barn bosted og samver

[Tule]

Hei

Norge er nå igjen dømt i dom stolen i Strasbourg brud på menneske rettighetene. Etter en far ble uriktig fradømt samværet med sine barn les her

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=173312

dette aktualiserer igjen temaet barneloven og samvær, i denne saken vises det til at retten lot mors beskyldninger om overgrep fa vekt i avgjørelsen sel om di ikke drøftet om påstanden var sann.

Det vi vet er at mange saker havner i retten og at det er konflikter, det vi bor drøfte er hvordan vi kan lose det og hindre barn i og ha uheldig samvær samtidig som en sikrer at barn har det samværet di trenger

Jeg mener vi må drøfte reglene i loven og vordan systemet er i dag, jeg ønsker derfor en saklig debatt der vi drøfter momentene og forsøker og ungå munnhuggeri

Jeg tenkte jeg derfor først skal drøfte de ulike momentene og definisjonene og vis hvordan jeg tror det påvirker ting og sa la andre komme med innspil og kommentarer og kanskje kan vi fa en fin diskusjon der vi kan diskutere vordan ulike momenter slår ut i det

Jeg vil først drøfte di ulike løsningene som er i situasjonene

Daglig omsorg og samvær

Det vil si at en forelder har den daglige omsorgen og tar de daglige avgjørelsene for barnet og til en vis grad sel bestemmer vor barnet skal bo, det vil si hvis det ikke er noen samversavtale bestemmer forelderen helt sel dersom det er en samværsavtale skal det tas hensyn til at den skal kunne gjennomføres, dessverre følges det ikke helt op og i noen tilfeller skjer det dessverre at samværsforelder bare far beskjed om at han hun dessverre bare må finne seg i det og forhandle ny samværsavtale om bostedsforelder flytter, dette gjør at denne losningen kan gi konflikter om samarbeidet er dårlig

Foreldreansvar

Må ikke forveksles med daglig omsorg, foreldre kan ha delt foreldreansvar om en har den daglige omsorgen, det vil si at begge foreldre må ta viktige avgjørelser som skolevalg og bestemmelser om behandling av ting sammen men de daglige avgjørelsene kan bostedsforelder ta selv, her kan det og bli diskusjon om vilke ting som skal omfattes av daglige avgjørelser og va som skal omfates begge foreldre, men som regel deles dette i dag og det at foreldrene må respektere verandre kan vere konfliktdempene

Delt bosted

Her er det mange misforståelser, mange mener at det må vere slik at barnet er femti femti hos begge foreldre for å ha det, men det er ikke riktig, delt bosted vil si at begge foreldre har like rettigheter uansett vor mye barnet er hos begge, og begge må vere enige i avgjørelser om barnet, og den som har barnet mest kan ikke bare flyte med barnet uten og vere enig med den andre uansett om barnet bare er hos den ene forelderen annenhver helg.

Altså man kan ha delt bosted selv om barnet er hos den ene forelderen bare annenhver helg eller mindre en hos den første, dette gjør at man bør vurdere å gi retten mulighet for og døme dette i enkelte saker og sete det som en hovedregel der foreldrene ikke blir enige for og hindre at den ene ikke blir overkjørt når det ikke er til hinder for og fine en boform som passer foreldrene

Når konfliktnivået er høyt er det klart at det og gi en forelder mer makt en den andre kan lage store konflikter en anen ting er at når det og lage en konflikt gjør det sannsynlig at den som har barnet mest kan fa flere rettigheter virker ikke dette med og hindre konflikter

Det har vert nevnt og innfore et minste samvær siden forelderen som ikke bor samen med barnet har rett til samvær, ja det er ikke ale som vet det ennå men forelderen som ikke bor samen med barnet har rett til samvær, for og hindre sabotasje, jeg tror den greieste maten og gjøre dette på er og ga veien om og gjøre delt bosted til utgangspunkt

Det blir nevnt va med dem som ikke bor ha samvær, jeg tenker slik at om man gir foreldrene lik rett til barnet sa kan man og lage en regel om at vis barnet lider hos den ene eller er i risiko kan man fradømme den forelderen rett til og ha barnet hos seg alene eller helt uavhengig av den andre forelderen, altså vis den ene forelderen er bekymret for at barnet ikke har det bra hos den andre sa kan den for eksempel melde dette til barnevernet, om di finner ut at dette er tilfellet kan di ta inisjiativet til at den da kan fradømes retten til og ha barnet uten at den første forelderen trenger og mate ta prosessen sel

Uansett tror jeg at dagens system trigger flere konflikter en di unngår med å kreve at foreldrene skal vevre enige før di skal ha same rettigheter, di er begge like mye foreldre og bor ha rett til og ta del i barnet eter et brud di er ofte vert enige om og lage det

Det er også blitt brukt som et argument at delt bosted kan hindre retten til den ene forelderen til og bo der den vil om den andre ikke kan flyte eter, sporssmålet blir da vor frie retter vi har til og velge bosted, vi tar en utdanning eter va vi har som interesse og va vi kan gjøre og det bestemmer hvilken jobb vi skal ha og det og ha jobb bestemmer om vi kan bo, vi kan ikke velge helt fritt vor vi vil bo da siden det vil bestemmes ut fra om vi kan fa jobb der, sporsmalet blir da om hensynet til at barnet skal ha samvær er en mer urimelig faktor for og bestemme bosted en det og kunne ha jobb

En anen ting er at man tjener på å ha omsorgen alene om man først har fat barn og blir enslig, man far mer i støtte en om man deler omsorgen, man kan ha skateklase to hele tiden om man deler omsorgen er det bare den som har barnet hos seg som kan ha det, da må man dele på og ha barnet i adressen om man blir enige om det, og det er bare den ene som far den tilege barnetrygden

Det er lit underlig at mange er opptatt av og si at man ikke far mye støtte for og være alene med barn og men mange flyter like vel hjem der di er fra eter et brud, di flyter ikke for og fa jobb men for og komme hjem da virker det ikke som økonomien er et problem, kanskje ved og gi lit mer rettferdigere fordelinger ville man fa fere konflikter

Jeg vil og sitere et annet inleg jeg fant

Alle gode forsetter hjelper lite når systemet i praksis gir støtte til den som bemektiger seg omsorgen til barnet (hvis det er det som er faktum). Flytter mor med barnet, slutter i jobben og er full av faan så stiller far sørgelig svakt. Barnets beste blir fort til "hva passer mor" i retten og gamle fordommer om hvem som er egnet til omsorg favoriserer ikke akkurat far.

Registrerer at når fedre insisterer på at de vil ha omsorg så blir fyll/narkotika/incest og voldsspøkelset raskt vekket til livet av endel kvinner med en eller annen motivasjon.

Systemet skulle heller ha favorisert en 50/50 deling i så stor grad at selv den mest bidragskåte ville valgt den løsningen.

Det bør virkelig settes en fast standard for de tilfellene som ikke inneholder faktorer som påvirker omsorgsevne og vilje. Størsteparten av de som går fra hverandre er faktisk helt normale mennesker uten kriminelt rulleblad eller trang til å utøve vold (mentalt eller fysisk).

