Uenighet om flere barn

[Mortie]

Vi har snart vært samboere et år, begge er vi midt i tredveårene, og vi har et barn hver fra før. Ei jente på 5 og en gutt på 7.

Vi har det veldig bra, men selvfølgelig måtte det komme en uoverensstemmelse som muligens ødelegger hele forholdet.

Hun ønsker seg flere barn, jeg gjør det ikke.

For meg er to barn akkurat passe, ikke har vi plass til flere, ikke har vi økonomi til flere (hun er uten inntekt) og i mine øyne er forholdet altfor ferskt nå. Innen vi kunne fått stabil nok økonomi, bygget på eller kjøpt annet hus, og blitt sikre nok på forholdet, mener jeg at vi ville være for gamle til flere barn.

Men det som veier aller mest for meg, er at jeg er livredd!

Jeg godtok mye fra eksen, og kjempet lenge fordi jeg ikke ville miste sønnen min.

Det var forferdelig vondt å leve i den redselen i flere år, jeg klarer ikke det igjen.

Ville dere kvinner skrevet omsorgsretten over på barnefaren rett etter fødselen? Sånn at dere måtte leve i den redselen jeg føler?

Jeg var livredd for å miste sønnen min, med et nytt barn ville jeg være redd igjen, og når jeg prøver å unngå det, går jeg og er like redd for å miste samboeren min!

Life sucks!

[Gjest Vega]

Dere er samboere. Da må dere rett etter fødelen skrive under på et skjema der dere tilkjennegir felles omsorgsrett.

(Bestill dette i forveien fra - tror det er folkeregisteret, på sykehuset har de vel bare et skjema som sier at du er faren, og dette har ingen betydning for felles omsorg.)

Det er en selvfølgelighet at foreldrene skal ha felles omsorg, mener nå jeg, dersom ikke den ene parten er uskikket og det gjelder jo ikke dette tilfellet. Felles omsorgsrett har ingen betydning for hvor barnet skal bo i tilfelle brudd, bare så det er sagt, foreldrene må bli enige. Og den som har den daglige omsorgen har krav på bidrag, dobbel barnetrygd osv.

Eller dere kan ha delt omsorg, at barnet er like mye hos begge, men her må dere bli enige. Da deler man som regel på barnetrygda, har hvert sitt år med skatteklasse 2 osv.

Synes din samboer skal respektere at du ikke ønsker barn. Hvilken tilfredstillelse kan hun ha av å få et barn til verden, dersom barnefaren ikke ønsker dette... en annen ting er jo at hun kanskje ikke vil ta abort dersom hun mot alle odds skulle bli gravid, men jeg regner med at hun bruker spiral og den er jo rimelig sikker.

Et barn krever jo mye, spesielt i småbarnstiden, og dette er noe begge parter må være enige om. Livet blir jo ganske snudd på hodet. Dersom hun elsker deg, vil hun ikke gå fra deg av den grunn. Og da vil hun vel gjøre det selv om dere får barn skulle man tro... Forlang å bli respektert for ditt syn, men ikke hiss deg opp og bygg til en krangel. Bare forklar situasjonen slik den er.

Det er jo mange ting man endelig kan få tid til når barna endelig er blitt større, som man må unnvære dersom man på ny begynner med bleier, nattevåk, trassalder, barnehagehenting osv.

[Gjest Anonym nå]

Sitter i en lit lik situasjon nå selv...

Bare jeg er gravid,han er redd for at vi går fra hverandre og at han atter en gang må forlate et lite menneske som han elsker.

Han har et barn fra för som han ikke har noe selig kontakt med,hvem sin feil det er vil jeg ikke utale meg om.er ikke mitt å prate om heller.

Ialle fall så er jeg sikker på vårt forhold og jeg har et barn fra för jeg også.

Så ja jeg har tilbyd meg å skrive undre på at han får hoved omsorgen for barnet om det som vi ikke holder sammen.

Ikke det at jeg tror at det vil hende at vi går fra hverandre.

Har jo planer om å gifte oss om ikke så lenge og vi elsker hverandre.

*mann vet hva man har men ikke hva man får *

[Gjest Samboer'n]

Dere er samboere. Da må dere rett etter fødelen skrive under på et skjema der dere tilkjennegir felles omsorgsrett.

Dette er noe vi begge selvfølgelig vet om. Problemet vårt er at vi kommer fra forskjellige plasser. Jeg er fra en by 20 mil unna samboeren min og om forholdet skulle ta slutt, er det ikke naturlig at jeg fortsetter å bo her. Jeg har m.a.o. flyttet til hjemplassen til sambo. Dermed ville ikke delt bosted blitt aktuelt for oss.

