Faller utenfor

[Gjest Moncler]

Hel mitt liv har jeg vært den som faller utenfor. Spesiellt i situasjoner med folk som er litt eldre enn meg selv eller de som er litt selvsikre. Når jeg snakker med visse personer får jeg helt jernteppe og svarer veldig kort, men klarer ikke å stille spørsmål tilbake. I familieselskap føler jeg meg alltid veldig utilpass. I ungdomstiden hadde jeg få venner og var veldig mye alene, uten at jeg fikk snakket med noen om dette. Trodde ingen likte meg. I dag er jeg mer bevisst må min atferd, og ting går me bedre. Merker at jeg må jobbe mye hardere for å få og holde på venner enn de fleste andre. I noen situasjoner kan jeg være veldig trygg også og da skravler jeg masse og liker å være midtpunktet, det er i de situasjonene jeg virkelig trives. Når går jeg og lurer på om jeg kan ha adhd, unnvikende personlighetsforstyrrelse eller sosialangst.

[Gjest JM]

ville bare kose litt på. Kjenner meg veldig igjen i det du sier, man jeg aner ikke hva det kan komme av.

[Gjest Gjest]

:kaffe: Ut fra det du skriver er der ingen holdepunkter for ADHD eller unnvikende personlighetsforstyrrelse. Kan høres ut som en mild form for sosial angst hvor du må føle deg trygg før du åpner deg. Dette er vel noe du kan øve deg på å takle, og du sier jo og at du er bevisst på problemet. Stå på, du er tydligvis på rett vei allerede.

[Gjest hope]

Hel mitt liv har jeg vært den som faller utenfor. Spesiellt i situasjoner med folk som er litt eldre enn meg selv eller de som er litt selvsikre. Når jeg snakker med visse personer får jeg helt jernteppe og svarer veldig kort, men klarer ikke å stille spørsmål tilbake. I familieselskap føler jeg meg alltid veldig utilpass. I ungdomstiden hadde jeg få venner og var veldig mye alene, uten at jeg fikk snakket med noen om dette. Trodde ingen likte meg. I dag er jeg mer bevisst må min atferd, og ting går me bedre. Merker at jeg må jobbe mye hardere for å få og holde på venner enn de fleste andre. I noen situasjoner kan jeg være veldig trygg også og da skravler jeg masse og liker å være midtpunktet, det er i de situasjonene jeg virkelig trives. Når går jeg og lurer på om jeg kan ha adhd, unnvikende personlighetsforstyrrelse eller sosialangst.

Manglende selvtillit kanskje, det kan arte seg som mild sosialangst. Når du har gått hele livet og trodd at ingen likte deg så tar det tid å komme seg ut av det. Jeg kjenner meg godt igjen, jeg var sjenert og er det fortsatt men i mye mildere grad. Og som veldig sjenert så stopper det seg opp når det gjelder å hevde seg selv. Da jeg som jentunge skiftet skole og kom inn i en klasse hvor jeg ikke ble akseptert, vi var to som begynte samtidig og de ville ikke ha to nye. Og derved trakk de lodd og frøs meg ut, jeg gikk der et halvt år og gikk deretter tilbake til min gamle skole. Men det halve skoleåret, dvs. 4 mnd., gjorde mer skade enn jeg var klar over. Jeg har måttet jobbe mye med meg selv når det gjelder det sosiale og jobber med det ennå, men det er mye bedre nå. Det går seg til med tiden.

I tillegg hadde jeg en dominerende far som ikke aksepterte at vi barna sa i mot han, hevdet våre meninger for det var han som satt inne med de riktige meningene. Og da er det ikke lett når man flytter hjemmefra og plutselig skal kunne være selvstendig og ha egne meninger. Det var en jobb men jeg klarte det, klarte det såpass godt at jeg begynte å si imot min far når jeg var hjemme på besøk. Fortalte hva jeg mente, saklig, vi er ikke på samme sted partimessig og i synet på mange ting. Det var hardt for mannen og han er ikke venner med meg i dag.

Ta tiden til hjelp, det blir lettere etter hvert.