Barnet burde ha rett til 50/50. Foreldrene burde begge ha skatteklasse 2 så lenge de var single. Barnet kunne registreres på 2 adresser og trygden ble betalt ut med halvparten til hver. Bidrag utgår dermed. Redusert barnehage/SFOutgift for barn som bor på 2 adresser. Obligatorisk møte/time på familierådgivingskontoret hvert år kunne vært kjekt.

Straffereaksjoner mot de som saboterer - som svir!

Jeg syns dette er veldig bra

hilsen

Endret 25. oktober 2007 av Tule

[Far til 2]

Du tar en sjanse nå Tule :smile: Jeg er redd innlegget ditt er så langt og tungt at det neppe blir en lang og seriøs debatt mht ALLE punktene, men jeg skal ihvertfall prøve å bidra med mine synspunkter

Daglig omsorg og samvær

Det vil si at en forelder har den daglige omsorgen og tar de daglige avgjørelsene for barnet og til en vis grad sel bestemmer vor barnet skal bo, det vil si hvis det ikke er noen samversavtale bestemmer forelderen helt sel dersom det er en samværsavtale skal det tas hensyn til at den skal kunne gjennomføres, dessverre følges det ikke helt op og i noen tilfeller skjer det dessverre at samværsforelder bare far beskjed om at han hun dessverre bare må finne seg i det og forhandle ny samværsavtale om bostedsforelder flytter, dette gjør at denne losningen kan gi konflikter om samarbeidet er dårlig

a) Daglig omsorg og samvær

Å ha en forelder definert som "A" forelder og en som "B" forelder slik dagens lovverk legger opp til har flere ulemper slik jeg ser det.

For det første tilsier dagens praksis at det ikke nødvendigvis er den "riktige" forelderen som tar rollen som bostedsforelder. Denne rollen blir tildelt den ene av foreldrene, i hovedsak basert på kjønn, etter 3 (nå 1) timers samtale. Ingen utenforstående vurderer "barnets beste" men overlater dette til 2 mennesker som er i konflikt.

Det er i en bruddfase massevis av følelser ute og går. Begge parter kritiserer hverandre og jeg kan venskelig se at mor og far er objektive mht "barnets beste" i en så konfliktfyllt situasjon.

Når en av foreldrene har klart å tråkke så mye på den andre parten (gjerne med støtte fra såkalt "mekler") at vedkommende gir opp å få ta del i barnets oppvekst er krigen igang for fullt. For frem til nå er det bare første slaget som har stått.

Nå kommer uenigheten mht hvor mye barnet skal få være sammen med samværsforelder.

Deretter kommer "overaskelsen" for samværsforelder mht hvor stor del han/hun skal betale for det manglende samværet.

Det hele topper seg når bostedsforelder innser at det faktisk er mye ansvar og lite fritid når en forlanger å få ha omsorgen alene. På dette tidspunktet slår samværsforelder tilbake og stiller ikke opp mer enn et minimum samtidig som lommeboka lukkes i den grad dette er mulig.

"Barnets beste" er i denne fasen ikke et tema lenger. OM det skulle ende med rettsak må bostedsforelder være totalt uskikket til daglig omsorg, om hun/han ikke gir fra seg makten ved å være bostedsforelder alene, til den andre forelderen. Det er altså nesten umulig å omgjøre en avgjørelse selv om det "beviselig" er barnets beste å bo hos den andre forelderen.

I ytterste konsekveks blir det grove lovbrudd fra begge parter i denne krigsfasen. Noen mødre kommer med falske beskyldninger i rettsalen, noe som i ytterste konsekvens medfører fengsel på uriktig grunnlag for far.

Noen fedre tar loven i egne og kidnapper egne barn, i værste fall dreper bostedsforelder.

Foreldreansvar

Må ikke forveksles med daglig omsorg, foreldre kan ha delt foreldreansvar om en har den daglige omsorgen, det vil si at begge foreldre må ta viktige avgjørelser som skolevalg og bestemmelser om behandling av ting sammen men de daglige avgjørelsene kan bostedsforelder ta selv, her kan det og bli diskusjon om vilke ting som skal omfattes av daglige avgjørelser og va som skal omfates begge foreldre, men som regel deles dette i dag og det at foreldrene må respektere verandre kan vere konfliktdempene

b) Foreldreansvar

Med dagens løsning er vil en samværsforelder med "foreldreansvar" ikke ha noen rett til å påvirke valg av skole, barnehage eller tilsvarende. De eneste rettigheter en slik rolle gir er retten til å vite hvordan det går med barnet medisinsk og i barnehage/skole sammenheng. Foreldreansvar gir imidlertid en teoretisk mulighet til å begrense endring av etternavn og begrense muligheten til å flytte til utlandet. Dette er med andre ord symbolske rettigheter som er gitt for at samværsforelder fortsatt skal tro han/hun har noen mulighet til å påvirke barnets situasjon. Andre ting som pass, etc er i virkeligheten rent kosmetiske påvirkningsmuligheter uten reell verdi.

Delt bosted

Her er det mange misforståelser, mange mener at det må vere slik at barnet er femti femti hos begge foreldre for å ha det, men det er ikke riktig, delt bosted vil si at begge foreldre har like rettigheter uansett vor mye barnet er hos begge, og begge må vere enige i avgjørelser om barnet, og den som har barnet mest kan ikke bare flyte med barnet uten og vere enig med den andre uansett om barnet bare er hos den ene forelderen annenhver helg.

Altså man kan ha delt bosted selv om barnet er hos den ene forelderen bare annenhver helg eller mindre en hos den første, dette gjør at man bør vurdere å gi retten mulighet for og døme dette i enkelte saker og sete det som en hovedregel der foreldrene ikke blir enige for og hindre at den ene ikke blir overkjørt når det ikke er til hinder for og fine en boform som passer foreldrene

c) Delt bosted

Som du sier har "delt bosted" (felles omsorg som jeg liker å kalle det) langt fler nyanser enn det å bo like mye hos begge. En fortsatt skjevdeling av bostedløsning er fullt ut mulig. Men det krever at foreldrene er enig. Makten ligger med andre ord ikke hos bare den ene forelderen om begge er egnet til omsorg og begge ønsker å følge opp barnet på best mulig måte.

En slik løsning vil derfor i hovedsak bli et verktøy for å forhindre unødige konflikter og maktovergrep fra den ene forelderen sin side.

Løsningen fører udiskutabelt til en ordning hvor en av foreldrene mister noe av makten ved det å være bostedsforelder. Barnet tilføres en rettighet til å endre på bosituasjonen, og vil kunne kreve en ordning som en bostedsforelder ikke kan legge ned veto mot (slik som idag).

Delt bosted blir dermed like mye en maktfordeling som en samværsfordeling, fordi en samværsordning kan omgjøres uten større muligheter til å motarbeides om flertallet av de berørte (dvs barnet og en av foreldrene) ønsker en endring. For noen er den skjevdelingen av makt kansje et større problem enn selve samværsordningen.

Jeg setter store spørsmål ved om dagens løsning burde være tvang slik loven definerer den. Med en praksis om likeverd mellom foreldrene og barnet vil alternativene kunne vært så mange fler og barnets ønsker bli ivaretatt på en helt annen måte enn idag.

...

...

