Hvordan fortelle om døden?!

[Thomasine]

Poden, 5 1/2 år, er veldig opptatt av døden fortiden...

Ja, jeg synes det er litt trist - ønsker egentlig ikke at han skal tenke på slikt enda, men.......

De har ikke snakket om det i bhg, så hvor han tar det er ikke godt å vite - kanskje Fox Kids ??!!

Han er opptatt av hvem som dør først, og hvor vi havner - men han skjønner ikke helt hva det vil si å være død !! :o :-? "Tom og Jerry" får jo biler over seg, blir slengt metervis bortover og blir slått halvt ihjel av jernpanner - allikevel er de helt i orden... Det samme er det med "Pip og Sylvester" og andre liknende tegneserier...

Personlig har jeg ingen religiøs tro, kunne ønske jeg trodde at vi havnet et sted hvor alt var fred og fordragelighet, hvor alle var venner og hvor man kan møte hverandre igjen, men jeg vet ikke hva jeg tror på...

Hva og hvordan skal jeg snakke med Poden om dette tema, slik at han forstår det, men samtidig ikke blir "deppa" ??!!

Anyone ?!

[Atmi]

Jeg pleier ta den spanske med å si at noen mennesker tror på at vi kommer til himmelen der som alle de snille englene bor. Og at vi da får møte alle de vi kjenner som er døde og har det bare kjekt hele tiden. Mens kroppen blir lagt i jorda fordi at den trenger vi ikke lenger i himmelen. I himmelen er det sjelen vår, sjelen er det som gjør at vi er levende, det er tankene og følelsene våre. Og i himmelen trenger ikke sjelen kropp.

De pleier godta det. Men det kan jo være du ikke ønsker å si slik da. Jeg syns det er greit, for det kan sees som et eventyr på lik linje med andre. Kan jo også prate litt om løvehjertebrødrene for eksempel- Om hvor fint de hadde det osv

[Gjest Mayamor]

Min sønn sa til meg en dag:

"Du mamma - du må ikke være lei deg fordi oldefar er død. For at det skal bli plass til flere babyer - må jo det dø noen også. Ellers ville jo bare alle være kjempegamle og det ville ikke være plass til oss alle".

Mye visdom fra en da 5 år gammel gutt.

Maya30

[Gjest Starya]

Vel, jeg opplevde vel aldri dette som et problem. Guttungen min funderte selvsagt over døden, men han var som regel tilfreds med å få høre hva andre trodde, og med å få fortelle om hva han selv trodde om dette.

Jeg er ikke kristen, og dermed blir "himmel"-forklaringen unaturlig for meg. Jeg klarer ikke å si til ham at "slik er det" på den ene eller andre måten. Jeg fortalte heller som sant var at jeg ikke visste sikkert hva som skjedde, men at jeg trodde det var slik og slik (jeg tror på reinkarnasjon). Samtidig forklarte jeg litt om hva andre tror, spes. kristne, siden dette er noe de ofte treffer på i alt fra tegnefilmer til slektninger som prater om himmelen...

Han mistet oldemoren sin da han var 6, og funderte nok litt ekstra i den tiden. Men istedet for at han bare spurte meg om hvordan det var, fortalte han meg om hva han selv trodde. Dette kunne forandre litt på seg for hver gang han snakket om det, men det virket ikke som om han var bekymret for å "tro feil".

Nå er selvsagt alle barn forskjellige, og noen krever klarere (men enkle) svar enn andre. Dersom man er usikker på hva en skal si er det sikkert noe å hente i litteratur om f.eks sorgarbeid med barn, ta en titt på biblioteket.

[tuji]

Kari Vinje har skrevet en utrolig bra barnebok om dette. Den heter "De hvite hanskene" (og fås forøvrig både på nynorsk og bokmål).

Har selv brukt denne i jobben min med barn, og den har et språk som barn forstår. Anbefaler å kjøpe den!

[Gjest salma]

Jeg leste en bok om dette da jeg var lita. Husker ikke forfatteren, men den het "Farvel, Rune". Der forklarte de at kroppen ble begravet, og ble til jord slik at det kunne vokse blomster oppå der. Denne forklaringen syns jeg er veldig fin, og den har jeg brukt til datteren min.

Men nå skiller vi mellom kropp og sjel, og sjela har jeg større problemer med å forklare. Jeg forteller henne at dette er det ingen som vet sikkert, at det er bare hun som kan bestemme hva hun vil tro på, og så forteller jeg hva mange tror (himmelen, gjenfødelse, at de er her sammen med oss og passer på oss etc) Hun godtar dette, men har ikke helt bestemt seg for hva hun tror enda. Foreløpig tror hun det samme som meg, men det kan jo endre seg.

Ellers så har jeg forklart henne at de som er døde aldri forsvinner. Så lenge hun er glad i dem finnes de i hjertet hennes, og så lenge hun husker dem, er de i hodet hennes. Det syns hun er veldig godt å vite, ettersom hun har mistet veldig mange i slekta si.

