Savner deg mamma...

[Gjest Lady-M]

Hei, er ganske ny her, men vil bare dele noe med dere... :kgsmil:

Nå er det 2,5 år siden mamma døde som en følge av en bilulykke. Det gjør fortsatt så vondt. Mennesker som ikke har opplevd noe liknende tror at man har ”kommet over det” når det har gått et års tid. Man har ikke det! Selv om jeg nå er 25 år, føler jeg meg fortsatt så liten. Pappa bor på andre siden av jorden, ser han kanskje en gang i året. Det er tøft å leve uten en mor og en far. Når man er voksen tenker man kanskje ikke over hvor mye man trenger foreldrene sine, de er bare der liksom... Merker først når de er borte hvor ensomt det er. Mor-mor døde for 1,5 år siden så da har jeg heller ingen besteforeldre... I tillegg ble broren min alvorlig skadet i en sprengningsulykke for 3,5 år siden og merket for livet.

Føler at jeg har tatt over mammas rolle, nå er jeg ”mor” for både far og bror. Hvorfor har ikke folk fortåelse for at jeg er sliten? Hvorfor har ikke folk fortåelse for hvorfor jeg alltid går og bekymrer meg og har angst for å være alene og angst for å miste noen fler? Det er så vanskelig å forklare uten at det virker som jeg synes synd på meg selv...

Jeg savner mamma så veldig! Hun var min aller beste venninne og vi snakket sammen hver dag. Jeg har lært meg å leve med tapet av mamma, men det vil alltid være et hull i hjertet mitt.

Er ofte sinna på henne... hvorfor kunne hun ikke sett seg til venstre én gang til før hun krysset veien? Da hadde hun antagelig sett vogntoget... Er også sinna på pappa som reiste tilbake til hjemlandet sitt etter at mamma døde. Det ble for tøft for han med alle minnene. Hva med meg da... jeg kan da ikke bare reise fra alt?

Husker som om det skulle vært i går, da jeg satt ved sykesengen til mamma da hun ikke orket mer. Hun var aldri ved bevissthet etter ulykken. Etter to uker var det bare maskiner som holdt henne i gang. Legene sa vi fikk bestemme når vi skulle koble henne fra. Å se livet ebbe ut av en person du setter så høyt, er noe av det sterkeste jeg har og kommer til å oppleve. Jeg hvilte på brystet til mamma lenge etterpå, forsøkte å holde på varmen i kroppen hennes. Jeg latet som jeg var 4 år igjen og at mamma trøstet meg... :cry:

Jeg snakker sjelden om hvordan jeg har det innerst inne. Utad er jeg alltid blid og fornøyd, selv om jeg noen ganger føler at jeg blir ”spist opp” innvendig.

Ville bare få skrevet det ned...

klem

[Gjest Anonymous]

Kjenner meg godt igjen i det du skriver... Føler med deg...

Selv er det 3,5 år siden jeg mistet min mor, hun var 42 og jeg var da 20 år. Det var også meg som fant henne svært syk og var der da hun døde. Stelte henne og var hos henne etter hennes siste åndedrag. Det var jeg som tok over hennes rolle som mor. Men jeg er nok heldigere enn deg, da jeg fremdeles har slektninger i livet rundt meg. Dessverre, så var de ikke "gode å ha" helt frem til nå... Men nå har jeg sagt fra meg morsrollen for min storesøster og lillebror, så nå har jeg det mye bedre.

Du skriver om savnet og sinnet. Alt er så likt, jeg vil at du skal vite at du ikke er alene. Du skriver om folk som forventer at sorgen er over... Da vil jeg si at jeg, - som deg, vet at denne sorgen ALDRI går over. Men man lærer seg å leve med det... til en viss grad. Men tomrommet vil alltid være der. Savnet og suget etter mamma slukner aldri. Men nedturene blir sjeldnere, men da oxo hardere. Nei, livet er ikke lett. Det er ikke rettferdig.

Jeg vet ikke om mine ord har hjulpet deg, antagelig så har du det like tungt enda. Men jeg vet selv at det er godt å få ut følelsene. Og få noen tilbakemeldinger om at noen bryr seg om deg. Og husker deg og din sorg. Vet at du har det vondt og er trist innimellom. Selv aner jeg ikke hvem du er, men jeg skal fra i dag av sende deg en varm tanke så ofte jeg kan.