Det er også blitt brukt som et argument at delt bosted kan hindre retten til den ene forelderen til og bo der den vil om den andre ikke kan flyte eter, sporssmålet blir da vor frie retter vi har til og velge bosted, vi tar en utdanning eter va vi har som interesse og va vi kan gjøre og det bestemmer hvilken jobb vi skal ha og det og ha jobb bestemmer om vi kan bo, vi kan ikke velge helt fritt vor vi vil bo da siden det vil bestemmes ut fra om vi kan fa jobb der, sporsmalet blir da om hensynet til at barnet skal ha samvær er en mer urimelig faktor for og bestemme bosted en det og kunne ha jobb

"Flytteretten" (retten til samværstrenering) står utvilsomt sterkt hos mange bostedsforeldre. Jeg er imidlertid i tvil om barneloven skal ta mer hensyn til foreldrene enn til barnet i de tilfellene der begge foreldrene kan være egnet til daglig omsorg.

Det er mulig barneloven bør være underlagt andre lover, men i så tilfelle sier politikerene i samme slengen at "barnets beste" IKKE er essensielt ved valg av bosted/bostedsforelder. Da kan de i det minste være så ærlige at de kan si dette fremfor å skjule seg bak vikarierende argumenter som prioriterer foreldrene.

En anen ting er at man tjener på å ha omsorgen alene om man først har fat barn og blir enslig, man far mer i støtte en om man deler omsorgen, man kan ha skateklase to hele tiden om man deler omsorgen er det bare den som har barnet hos seg som kan ha det, da må man dele på og ha barnet i adressen om man blir enige om det, og det er bare den ene som far den tilege barnetrygden

Dette er bare delvis riktig. Det er utvilsomt økonomisk vinning ved å ha barnet alene i en fase da en har lav inntekt og/eller har ønske og mulighet til å være hjemmeværende.

Men i det øyeblikk en ønsker mer fritid og barnet er blitt eldre (f.eks 5 år eller mer) vil en løsning med felles omsorg gi mer fritid til både utdannelse, karriere eller bare mer fritid til å ivareta seg selv. På dette tidspunktet er imidlertid mange bostedsforeldre blitt avhengig av de støtteordningene som finnes, og ønsker ikke å gi slipp på disse foredelen selv om det kan gi en vinn-vinn-vinn situasjon for barnet-bostedsforelder-samværsforelder.

Jeg vil og sitere et annet inleg jeg fant

Alle gode forsetter hjelper lite når systemet i praksis gir støtte til den som bemektiger seg omsorgen til barnet (hvis det er det som er faktum). Flytter mor med barnet, slutter i jobben og er full av faan så stiller far sørgelig svakt. Barnets beste blir fort til "hva passer mor" i retten og gamle fordommer om hvem som er egnet til omsorg favoriserer ikke akkurat far.

Registrerer at når fedre insisterer på at de vil ha omsorg så blir fyll/narkotika/incest og voldsspøkelset raskt vekket til livet av endel kvinner med en eller annen motivasjon.

Systemet skulle heller ha favorisert en 50/50 deling i så stor grad at selv den mest bidragskåte ville valgt den løsningen.

Det bør virkelig settes en fast standard for de tilfellene som ikke inneholder faktorer som påvirker omsorgsevne og vilje. Størsteparten av de som går fra hverandre er faktisk helt normale mennesker uten kriminelt rulleblad eller trang til å utøve vold (mentalt eller fysisk).

Barnet burde ha rett til 50/50. Foreldrene burde begge ha skatteklasse 2 så lenge de var single. Barnet kunne registreres på 2 adresser og trygden ble betalt ut med halvparten til hver. Bidrag utgår dermed. Redusert barnehage/SFOutgift for barn som bor på 2 adresser. Obligatorisk møte/time på familierådgivingskontoret hvert år kunne vært kjekt.

Straffereaksjoner mot de som saboterer - som svir!

Jeg er langt på vei enig i den overordnede beskrivelsen. Men vi skal ikke ensidig skylle på mødrene. Det er flere som er del i at systemet har blitt så skjevdelt som det har blitt.

Og får å bryte med de 3 overstående setningene, så er kvinner, på generell basis, sterkt delaktig i dette. Delvis fordi mange kvinner blir "stemplet" av sine medsøstre om de velger utradisjonelle løsninger som f.eks felles omsorg.

Jeg vil derfor påstå at det er 3 hovedrunner til at vi idag ikke kan ivareta flere barns ønske om maksimalt samvær med begge foreldrene.

ANSVAR

Det finnes også menn som skyr ansvar. Mange av disse ville imidlertid ha blitt plukket opp av en praksis som tilsier at de er ønsket som omsorgspersoner. Idag blinker det "uønsket" lang vei så snart en far yttrer ønske om å¨ta del i barnets oppvekst.

ØKONOMI

Økonomi er naturligvis en annen ting, og sansynligvis ville felles omsorg også skapt mindre konflikter der fedre ikke ønsker å delta i det økonomiske ansvaret. Større del av omsorgsansvaret ville tilsagt at menn ville få bedre forståelse mht hva barn koster til daglig.

MAKT

Til slutt er naturligvis makten også et viktig poeng. Nå vil nok en del kvinner slå hardt tilbake mot meg, men jeg vil faktisk påstå at det finne kvinner som er "kontroll freak". De skal kontrolere og bestemme det meste mht barnet, selv om deres avgjørelser ikke kan sees på som "barnets beste". Å miste kontrollen er for noen kvinner et større nederlag enn både økonomi, fritid og ansvar.

[Leo]

Kjære Tule!

Jeg kunne godt ha tenkt meg å diskutere mye av det du legger frem her på KG, men selv om jeg vil påstå at jeg både leser og skriver utmerket norsk, så gir jeg gjerne opp å lese midt i innlegget fordi jeg, selv om jeg forsøker, ikke forstår hvor du vil. Jeg har forstått så mye at jeg tror at meningene dine er verdt å lytte til og jeg respekterer fullt ut at du har dysleksi, men bare å skrive innlegget i Word før du poster det her ville sannsynligvis ha gjort det så utrolig mye lettere å lese og jeg tror også at du ville ha møtt mye mer respekt og forståelse og, ikke minst, ha fått mye mer gjennomslag for det du åpenbart kjemper så hardt for.

Jeg forstår på en måte hva du mener med dette innlegget og jeg kjenner fedre som slåss på samme måte, men jeg makter ikke en gang begynne å begynne å tolke det for deretter forsøke å svare noe fornufting.

Beklager!

[Gjest Moncler]

Kjære Tule!

Jeg kunne godt ha tenkt meg å diskutere mye av det du legger frem her på KG, men selv om jeg vil påstå at jeg både leser og skriver utmerket norsk, så gir jeg gjerne opp å lese midt i innlegget fordi jeg, selv om jeg forsøker, ikke forstår hvor du vil. Jeg har forstått så mye at jeg tror at meningene dine er verdt å lytte til og jeg respekterer fullt ut at du har dysleksi, men bare å skrive innlegget i Word før du poster det her ville sannsynligvis ha gjort det så utrolig mye lettere å lese og jeg tror også at du ville ha møtt mye mer respekt og forståelse og, ikke minst, ha fått mye mer gjennomslag for det du åpenbart kjemper så hardt for.