Vanskelig tema. Mange spørsmål, få svar....

[Gjest Virvel]

Jeg skrev særemne i norsk om døden i barnebøker her i høst, og jeg leste disse bøkene:

Farvel, Rune (Marit Kaldhol)

Pelle og de to hanskene (Kari Vinje)

Hvor gammel blir en bølge? (Eli Rygg)

Brødrene Løvehjerte (Astrid Lindgren)

De tre første er veldig gode, de forklarer hva som skjer med den døde (at kroppen blir til jord osv), at når man er død så er man død og kommer ikke tilbake, og de understreker også at det ikke er barnas feil at noen dør, og at det er lov til å være lei seg. Brødrene Løvehjerte handler også om døden, men på en litt annen måte, og duger vel ikke helt hvis du skal gi gutten din en forklaring på hva som skjer og hvorfor.

[LilleBille]

Har heller ingen tro på "himmelen" og alt det der.

Men har fortalt mine barn at når man dør - så dør man - og det er det. Og at vi som lever videre vil alltid bære med oss minnene om de vi var glade i - og at de derfor ikke er borte.

Det barna mine var mest opptatt av - når noen av våre nærmeste døde var om de hadde vondt når de døde - og da de fikk forklaringen på hvordan det skjedde - var det på en måte greit. Det var viktig at de kunne spørre om det de lurte på.

Jeg tror det er viktig å få et naturlig forhold til døden. At det ikke er "farlig" å snakke om det.

Desverre har døden blitt så fremmedgjort - og tabu at mange ikke engang tør å si at vi alle skal dø - men snakker om det å "gå bort" osv.

[Thomasine]

Mange fine svar !! :)

Ja, det er godt å høre at flere barn er opptatt av tema...

Ser at jeg må en tur på biblioteket for å låne meg bøker - takk for tips til bøker !! :)

Tar gjerne i mot flere historier fra dere !!

[Trebarnsmor]

Vi har hatt noen dødsfall i familien,og selvsagt spør eldstejenten min om døden.

Jeg har fortalt henne at man dør og kommer til et annet sted,der vi alle skal møtes igjen..

Jeg forklarer henne at det er en "reise".Og at kroppen blir igjen.

Hun tror på engler og er tilfreds og trygg med det.

Ingenting er viktigere enn at barna skal føle seg trygge og minst mulig redde. Men det er ikke enkelt alltid

[Gjest Anonymous]

Har endel kontakt med ungene til endel bønder og de peker greit ut om høsten ( 6 år gamle terese) at den og den og den sauen skal dø i høst også skal vi heller ha 3 nye.det er den og den...osv.

Om våren når det dør noen lam under lamminga får de holde begravelse for de lammene som dør og da lærer de jo litt om sorgprosesser og det å respektere liv.

Unger aksepterer at sånn er det. Men de må jo få lov til å fordøye det de lærer.Jeg skjønner godt at det kan være trist å forsone seg med at mamma og pappa engang skal dø men en kan jo ikke lyve å si at det ikke kommer til å skje. En må jo heller være ærlig og heller fokusere på at dette er naturlig.Og at det mest sannsynlig er lenge til.

Og en enkel forklaring på døden kan vel være så enkel som at det er å sovne uten å våkne mer.

[Gjest Mel]

Har ikke lest igjennom svarene, så mulighet for gjentakelse her...

Jeg reagerer først litt på "lei seg-smiley'ene" dine, Thomasine.

Det er da vel hverken rart eller galt å spørre om døden?

Barn trenger ikke Fox Kids for å tenke på døden!

Jeg husker selv at jeg var veldig opptatt av dette i perioder.

Redd for krig og for at jeg, eller foreldrene mine skulle dø.

Helt naturlig.

Og da er det viktig at også foreldrene ser litt lett på dette, og snakker like naturlig om det!

Hvis ikke, skaper jo dette bare en unaturlig frykt i barnet.

Når han lurer på hvem som dør først, så må du jo nesten fortelle ham at når menneskene blir gamle nok, så dør kroppen vår.

Når han lurer på hvor vi havner, så er det vel også lov til å si at man ikke vet?

Det er jo faktisk noe vi ikke vet... Foreldre er ikke orakler, og det tror jeg ikke barn har noe godt av å få vite.

Så lenge du gjør ham klar over at det ikke er farlig at du ikke vet dette - altså at du mister kontrollen pga det - så tror jeg han vil akseptere dette svaret.

Hvis han lurer på hvorfor Jerry ikke dør av å få en 1 tonn tung hammer i hodet, kan du jo bare, enkelt og greit, fortelle ham at det er forskjell på oss mennesker, og figurene på TV.

Jeg har tro på å fortelle sannheten - de små forstår så mye mer enn vi tror...

