Så ensom

[Gjest Gjest_Sliten_*]

Hei..

Jeg er ei jente på 25 år. Er så sliten.. I ca 12 år har jeg gått rundt med følelsen å revne fra innsiden. Ofte er jeg bare tom, uten å tenke på noenting. En følelse av enorm tristhet og ensomhet. Jeg fikk ikke vokse opp som en vanlig tenåring, og skaffet meg derfor aldri en vennekrets. Jeg ble samboer da jeg var 19 år, noe som varte i 4 år. Vi hadde bare hverandre. Så kom det en dag jeg bare følte at noe måtte endres. Gjorde det slutt og flyttet fra der jeg bodde. Fikk meg en jobb på nytt sted og begynte å skaffe meg en omgangskrets. Begynte å føle at jeg "levde". Men fordi jeg bodde så nær familie og slekt dro det meg hele tiden ned, det var alltid masse misunnelse og drittprat. Fikk meg jobb i en annen by og flyttet en kort tid senere. Deilig å få distanse til familien. Jeg trives greit nok i jobben min, men det innebærer veldig mye stress og jeg må takle ufordragelige mennesker hver dag. Jeg visste hva jeg kom til, så klager ikke på det sånn sett. Men for hver dag som går, bygger det seg opp noe inne i meg. Det legger seg oppe på alt som jeg bærer på fra før. Jeg er så ofte lei meg for tiden, har hodepine nesten hver eneste dag.

Hadde en fantastisk kjæreste, men det ble nylig slutt. Som "alltid", klarer de ikke takle meg. Jeg får ofte komplimenter for personen jeg er, men det er jo den glade og fornøyde meg. Så fort jeg har en dårlig dag blir jeg innesluttet og setter opp en murvegg. Føler at ingen orker å holde ut til jeg åpner meg. Det tar tid og da har de ikke tålmodighet nok. Vet at jeg må jobbe med dette, men hvor begynner jeg? Det føles så vanskelig å ringe legen og be om time, komme dit og bare "begynne" å prate. Igjen, hvor begynner jeg? Jeg VIL så gjerne bli bedre. Jeg ønsker ikke noe annet enn å finne en å leve med. Jeg har så mye kjærlighet og omtanke å gi, hvorfor vil ingen ha den?

Akkurat nå er det kun kjærligheten og ansvaret til dyrene mine som gjør at jeg ikke gjør noe dumt. De er livet mitt. Å se all den kjærligheten de gir er så fantastisk. Beste som fins er å titte dem i øynene og få en reaksjon tilbake. Følelsen av å kommunisere med dem er ubeskrivelig! Jeg har så innmari lyst til å jobbe med dyr. Jeg vet at det ville gitt meg så mye. Det ville gjort meg så hel og følt at jeg gjorde noe meningsfylt. Tanken på å gå på skole igjen funker derimot ikke, så hva kan jeg da jobbe med når det gjelder dyr? Skolen har aldri funket for meg, men fikk i alle fall kjempet meg gjennom vgs.

Pga alle tanker og følelser har jeg heller så og si aldri matlyst og spiser derfor vanligvis kun 1 gang om dagen. Jeg vet at det ikke er bra, men klarer ikke presse i meg for "sakens" skyld..

[Gjest Gjest]

Dette hørtes ikke noe særlig ut nei.

Vanskelig å si hva du bør gjøre da. Men kanskje ta en liten reise i deg selv og finne ut hva du i bunn og grunn kunne tenke deg å gjøre med livet ditt. Helt uten å tenke på livspartner.

Har du lyst til å jobbe med dyr som gir deg så mye bør du gjøre det. Om ikke annet flytte til et sted der du kan jobbe frivillig hos dyrebeskyttelsen eller noe...

Også bør du kanskje snakke med noen. En samtalepartner, livsveileder eller psykolog. Som kan hjelpe deg å legge barndom og tenår bak deg og komme deg videre i livet.

Jeg hadde vanskelige tenår, og har et vanskelig forhold til mine foreldre, men etter å ha gått i samtaler med psykolog og jobbet en del med fortiden min har jeg klart å gå videre til en viss grad. Og jeg kjenner det forandrer meg litt etter litt i en positiv retning. Jeg tenker mer på mitt eget ve og vel i stedet for å dvele vad negative tanker som gjør at jeg gjør det motsatte..

Kan ikke annet enn å si lykke til. Og at jeg tror du trenger litt forandring i livet ditt, men ikke en flukt De virker som du kanskje har flyktet litt tidligere....

[Gjest Gjest]

Hei!

Fikk vondt av å lese innlegget ditt, det du beskriver om å føle seg tom, trist og ensom er helt forferdelig, i hvertfall om man har det sånn mesteparten av tiden.

