrene?

Skjønner ikke helt dette, jeg. Mener ikke å dømme eller noe sånt, men det kan kanskje virke som om hans dårlige samvittighet overfor hans sønner går litt utover deres felles sønn også, og ikke bare deg?

[Gjest c75]

Gjest , hva mener du med det!? Har du noen gang tenkt over at ikke alt barn gjør skal tillates bestandig? Er det bra for unger å få det de peker på til enhver tid? MÅ det diskes opp med omelett,smørbrød hver kveld? Hva tror du det blir av disse ungene til slutt?

Bortskjemte d... unger,sikkert?

Er det greit at han på 12 lyver pappan og meg rett opp i ansiktet om div. saker?

Nei,den der ond stemor teorien din må du dra lenger ut på landet med.

Jeg anse meg selv som å være normalt engasjert i mine "stebarn" og ønsker kun det beste for dem.Men selv om man er voksen blir man sliten og lei!

Det var mitt initiativ å gå til familierådgivning nettopp fordi at ungene er så store at de oppfatter lett dersom jeg ikke har de rette følelsene for dem.Man trenger ikke si det,de føler det!!

Åhhh,skulle ønske jeg ikke lot meg provosere av sånt men jeg blir fly forbanna! :evil:

[Gjest c75]

Salma! Han er kjempe flink med vår felles sønn de ukene ungene ikke er der og han er stort sett kjempeflink med han oxo de ukene de er der.Men lunta er kortere,han vier sin unger mer oppmerksomhet slik at 2 åringen er en skikkelig mammadalt de ukene.Og det er sårt for pappan,det.

Høres barnslig ut og det er vel det oxo,men jeg er mer beskyttende ovenfor vår sønn og det oppfattes ofte som urettferdig av de andre to!

-Cille

[Gjest salma]

c75 - jeg syns det er prisverdig av deg å ta dette initiativet! Som sagt får man fort negative følelser overfor stebarna dersom de føles som en for stor byrde, og det er bare dumt både for dem og deg. Og kanskje faren deres setter mer pris på arbeidet du gjør i forhold til dem også, når han blir tvunget av en tredjeperson til å tenke gjennom saken

Vel, gjest, du er tydeligvis for feig til å svare på hvorfor c75 og jeg er dårlige stemødre. Syns c75 tar ansvar, jeg, mer enn det egentlig kan kreves av henne.

Og for min del; jo, det var et nederlag at jeg ikke lykkes i forhold til dette. Men når barnet blir et ansvar og en byrde før du rekker å bli glad i h*n, tom før du rekker å bli kjent med h*n, da er ikke forutsetningene særlig gode. Desverre... Men noe godt kom det ut av det; blir det noen neste gang skal rollen min avklares på forhånd! Og da skal den eventuelle far få bidra like mye til meg og mitt barn som jeg gjør til ham og hans barn. Nemlig.

[Gjest c75]

:D Takk,Salma!

Er enig med deg!!

[@lfa]

Fikk lyst til å svare her jeg også.

I motsetning til c75 og salma, her jeg nemlig litt mer positiv erfaring med det å være stemor.

Hos oss er det mitt barn og dine barn.

Mitt barn bor fast hos oss mens hans to barn kun er her i helger, ferier (på grunn av avstand) eller rettere bestemt, når det måtte passe for moren.

Her i huset opererer vi som et team.

Vi diskuterer sammen, tar avgjørelser sammen, finner på ting sammen.

Selv om vi ikke akkurat er en vanlig familie, så føler vi oss egentlig som en, og da blir ting automatisk litt enklere.

Tror neppe forholdet meg og sambo i mellom ville fungert dersom vi skulle kjørt hvert vårt løp med dine og mitt barn.

Tror heller ikke ungene hadde satt så stor pris på det.

Selvfølgelig hender det at vi "splitter" opp ungene og finner på ting med en part mens den andre parten gjør noe annet, men da er både ungene og vi voksne enige om det på forhånd.

Siden min sønn bor fast hos oss, er det jo naturlig at han er den som får mest oppmerksomhet fra mannen i huset.

Men selv når ungene hans er her, "glemmer" han ikke sønnen min av den grunn. Og jeg gjør heller ikke forskjell på ungene når de er samlet under vårt tak.