[Gjest Moncler]

:kaffe: Ut fra det du skriver er der ingen holdepunkter for ADHD eller unnvikende personlighetsforstyrrelse. Kan høres ut som en mild form for sosial angst hvor du må føle deg trygg før du åpner deg. Dette er vel noe du kan øve deg på å takle, og du sier jo og at du er bevisst på problemet. Stå på, du er tydligvis på rett vei allerede.

Jeg vet at jeg ikke skrev ned symptomene på de sykdommene, men det er kun fordi jeg lot være å skrive det ned. Har lest en del om dette på nettet og kjenner meg igjen i symptomer. Har gått til psykolog og psykoterapeut med hypnose. Disse tingene har hjulpet veldig. Jeg har store problemer med å slappe av, fordi jeg forbinder det med å kjede seg. Føler at jeg ikke hører til noe sted.

Jeg er aldri redd for å oppsøke situasjoner, men når jeg først er midt i det kan det føles fryktelig ukomfortabelt. Jeg har stukket av fra fester fordi jeg ikke klarer å snakke med noen.

[Gjest Moncler]

Manglende selvtillit kanskje, det kan arte seg som mild sosialangst. Når du har gått hele livet og trodd at ingen likte deg så tar det tid å komme seg ut av det. Jeg kjenner meg godt igjen, jeg var sjenert og er det fortsatt men i mye mildere grad. Og som veldig sjenert så stopper det seg opp når det gjelder å hevde seg selv. Da jeg som jentunge skiftet skole og kom inn i en klasse hvor jeg ikke ble akseptert, vi var to som begynte samtidig og de ville ikke ha to nye. Og derved trakk de lodd og frøs meg ut, jeg gikk der et halvt år og gikk deretter tilbake til min gamle skole. Men det halve skoleåret, dvs. 4 mnd., gjorde mer skade enn jeg var klar over. Jeg har måttet jobbe mye med meg selv når det gjelder det sosiale og jobber med det ennå, men det er mye bedre nå. Det går seg til med tiden.

I tillegg hadde jeg en dominerende far som ikke aksepterte at vi barna sa i mot han, hevdet våre meninger for det var han som satt inne med de riktige meningene. Og da er det ikke lett når man flytter hjemmefra og plutselig skal kunne være selvstendig og ha egne meninger. Det var en jobb men jeg klarte det, klarte det såpass godt at jeg begynte å si imot min far når jeg var hjemme på besøk. Fortalte hva jeg mente, saklig, vi er ikke på samme sted partimessig og i synet på mange ting. Det var hardt for mannen og han er ikke venner med meg i dag.

Ta tiden til hjelp, det blir lettere etter hvert.

Jeg har ingen traumatiske opplevelser fra barndommen. Har ingen episoder jeg kan refere til eller skylde på. Det var først i ungdomsstiden jeg begynte å tro at ingen likte meg. Dette er fordi jeg gjentatte ganger prøvde å ta kontakt med venner på fritiden, men ble avvist. Jeg har aldri taklet at folk kjefter på meg, og har derfor gjort alt jeg kan for å ikke gjøre noe galt. Med kjefte mener jeg at noen snakker i litt skarp tone til meg.

[Gjest hope]

Jeg har ingen traumatiske opplevelser fra barndommen. Har ingen episoder jeg kan refere til eller skylde på. Det var først i ungdomsstiden jeg begynte å tro at ingen likte meg. Dette er fordi jeg gjentatte ganger prøvde å ta kontakt med venner på fritiden, men ble avvist. Jeg har aldri taklet at folk kjefter på meg, og har derfor gjort alt jeg kan for å ikke gjøre noe galt. Med kjefte mener jeg at noen snakker i litt skarp tone til meg.

Det at du trodde at ingen likte deg kan komme av at selvtilliten din ble mindre i ungdomstiden. Og det kan være derfor du sliter i dag. Du er ikke trygg nok på deg selv til å takle at noen snakker i skarp tone til deg, du tar det personlig og føler deg ubekvem. Vi er ikke like vi mennesker, og noen av oss må jobbe mer med oss selv for å få den naturlige selvsikkerheten andre er født med.

