Hvordan komme over sorgen...

[Gjest vimselot]

Jeg har mista mange, veldig mange. Jeg er blitt redd for å knytte for nære relasjoner, og jeg får vondt i magen bare jeg hører sirener....

Vet, at (har hørt det) man holder de døde litt tilbake, dvs i et grenseland, om man sørger for lenge... men jeg trur ikke på alt jeg hører eller leser.

Men jeg er livredd for at de som lever i dag, skal dø, før meg...

En av mine beste venner, vel, jeg har ikke vært på gravlunden og den er stor, kan ringe Bærum kommune og høre hvor jeg skal gå...Kan også få noen til å kjøre meg dit, men jeg vil bare grine, og det klarer jeg ikke når noen ser meg...

Har aldri funnet gravstedet til min beste venninne, selv om min bestefar er begravlagt der...jeg klarer ikke gå og lete og lete...

Høres tåpelig ut, men jeg husker ikke hva hennes far heter, og han er kanskje død i dag.

Jeg besøker og planter to steder, vil ikke gå i detaljer, men de er jo ikke der. De er døde.

Når jeg dør, vil jeg bli kremert, om det er mulig, og asken min skal bli spredd på fjellet, men det er liten sjanse for det, siden jeg ikke har skrevet det, og mine foreldre er litt for gamle nå til det...

Min sønn vil sikkert gjøre det, om han har muligheten, jeg vil ikke være en urne, et askebeger eller hva man skal kalle det...

Sidespor, men jeg bør kanskje ringe kirkekontoret i Bærum (er det kirkekontoret?), og få tatt et farvel, et fuckings siste farvel.

Det som var så rart, var at jeg fikk en klem av han, si ste gang jeg så han, og da visste jeg at jeg aldri ville se han mer, men vi holdt kontakt via tlf. og han var den eneste jeg kunne prate med, som forstod meg, eller latet som han forstod...

Jeg savner han, jeg gikk i dvale da han døde, jeg mistet all energi, bare lot som...og slik har det vært siden, det er nå tre år siden...

Sorg-gruppe? Nei...

Men jeg kan kanskje legge en blomst eller tenne et lys på hans gravsted?

Hva hjelper? Jeg vet hva jeg har mistet, og jeg savner han forferdelig masse...

Samtidig burde jeg være glad fordi han har fått hvile, men han kan ikke hvile, om det finnes noe slikt, hvis han kan se min sorg, han kjente meg ut og inn, han var min sjelevenn (ikke sex)...

Jeg føler at jeg holder han igjen, litt, pga at jeg var veldig avhengig av han, og han av meg, vi hadde samtaler som bare vi kunne ha, som jeg aldri kan ha med noen, noen ganger mer...

Men vil det hjelpe meg, å oppsøke graven, og begynne å gråte (nå gråter jeg...)

LIvet er ikke sant!

........

Han var min beste venn. Han fortalte meg om sine problemer, og jeg kunne være ærlig mot han om mine...

Han fikk ikke lov til å dø. Jeg har følt meg som en skygge etter at han døde...

[Gjest Elize]

Kan desverre ikke hjelpe deg, men flytter denne opp så kanskje noen andre kan hjelpe deg.