Jeg forstår på en måte hva du mener med dette innlegget og jeg kjenner fedre som slåss på samme måte, men jeg makter ikke en gang begynne å begynne å tolke det for deretter forsøke å svare noe fornufting.

Beklager!

Nå synes jeg du er idiotisk. Jeg har ikke noe problemer med å lese innlegget og lese forbi skrivefeilene. På samme måte som jeg ikke avbryter en diskusjon med å nevne at folk uttaler ord feil, har jeg heller ingen behov for å spore av i forum med å snakke om skrive feil. Hva med å se litt etter folks positive sider og ikke negative. Spesiellt når de negative ikke har noe med saken å gjøre. Du provoserer meg kraftlig, spesiellt siden Tule garantert er klar for sine skrivefeil synes jeg det er helt tåpelig å komme med "velmenende råd" om å skrive innlegget i word først.

[Rubina D]

Jeg sier meg litt enig med fartil2 her at det var langt og tungt, men du har mange bra synspunkter.

I steden for å svare på hvert punkt kommer jeg heller med min mening generelt.

For det første så har det de senere årene vært mer ok å skille seg. Det har blitt en trend. Så vi er kanskje ikke så kritiske til valg av partner lenger?

Men når det først er ett samlivsbrudd, så er det mye følelser i sving, da de ferreste skiller lag før ting har gått så langt at man ikke kan være venner lenger.

Og desverre er det også mange som bruker barna som spillbrikker i sin maktkamp mot den andre part.

Og enda mer desverre så er det mange triste historier der ute.

Men så er det spørsmålet da om barnefordeling. Hvem er egentlig skikket til å bestemme over barnets beste i et konfliktfylt samlivsbrudd?

Foreldrene eller fagpersonene?

Jeg vil gå så langt som å si ingen av dem.

En kortfattet begrunnelse om hvorfor jeg mener det.

Foreldrene har en konflikt og mange tenker på seg selv i steden for barnet.

Fagpersonene kjenner ikke den spesifikke familien godt nok til å avgjøre deres fremtid.

Men jeg har heller ikke noe svar på hvem som faktisk er skikket til å bestemme dette, bortsett fra barnet selv. Men det igjen skaper flere uheldige situasjoner. Nettopp fordi dette setter barnet i en lojalitetskonflikt overfor foreldrene.

Så over til samværsbiten.

Mange fedre som ønsker mer samvær en annenhver helg blir ikke hørt. Eller mor saboterer samvær.

Og jeg vet om to tilfeller hvor far har fått tildelt rettsdokument på samvær, mor fortsetter å sabotere og det viser seg at dokumentet er verdiløst fordi ingen kan gjøre noe om mor fortsetter å sabotere.

Noen fedre ønsker ikke samvær med sine barn. Men siden mor vil ha sine "frihelger" blir han påtvunget ett samvær han ikke ønsker.

Sistnevnte er desverre en situasjon som gjør skade uansett utfall. Det er ikke holdbart å være hos en far som ikke ønsker å ha deg der, men det er like lite holdbart å ha en far som ikke vil ha noe med deg å gjøre.

Bidrag og økonomi.

Desverre kommer dette også inn under hevnaksjon og grådighet.

Ofte mentaliteten at han er en drittsekk og jeg skal tyne mest mulig ut av ham.

Men jeg vil også tørre å sette ut en påstand til:

Det er ikke reglene det er noe galt med, det er moralen.

[Far til 2]

...

...

Men så er det spørsmålet da om barnefordeling. Hvem er egentlig skikket til å bestemme over barnets beste i et konfliktfylt samlivsbrudd?

Foreldrene eller fagpersonene?

Jeg vil gå så langt som å si ingen av dem.

En kortfattet begrunnelse om hvorfor jeg mener det.

Foreldrene har en konflikt og mange tenker på seg selv i steden for barnet.

Fagpersonene kjenner ikke den spesifikke familien godt nok til å avgjøre deres fremtid.

Men jeg har heller ikke noe svar på hvem som faktisk er skikket til å bestemme dette, bortsett fra barnet selv. Men det igjen skaper flere uheldige situasjoner. Nettopp fordi dette setter barnet i en lojalitetskonflikt overfor foreldrene.

Jeg er enig i din beskrivelse Rubina.

Hverke politikere (som har laget lovverket), Rådgiverene (som har "bestemt" løsningen for politikerene) eller "meklerene" kjenner til den aktuelle familien. Barna blir som oftest ikke spurt i det hele tatt. De grove overtrampene har med andre ord skjedd FØR det i det hele tatt er snakk om samlivsbrudd.

Når samlivsbruddet skjer tror jeg de fleste av oss vil si at motparten ikke er objektiv (motparten sier ant det samme om oss). Dermed er vi i en situasjon hvor INGEN har barnet i fokus fordi lovverket har laget en løsning som beviselig i mange tilfeller tvinger flertallet av barn og foreldre inn i en ordning de ikke ønsker. Løsningen er direkte barnefiendtlig og foreldrefiendtlig.

Så over til samværsbiten.

Mange fedre som ønsker mer samvær en annenhver helg blir ikke hørt. Eller mor saboterer samvær.

Og jeg vet om to tilfeller hvor far har fått tildelt rettsdokument på samvær, mor fortsetter å sabotere og det viser seg at dokumentet er verdiløst fordi ingen kan gjøre noe om mor fortsetter å sabotere.

Noen fedre ønsker ikke samvær med sine barn. Men siden mor vil ha sine "frihelger" blir han påtvunget ett samvær han ikke ønsker.

Sistnevnte er desverre en situasjon som gjør skade uansett utfall. Det er ikke holdbart å være hos en far som ikke ønsker å ha deg der, men det er like lite holdbart å ha en far som ikke vil ha noe med deg å gjøre.

Enig igjen.

Bostedsforeldre kan trenere et samvær som både barnet og samværsforelder ønsker. Jeg forstår ikke at dette kan bli sett på som "barnets beste". Samtidig går det mot flertallet av de involverte i tillegg til at praksisen er kjønnsdiskrimenerende.

En kan gjerne si at loven ikke forfordeler en av foreldrene, men praksis viser at det er en EKSTREM skjevhet når det kommer til omsorg/samvær. At politikerene passivt lar dette skje vitner udiskutabelt om at hverken flertall, "barnets beste", eller kjønnsdiskrimering er ting de ønsker å gjøre noe med.

Bidrag og økonomi.

Desverre kommer dette også inn under hevnaksjon og grådighet.

Ofte mentaliteten at han er en drittsekk og jeg skal tyne mest mulig ut av ham.

Men jeg vil også tørre å sette ut en påstand til:

Det er ikke reglene det er noe galt med, det er moralen.

Dessverre er det mange områder som viser manglende moral. At både kvinner og menn, bostedsforeldre og samværsforeldre misbruker sine rettigheter har vært kjent i mange år. Noe ble gjort for 4-5 år siden da ordningen ble endret, men fortsatt er det smutthull den ene eller andre veien.

Jeg er litt uenig med deg i at det er moralen som er skylden. Vi ser i enhver annen sammenheng at det er lovverket som må fungere der moralen ikke fungerer. Dette gjelder i så godt som over alt i samfunnet, inkl. skatteregler, sosialstønader og annet.