Jeg var ubekvem i selskap selv før jeg ble mobbet, og det skyldtes nok mer at jeg var sjenert. Og jeg kan fortsatt ta meg selv i å analysere en hel samtale for å finne ut hva de egentlig mente og sa, "hva mente de med det?" osv. Men det går lenger og lenger mellom hver gang.

Nå er det ikke sikkert at dette stemmer på deg, bare noen tanker fra meg.

[Gjest Gjest]

Jeg vet at jeg ikke skrev ned symptomene på de sykdommene, men det er kun fordi jeg lot være å skrive det ned. Har lest en del om dette på nettet og kjenner meg igjen i symptomer. Har gått til psykolog og psykoterapeut med hypnose. Disse tingene har hjulpet veldig. Jeg har store problemer med å slappe av, fordi jeg forbinder det med å kjede seg. Føler at jeg ikke hører til noe sted.

Jeg er aldri redd for å oppsøke situasjoner, men når jeg først er midt i det kan det føles fryktelig ukomfortabelt. Jeg har stukket av fra fester fordi jeg ikke klarer å snakke med noen.

Husk på at mange kjenner seg igjen i symptomer på psykiske diagnoser, men det er hvor framtredende symptomene er som avgjør om man har en lidelse. Hvis du fortsatt går til psykolog kan du jo diskutere det med vedkommende, ellers er ikke det viktigste å bli diagnostisert bestandig (selv om det selvsagt kan være en fordel om man kan få hjelp av medisiner), men at man tar tak i de tingene som gjør at det er vanskelig å fungere. Hvis det er spesifikke trekk du kjenner deg igjen i vil det vel uansett være et bra utgangspunkt for terapi at du kan sette fingeren på hva som ikke funker. Hvis du tror du har ADHD bør du snakke med fastlegen din og be om utredning.

Man trenger ellers ikke å måtte skylde på ting fra barndommen eller diagnoser heller, man har forskjellige personligheter og noen er ikke utadvente. Jeg kjenner meg igjen i noe av det du skriver - jeg har vært veldig sjenert og tilbaketrukket i ungdomstida, og litt på grunn av det tok det meg lang tid å lære mange sosiale koder, som igjen gjør at jeg kunne (og tildels fortsatt kan) bli usikker i endel sosiale settinger. Jeg synes det høres ut som du kan slite med dårlig selvtillit, og det gjør sitt for at du kanskje ser på andre som autoriteter (usikker når det er eldre folk enn deg, redd for kjeft/kritikk osv) og synes det er vanskelig å få venner.

Kanskje du framtrer som litt ubestemt også ettersom du prøver å gjøre alle til lags; jeg hadde ei venninne som var rimelig vanskelig å forholde seg til ettersom hun alltid svarte ja til alt, men like gjerne trakk seg, fant på en unnskyldning eller sa nei lenge etterpå...Nå sier jeg ikke at du er sånn, men det kan være greit å tenke på at andre mennesker også er nølende når de blir kjent med noen, og om de ikke klarer å se hvor de har deg fordi du ikke er deg selv/ærlig, blir de usikre. Her kan det også hjelpe med bedre selvtillit.

(men altså, du er ikke unormal om du bruker lang tid på å regne noen som venner, eller om endel av de du blir kjent med aldri blir nære venner. Sånn er det bare. Noen har også en haug av bekjente og lett for å være åpne mot andre, men det er ikke den eneste måten å være normal på! )

En måte å takle kritikk på (kjeft håper jeg virkelig ikke du får særlig ofte )er forøvrig å klare å skille HVA du får kritikk for/hvorfor noen er strenge, fra deg som person. Sannsynligvis mener ikke noen å trykke deg ned ved å være skarp i stemmen, men de ønsker å korrigere noe du gjør feil e.l. Om det går på deg som person og du vet det er urrettferdig - det skal du ikke godta, og det er lov å bli lei seg. Men kritikk i jobb- og skolesammenheng, eller annen berettiget kritikk, er det lurt å lære seg å takle.

Jeg synes det høres ut som du har kommet langt med å jobbe med deg selv og ved hjelp av terapi - det er jo kjempebra! Du klarer sikkert å jobbe med resten også

[Lilith]

Vil bare si at jeg kjenner meg igjen i beskrivelsene dine, Moncler

[Gjest Moncler]

Jeg kommer også lett i konflikt med folk fordi jeg er sta og har sterke meninger. Dette prøver jeg å løse ved å velge venner som har like meninger som meg. Samme politiske syn osv.

