Jeg var narkoman

[Gjest vimselot]

Veit ikke helt åssen jeg forklare det, men jeg brukte og smuglet inn pulver (sne) da jeg var faktisk under kriminell lavalder...

Det har gått over tjue år, men nå sliter jeg litt med at jeg drikker for ofte, og ikke kun to glass...

Hvor kan jeg få hjelp, dvs. jeg vil bli totalt rusfri, men hvor?

Joda, jeg har ringt rundt og hørt, et opphold på en klinikk høres bra ut, særlig det er fritt sykehusvalg, men jeg kan selv garantere at jeg vil forholde meg rusfri på en evt klinikk.

Men jeg må jo ut en dag igjen, derfor har jeg kontaktet AA nå, men jeg gruer meg som ....men har avtalt å møte en dame som blir med meg til det første møtet, hun vil helst i denne uken, vet ikke helt, men helst i dag, men dennne dagen er jo over alt...

Veldig glad for at hun er villig til å stille opp for meg, sammen med meg, men tør jeg?

Vet jeg kan være full når jeg møter evt. opp, men da får man ikke prate, kun lytte...

Og jeg får nerv er bare ved tanken på å komme til et møte og være "ikke edru", men jeg er aldri edru, selv om det ikke kan måles i form av promille...

Jeg er en periodedranker.

Veldig snill og glad når jeg drikker, men jeg får så mye ambivalente følrser, som skam m. m.

Men jeg er kommet så langt at jeg har innsett at jeg kun har byttet ut pulver med alkohol...og at det var egentlig ikke det jeg ønsket, ikke for meg og ikke for noen...

Hva gjør jeg, er så redd for om jeg mislykkes, vil jeg stå i stor risiko for å ruse meg mer enn per i dag...

[Gjest Bellatrix]

Flott at du har innsett at du må gjøre noe med rusmisbruket ditt. Gå på det AA-møtet. Jeg kjenner flere som har fått god hjelp til å komme seg ut av alkoholmisbruket gjennom AA. Ikke vær skamfull. Husk at du er ikke alene om å ha et rusproblem. Du er ikke noe dårligere enn de andre der, eller noen andre. Stå på!

[Gjest vimselot]

Jeg vet jo at jeg er like mye verd som alle andre, men pratet nettopp i tlf med en venn som sa at jeg kveler mine talenter (han vet jeg drikker...), men da sa jeg: du veit jo at jeg er over førti år nå, er det ikke litt for sent...dvs jeg får prestrasjonsangst, om alle trur jeg plutselig både skal bli edru og nykter og være kreativ...på samme tid...

Det stoler jeg ikke på at jeg klarer, er fornøyd bare jeg holder meg rusfri, dvs. drikker ikke daglig, men hver uke cirka (varierende) mellom 2-5 dager....

Bråker ikke, men blir sliten, så sliten så sliten...

Mange er flinke å gi gode råd, men trur de at jeg både skal klare å bli edru, samtidig som jeg skal være "med i idol"....

Selvsagt, det trur de, men det forteller meg at de ikke helt veit hva jeg sliter med...

Idol, var bare et bilde, jeg er litt for gammel til det nå, men...jeg forstår at det er vanskelig å forstå. Det er vanskelig også for meg, som bare drekker...

Det er noe jeg må gi slipp på, dvs alkoholen, spesielt siden de fleste drikker...

Men jeg kan jo (venter en tlf nå fra ei venninne, som jeg ikke vil si ett ord om her på kg, hun er artist...pen jålete men ok nok...)

Jeg kan jo begynne som en dame i barnetv... f-eks-

Nei, det kan jeg ikke, men jeg kan så mye, dvs det forventes mye av meg, så når jeg drikker, kan ingen forvente noenting...

Og nå var jeg ærlig, i alle fall prøvde jeg.

[Gjest vimselot]

En av grunnene til at det er så vanskelig å slutte å drikke alkohol, er fordi de fleste drikker...

Men jeg skal gi meg selv ikke kun en, men flere sjanser nå, jeg er virkelig sliten og lei og er ingen ungdom mer..

Synes ikke på meg, dvs. jeg har noen ganger lyst å hyle når jeg ser meg i speilet, men etter par kopper kaffe, og par sig, bryr meg lite hva andre tenker...

Men hvorfor skal jeg slutte å innta alk? Kun for meg selv selvsagt, jeg holder på å ta det noen vil beskrive som passivt selvmord.

Jeg klarer ikke slutte, ett glass er aldri nok for meg, det kan føre til fem dager...men da er jeg drittlei...

Veldig stolt over at jeg klarte kutte ut pulver, men det jeg gjorde var å bare finne meg ett nytt rusmiddel...

Og det er ganske vanskelig, siden alle jeg kjenner inntar alk. Men ikke på den måten jeg gjør det på, må kanskje snart innrømme at jeg ER en alkoholiker...