Så lenge det finnes økonomiske, personlige ("jeg har lyst på omsorgen alene fordi jeg vil" løsninger), kjønnspolitiske eller konflikt baserte årsaker til at en av foreldrene ønsker å begrense barnets mulighet til samvær med samværsforelder, så vil dette skje.

Slike problemstillinger må lovverket gjøre noe med. Barna som er involvert, sammen med det totale flertall av involverte, skal kunne stole på at lovverket ivaretar alles behov og interesser på best mulig måte. Det gjør ikke loven idag.

[Tule]

Kjære Tule!

Jeg kunne godt ha tenkt meg å diskutere mye av det du legger frem her på KG, men selv om jeg vil påstå at jeg både leser og skriver utmerket norsk, så gir jeg gjerne opp å lese midt i innlegget fordi jeg, selv om jeg forsøker, ikke forstår hvor du vil. Jeg har forstått så mye at jeg tror at meningene dine er verdt å lytte til og jeg respekterer fullt ut at du har dysleksi, men bare å skrive innlegget i Word før du poster det her ville sannsynligvis ha gjort det så utrolig mye lettere å lese og jeg tror også at du ville ha møtt mye mer respekt og forståelse og, ikke minst, ha fått mye mer gjennomslag for det du åpenbart kjemper så hardt for.

Jeg forstår på en måte hva du mener med dette innlegget og jeg kjenner fedre som slåss på samme måte, men jeg makter ikke en gang begynne å begynne å tolke det for deretter forsøke å svare noe fornufting.

Beklager!

hei

jeg har ikke dysleksi, men jeg har motoriske skrivevansker, dete inlegget skrev jeg og faktisk i word først på grunn av redigering og med det inleget jeg la inn så jeg kan ikke skjøne at dete skal vere så utydelug, men jeg kan vere enig i at avsnitene kanskje ble lit lange, poenget er og at mange her roter med begrepene og jeg syntes da at det var riktig og lege det fast før en diskusjone

hilsen

[Tule]

Nå synes jeg du er idiotisk. Jeg har ikke noe problemer med å lese innlegget og lese forbi skrivefeilene. På samme måte som jeg ikke avbryter en diskusjon med å nevne at folk uttaler ord feil, har jeg heller ingen behov for å spore av i forum med å snakke om skrive feil. Hva med å se litt etter folks positive sider og ikke negative. Spesiellt når de negative ikke har noe med saken å gjøre. Du provoserer meg kraftlig, spesiellt siden Tule garantert er klar for sine skrivefeil synes jeg det er helt tåpelig å komme med "velmenende råd" om å skrive innlegget i word først.

hei

jeg kan vere enig i det du sier men det har skjed for og jeg syns ike det er sa mye år bråke med

hilsen

[Tule]

Jeg sier meg litt enig med fartil2 her at det var langt og tungt, men du har mange bra synspunkter.

I steden for å svare på hvert punkt kommer jeg heller med min mening generelt.

For det første så har det de senere årene vært mer ok å skille seg. Det har blitt en trend. Så vi er kanskje ikke så kritiske til valg av partner lenger?

Men når det først er ett samlivsbrudd, så er det mye følelser i sving, da de ferreste skiller lag før ting har gått så langt at man ikke kan være venner lenger.

Og desverre er det også mange som bruker barna som spillbrikker i sin maktkamp mot den andre part.

Og enda mer desverre så er det mange triste historier der ute.

Men så er det spørsmålet da om barnefordeling. Hvem er egentlig skikket til å bestemme over barnets beste i et konfliktfylt samlivsbrudd?

Foreldrene eller fagpersonene?

Jeg vil gå så langt som å si ingen av dem.

En kortfattet begrunnelse om hvorfor jeg mener det.

Foreldrene har en konflikt og mange tenker på seg selv i steden for barnet.

Fagpersonene kjenner ikke den spesifikke familien godt nok til å avgjøre deres fremtid.

Men jeg har heller ikke noe svar på hvem som faktisk er skikket til å bestemme dette, bortsett fra barnet selv. Men det igjen skaper flere uheldige situasjoner. Nettopp fordi dette setter barnet i en lojalitetskonflikt overfor foreldrene.

Så over til samværsbiten.

Mange fedre som ønsker mer samvær en annenhver helg blir ikke hørt. Eller mor saboterer samvær.

Og jeg vet om to tilfeller hvor far har fått tildelt rettsdokument på samvær, mor fortsetter å sabotere og det viser seg at dokumentet er verdiløst fordi ingen kan gjøre noe om mor fortsetter å sabotere.

Noen fedre ønsker ikke samvær med sine barn. Men siden mor vil ha sine "frihelger" blir han påtvunget ett samvær han ikke ønsker.

Sistnevnte er desverre en situasjon som gjør skade uansett utfall. Det er ikke holdbart å være hos en far som ikke ønsker å ha deg der, men det er like lite holdbart å ha en far som ikke vil ha noe med deg å gjøre.

Bidrag og økonomi.

Desverre kommer dette også inn under hevnaksjon og grådighet.

Ofte mentaliteten at han er en drittsekk og jeg skal tyne mest mulig ut av ham.

Men jeg vil også tørre å sette ut en påstand til:

Det er ikke reglene det er noe galt med, det er moralen.

hei

jeg er enig i mye av det du sier og jeg mener det er grunen til at jeg mener at reten bør ha tilgang til ale muligheter når den skal løse det og da bør det og vere mulig og dømme delt bosted for og unga konflikter siden det ikke bestemer en fastlakt boordning

nar det gjelder det med samversabotasjen syns jeg du kan underete di fedrene om at de kan få en kjenelse om at mor skal ileges dagbøter for ver gang hun saboterer samver, eter domen i finmark der en jente bor hos faren mot sin vilje eter at moren saboterte samveret er det og mulig og reise sak om omsorgen for barna pa grun av samversabotasje i vertfal dersom samver er sat som et vilkar for at mor skal ha omsorgen

det er ille at det er slik og det er feil at det skal vere samversforelder som skal be om tvangsbøter det burde vere automatisk dersom boforelderen saboterer uten grun

hilsen

[Tule]

Jeg er enig i din beskrivelse Rubina.

Hverke politikere (som har laget lovverket), Rådgiverene (som har "bestemt" løsningen for politikerene) eller "meklerene" kjenner til den aktuelle familien. Barna blir som oftest ikke spurt i det hele tatt. De grove overtrampene har med andre ord skjedd FØR det i det hele tatt er snakk om samlivsbrudd.

Når samlivsbruddet skjer tror jeg de fleste av oss vil si at motparten ikke er objektiv (motparten sier ant det samme om oss). Dermed er vi i en situasjon hvor INGEN har barnet i fokus fordi lovverket har laget en løsning som beviselig i mange tilfeller tvinger flertallet av barn og foreldre inn i en ordning de ikke ønsker. Løsningen er direkte barnefiendtlig og foreldrefiendtlig.

Enig igjen.

Bostedsforeldre kan trenere et samvær som både barnet og samværsforelder ønsker. Jeg forstår ikke at dette kan bli sett på som "barnets beste". Samtidig går det mot flertallet av de involverte i tillegg til at praksisen er kjønnsdiskrimenerende.