Håper det praktiske ordner seg for deg, og at du om litt ikke er så neddysset av ansvar og forpliktelser. Jeg har vært der selv, og det er et mildt helvete å ha "morsrollen" oppi en sorg av nettopp din mor.

Av hele mitt hjerte ønkser jeg deg ALT godt i fremtiden! Måtte din kvote være fylt, og bare positive opplevelser være igjen til deg...

Søsterlig klem fra Tinarina

[Gjest Lady-M]

Tusen takk! Varmer godt i hjertet! Godt å høre at andre tenker og føler det samme som meg.

*sender snille tanker til deg og*

Klem fra meg

[Noravind]

Hei!

Vil bare si at jeg forstår. Da jeg var 13 år døde min pappa av kreft. Det er nå 8 år siden og man skulle tro man var kommet over savnet for lenge siden. Men jeg savner han fortsatt.....tenker ofte på hvordan livet mitt ville vært hvis han levde i dag.

Tror ikke det er mulig å bare kommer over det og ikke føle savnet mer. Triste ting som dette vil vel prege resten av livet...?

Jeg kjenner meg igjen når du sier du føler deg som om du har tatt over din mors rolle. Mamma og pappa ble skilt da jeg var 6 år. Har to yngre brødre, og elle tre ble vi boende hos min far. Både før og etter at han ble syk, og den dag i dag er det jeg som er deres "mamma". Min mor er fantastisk, men likevel er det til meg brødrene kommer til.

Nei, jeg synes ikke det er enkelt, men trøster meg alltid med at det også er andre som har opplevd liknende ting som meg. Sånn som dere!

Min far døde av kreft, og søsteren til samboeren min også. Føler at disse to hendelsene også har styrket meg på mange måter til det positive. Har lært mye som er fint å ta med vidre. Har på en måte fått en energi som driver meg framover, som sier ja jeg vil gjøre noe med dette. Det jeg har opplevd gjør at jeg den dag i dag studerer kjemi og håper å komme inn på medisinstudiet. Ønsker å jobbe med kreft og hjelpe mennesker som har opplevd det å miste en kjær.

Vet ikke om det er til hjelp at jeg skriver litt hvordan jeg tenker og hvordan livet mitt utarter seg videre. Det jeg prøver å si er vel at når det negative tar overhånd, så må man huske hvor sterk vi er som har klart å gå gjennom sorgen og som velger å leve med savnet. Synes det er tøft og flott gjort av oss.

[Maxine Grey]

Mamma døde i 99 og pappa i 02, gamle og mette av dage, begge to. Og jeg er en "gammel" dame selv, men jeg savner dem. Jeg har brukt pappas ulljakke nesten hver dag siden, og jeg bruker mammas ting i kjøkkenet, ting som hun tok i og brukte og pusset og stelte, og ofte må jeg bare gråte og gråte. Men jeg kan ikke forstå hvor vondt det er å miste foreldre når man er så unge som dere er.

Hilsen meg

[Tiger]

Jeg har også mistet moren min -ett år siden 13 mai. Hun var 48 år, fikk hjerneblødning 1. mai og døde 12 dager senere. Et helvete på jord! Aldri trodde jeg at det gikk an å ha det så vondt. For andre er det klisjèer, men vi som har opplevd den sorgen vet at det virkelig river og sliter i kroppen. Det kjennes som om hjertet skal briste, man revner innvendig. Man klarer ikke stå, gå, ligge eller sitte. Matlysten er totalt borte, søvnen kommer ikke, man prater usammenhengende, hører, men klarer ikke å registrere. Man bruker mye krefter på å konsentrere seg.

Kraftige følelsesutbrudd som man kvier seg til skal komme, for det er så jævlig vondt. Alt får en ny dimensjon. Aldri har man vel vært så lei seg, så fortvilet, så sint, så svak og så sterk.

Ikke rart mange får en følelse av å være utbrendt etter å ha gjennomgått noe slikt.

Selv har jeg vært heldig i den forstand at jeg har en stor og trygg familie også utenom min far og bror. Jeg har en flott mann og en svigerfamilie som støtter opp samme hva det skal være -praktisk eller mentalt.

Vi har, føler jeg, bearbeidet sorgen godt underveis. Snakket mye og diskutert alle faser, følelser og tanker. Ingenting har vært tabu. Vi bestemte oss også for organdonasjon. Det er også en fin tanke å ta med seg i alt det vonde; da vår familie satt samlet og var så ufattelig lei oss den dagen hun døde, satt en annen familie og var så uendelig glade og takknemlige for at den de hadde kjær skulle få tilbake det livet han eller hun var på vei til å miste. Det trøster meg ikke i tapet av mamma, men det er likevel godt å tenke på.