Synes din samboer skal respektere at du ikke ønsker barn. Hvilken tilfredstillelse kan hun ha av å få et barn til verden' date=' dersom barnefaren ikke ønsker dette...[/quote']

Skulle ønske det var så lett.... Og jeg ønsker ikke å sette et barn til verden som ikke er ønsket av oss begge. Jeg elsker denne mannen, men holder det i lengden når jeg vil ha flere barn? Hva med respekten for meg og at jeg vil ha flere? Dette er ikke et nytt tema for oss, men han har gitt meg inntrykk av at han håpet på å forandre seg til å ville ha flere barn. I går fikk jeg vite at han absolutt IKKE vil ha fler og ønsker å sterilisere seg.

[Gjest Anonymous]

mytti teite folk hær i verden gitt, får barn med flere og greier, ikke gifter dem seg heller, de tror vel att gresset er grønnere på den andre sidene. dustete folk

[Gjest Vega]

Til samboern.

Tja. Jeg ville ikke blitt gravid uten at mannen er enig. Da vil han jo føle seg som den rene donator.

Saken er jo at dere i dag ikke har flere barn, det må man planlegge og deretter lage når man har sluttet med prevensjon, (regner med at de fleste bruker prevensjon.) og deretter ta omsorg for. Det er ganske vesentlige og viktige avgjørelser som man ikke skal ta lett på, og som man er to om.

Hva om det var motsatt? Om du ikke ville hatt flere barn men han ville? Ville du da blitt gravid for hans skyld? (Det er din kropp, ja, men det er jo bare snakk om ni måneder pluss amming. Ikke så mye når man snakker om resten av livet. Når barnet kommer til verden er det jo snakk om for resten av livet, også for mannen som er uenig.)

[Mortie]

VEGA:

Til opplysning så får man inget skjema på folkeregisteret som har noe som helst med delt omsorg å gjøre, det er delt foreldrerett du tenker på, og det er noe HELT annet.

Og som Samboer'n forklarer så vil vi ikke i praksis kunne få til delt omsorgsrett. Når et barn skal begynne på skolen, er det jo ikke særlig enkelt å bo 20 mil fra hverandre!

[Gjest Anonymous]

Hva betyr egentlig dette da?

Skal alt i livet og forholdet måtte snakkes og vurderes ihjel?

Hvis to som bor sammen elsker hverandre, må man jo godta at alt ikke blir helt som ønsket og planlagt.

Ingen er perfekte, intet forhold er perfekt.

Noen drikker for mye, noen er elendige i senga, noen bare maser på sex, noen surfer porno hele tiden, noen gidder ikke annet enn ligge på sofaen, noen hater småbarn, noen bare lever og ånder for bilen sin, noen bare roter, noen har ikke peil på penger, noen er spillegale, noen.............

Hva er alternativet da?

Er barn så viktig at vi kvinner kan avslutte et forhold, for bare å gå på jakt etter en passende sæddonnor?

Synes du spør bra jeg Mortie, når du lurer på om vi kvinner vil gi fra seg barnet frivillig hvis forholdet avsluttes.

Da forstod jeg hvordan du og sikkert mange andre menn har det.

Og svaret? Det er Nei.

Da følger jeg ditt eksempel, forblir uten flere barn!

Bare et spørsmål: Er "Samboer'n" Morties samboer, eller er det bare et nick?

Koz Monique

[Gjest Anonymous]

Til Monique: Ja jeg er Samboer'n til Mortie.

Til dere andre: Jeg skulle virkelig ønske at det å få barn ikke var så viktig for meg, men det er det, dessverre..... Men jeg er ikke ute etter en sæddonor. Jeg ønsker bare et barn med samboeren min. Og det kan/vil/ønsker ikke han. Det er ikke et problem for meg pr i dag, men hva når det virkelige store ønsket kommer? "Klokka" tikker og Jeg syns det er forferdelig vanskelig. Både og forklare her og for Mortie. Heldigvis skjønner han meg. I hverfall nesten.

[Gjest ung mamma]

Til Samboeren:

Synes faktisk bare at dette vitner om en ting: nemlig hvor utrolig egoistisk kvinnfolk kan bli. Nå skal du ødelegge et forhold fordi DU ønsker ett barn til. Din samboer gjør det ikke, det barnet du har fra før, har jo din manns barn som "søsken"... Tenk på hva du ødelegger for disse tre, ved å true med å gå ut av forholdet viss du ikke får et barn til!!