Tror en av grunnene til at jeg har problemer med å få gode venner er at jeg har vanskelig for å vise følelser. Er jeg lei meg prøver jeg å skjule det, og er jeg glad klarer jeg ikke å vise det.

[Lilith]

Jeg kommer også lett i konflikt med folk fordi jeg er sta og har sterke meninger. Dette prøver jeg å løse ved å velge venner som har like meninger som meg. Samme politiske syn osv.

Tror en av grunnene til at jeg har problemer med å få gode venner er at jeg har vanskelig for å vise følelser. Er jeg lei meg prøver jeg å skjule det, og er jeg glad klarer jeg ikke å vise det.

Er du meg?

[Gjest Gjest]

Jeg kommer også lett i konflikt med folk fordi jeg er sta og har sterke meninger. Dette prøver jeg å løse ved å velge venner som har like meninger som meg. Samme politiske syn osv.

Tror en av grunnene til at jeg har problemer med å få gode venner er at jeg har vanskelig for å vise følelser. Er jeg lei meg prøver jeg å skjule det, og er jeg glad klarer jeg ikke å vise det.

Men det er jo bra du har sterke meninger - da har du jo områder hvor du tør å vise "styrke". Du må bare øve deg på å overføre noe av dette til det mer personlige. Begynn med små og gjerne positive ting, f eks skrive noen ekstra fine og ærlige ord på et burdagskort til ei venninne, gi noen komplimenter osv. Ikke ta i så mye at du ikke tør å si noe.

Eller kanskje du må begynne å si til deg selv hva du føler? Kanskje du har vanskelig for å sette ord på hva du føler akkurat der og da, og må øve på det?

[Gjest Moncler]

Er du meg?

Eller er du dobbeltgjengeren min?

[Gjest Moncler]

Men det er jo bra du har sterke meninger - da har du jo områder hvor du tør å vise "styrke". Du må bare øve deg på å overføre noe av dette til det mer personlige. Begynn med små og gjerne positive ting, f eks skrive noen ekstra fine og ærlige ord på et burdagskort til ei venninne, gi noen komplimenter osv. Ikke ta i så mye at du ikke tør å si noe.

Eller kanskje du må begynne å si til deg selv hva du føler? Kanskje du har vanskelig for å sette ord på hva du føler akkurat der og da, og må øve på det?

Det er ikke bare muntlig og skriftlig det er vanskelig å vise følelser. Har problemer med kroppsspråket. Når jeg får en gave jeg blir glad for ser jeg kanskje likevel skuffet ut.

Når det gjelder det skriftlige blir at jeg skriver veldig kort. Uansett om det gjelder personlige ting eller skoleoppgaver. Jeg sier det konkrete jeg skal si og ferdig med det. Ting andre bruker en halv side på å forklare kan jeg si i en kort setning. Noen ganger kan denne egenskapen være positiv også heldigvis.

[Gjest Gjest]

Det er ikke bare muntlig og skriftlig det er vanskelig å vise følelser. Har problemer med kroppsspråket. Når jeg får en gave jeg blir glad for ser jeg kanskje likevel skuffet ut.

Når det gjelder det skriftlige blir at jeg skriver veldig kort. Uansett om det gjelder personlige ting eller skoleoppgaver. Jeg sier det konkrete jeg skal si og ferdig med det. Ting andre bruker en halv side på å forklare kan jeg si i en kort setning. Noen ganger kan denne egenskapen være positiv også heldigvis.

Helt klart positivt også, ja - jeg klarer knapt å skrive en kort mail til kundeservice, jeg *sukk* Det er ikke alle som viser så tydelig med kroppen hva de føler, men ansiktsuttrykk og øyenkontakt er nesten nødvendig å få til å "virke", tror jeg. Ellers hjelper det jo mye å si hva man føler, da. Men skjønner at sånne ting er med på å gjøre sosiale ting litt vanskeligere.