[*Svima*]

borte vekk

Endret 23. oktober 2007 av Monii

[Gjest Bellatrix]

Jeg kjenner en som er over 40 og som er blitt tørrlagt. Han har fått attføring og er godt på vei inn i arbeidslivet. Så det skal du ikke tenke på.

[*Svima*]

borte

Endret 23. oktober 2007 av Monii

[Gjest Chrizzy]

Så bra at du skal gjøre noe med dette. De aller første vanskelige skrittene har du allerede tatt, ved å bestemme deg og ved å prate/skrive om det. Det finnes flere gode forum på nettet også, vet du om noen av de?

[Gjest vimselot]

Takk for svar og støtte. Jada, jeg vet om fora, men jeg dvs. pcen min krasja, så alle linkene mine forsvant...

Jeg er så aller mest redd for at jeg kommer til å krasje selv, dvs. sprekke...og da har jeg liksom ingen flere sjanser igjen... for da har jeg prøvd...og da er jeg en taper, men jeg er er aldri en taper (var en som sa det i tlf til meg i dag, når h*n hørte at jeg hadde tatt kontakt med AA...(

For da har jeg falt og helt fallitt..sprekk.... det er dette som er så vanskelig, sprekker man, ruser man seg ofte mer enn man har gjort noen gang...

Fordi da har man tapt, spesielt i egne øyne, og rusen i seg selv er veldig lokkende...

Alkohol er kanskej verst, siden alle drikker og du ikke trenger verken smugle eller noe...

Og de som klarer drikke litt "normalt", ikke ønsker deg mer velkommen, hvis du er f.ekes. så tørst som jeg...

Vi b lir kviset ut, det er vanskelig å forholde seg til oss, siden det setter noen tanker i gang hos de som kun drikker på lørdag f.eks.

Men er ikke at sne, er mindre lett, men man må være kriminell, det er illegalt osv. Sammenlignet med alk.som de fleste har et ok forhold til.

Prata med en klinikk, jeg er velkommen der, men vet at da må jeg få legen min til å søke meg inn...og da må jeg ta med meg en venninne, ellers makter jeg det ikke, dvs. å søke meg inn.

Kanskje jeg har godt av et langt opphold, men jeg må jo ut igjen en dag, og den dagen kan bli tøff...

[Gjest Chrizzy]

Jo, men det hjelper å ta i mot klinikkhjelp også. De jeg kjenner som har gjort det "våkner" på en måte opp. Man må jo takle alle følelser og alt uten rusen, jeg tror det er trygt og godt å gjøre det sammen med andre i samme båt, og personale som vet hva du går igjennom. Jeg ser på det som et privilegium.

Jeg tror man kan klare det alene også, men kanskje det er tyngre, kanskje det er mer ensomt, det kan også være vanskelig å skaffe seg det riktige nettverket på nytt, for man er jo vant med å omgåes folk rusa, er kanskje lett å stenge seg inne. Jeg tror det er bra og ha 24- timers støtte rundt seg, for å gjøre prosessen litt "enklere" og mindre ensom.

Det er noe med det at man faller som regel hardere etter man har prøvd, slik er det med røykere også, de røyker mer en noengang når de sprekker. Er noe psykisk der, det at man føler seg som en taper, at man mislykkes, det blir som en nevrotisk tvangshandling. Er så synd at man gjør sånn mot seg selv, som du sier -passivt selvmord. At man er så selvdestruktiv, hvorfor? Fordi det er så tunge psykiske mekanismer som jeg mener at hjernen vår har problemer med å kjempe mot, så mener jeg at man har godt av å ta i mot den hjelpen man kan få, hjelp til å hjelpe seg selv, det er jo ingen andre en du som gjør jobben tilslutt.

Jeg har stor tro på deg Vimselot. Jeg er helt sikker på at du klarer dette. Slik du klarte og slutte med det andre også!

[Gjest Gjest]

Syns du er flink jeg Vimselot.

Ser du gjør deg noen tanker rundt det miljøet du ferdes i. Husker jeg ikke helt feil, så har du bl.a. gått turer i fjellet. Hva med å melde deg inn i turistforeningen og bli medlem i en av turgruppene der? Kanskje det vil hjelpe deg å skifte miljø?

Nedenfor er en link til noen av gruppene i lokalavdelingen til Turistforeningen i Oslo.

http://www.dntoslo.no/group.php?fo_id=75

[Gjest Bellatrix]

Hvis du sprekker, skal du ikke se på deg selv som en taper. Da tar du med deg de rene dagene og fortsetter kampen.

[mamut75]

Du skal ikke være redd for å skuffe verken andre eller deg selv .

Selv om det kanskje kan virke som om andre blir skuffet når vi prøver og feiler , tror jeg ikke det er snakk om skuffelse , men at de blir lei seg på våre vegne fordi de bryr seg.