Du har jo vist at du er tøff nok til å gjøre relativt drastiske forandringer i livet ditt tidligere, så ha tro på at du vil klare det igjen, og at ting kan snu seg til det bedre!

Når det gjelder å snakke med legen din kan det godt hende du vil oppleve det som en stor lettelse når du endelig får gjort det. Du trenger jo ikke å fortelle alt for mye til legen, men si at du ønsker å forsøke en samtale med en psykolog og be om en henvisning? Bytt evt fastlege hvis du tror det hjelper. Selv googla jeg alle potensielle fastleger i nærheten og fant til slutt en som er spesialist i pasientkommunikasjon, og jeg er storfornøyd :-)

Når det gjelder jobbsituasjonen din høres det absolutt ikke ut som den bidrar til å gjøre hverdagen din lysere, selv om du takler den. Det skal ikke være din skjebne her i livet å takle ufordraglige mennesker hver dag vel? Finnes mange jobber som antakelig er i hvertfall litt hyggeligere!

Skjønner godt at du vil jobbe med dyr, de er herlige. Kjæledyrbransjen er i vekst, og stadig flere livnærer seg jo på f.eks. hundelufte/passebyråer, hunde- og hestemassasje, og salg av div. utstyr til dyr (folk bruker stadig mer penger på dyrt designhundeutstyr f.eks.). Både hundebarnehager og hundecafeer finnes eller er på planleggingsstadiet, så vidt jeg vet.. Ellers så finnes det jo mange kurs/utdanninger du kan ta innen adferd og trening av hund. Både Turid Rugaas og Lundquist hundeskole har noen veldig bra opplegg mener jeg. Om man kan leve av det er ikke sikkert, men kanskje man kan kombinere en dyrejobb med en deltidsjobb eller noe? Du kan også sende søknader til kennler, der trenger de ofte ekstrahjelper. Hvis du liker hester ser jeg ofte at det søkes etter stallmestere, det er i hvertfall noe man kan leve av økonomisk sett. Det finens sikkert flere dyreyrker om man leter litt, det var bare det jeg kom på i farta :-)

Håper i hvertfall du får gjort noe med situasjonen din så fort som mulig, det tærer både fysisk og psykisk å ha det sånn.. Lykke til, u can do it! :-)

[Catzy]

Situasjonen din høres ikke god ut, nei. *klem*

Kanskje du kan sjekke opp om det finnes noen samtalegrupper i nærheten av der du bor? Evt. telefontjenester. Det trenger ikke være med en psykolog, det hjelper kanskje bare å snakke med folk som bryr seg om andre. Røde Kors har tilbud om besøksvenn, kanskje det kunne vært noe i en periode? (En person som kommer hjem til deg.) Det finnes sikkert lokale tilbud der du bor også.

Kan du sjekke om det er noen foreninger for omplassering av dyr i nærheten av der du bor? De trenger sikkert folk som kan komme og aktivisere dyrene. I Oslo har man et eget hus for katter, hvor man kan komme 1-2 dager i uka for å sosialisere kattene. Det er nok ikke så mye penger i dette, med mindre det blir en stilling ledig, men det å møte dyr og andre mennesker i en slik setting hver uke kan kanskje gjøre den vanlige jobben litt mer levlig.

http://www.startsiden.no/hobby_og_fritid/dyr/omplassering/

Når du har fått litt erfaring med arbeid med dyr, klarer du kanskje å ta steget videre og begynne på skole igjen eller få innpass i en dyreklinikk...

[*Svima*]

Hvis du ønsker å ta kontakt med lege men syns det er vanskelig å bare begynne å prate eller er usikker på hva du skal si, så hvorfor ikke skrive ut innlegget ditt så legen kan lese det? For syns det høres ut som om du kanskje hadde hatt nytte av å få snakke med en psykolog, hvis det er det du ønsker.

Jeg syns selv det er veldig vanskelig å vite hva jeg skal si når jeg kommer til legen, så derfor pleier jeg ofte å skrive det ned på forhånd og la legen lese det. Tror det er mange som gjør det sånn.

[Gjest Moncler]

Første gangen jeg skulle til legen med problemene mine laget jeg en liste på forhold med alle problemene mine. Dette fordi jeg kjente meg selv såpass godt at jeg visste jeg kom til å få jernteppe når jeg kom dit. Legen syntes dette var kjempefint for da fikk han tak på hva problemene var med en gang. Nå som jeg har klart å utvikle meg litt kan jeg snakke mye mer åpent om problemene og føler meg ikke lenger utilpass med at andre for vite det.

