Hvordan komme seg ut av sorgen?

[Gjest Anonymous]

Det kan være greit å starte denne gruppen med et lite spørsmål om hvordan man skal bearbeide seg gjennom en sorg og komme ut av det når man står midt oppi det. Er det noen som har noen gode råd?

[diddi]

Snakk om det.

Der er lov å være lei seg. Det er lov å si at livet er helt jævlig for tiden.

Men man må også passe på å ikke grave seg ned i sorgen. Livet går videre, og den verste sorgen vil etterhver blekne. Likevel kan dette ta tid. Det tar den tiden det vil ta, og si til deg selv at det er helt greit.

[Gjest Lea]

Det verste man kan gjøre er å fortrenge. Da vil man aldri bli kvitt sorgen.

Snakk ut med noen som bryr seg.

Det er lov til å huske og savne...

[Gjest Hilde]

Tiden leger alle sår - det er sant - jeg trodde aldri jeg skulle oppleve glede mer - alt føltes fryktelig urettferdig. Men så en dag - så våkner man til live igjen - kjenner at man faktisk lever og ønsker å leve videre. Først da klarte jeg å føle glede igjen. Det tok lang tid - sikkert ett par år før jeg kunne være skikkelig glad uten å ha dårlig samvittighet for det.

Som andre her sier - snakk om det - gjerne med mennesker som er i samme situasjonen. Jeg syntes det var en lettelse når folk turde komme til meg og spør om hva som skjedde og hvordan jeg hadde det ... da fikk jeg fortelle til noen som ønsket å høre på... Det er terapi ...

_________________

Hilde

[ Dette Innlegg er endret av: Hilde den 2002-04-04 12:43 ]1212[ Dette Innlegg er endret av: Hilde den 2002-04-04 12:47 ]

[Marianne]

Heisann

Jeg syns det mest avgjørende er å gi seg selv lov til å sørge. Når en er helt nede så kan det faktisk bare gå en vei og det er oppover. Men i den prossesen med å komme seg opp igjen må en gjennom mange faser som alle må gjennomleves og ikke skyves til side. En sorg kan aldri glemmes, men etterhvert lærer man seg å leve med den. Om det har gått en måned, ett år eller ti år vil en fremdeles ha perioder hvor alt ser svart ut og en ikke tenker på annet, da må en gi seg selv lov til å ha de periodene og bruke andre når en trenger det.

Men ett veldig viktig element med å komme seg gjennom sorg er helt klart folk rundt deg. De må gi deg lov til å syte, være egoistisk, skjelle og smelle og heller komme tilbake en annen dag hvis det ikke passer akkurat den dagen, enten det er gått så eller så lang tid. 12

[Pusen]

Marianne; du har helt rett når du sier at sorgen kan aldri glemmes, men man kan lære seg å leve med den. Veldig fin måte å si det på (",)

Ikke alle VIL glemme. Jeg vil ihvertfall ikke glemme. Jeg mistet faren min og alt jeg har igjen er minner. Masse minner om den beste faren i hele verden. Minner og bilder. Det er så godt å ha. Jeg tenker på ham hver eneste dag, maaaaange ganger i døgnet og jeg savner ham noe innmari.

Nå er jeg 22 og han døde da jeg var 15. Jeg var skikkelig pappa-jente og vi hadde et så innmari fint forhold. Jeg er FORTSATT bare pappas jente og kommer alltid til å være det.

Husker ikke helt hvordan jeg levde med sorgen i begynnelsen. Husker at jeg var på skolen igjen ganske raskt fordi jeg ikke orket å gå hjemme. Det var godt å fortsette som før på en måte. Jeg gråt når jeg ville, smilte når jeg ville og nektet ikke meg selv noen ting.

Sorgen tynger meg ikke ned, den går sammen med meg gjennom livet. Jeg lar pappa ta del i alt jeg gjør. Jeg kan sitte på graven og fortelle om alt mulig som har skjedd, selv om jeg er helt overbevist om at han vet det allerede. Han passer på meg.

Alle reagerer forskjellig. Jeg på min måte, du på din måte. La livet pause så lenge du har behov for det. Ikke stress. Gjør det magefølelsen sier. Bruk tid. Snakk. Ha familie og/eller venner rundt deg.

MEN ALDRI GLEM!