En kan gjerne si at loven ikke forfordeler en av foreldrene, men praksis viser at det er en EKSTREM skjevhet når det kommer til omsorg/samvær. At politikerene passivt lar dette skje vitner udiskutabelt om at hverken flertall, "barnets beste", eller kjønnsdiskrimering er ting de ønsker å gjøre noe med.

Dessverre er det mange områder som viser manglende moral. At både kvinner og menn, bostedsforeldre og samværsforeldre misbruker sine rettigheter har vært kjent i mange år. Noe ble gjort for 4-5 år siden da ordningen ble endret, men fortsatt er det smutthull den ene eller andre veien.

Jeg er litt uenig med deg i at det er moralen som er skylden. Vi ser i enhver annen sammenheng at det er lovverket som må fungere der moralen ikke fungerer. Dette gjelder i så godt som over alt i samfunnet, inkl. skatteregler, sosialstønader og annet.

Så lenge det finnes økonomiske, personlige ("jeg har lyst på omsorgen alene fordi jeg vil" løsninger), kjønnspolitiske eller konflikt baserte årsaker til at en av foreldrene ønsker å begrense barnets mulighet til samvær med samværsforelder, så vil dette skje.

Slike problemstillinger må lovverket gjøre noe med. Barna som er involvert, sammen med det totale flertall av involverte, skal kunne stole på at lovverket ivaretar alles behov og interesser på best mulig måte. Det gjør ikke loven idag.

hei

svarer pa bege inlegene dine under et, jeg syns du skriver bra nar det gjelder det at inleget ble langt er det som jeg sier over at jeg mente det var riktig og lege klart alle momentene siden mange her roter med det ver gang vi diskuterer dete som daglig omsorg og delt bosted, jeg mener det er viktig at vi vet va det er om vi skal diskutere det, derfor ble det mye pa en gang

hilsen

[Tule]

hei

jeg vil bare lege in dete inleget og lege ut en link til en artikel som sto i aftenposten den tjueandre oktober

den sier veldig mye om situasjonen

les her

http://www.familiestiftelsen.no/artman2/pu...der_press.shtml

jeg vil og tipse om at det gar et program pa nrk om skilsmisebarn og om to som oplevde det pa søtitalet der di ser vordan det er na samen med vordan det var da

det er egentlig ganske skremende at fagfolk sa sent som tidlig pa sottitalet mente at far bare skule pigge av eter brud og at barn ble forslitne av og ha to bosted, det som er ile er og at di ike tenkte pa at barn kan ver ulikt tilknytet bege foreldre noe di burde ha vert klar over jeg kjener og til barn som har bod hos far siden di var sma eter eget onske det er ingen automatik i at di vil vere hos mor det tenkte di altsa ike over da det er ile

hilsen

[Gjest Mayamor]

Jeg tror at en "holder ut" å lese det en finner intressant.

Noen klarer aldri å lese en lett artikkel, mens andre fosser gjennom et mangesiders dokument. Eller lese Ringenes Herre kontra å bare se filmen... Satt på spissen.

Jeg interesserer meg for dette emnet med stor iver og klarer derfor å lese hovedinnlegget til tross for en del skrivefeil (som egentlig er av den gjentagelnde sorten; dvs jeg er blitt vandt med å lese Tules feil). Jeg synes denne debatten fikk en tung start med mange og lange avsnitt. Men det er et langt og tungt emne. Det er lettere å diskutere mange andre emner enn dette med barnefordelign, konflikter og løsninger foreldre/barn.

Over til saken:

Jeg synes du skriver mye fornuftig i hovedinnlegget, og de som har svart har kommet med mye fornuftig i sine svar. Jeg synes dette er et viktig tema, og antagelig synes jeg det fordi min samboer er gjennom sin 4 rettsak om omsorg for et eller alle sine barn. Jeg har sett på nært hold hvordan en person kan klare å lage en konflikt uten næring til konflikten fra den andre parten. Her er det samværstrenering, daglig omsorgs tvist (der barnet vil bo hos far, og mor gikk med på midlertidig, men vil nå ha barnet "sitt" tilbake mot barnets vilje etter å ha bodd her i to år og med nettverk, venninner, lagkamerater hun ikke vil miste). For ikke å snakke om økonomi; skjev fordeling av innbo og økonomisk gevinst etter felles hus ble solgt samt deling av tidligere selskaps eiendeler. Annklager om mishandling til tross for at barna ikke skjønner hvorfor mor "tror" det. Vi var for fattige til å ha barna, vi er for velstående og kjøper barna; vår økonomi er aldri ok.

Vi har foreløpig blitt forskånet for incesannklager, men en vet aldri hva dette mennesket kan lire av seg. Trist, trist og atter trist. For de dette går mest utover er barna. Muligens skyver nå mor eldstemann fra seg ved å ikke respektere hennes ønsker og den utpressingen hun bedriver. Muligens sier de to andre takk og farvell da de ikke orker mors stadige negging/klaging/løgner/sabbotering som de ikke opplever far er en del av.

Det ble mye personlig, men over til generelt: en sakkyndig kan ikke vite hvem som snakker sant, hvem som overdriver litt eller mye. Dersom barna skal avgjøre slike saker blir det et umenneskelig press på de stakkars barna som jeg ikke synes er heldig. Enkelt skissert synes jeg følgende hadde vært en grei løsning, men regner med at selv dette vil ikke kunne løse alle saker, og der vil alltid skje feil og noen dette ikke stemmer for/passer for:

* I utgangspunktet delt omsorg

* Ikke tvinge til samvær da det er uheldig for barnet å være hvor det ikke er ønsket

* Dersom barnet ikke bor delt; bidrag

* Dersom barnet bor delt; 1/2 av kontantsøtte/barnetrygd, begge lavere skatt, generelt sett at det økonomisk ville lønne seg for begge foredlrene å velge delt

* ved mistanke om rusproblemer etc som grunn til samværsnekt; tisseprøver for å kontrollere at vedkommende er er i stand til å ta seg av barnet

* Holde utstyr/klær selv til barnet, samarbeide om dyrere ting som sykkel/ski/pc/etc

* Saftige bøter ved samværstrenering, endten det gjelder bostedsforelder/samværsforelder. Og de ble satt i kraft umiddelbart

* Dekke halvparten av reiseutgifter, med mindre en flytter langt bort, da velger den som flytter å flytte og bære den største byrden

* i utgangspunktet velger en mann og en kvinne å få barn sammen, ja tom dem som har hatt en ons, ser bort i fra voldtekt, incest eller tvang; men elles at det er opp og vedtatt at et fantastisk menneske en velger å få barn sammen med ikke blir til et grufullt menneske i det bruddet er et faktum. Skill mellom foreldres problemer og la barna få være glad i både mamma og pappa.