Du ødelegger faktisk veldig mye for ditt eksisterende barn ved et brudd nå... Da skal du vel fortest mulig ha tak i en ny potensiell far...

Men det verste er jo at du er uten inntekt, det betyr med andre ord at du ikke jobber.. Mortie forsørger allerede deg og din datter... Hvordan kan du i det helë tatt vurdere å få flere barn, hva om det skjærer seg mellom dere, har du da tenkt å forsørge deg selv og to barn på OVERGANGSSTØNAD??

Hilsen ung mamma 24

[Gjest Samboer'n]

Men det verste er jo at du er uten inntekt' date='[/quote']ER JEG?

Gjør jeg ikke??

[Gjest Kinga]

Mortie har da vitterlig skrevet i første innlegget sitt at du er uten inntekt, Samboer'n. Ta han for det, ikke Ung Mamma...

Forøvrig synes jeg Morties grunner til å ikke ville ha barn er forståelige utifra hans bakgrunn, men irrasjonelle utifra dagens situasjon - forutsatt at dere har et godt forhold dere begge anser for å vare.

Når det gjelder deg, Samboer'n, antar jeg at du ser for deg barnet vokse opp med en far - og ikke at du blir alenemor(?) Hva med å poengtere dette for Mortie? Altså at du ikke vil være alene om barnet, men at drømmen er å være forelder sammen med han, ikke det å få barn i seg selv.

Vibeke

[Gjest Anonymous]

Vi har snart vært samboere et år, begge er vi midt i tredveårene, og vi har et barn hver fra før. Ei jente på 5 og en gutt på 7.

For meg er to barn akkurat passe, ikke har vi plass til flere, ikke har vi økonomi til flere (hun er uten inntekt) og i mine øyne er forholdet altfor ferskt nå. Innen vi kunne fått stabil nok økonomi, bygget på eller kjøpt annet hus, og blitt sikre nok på forholdet, mener jeg at vi ville være for gamle til flere barn.

quote]

Dere har to barn. Ikke egen bolig og ikke stabil økonomi. Har kun vært sammen et år, som jo ikke er lenge nok til å kjenne hverandre NOK til å få et barn sammen.

Og du vil ikke ha flere barn.

I denne situasjonen synes jeg din samboer bør tenke etter hva hun har, og gjøre det beste ut av det, sikre framtiden osv.. Barna deres er jevngamle, de vil oppleve hverandre som søsken, siden de er så små i dag vil de bli sterkt knyttet til hverandre.

Å slite med økonomi, utilfredstillende bolig osv. kan slite på forholdet. I tillegg en baby, som bare en av dere ønsker... Nei. Høres ikke bra ut. Det er ingen "menneskerett" ("kvinnerett") å få barn, selv om man har kroppen.

Dessuten dere er midt i tredveårene, om ti år kan dere også få barn, dersom dere begge ønsker det og ting har falt på plass, så her virker det ikke som noen hast akkurat... Dere har kun vært sammen et år, og allerede er spørsmålet om barn tilstede. Mange får barn når de er over førti. Dere har god tid.

[Gjest Geir]

Been there.........

Traff ei dame via nettet, hun hadde to barn fra før, og jeg et.

Vi ble etter kort tid, nærmest samboere, jeg beholdt min leilighet men bodde stort sett hos henne.

Men så kom altså spørsmålet om barn!

Og Mortie; Jeg forstår deg jæv... godt!

Sliter med akkurat samme tanken, utfra mine tidligere erfaringer.

Men, det endte med at dama plutselig ikke var så glad i meg lenger, 3 mnd etterpå var hun VELDIG glad i en annen hun traff på nettet.

Og joda de fikk barn etter et års tid.

Nå har de flyttet fra hverandre, og tro det eller ei, dama har vært i kontakt og gråtet sine tårer over feilgrepet. Det er jo meg hun egentlig er SÅ glad i.

Hun ønsker en ny sjanse, nå med tre barn!

He he he, veldig sannsynlig.

Har det fint som singel sammen med min sønn jeg.

Savner selvfølgelig ei dame, men tviler på at det finnes noen man kan stole på lenger.

Så til Samboern; Tenk deg godt om nå, hva vil du oppnå?

Skjønner at du aller helst vil ha et barn med Mortie, men når det ikke er mulig, hva da?

Vil du ha et barn til koste hva det koste vil?

Uansett hvem barnefaren er, eller rettere, hvordan han er?

Selv om du ender som alenemor, for to?

