Sosial angst, hva er det?

[Gjest utloggetnå]

Har også skrevet på "samliv og relasjoner" om det at jeg gruer med til å dra på fest i kveld hvor det er mange jeg ikke kjenner.

Det jeg lurer på er hva er sosial angst? Jeg gruer meg skjelden til å møte folk jeg kjenner, av og til blir jeg litt opptatt av hva de tenker om meg...men som regel går det bra. Det er mest i forhold til ny mennesker at jeg blir usikker, og da hvis det er mange mennesker. Er nok mere en-til-en peson enn et gruppe menneske.

Er redd for å bli avvist, derfor har jeg avvist en del i mitt liv. Det er bedre enn å oppleve det selv. ikke lurt, men en strategi.

[Nabodama]

Har også skrevet på "samliv og relasjoner" om det at jeg gruer med til å dra på fest i kveld hvor det er mange jeg ikke kjenner.

Det jeg lurer på er hva er sosial angst? Jeg gruer meg skjelden til å møte folk jeg kjenner, av og til blir jeg litt opptatt av hva de tenker om meg...men som regel går det bra. Det er mest i forhold til ny mennesker at jeg blir usikker, og da hvis det er mange mennesker. Er nok mere en-til-en peson enn et gruppe menneske.

Er redd for å bli avvist, derfor har jeg avvist en del i mitt liv. Det er bedre enn å oppleve det selv. ikke lurt, men en strategi.

Tror en skal være forsiktig med å definere vanlige, normale følelser med en diagnose.

Det kan føre til at en "sykeliggjør" seg selv.

Sosial angst er nok mer gjennomgripende enn å grue seg til en fest eller å lure på hva folk tenker om en. Sosial angst finnes helt klart i mange variasjoner. Når slike følelser er årsak til begrensninger i livet, som f.eks angst for å gå i butikken, være blant folk osv, er det vel på tide å begynne å tenke i den retningen.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg fant et svar på lommelegen.no som kanskje kan være til nytte for deg. Her.

[Gjest LH]

Jeg har sosial angst. Jeg har gått til psykolog og gruppebehandling, men sluttet pga. jeg følte jeg ikke fikk noe ut av det. Det er et år siden nå, og det går utrolig (!) nok bedre. Jeg vet ikke om jeg noen gang blir helt kvitt det, men jeg lærer å leve med det.

Når det var på sitt verste, så gikk jeg ikke ut i det hele tatt, isolerte meg innenfor husets fire vegger, gjerne flere uker i strekk, gikk ikke på butikken, tok ikke bussen, orket ikke å snakke med folk, ingenting. Mitt problem er at jeg ofte tenker det verste; "Hva sa jeg nå? Hvorfor sa jeg det? Noe teit? Noe idotisk? Hva tenker de om meg nå? Å, jeg skulle sagt noe annet"

Det finnes vel forskjellige måter å takle dette, men jeg tror, eller det som fungerte for meg, men som også er det vanskeligste, er å tørre å face det du frykter mest, være sosial, snakke med andre og sånn. Jeg tok små skritt, og gjør det fremdeles. Av og til tillater jeg meg selv å feige ut, men så kommer jeg sterkere tilbake neste gang.

[Gjest Gjest]

Å grue seg litt til å gå på fester med mange mennesker, gjerne fremmede, er helt normalt. Jeg kjenner jeg blir litt irritert når folk forvksler små tilfeller av helt vanlig sjenanse/nervøsitet med sosial angst. Det blir som å ringe etter ambulanse fordi man har fått et papirkutt. Det er å bagatellisere en alvorlig sykdom.