[maia39]

Gjest_sliten skrev:

"

Hadde en fantastisk kjæreste, men det ble nylig slutt. Som "alltid", klarer de ikke takle meg. Jeg får ofte komplimenter for personen jeg er, men det er jo den glade og fornøyde meg. Så fort jeg har en dårlig dag blir jeg innesluttet og setter opp en murvegg. Føler at ingen orker å holde ut til jeg åpner meg. Det tar tid og da har de ikke tålmodighet nok. Vet at jeg må jobbe med dette, men hvor begynner jeg? "

Ja, hvor begynner du?

Mitt råd er å få igeng en samtiale med legen om hvor plagsomt du synes dette er, slik at han eller hun eventuelt kan sende deg videre til bedre hjelp.

Ha du ofte problemer med humørsvingninger? Føler du at omgivelsenen krever for mye av deg? (jeg skjønte at familien din var energi-slukere)

Føler med deg og ønsker deg all lykke til!

[Karry]

Høres for meg ut som om du sliter med depresjon og kunne trenge å snakke med en psykolog. Når man er deprimert klarer man ikke å gjøre det som en egentlig vet at er godt for en selv, stenger andre ute etc enda det er det motsatte man trenger.

Du har i praksis forsøkt å flytte fra problemene, men de innhenter deg likevel som nissen på lasset. Mulig det er på tide å ta et oppgjør med dem så du kan gå videre og legge det bak deg.

Det er flott du har kommet deg til lege, be om å få en henvisning til psykolog. du trenger betale en egenandel men får et frikort etter en viss tid.

Jeg tror når du får litt orden på det indre kaoset ditt, så faller også andre ting på plass. Jeg får et inntrykk av at du ikke har så god sevfølelse og kanskje ikke altfor ofte har fått positive tilbakemeldinger oppigjennom. stemmer det? Du helt sikkert et flott menneske akkurat som du er, men du trenger nok å styrke den "indre plattformen din" før du klarer å fungere i et parforhold. Måten du beskriver det på er veldig utfra hva den andre orker å leve med etc. Men hva med deg? Du skal da få lov å være deg selv og også få noe ut av parforholdet selv? Du må våge å ta plass i et samliv, og er ikke det akseptert så er partneren kanskje heller ikke den rette. Du er fremdeles ganske ung, og mange menn i den alderen der har ikke så mye erfaring å spille på når det butter litt. Det er også ganske naturlig at man prøver ut endel partnere i 20-årene, det er jo en måte å finne ut hva som er riktig for en, så synes ikke du skal ta det så personlig at forholdene brytes. det gjelder mange andre også.

Dette ble langt, men uansett, jeg tror det ordner seg for deg fordi det virker som du har "toa i deg". Lykke til!

[Gjest Gjest_Sliten_*]

Hei alle sammen!

Tusen takk for alle fine svar. Det varmer virkelig!

Forrige uke var svært, svært tøff har derfor ikke orket svare før nå. Men vil svare for å vise at jeg er veldig takknemlig for alle råd og oppmuntringer.

Idag var jeg hos legen og det stod ganske klart at dette er veldig alvorlig. Dyp depresjon. Hun tok meg på alvor. Jeg var redd for at det var jeg som måtte komme med forslag på hva som måtte til for at jeg skulle bli bedre (for det erfaringene). Når man er så langt nede vet man jo ikke det! Heldigvis tok hun meg på alvor, som sagt og "hjalp" meg. Hun lyttet. Det var så deilig. Har nå fått ny sykemelding, medisinering og hun har satt en prioriteringssak på meg slik at jeg skal få komme fortere inn og få prate med noen. I mellomtiden skal jeg gå til henne og prate. Skal dit denne uken allerede, og hun fikk med til å love å ikke gjøre noe dumt.

Er klar over at det kan virke som jeg har "flyktet" fra problemene, men slik er det virkelig ikke. Første flytt var helt nødvendig for å "begynne" livet. Fikk venner og jobb, egen leilighet og slik. Neste flytt var for å få distanse til familien, noe som også har vært veldig godt og bra. Nå føler jeg meg endelig klar for å ordne opp i den siste biten.

Jeg er fortsatt utrolig sliten, men det er godt å ha fått sparket igang hjulet.

Har også kontaktet flere steder jeg kan jobbe frivillig på nå (for dyr), og jeg gleder meg til å begynne med det. Tror kanskje det er best å vente til jeg har overskudd derimot. Har også sendt avgårde søknader på andre jobber (som ikke er like krevende som den jeg har nå).

Igjen, tusen takk for alle svar.

Klem!

[Catzy]

Så fint at du har kommet litt videre.