Jeg har kanskje vært heldig med stebarna mine (dette ste-begrepet er forøvrig noe jeg kun bruker skriftlig... muntlig går det på navn). Vi har hatt god kontakt så og si fra begynnelsen av. Alt gikk av seg selv, og ting ble naturlig.

Hvis ungene hadde vært prinsipielt mot meg fra begynnelsen av, hadde ting kanskje vært annerledes.

Det å være steforelder kan selvfølgelig ikke sammenlignes med det å være "ordentlig" forelder. Det er stor forskjell følelsesmessig med ditt barn og mitt barn.

Men etter hvert som tillit og forhold bygges opp, og man merker at ungene faktisk er glad i deg også, selv om de i bunn og grunn ikke behøver å være det, er det en fin fin følelse det også.

Som sagt så tror jeg det er vesentlig at steforelderen og forelderen på forhånd er enige om hvordan man skal takle situasjonen. Og jeg tror også at det er viktig at forelderen lar steforelderen delta på lik linje dersom denne personen ønsker det.

Det handler tross alt ikke kun om å være en god steforelder, men også om å være en god forelder. Og har man i tillegg barn sammen, bør man være ekstra oppmerksom på dette.

Det vanskeligste med det å være stemor for min del, er det negative forholdet vi har til moren til ungene.

Ellers fungerer egentlig alt helt fint. Mye bedre enn jeg kunne forestilt meg.

[Gjest Anonymous]

Hei stemamma :D

Må bare fortelle at her i huset går stemammarollen greit.

Før vi flyttet sammen ble jeg kjent med barnet og etter en liten periode med sjalusi ble vi venner og barnet så på meg (og mitt barn) som en naturlig del av samvær med far.

Jeg og min mann diskuterte oppdragelse, regler og verdier vi ville barna skulle ha med seg i livet, og var enige, noe som er viktig for at vi skulle kunne fungere som en familie.

Både for meg og han var det naturlig å ta ansvar for hverandres barn fra første stund.

Når hans barn er her har vi begge følelsen av at "slik skal det være, nå er hele familien sammen".

Når barnet ikke er her opplever både vi, mitt barn og felles barn et sårt savn, vi føler at noe mangler.

Det negative er at vi ofte må legge planer/omgjøre planer etter en meget ubestemt mamma.

At barnet lider av for lite samvær for mamman ser ikke barnets behov.

Men vi vet at dette ikke vil vare evig, og har sluttet å irritere oss eller la det ødelegge stemningen i huset.

Alt i alt, vi ville ikke vært foruten hverandres unger for de er en del av oss, og ungene har vært med på å forme oss til de menneskene vi er i dag :blunke:

Alida

[Gjest Turi]

Jeg har også positive og gode erfaringer med stemor-rollen. :D

Forholdene lå til rette for dette, fordi mamman og pappan samarbeider bra, pappan er svært opptatt av sitt barn, vi er begge opptatte av at barnet skal ha det godt, og vi setter grenser sammen.

Av og til blir det krangler om barneoppdragelse - men det ville det blitt om vi hadde felles barn også.

Og av og til tillater jeg meg å stikke på tur selv om vi har barneuke, fordi barnet tross alt ikke er mitt, og jeg ikke vil ha fullt ansvar.

Koselig er det!!

[Gjest Anonymous]

Deilig å høre at det ikke bare er meg som sliter av og til!

(det var jeg som startet tråden.

Min mann har en på syv år.Det har holdt på å bli slutt mellom oss flere ganger fordi at han har henne.

Jeg vil ikke ha barn før jeg føler meg klar for det og føler mange ganger at han forventer at jeg skal se på henne som min egen.

Han vil ha henne hos oss så mye som mulig og jeg kjenner mange ganger at jeg ikke har lyst til at hun skal komme så ofte.Resultatet er at jeg holder meg for meg selv fordi han ikke ser meg allikevel når hun er hos oss.

Jeg føler meg rett og slett til overs i mitt eget hjem.

Som regel må det alltid "skje" noe når hun er hos oss.Det virker som om han er livredd for at hun skal kjede seg.