Jeg var sjenert som barn. Jeg gruet meg til å gå i bursdagsselskaper, gjemte meg bak mine foreldre når vi skulle i besøker og når vi møtte fremmede mennesker i butikken. Dette var helt vanlig sjenanse. Da jeg ble 10-11 år utviklet dette seg til sosial angst. Jeg kaldsvettet, fikk hjertebank og pusteproblemer ved tanken på å ta bussen. Det å måtte gå inn på en buss hvor det satt mennesker, og å måtte gi penger til bussjåføren var et lite helvete. Jeg unngikk det så mye som mulig, og gikk heller 5-6 km i all slags vær. Da gikk jeg de minst folksomme stedene, for å møte folk på gaten var også helt horribelt. I 4-5 år var jeg tilnærmet lik stum. Jeg klarte rett og slett ikke snakke utenfor hjemmets fire vegger. Det kom ikke lyd ut. Jeg fikk så panikk når jeg måtte snakke at alt slo seg helt av. Jeg hørte et slags plopp i ørene, og alle lyder hørtes ut som de kom langt borte fra, som når man holder på å besvime. Min egen stemme hørtes enormt høy ut, men selv om jeg anstrengte meg til det ytterste og det i mine ører hørtes ut som om jeg ropte, så var det ingen andre som hørte hva jeg sa, de hørte bare en lav lav hvisking. Å spise med andre mennesker (utenom foreldre) var en umulighet. Jeg klarte det ikke. Jeg kunne begynne å løfte skiven opp til munnen, men på veien opp skalv jeg mer og mer, og kjevene låste seg sammen, så jeg fikk ikke spist noe. Noe som var temmelig hardt etterhvert med 8-timersdager på videregående, helt uten mat og drikke. Jeg gikk ikke ut av huset med mindre jeg måtte, og tilbragte hele ungdomstiden min innelåst på rommet mitt med gardinene trukket for. Jeg innbilte meg at alle snakket om meg hele tiden, at alle stirret på meg og syntes jeg var stygg og dum og ekkel. Til tider kunne jeg få helt blackout av angst. Alt jeg måtte gjøre gikk jeg gjennom i tankene en million ganger på forhånd. Hvis jeg måtte fornye busskortet, noe som innebar å måtte snakke til bussjåføren, lå jeg våken flere netter på forhånd og gruet meg og gikk gjennom i hodet alt jeg måtte gjøre. Sørge for å komme sist inn på bussen slik at ingen som sto bak meg kunne overhøre meg hviske stotrende noe bussjåføren ikke kom til å høre uansett, men bare se på kortet og pengene hva jeg ville.

Nå er det bedre. Jeg har ikke problemer med bussen. Å gå i butikker går helt fint, med mindre det er noen bekjente i nærheten. Da liker jeg meg ikke, men det er bare ubehag, ikke angst. Jeg sliter fremdeles litt med å spise sammen med andre, inbiller meg at jeg lager ekle lyder og har ting mellom tennene. Men jeg klarer i det minste å gjennomføre det, selv om det er noget ubehagelig. Jeg har skulket alle julebordene siden jeg begynte å jobbe, men det er bare pga normal grad av nervøshet, ikke direkte angst. Jeg er redd for å si dumme ting, og går ofte igjennom alt jeg har sagt og gir meg selv solide mentale spark for ting som ingen andre enn meg selv antageligvis har lagt merke til. Jeg vil ikke klassifisere det jeg har som sosial angst lenger, bare unormalt mye nervøshet i enkelte situasjoner.

Det er mange ûbersosiale mennesker som også tidvis har problemer med helt enkle ting, som å gå på litt formelle fester, snakke i forsamlinger, stå i pølseboden når poden spiller forballkamp, osv. Det er helt normalt å være litt nervøs til tider. Man er redd for å dumme seg ut. Det er ingen grunn til å sykeliggjøre det.

[Gjest ts her]

Til gjest over!

Jeg har aldri med mitt innlegg i tankene å såre noen med sosial angst. Dette med festen jeg gruet meg til var en av flere "symptomer" jeg sliter med. Beklager hvis jeg ikke la ut hele livshistorien min. Jeg har et vondt og vanskelig selvbilde. Og ja, jeg bruker mye tid på å analysere ting jeg har sagt og gjort. Bruker mye tid på å lure på hva andre tenker om meg, og det jeg tror de tenker er ikke positivt. Går i terapi og tror jeg kommer til å gjøre det lenge.

[Gjest Frk Åberg]

Å grue seg litt til å gå på fester med mange mennesker, gjerne fremmede, er helt normalt. Jeg kjenner jeg blir litt irritert når folk forvksler små tilfeller av helt vanlig sjenanse/nervøsitet med sosial angst. Det blir som å ringe etter ambulanse fordi man har fått et papirkutt. Det er å bagatellisere en alvorlig sykdom.

Det er mange ûbersosiale mennesker som også tidvis har problemer med helt enkle ting, som å gå på litt formelle fester, snakke i forsamlinger, stå i pølseboden når poden spiller forballkamp, osv. Det er helt normalt å være litt nervøs til tider. Man er redd for å dumme seg ut. Det er ingen grunn til å sykeliggjøre det.

Ja, det er vanlig å kjenne litt nervøsitet i sosiale situasjoner man ikke føler seg helt trygg på. Det er helt naturlig og gjerne fornuftig å føle det sånn i en del sammenhenger. Men det fins også mange grader av sosial angst, og det kan vise seg på ulike måter. Man kan fortsatt slite selv om man ikke er nærmest invalidisert i hverdagen, slik noen med sosial angst er.