_________________

Pusen 1212[ Dette Innlegg er endret av: den 2002-04-04 14:05 ]

[nutta]

For all del: Ikke fortreng! Ikke vær "flink pike"(eller gutt.)Har opplevd å miste forloveden min i en bilulykke for 15 år siden. Jeg var livredd for å være til bry for andre med sorgen min. Enda vennene mine var der for meg når jeg trengte det. Men jeg ville så gjerne være "flink". Resultatet var en verkende kropp. Enda så lenge etterpå har jeg problemer med mye spenninger i kroppen.

I sommer døde pappa. Da gråt jeg mye.Men enda kjenner jeg at jeg er redd for å plage andre med smerten min. Enda det eneste jeg egentlig vil er å snakke og snakke og snakke..

Siste på "sorgfronten" er at broren min er kreftsyk. Jeg kjenner det er forferdelig vondt. Det er så mye jeg er redd for. Men alle er opptatt av å fortelle meg at det sikkert går bra. Kanskje det. Men frykten min og sorgen over at han er syk er her og nå, og veldig reel.Jeg er bare så redd for å plage andre ved å snakke for mye om det. Er en glad og munter jente egentlig. Tror neppe at så mange vet at det er mye sorg inne i meg. Vet ikke helt hvordan jeg skal takle dette. Noen forslag?

[Marianne]

Heisann Nutta

Dersom du ikke har gjort det så vil jeg anbefale deg å ta kontakt med Kreftforeningens kompetansesenter, http://www.kreft.no der kan du få støtte og oppmuntring fra folk som vet hva det innebærer å leve med kreft hos seg selv eller i nær familie. Der dannes det og støttegrupper for pårørende og du får treffe likesinnende og ikke minst snakke med andre som forstår veldig godt på kroppen hvordan du føler det.

Håper det går bra med broren din og en stor klem fra Marianne

_________________

Hilsen Marianne

1212[ Dette Innlegg er endret av: Marianne den 2002-04-04 22:48 ]

[ElleVille]

Det er vanskelig å komme med generelle råd til noe så personlig som sorg.

Jeg tror alle føler seg ganske alene i slike situasjoner, og da er ikke alltid velmente råd til hjelp.

Jeg husker jeg selv ble sint på forstå-seg-på'erne som blant annet mente jeg måtte begynne å tenke på meg selv, og ikke ta hverken ansvar eller skyld.

- Right... Ikke akkurat hva jeg trengte å høre.

Gir meg selv den strengeste dommen, og da har det lite å si hva andre måtte mene.

Jeg vil tro dette gjelder andre også?

Likevel, noe likt går vel igjen.

Det er SMART å snakke. Hvis du får det til.

Aller helst med noen i samme situasjon, som forstår.

Utenforstående vil ofte gjerne hjelpe, men nok er nok. For begge parter.

Jeg og mine nærmeste snakket oss ut av det, og ikke minst - vi fleipet oss tilbake til "normalen".

For meg er humor, selvironi og ikke minst galgenhumor ekstremt viktig i de aller fleste situasjoner, også i alvorlige og triste settinger.

...dessuten så vet jeg at personen ikke er borte. Hos meg er han alltid.12

[loretta]

Snakk om det igjen og igjen og igjen.

Tillat deg selv å vær sint, bitter, lei deg og gråt masse.

Få det ut, for all del IKKE hold det for deg selv.

Om det blir for vanskelig å takle alene, finnes det profesjonell hjelp å få.12

[Thea]

Sier som de andre,ikke fortreng det.

Jeg har ikke alltid hatt det like greit under oppveksten min og fortrengte stort sett alle vonde følelser og minner.

Men før eller siden må det frem igjen og da kommer det tilbake 1000 ganger verre enn det hadde gjort om du hadde tatt tak i sorgen der og da.

Har fremdeles problemer med å få frem ting jeg sliter med og har fått mer enn 1 skikkelig knekk, men jeg jobber med saken

_________________

Thea

1212[ Dette Innlegg er endret av: Thea den 2002-04-06 14:26 ]

[nutta]

Jeg kjenner igjen så mye av det Amanda sier. Det er noe med det at nok er nok!Jeg er livredd for å kvele vennene mine med sorgsnakk. Enda jeg føler meg ganske sikker på at de egentlig er der for meg når jeg trenger det. Mannen min er den jeg som oftest snakker med. Han forstår sorgen men sier at vi nok har et veldig forskjellig forhold til det å miste de som står oss nær. Han har mistet mange selv, men dveler ikke sånn ved det som jeg gjør.Vet ikke helt hvorfor?

Søsteren min og jeg er nok de som deler de fleste følelsene. Vi er like sentimentale begge to!!! Det kan vi både le og gråte av.

I morgen skal jeg på gravstedet til pappa. Der er det godt å være.