* Lytt er til barna, men ikke la dem bli stilt i lojalitetskonflikt

Jeg skulle ønske at alle kunne hatt det like fint som min eks og jeg: barnet vårt bor en uke hos hver av oss, vi snakker sammen, vi respekterer hverandre, det økonomiske snakker vi om, jeg mottar barnetrygd og kjøper alle klær (noe som jeg taper på, men hadde samboer vært far til mitt barn hadde vi jo dekket dette anyway), jeg holder mat og andre utgifter den uken gutten er her, far når gutten er der, jeg betaler kontigenter, idrettsutstyr holder jeg da det går innunder klær gutten trenger, far kjøper innimellom leggskinn, fotballsko eller andre gaver dersom det passer, ingen mottar bidrag, skjer noe i fars liv overtar jeg bare gutten her, eller er det selskap sørger vi for å legge til rette for hverandre, kolliderer to begivenheter - lar vi gutten selv få bestemme hvor han vil være med. Tingene han får her/fra min familie er her, tingene han får fra far/fars familie er hos far. Gutten vet at vi begge er glade i ham og trives med å ha denne ordningen vel vitende om at det er helt ok for både far og meg at han velger å slutte med denne ordningen og flytte permanent inn hos far eller meg uten at noen av oss er såret.

Problem med å formulere meg kort om slike spørsmål er det flere i denne tråden, inkludert meg, som har. Men det er et så viktig tema som berører så mange mennesker, og ikke minst barn...

[Tule]

Jeg tror at en "holder ut" å lese det en finner intressant.

Noen klarer aldri å lese en lett artikkel, mens andre fosser gjennom et mangesiders dokument. Eller lese Ringenes Herre kontra å bare se filmen... Satt på spissen.

Jeg interesserer meg for dette emnet med stor iver og klarer derfor å lese hovedinnlegget til tross for en del skrivefeil (som egentlig er av den gjentagelnde sorten; dvs jeg er blitt vandt med å lese Tules feil). Jeg synes denne debatten fikk en tung start med mange og lange avsnitt. Men det er et langt og tungt emne. Det er lettere å diskutere mange andre emner enn dette med barnefordelign, konflikter og løsninger foreldre/barn.

Over til saken:

Jeg synes du skriver mye fornuftig i hovedinnlegget, og de som har svart har kommet med mye fornuftig i sine svar. Jeg synes dette er et viktig tema, og antagelig synes jeg det fordi min samboer er gjennom sin 4 rettsak om omsorg for et eller alle sine barn. Jeg har sett på nært hold hvordan en person kan klare å lage en konflikt uten næring til konflikten fra den andre parten. Her er det samværstrenering, daglig omsorgs tvist (der barnet vil bo hos far, og mor gikk med på midlertidig, men vil nå ha barnet "sitt" tilbake mot barnets vilje etter å ha bodd her i to år og med nettverk, venninner, lagkamerater hun ikke vil miste). For ikke å snakke om økonomi; skjev fordeling av innbo og økonomisk gevinst etter felles hus ble solgt samt deling av tidligere selskaps eiendeler. Annklager om mishandling til tross for at barna ikke skjønner hvorfor mor "tror" det. Vi var for fattige til å ha barna, vi er for velstående og kjøper barna; vår økonomi er aldri ok.

Vi har foreløpig blitt forskånet for incesannklager, men en vet aldri hva dette mennesket kan lire av seg. Trist, trist og atter trist. For de dette går mest utover er barna. Muligens skyver nå mor eldstemann fra seg ved å ikke respektere hennes ønsker og den utpressingen hun bedriver. Muligens sier de to andre takk og farvell da de ikke orker mors stadige negging/klaging/løgner/sabbotering som de ikke opplever far er en del av.

Det ble mye personlig, men over til generelt: en sakkyndig kan ikke vite hvem som snakker sant, hvem som overdriver litt eller mye. Dersom barna skal avgjøre slike saker blir det et umenneskelig press på de stakkars barna som jeg ikke synes er heldig. Enkelt skissert synes jeg følgende hadde vært en grei løsning, men regner med at selv dette vil ikke kunne løse alle saker, og der vil alltid skje feil og noen dette ikke stemmer for/passer for:

* I utgangspunktet delt omsorg

* Ikke tvinge til samvær da det er uheldig for barnet å være hvor det ikke er ønsket

* Dersom barnet ikke bor delt; bidrag

* Dersom barnet bor delt; 1/2 av kontantsøtte/barnetrygd, begge lavere skatt, generelt sett at det økonomisk ville lønne seg for begge foredlrene å velge delt

* ved mistanke om rusproblemer etc som grunn til samværsnekt; tisseprøver for å kontrollere at vedkommende er er i stand til å ta seg av barnet

* Holde utstyr/klær selv til barnet, samarbeide om dyrere ting som sykkel/ski/pc/etc

* Saftige bøter ved samværstrenering, endten det gjelder bostedsforelder/samværsforelder. Og de ble satt i kraft umiddelbart

* Dekke halvparten av reiseutgifter, med mindre en flytter langt bort, da velger den som flytter å flytte og bære den største byrden

* i utgangspunktet velger en mann og en kvinne å få barn sammen, ja tom dem som har hatt en ons, ser bort i fra voldtekt, incest eller tvang; men elles at det er opp og vedtatt at et fantastisk menneske en velger å få barn sammen med ikke blir til et grufullt menneske i det bruddet er et faktum. Skill mellom foreldres problemer og la barna få være glad i både mamma og pappa.

* Lytt er til barna, men ikke la dem bli stilt i lojalitetskonflikt

Jeg skulle ønske at alle kunne hatt det like fint som min eks og jeg: barnet vårt bor en uke hos hver av oss, vi snakker sammen, vi respekterer hverandre, det økonomiske snakker vi om, jeg mottar barnetrygd og kjøper alle klær (noe som jeg taper på, men hadde samboer vært far til mitt barn hadde vi jo dekket dette anyway), jeg holder mat og andre utgifter den uken gutten er her, far når gutten er der, jeg betaler kontigenter, idrettsutstyr holder jeg da det går innunder klær gutten trenger, far kjøper innimellom leggskinn, fotballsko eller andre gaver dersom det passer, ingen mottar bidrag, skjer noe i fars liv overtar jeg bare gutten her, eller er det selskap sørger vi for å legge til rette for hverandre, kolliderer to begivenheter - lar vi gutten selv få bestemme hvor han vil være med. Tingene han får her/fra min familie er her, tingene han får fra far/fars familie er hos far. Gutten vet at vi begge er glade i ham og trives med å ha denne ordningen vel vitende om at det er helt ok for både far og meg at han velger å slutte med denne ordningen og flytte permanent inn hos far eller meg uten at noen av oss er såret.