Det er lenge siden hverdagen kom tilbake og krevde sitt, men jeg sliter fremdeles med å komme ut av vaakumet jeg var i etter at mamma døde. Har isolert meg fra venner, og sliter med å finne overskudd til å være sammen med de -så merkelig det enn høres ut. Har på en måte nok med meg selv og familien. Heldigvis har jeg gode venner som backer meg opp i stedet for selv å backe ut. De er tålmodige.

Som dere andre skriver, så er også jeg konstant bekymret for min far. Jeg kan aldri ta over den rollen mamma hadde, men jeg kan være en god søster og en god datter. Jeg vet at jeg må slutte å bekymre meg. Det gagner ingen, og det tapper meg for krefter. Men, i dette er alt en prosess. Pappa er en voksen mann. Han må ta egne avgjørelser og finne en annen måte å leve livet i tilfredshet på.

Jeg brukte også mye krefter på å være bekymret over broren min som er to år yngre enn meg. Måtte til slutt ta meg selv kraftig i nakken; mannen er 26 år, forlovet med en flott dame, og venter sitt første barn. Det gikk gradvis over fra å bekymre meg over til å bry meg om. Men som sagt, det er en prosess.

Det ligger vel litt i kvinnens natur å bekymre seg, men det skal ikke være en unskyldning for meg. Jeg har det ikke godt, og da har heller ikke pappa det bra. En ond sirkel det er opp til meg å bryte. Vi har hele tiden vært flinke til å bygge hverandre oppover, nå skal ikke jeg komme å gjøre det motsatte med destruktive bekymringer.

Håper det blir lettere å gi slipp for dere også. Et dikt som har hjulpet meg, er Nuet av Herman Wildenvey, for de som er intressert i noen kloke ord på veien...

[Gjest Lady-M]

Kjenner meg igjen i det dere skriver. Heldigvis har jeg en utrolig flott mann som har støttet meg hele veien. :kgsmil: Uten han hadde jeg aldri klart det. Han klarer å få meg til å ”glemme” at jeg er uten mor og far.

Føler at jeg har mistet faren min også siden han bor på andre siden av jorden. Snakker sjelden med han... vet ikke hvorfor han ringer så sjelden. Kanskje han tror jeg er opptatt med mitt...

Er ikke så ofte deprimert lenger, før kunne jeg gå inn i en dyp depresjon i mange dager. Gjemte meg i et svart hull og klarte ikke å komme ut. Nå blir jeg bare så veldig trist når jeg tenker på det, jeg bare gråter og gråter ustanselig. Men har det generelt sett mye bedre nå enn på lenge da. :blunke:

*Sender varme klemmer til dere alle*

[Tiger]

Jeg har hatt et par, riktignok korte, perioder hvor jeg har unnlatt å ringe til faren og broren min. Det har ikke vært fordi jeg ikke bryr meg om dem, men fordi jeg har kviet meg i tilfelle det skulle utløse mer følelser enn jeg har hatt lyst til.

Kanskje er det litt slik faren din føler det, at du på en måte minner han på savnet etter moren din så sterkt at han vegrer seg for å holde kontakten. Ikke vet jeg, men hvis du har lyst til å få mer kontakt med han, kan du kanskje begynne å sende en liten oppdatering på livet ditt via mail en gang i blandt. Send han en liten sit.rap hver fredag for eks. Har han ikke tilgang på internett, så send et brev, et kort eller en liten ting som han kanskje savner fra hjemlandet (et ukeblad, sjokolade, noen bilder av dere). Før eller senere er jeg sikker på at du vil få respons :-)

Når vi vet hvor skjørt livet er, er det viktig å ta vare på hverandre.

[Gjest Lady-M]

Takk skal du ha Tiger!

*løpe hjem og skrive brev til pappa* :D

[Gjest Lady-M]

I dag tok jeg frem noen av klærne som mamma brukte. Det lukter litt mamma fortsatt! Hun luktet som sommerblomster... Tok på meg en cardigan og gikk bort til mannen min og spurte om han kjente lukten... "Ja, det er jo mamman din jo". Han fikk nesten tårer i øynene. Det er så godt å ha minner! Gruer meg til lukten blir borte...