Vi gifter oss i sommer og han har flere ganger lagt press på meg om å ha henne som brudepike.Jeg har sagt at jeg ikke vil ha det.Hun er ikke mitt barn og jeg ønsker absolutt IKKE at hun skal være med på den måten.Sist spurte han om jeg virkelig kunne bestemme det...fordi han ville at hun skulle være det.Hun kom til å synes det var morsomt, som han sa.Det er ofte at han tvinger henne på meg fordi det er "morsomt for henne" å være med p både det ene og andre.

Jeg forstår at han vil være sammen med datteren sin men....HELE TIDEN blir for mye.

Jeg gleder meg til hun blir eldre og ikke må være hos oss i alle ferier etc...

Er jeg egoistisk da????Jeg visste ærlig talt ikke hva jeg gikk til!!!!

[Gjest Solgløtt]

Beklager å måtte si det, men jeg synes faktisk du er en smule egoistisk. Å være stemor handler om å sette sine egne behov til side og tenke på barnets beste. Jeg er ikke stemor selv, men har allikevel forståelse for at du synes det er vanskelig. Min mann er stefar til min datter som i dag er 14 år, og har vært det siden hun var halvannet år, og hun er hos sin far annenhver helg. Min mann og jeg har også to felles barn.

Hele tiden har han stillt opp for henne som hun skulle vært hans egen. Jeg har t.o.m. opplevd en gang hvor vi hadde kranglet og jeg dro i sinne, så hadde han tatt med seg ungen da jeg kom tilbake! (Bare en liten avsporing.) Vi har stort sett alltid vært på foreldremøter sammen, men hvis jeg ikke har kunnet gå, har det falt seg helt naturlig for han å gå alene.

Jeg synes du burde sette deg i "tenkeboksen" og heller prøve å finne alle de positive tingene ved at din sambo har en datter. Hun er jo en del av ham, og vil alltid være det. Det vil også være naturlig for han å ville ha henne som brudepike. Da vi giftet oss i fjor, var alle våre tre barn brude-piker/svenn. Synes du det ville vært riktig å utelate min datter fordi hun ikke er hans? Jeg tror ikke det.

Jeg håper virkelig at dere finner ut av dette, og ønsker deg lykke til.

[Gjest c75]

Jeg føler det ofte på samme måten som Gjest her.Og jeg er så barnslig at jeg synes hun skal slippe å ha Stedatteren som brudepike i bryllupet sitt!

Men dersom dere skal gifte dere så må jo problemene som du og din samboer i dag har ang. hans datter løses først(mener jeg)!

Jeg og min sambo har snakket om å gifte oss men jeg har sagt at vi MÅ finne ut av problemene først.Kunne ikke tenke meg å utsette hans barn for en ny skilsmisse og ønsker det heller ikke for vårt felles barn!

Jeg føler at vi er på to forskjellige planeter når det gjelder barneoppdragelse og som sagt tidligere oppfattes det meste av mine innspill på dette som negativt; "Du liker ikke ungene" , "Du har ikke peiling på barn i den alderen" , "Vent bare til ***** blir så stor" ol. Jeg blir provosert av slike ting fordi jeg har da jammen gjort et ærlig forsøk!

Jeg sier aldri at han ikke kan dra ut til kompiser når det da betyr at jeg blir sittende med en 2 åring og to gansge høylytte gutter 9 og 12.Passe på at skolesekken er pakket,lage kveldsmat,bade pjokken,høre på den evindelige kranglingen osv, osv.Dette er helt selvfølgelig og jeg føler at ansvaret blir tredd den over hodet på meg...et ansvar som kanskje kunne vært greit dersom jeg kunne føle meg som en del av "den familien"..

Heldigvis har vi nå insett at dersom vi skal finne tilbake til det gode gamle i forholdet så må vi ha hjelp utenfra,så da er det bare å krysse fingre og håpe på det beste!!

Snakk seriøst med samboeren din å få dette avklart en gang for alle!! Ellers sliter du,han og dattera hans dere helt ut,og det er ikke et sundt hjemme-miljø for noen av dere!

Du har min fulle forståelse og sympati, men snakk sammen!!

[Gjest Anonymous]

Ja, det er utrolig egoistisk å nekte en sju år gammel jente å være brudepike i sin fars bryllup. Virker som om du er utrolig negativt innstilt til jenta, jeg lurer på om du egentlig er klar for å gifte deg med en mann som har barn fra før.