Problem med å formulere meg kort om slike spørsmål er det flere i denne tråden, inkludert meg, som har. Men det er et så viktig tema som berører så mange mennesker, og ikke minst barn...

hei

jeg syns det er ille at dere har det san, og jeg syns det er ile at en mor kan ha så mange sjanser i reten når barna ikke vil, det at hun forst gir dere omsorgen midlertidig og sa mener dere mishandler barna mener jeg dere bor bruke for det det er vert for og stile sporsmal ved henes troverdighet, det er ille det som skjer siden hun støter barna fra seg, noen burde kanskje forklare hene at hun ikke kan vere mer forelder en hun evner, at hun ike er en darlig forelder om barna ike vil bo hos hene, at det vem barna vil bo hos har mer med kjemi og gjore en kjon på forelderen, dete er et av problemene den gamle presumpsjonen om at barn var mest knytet til mor har forarsaket derfor ses det enda pa som noe unormalt om en mor gir fra seg omsorgen dete er noe vi ma til livs, slik at barn kan ha den omsorgsordninge di vil, jeg kan bare si lyke til videre og jeg synes det er bra at du samarbeider om din barn klem til deg og samboeren

hilsen

[Far til 2]

hei

jeg vil bare lege in dete inleget og lege ut en link til en artikel som sto i aftenposten den tjueandre oktober

den sier veldig mye om situasjonen

les her

http://www.familiestiftelsen.no/artman2/pu...der_press.shtml

jeg vil og tipse om at det gar et program pa nrk om skilsmisebarn og om to som oplevde det pa søtitalet der di ser vordan det er na samen med vordan det var da

det er egentlig ganske skremende at fagfolk sa sent som tidlig pa sottitalet mente at far bare skule pigge av eter brud og at barn ble forslitne av og ha to bosted, det som er ile er og at di ike tenkte pa at barn kan ver ulikt tilknytet bege foreldre noe di burde ha vert klar over jeg kjener og til barn som har bod hos far siden di var sma eter eget onske det er ingen automatik i at di vil vere hos mor det tenkte di altsa ike over da det er ile

hilsen

Mange vil sikkert kalle meg for ekstremist, men Texmo er utvilsomt mer ekstremist enn meg. Det er derfor viktig å se litt bakover i historien når vi leser meninger fra "ukjente".

Når det er sagt er det ingen tvil om at det finnes en del såkalte "fagfolk" som er sterkt preget av personlige meninger i forkningsrapporter etc. Tule sier at det er skremmende at fagolk så sent som begynnelsen av 70-tallet ment far skulle "pigge av" etter samlivsbrudd. For egen del synes jeg det er mer skremmende at "fagfolk" som tidligere ble beregnet som oppegående og om har fungerte som politikerenes rådgiver så sent som de siste årene gjør det samme. Det er ikke mer enn 7-8 månder siden Raundalen stod frem i pressen og sa at barna burde ha begrenset samvær med far de første 4-5 årene om det oppstod samlivsbrudd. Med slike påstander mener jeg Raundalen har gått ut på dato og bør trekke seg tilbake til studietidens lære uten å fremså som en forståsegpåer. Han har rett og slett bevist at han er for gammel til å følge med på samfunnsendringene som skjer.

...

...

en sakkyndig kan ikke vite hvem som snakker sant, hvem som overdriver litt eller mye. Dersom barna skal avgjøre slike saker blir det et umenneskelig press på de stakkars barna som jeg ikke synes er heldig. Enkelt skissert synes jeg følgende hadde vært en grei løsning, men regner med at selv dette vil ikke kunne løse alle saker, og der vil alltid skje feil og noen dette ikke stemmer for/passer for:

* I utgangspunktet delt omsorg

* Ikke tvinge til samvær da det er uheldig for barnet å være hvor det ikke er ønsket

* Dersom barnet ikke bor delt; bidrag

* Dersom barnet bor delt; 1/2 av kontantsøtte/barnetrygd, begge lavere skatt, generelt sett at det økonomisk ville lønne seg for begge foredlrene å velge delt

* ved mistanke om rusproblemer etc som grunn til samværsnekt; tisseprøver for å kontrollere at vedkommende er er i stand til å ta seg av barnet

* Holde utstyr/klær selv til barnet, samarbeide om dyrere ting som sykkel/ski/pc/etc

* Saftige bøter ved samværstrenering, endten det gjelder bostedsforelder/samværsforelder. Og de ble satt i kraft umiddelbart

* Dekke halvparten av reiseutgifter, med mindre en flytter langt bort, da velger den som flytter å flytte og bære den største byrden

* i utgangspunktet velger en mann og en kvinne å få barn sammen, ja tom dem som har hatt en ons, ser bort i fra voldtekt, incest eller tvang; men elles at det er opp og vedtatt at et fantastisk menneske en velger å få barn sammen med ikke blir til et grufullt menneske i det bruddet er et faktum. Skill mellom foreldres problemer og la barna få være glad i både mamma og pappa.

* Lytt er til barna, men ikke la dem bli stilt i lojalitetskonflikt

...

...

* Enig. Det må innføres et likeverd mellom foreldrene i utgangspunktet. Barn er i dag like sterkt knytet til sine fedre som til sine mødre, - generelt sett. Eneste måten å ivareta barns behov for samvær blir da å innføre felles omsorg som UTGANGSPUNKT. Andre løsninger kan da naturligvis velges like ofte som før, men da må foreldrene/flertallet være enig (lovbrudd og barnemishandling behandles på samme måte som idag).

* Samvær må aldri påtvinges barn. Men det bør gjøres en utredning for hvorfor barnet ikke ønskes samvær pga den manipulasjonen som enkelte foreldre utsetter barn for.

Samtidig kan det være en fordel for barn å oppleve begge foreldrenes væremåte. Det er bevist at både gutter og jenter kan ta skade av begrenset samvær, og dette må vi forsøke å unngå i tiden fremover.

* Bidrag bør betales uavhengig av bosted. Dette tilsier at foreldrene betaler bidrag til hverandre på samme måte som idag. Forutastt at bidrag, barnetrygd, skatteklasse II, etc, etc virkelig går til barnet vil dette begrense barnets følelse av en fattig og en rik forelder. (vi har altså en LITEN meningsforskjell på dette punktet).

* Enig i delig av kontantstøtte, barnetrygd, etc av samme årsak som nevnt ovenfor.

* Enig. Der det er berettiget mistanke om rudproblemer eller andre problemstillinger som kan gå ut over barnet bør det være enkelt ¨få til en kontroll (dette fgår jo fint i USA, ref. Britney Spears, så hvorfor skulle det ikke gå i Norge).

* Enig.

* Enig. Men det bør ligge mer ris bak speilet enn rent økonomiske straffetiltak.

* Enig. Den som flytter bærer merkostnadene. Under normale sityasjoner deles utgiftene.

* Når foreldrene sammen er så fantastiske når de lever sammen er det usansynlig at det blir troll og hekser når samlivsbruddet skjer. Slike påstander bør derfor bevises før en kan frata barnet samvær med en av foreldrene.

* Barn skal lyttes til men ikke behøve ta noen endelig avgjørelse. Det er opp til foreldrene, i værste fall domstolene, å ta avgjørelse om noe annet enn felles omsorg.

* Et siste tilleggspunkt. En samværsløsning må ikke være like låst som idag. Mange mødre har i tiden etter bruddet oppdaget hvorkrevende det er å ha omsorgen alene. Noen fordi de ønsker å ta utdannelse eller gjøre karriere. Andre fordi de rett og slett har behov for mer fritid og behov for tid til seg selv. I andre situasjoner er det fedrene som "plutselig" våkner og innser at både barnet og de (fedrene) har behov for mer tid sammen. Endrer barnets behov seg, flytter en forelder, blir barnet mobbet på skolen, etc, etc må det være rom for å endre bostedsløsning, uavhengig om det er "til eller fra" felles omsorg. I praksis er en slik endring ikke mulig å gjennomføre med dagens ordning.

Endret 26. oktober 2007 av Far til 2