Hvis for eksempel en god venninne eller et familiemedlem du bryr deg om prøver å bryte ut av et mønster som er skadelig for dem , så blir du ikke skuffet over dem hvis de ikke greier det på første forsøk , du blir lei deg på deres vegne fordi du bryr deg .

Avhengighet av alle slag er vanskelig å komme ut av , men det er mulig selv om mange trenger flere forsøk på å komme dit , og hvis du mislykkes første gangen skal du ikke føle det som noe nederlag , men et steg nærmere den gangen du greier det .

[Gjest vimselot]

Angrer litt på at jeg startet denne tråden, er veldig vanskelig å prate/skrive om dette, men nå har jeg starten tråden, så jeg får forsøke å svare...

Har et veldig ambivalent forhold til å kutte ut alkohol. Noen ganger kutter jeg ut i lange perioder og det er de dagene som er de beste. Prøver å lure meg selv til å tro at jeg kan fikse dette på egenhånd, men jeg har faktisk prøvd, med dårlig resultat...

Bruker alk som et middel til å senke skuldrene og slappe av, men jeg får jo nerver, slik de fleste gjør (tåler noen glass vin, men når det blir flere kvelder etter hverandre, blir jeg både fysisk og psykisk svekket...)

Ser selv at det å kutte ut pulver, og bytte over til alkohol, kun var å ljuge overfor meg selv. Men nå vet jeg at jeg har drukket mer, dvs. mer ofte enn jeg tidligere har, og det er et problem for meg, dvs problemet er blitt større/har utviklet seg...

Kan heller ikke skjule dette for de som står meg nærmest. De hører på stemmen når jeg har drukket, selv i små mengder, slik jeg selv kan høre når andre har inntatt alkohol.

Men, jeg ser ingen hensikt ved å skjule det heller, selv om jeg alltid er edru når jeg f.eks. besøker familien.

Problemet med et opphold på en evt. klinikk, er ikke å være edru der, under trygge omgivelser der alle er edrue, men den dagen jeg kommer ut i samfunnet igjen.

Rotete skrevet, men jeg er altså så redd for å sprekke, ikke for å være på en klinikk...selv om det kan virke skremmende nok...mennesker jeg ikke kjenner som jeg må forholde meg til osv.

Å kontakte AA er også ganske skremmende, men jeg får gi meg selv en sjanse, eller ti... vet det finnes tilbud, men f.eks. mine foreldre vil tro at nå har alt løst seg, slik at jeg kan føle forventningspresset alt nå...spesielt fra min mor, min far er mer avslappet og realistisk.

Men jeg kan jo velge å fortelle de at de ikke må tro at jeg er 100% sikker på at jeg kan klare dette, jeg er under ti % sikker, og over nitti prosent usikker...

Det kan hende at det å begynne å gå i AA-møter, er nok, men også der vil jeg føle at om jeg drikker når jeg ikke er der, vil de kanskje begynne å lure på HVA jeg gjør der, siden jeg kanskje ikke klarer det helt 100 prosent. Og har hørt at det er viktig å være ærlig, og ikke delta på møter og pynte på sannheten...

Kjenner ikke kun folk som drikker. I alle fall tre, fire av mine venner/venninner er rusfrie i dag. De er selvsagt redd for at de selv kan sprekke, så vi har ikke ukentlig kontakt. Kun når de føler seg trygge nok og har en bra periode, slik at ikke jeg (eller andre som ruser seg) kan påvirke de til å sprekke. Dette er ikke noe jeg tror, det er noe vi har snakket om, og jeg forstår hva de mener og hvorfor.

Når jeg har vært edru og rusfri i f.eks. noen uker, kjenner jeg at det bygger seg opp, jeg blir rastløs. De gangene jeg klarer å gå gjennom rastløsheten uten å ruse meg, dukker den opp igjen, men da i litt mindre grad.

Så teoretisk burde det være så enkelt, men er likevel så vanskelig. De som kjenner meg, (har snakket om det, har selv tatt opp emnet), kan faktisk også se at nå er det like før jeg begynner å drikke igjen.

Det hender heldigvis, at jeg kun drikker en kveld, men det begynner å bli mer ett unntak...

Jeg drikker ikke for å ha det gøy, flørte osv, men for å roe meg litt ned og slappe av, men nå har det blitt et problem i stedet for den "normale" drikkingen det egentlig burde være...

Takk for svar. Jeg skal tenke gjennom hva jeg bør gjøre, som kanskje kan hjelpe. Jeg tar iallfall ingen skade om jeg er rusfri i en lang periode nå.

Men å fortelle min lege om dette, vet jeg ikke om jeg tør. Da vil legen søke meg inn, og da har jeg satt i gang noe, som jeg ikke kontrollerer helt selv, men er klar over at jeg slett ikke har kontroll på mitt inntak av alkohol, selv om jeg prøver.