Hva med barnet du har nå, tror du det synes det er greit at mamma hopper fra den ene køya til den andre, bare h*n får søsken?

PS!

Dame +/- 30 som IKKE ønsker seg flere barn, ta kontakt!

Geir

[Gjest Anonymous]

Hmm.. Jeg er ei jente i nesten samme sitv. som Mortie.. Jeg er sammen med en deilig gutt som jeg elsker. Vi er begge thirty something og jeg har to barn fra før. HAN derimot har ingen barn fra før og hans største ønske er å bli pappa til sitt eget barn. (han er jo "pappa" til mine, men de har jo en biologisk pappa også) Jeg er veldig redd for å bli aleneforsørger ved et event. brudd og har bedt om mer tid (har vært sammen ca. et år vi også).

Jeg har også gjort det klart at hvis jeg skal ha flere barn, må jeg være VELDIG trygg. Det betyr til døden skiller oss ad... Så vi vil ta tiden til hjelp og se om vi tror vi klarer å holde ut med hverandre til vi dør da :blunke:

Noen her spurte om ei dame ville bli gravid kun for mannen sin skyld (?)

Vel, det er vel kanskje (i tilfelle jeg skulle bli gravid) ikke ene og alene for hans skyld, men hadde han hatt barn fra før, tror jeg neppe det hadde vært aktuellt for meg...

[Gjest Anonymous]

Hmm.. Jeg er ei jente i nesten samme sitv. som Mortie.. Jeg er sammen med en deilig gutt som jeg elsker. Vi er begge thirty something og jeg har to barn fra før. HAN derimot har ingen barn fra før og hans største ønske er å bli pappa til sitt eget barn. (han er jo "pappa" til mine, men de har jo en biologisk pappa også) Jeg er veldig redd for å bli aleneforsørger ved et event. brudd og har bedt om mer tid (har vært sammen ca. et år vi også).

Jeg har også gjort det klart at hvis jeg skal ha flere barn, må jeg være VELDIG trygg. Det betyr til døden skiller oss ad... Så vi vil ta tiden til hjelp og se om vi tror vi klarer å holde ut med hverandre til vi dør da :blunke:

Noen her spurte om ei dame ville bli gravid kun for mannen sin skyld (?)

Vel, det er vel kanskje (i tilfelle jeg skulle bli gravid) ikke ene og alene for hans skyld, men hadde han hatt barn fra før, tror jeg neppe det hadde vært aktuellt for meg...

[MERMAIDE]

Tenkte jeg like godt kunne registrere meg jeg :D

(hmm...hvorfor kom innlegget mitt som gjest inn to ganger?)

[Atmi]

JA - det er vanskelig mange ganger. Men tenk litt på at dersom det er viktig for samboeren din å få flere barn - og dersom du er glad i henne, så er det faktisk nå dere må gjøre det. Det er jo litt domt at hun ikke skal få flere barn fordi at din x var "gal".

Håper det ordner seg. Og håper du kjenner etter om du ønsker flere barn og ikke kjenner så mye på hva du er redd for

lykke til da uansett.

(som dame selv vet jeg hvor forferdelig frustrerende det er å måtte ta konsekvenser av andre kvinners holdninger og gjerninger. Det er jammen ikke mye kjekt - tenk litt på det da )

[Gjest Anonymous]

JA - det er vanskelig mange ganger. Men tenk litt på at dersom det er viktig for samboeren din å få flere barn - og dersom du er glad i henne, så er det faktisk nå dere må gjøre det. Det er jo litt domt at hun ikke skal få flere barn fordi at din x var "gal".

(som dame selv vet jeg hvor forferdelig frustrerende det er å måtte ta konsekvenser av andre kvinners holdninger og gjerninger. Det er jammen ikke mye kjekt - tenk litt på det da )

De har god tid, er jo bare midt i tredveåra nå. Den biologiske klokka tikker, men ennå i ca ti år...!!

Det er ikke bare, slik jeg har forstått, eksen og fortid som spiller inn. De har ikke god økonomi, ikke egen bolig osv. Og har bare vært sammen ett år. Da er det vel en voksen vurdering å være skeptisk!!!

[Atmi]

ja - vi har vel kanskje litt forskjellig syn på det. Jeg syns at midt i 30 åra er passe tid å tenke at nå haster det litt. Syns at å bli foreldre når man er 45 er litt seint. Helt greit å gjøre forsåvidt, men ser ikke at det er noe man trenger foretrekke liskom

Men vi har no forskjellige syn på akkurat det da.