Jeg er heldig, som tror at alle sjeler "blir" når kroppen dør, og kan fortelle, helt overbevisende, at "bestefar ser ned på deg fra himmelen".

Jeg foreslår at du sier det du vet - og innrømmer det du ikke vet.

Har du forresten kommet noe lengre? En stund siden du postet tråden...

[Thomasine]

Hei!

Først til Mel: "Smileysene" er ikke for at poden spør, men fordi jeg synes det er litt trist at en 5-åring tenker på slikt... Ikke fordi han spør...

Ellers så vet han at det er forskjell på tegnefilm og "på orntli". Han smiler bare når det skjer noe med Tom... Og han snakker åpent om hvem som skal dø først ( i hans hodet.. ): først pappa ( eldst), så mamma og så han... - og da sier jeg at det vet ingen - at noen lever lenge og andre kortere... Er helt enig i at man skal være så ærlig som mulig !!

Det som blir vanskelig for meg er å svare troverdig på hva som skjer når vi dør. Jeg tror på noe, men vet ikke hva... Kommer vi til en fredelig himmel, vandrer sjelen vår, reinkarnasjon... ????!!!!

Så til Gjest: Å si at døden er som å sovne er ikke et sjakktrekk, tror jeg. Har lest flere steder om barn som da i ettertid ikke tør sovne i frykt for aldri å vokne igjen...

[Gjest Virvel]

Nei for all del, ikke finn på å sammenligne døden med søvn. :o Små barn tar slikt bokstavelig. Legg vekt på å si det slik som det er! Ikke pakk det inn i metaforer, selv om det kanskje virker som en enklere utvei...

[Gjest care]

Hei

Fortelle barn og død ja, det er ingen enkel sak hvis man ikke helt vet hvordan man skal begynne. Litteratur som henger høyt angåede "barn og sorg" er Dr. pholos Atle Dyregrov. Han har laget bøker for voksne, som skal hjelpe dem til bedre å forstå barns sorgreaksjoner på ulike alders- og utviklingstrinn. Boken handler om barns reaksjoner når dødsfall rammer foreldre, søsken, besteforelde eller venner.

Anbefales

[Gjest care]

Nei for all del, ikke finn på å sammenligne døden med søvn. :o Små barn tar slikt bokstavelig. Legg vekt på å si det slik som det er! Ikke pakk det inn i metaforer, selv om det kanskje virker som en enklere utvei...

Helt enig i gjest her. Hvis du sammenligner død med søvn, kan barnet blir redd for søvnen i den grad at han tror mennesker som sover er død. Man skal som sagt unngå abstrakte forklaringer eller euforismer som barnet kan ta bokstavelig..

[Gjest Virvel]

Jeg fikk forresten låne en del materiale fra jobben til mamma (hun er baseleder i SFO) mens jeg jobbet med særemnet mitt, blant annet et hefte av Atle Dyregrov som het "Små barns sorg" (tror jeg). Det hjalp meg mye, så jeg hiver meg på her og anbefaler ham.

[Usikker]

En liten historie:

En liten familievenn på 4 var med på graven til bestemor rett før påske. Det var bestemor sin fødselsdag - og det skulle settes blomster på grava. Bestemor døde ifjor........ og 4-åringen (som da var 3) besøkte bestemor mange ganger på sykehuset........... selv om bestemor den siste tiden ikke var "tilstede". Hun snakket med bestemor - og var fortvilet for at "bestemor svarer meg ikke".......

Hvertfall så var hun med på grava - satte ned blomster.......og sa til mamman sin: "Mamma - bestemor dør i morgen også".

En annen gang så stod hun og mamma'n og så opp på stjernene. De vinket til stjernene - for lille vennen våres sier at "bestemor sitter på en stjerne og vinker ned til oss".

Minnene hennes om bestemor falmer nok etterhvert.........men bilder av henne - og at det blir snakket om henne - er med på å holde minnene i live! 8)

[Gjest en mor]

for 3 år siden mista jeg min bror og barna sin onkel.

For noen mnd siden satt datteren min på 7 og jeg sammen å så på et program som handlet om å stelle i stand kister til de som var dø, ta på fine klær på de som var gått vekk.

Mamma hvorfor legger man mennesker i kiste?

Hodet svirrer rundt,hva skal jeg si som hun kan forstå, jeg må si noe fint og ikke skremmende.

Da jeg var liten lekte jeg at jeg hadde skatter og gravde dem ned, Onkel ..................... lå i ei sånn kiste som du ser der, og det er fordi han er en skatt som man skal ta godt vare på. For kiste graver man ned.

Jenta mi roet seg ned med en gang, vi gikk over til å snakke om at det var silkepute,dyne,pyntet, kvitt og rent, som en himmelseng.

[Gjest Scarlet]

Salma : Enig, "Farvel, Rune" er en kjempefin bok å bruke i sånne sammenhenger! Gråter av den boka enda jeg :blunke: