sammnenlige ulike yrker

[Bønna]

og de som sysselsetter sjåfører blir nå nødt å ta inn over seg et enkelt faktum: det er for lav lønn til at folk gidder. Resultat: Lønnen går opp.

Kvinner: begynn å si nei, eller KREV høyere lønn. Så enkelt er det.

I høyredemagogenes liberalistiske univers er det nok så enkelt, ja. Men i den virkelige verden er det nok litt mer komplisert. Forutsetningen i ditt eksempel er at det er mangel på arbeidskraft. At etterspørselen er større enn tilbudet. Det er et forhold som ikke alltid er til stede. Faktisk motarbeides jo dette forholdet politisk. Denne situasjonen kalles for overoppheting av økonomien. Dette søker man å motvirke politiske med sikte på å redusere etterspørselen etter arbeidskraft. For eksempel ved å heve renta. Dernest motvirkes tilbudsunderskuddet politisk ved å åpne for innvandring.

Slik at problemet for lavlønnsyrkene ikke er mangel på vilje til å kreve høyere lønn. Det er mangel på evne. Lavlønnsyrkene kjennetegnes ved at den enkelte arbeidstager har lav individuell forhandlingsmakt overfor sjefen, fordi tilbudet av arbeidskraft stort sett er større enn etterspørselen. Når den enkelte arbeidstager er enkel for sjefen å erstatte, sier det seg selv at det ikke bare er for den enkelte arbeidstager å kreve sjefen for høyere lønn.

Skal lavlønnsarbeidere kunne utøve markedsmakt, på samme måte som høylønnsyrker utøver markedsmakt, kan de ikke forhandle individuelt slik høylønnsarbeiderne gjør. For problemet er jo nettopp at de alene ikke har noen markedsmakt. Skal lavlønnsarbeiderne oppnå markedsmakt må de organisere seg, og forhandle med sjefene kollektivt.