[Gjest Gjest]

kjenner meg også igjen i noe av dette, men har med årene klart å "riste" det av meg, mye fordi jeg innså at jeg måtte begynne å ta mer initiativ og feks bli den som tar først ordet når jeg satt i et rom fyllt av ukjente autoriteter. Jeg gikk også på kurs hvor vi lærte å holde foredrag, bare for å kunne bli trygg på å snakke i en stor forsamling. Tror mye av dette har hjulpet meg, for nå er jeg ikke sjenert lenger, og føler meg veldig trygg på meg selv. Ikke sikkert det hjelper for alle, siden vi er i forskjellige situasjoner, men følte for å dele denne erfaringen likevel.

Vil forresten si at det er så godt å se hvor mye hjelp og støtte det finnes i de som svarer på ulike forumer. Jeg har fått veldig mye hjelp i bare å ha lest svar på innlegg som ligner på mine erfaringer.

Stor ros til dere! :love:

[Orestes]

Eller er du dobbeltgjengeren min?

Noe som heter trippelgjenger?

Kjenner meg igjen i alt det som er nevnt.

[FrizzleSizzle]

Kanskje det "hjelper" å se at du ikke er alene om å falle utenfor...altså er du ikke så utenfor som du tror. Jeg tror veldig mange føler det slik, også noen av de som virker selvsikre og tilfredse.

Jeg kjente meg igjen i mye av det du skrev, men det er blitt mye bedre med årene.

[Gjest Moncler]

Noe som heter trippelgjenger?

Kjenner meg igjen i alt det som er nevnt.

Mulig det Send meg gjerne melding. Jeg synes det kan være greit å prate litt med folk som har noe av de samme problemene med meg.

Jeg har forresten ikke vanskelig for å sette ord på det jeg føler. Jeg har bare problemer med å uttrykke det. Når jeg er alene "viser" jeg veldig mye følelser. Alt fra å danse rundt i stua til å gråte eller kaste ting i veggen. Det blir liksom bare mye vanskeligere når det er andre personer tilstede.

[gatebil]

KJenner meg veldig igjen i deg TS..

å det er fordi jeg rett å slett har dårlig selvtillit..

Jeg hadde gode år på barneskolen, hatt en god oppvekst, å trives godt hjemme med familie og kjente. Da er jeg meg selv.

Hadde ikke så gode år på ungdomskolen, og videregående. Jeg drev med andre ting på fritiden enn flertallet i klassen gjorde. Idrett var ikke så populært der jeg kommer fra. Jeg ble tatt for å være den seriøse, den skoleflinke, og den som aldri var med ut på fest. fester interesserte meg null.

Russetiden ble et lite vendepunkt, slo meg litt mer løs der. Men følte meg ikke inkludert som mange andre.

Flyttet etter videregående og klarte å slippe meg mer ut. Ble igjen den samme da jeg kom hjem et år etterpå.. med vennene mine hjemme. men jeg var en annen med mine nye venner..

sånn har det fortsatt.. først nå i de senere årene har jeg klart å åpne meg for vennene hjemme, og jeg har funnet ut hvem som virkelig er venner. Jeg har jobbet hardt med meg selv. Og sier ofte til meg selv at nå må jeg skjerpe meg og hive meg ut å si noe om jeg er i ferd med å falle ut igjen.. om jeg har dager på nye steder jeg bare føler helt ute, drar jeg heller bare hjem. å prøver å skjerpe meg igjen dagen etter.

man må bare jobbe med seg selv.. jobbe jobbe jobbe..

si hver dag til seg sjøl i speilet på badet en positiv setning om deg selv. F.eks. Jeg er flink!

Etter hvert som man blir eldre, lærer man bedre seg selv og andre og kjenne.. man ser plutselig på atferden til andre, at de kanskje sliter med akkurat det samme som du gjorde.

Mange ganger føler jeg at alle glor på meg, fordi jeg er rar.. men så tenker jeg når jeg er ute å går der det er mye folk å de tankene kommer, så kikker jeg på første personen og tenker, jeg tenker da ikke om den og den og den at den personen er rar, at den personen har en kvise på haka, at herregud tør hu å gå her. man tenker jo ikke sånn.. hvorfor skal man gå å tro at andre tenker sånn om oss..