Høye forventninger

[Gjest vimselot]

Jeg var alltid flink på skolen, fikk toppkarakterer og jeg husker at mine foreldre var misfornøyd en gang jeg kom hjem med en middels god karakter i ett fag, noe som var helt uvanlig (men jeg hadde andre ting å tenke på enn å lese, jeg var forelsket osv)

"Du kan få til alt du vil", osv. Og det ble et scenario da jeg begynte med dop. Likevel, jeg sluttet jo med pulver, så den tiden er over for mange år siden, men jeg sitter igjen med en følelse av at "jeg må klare alt, og helst så raskt som mulig, hvis ikke, er jeg en taper"...

Jeg får helt vondt i magen av dette. Nå har jeg mest lyst til å krype under dyna og late som jeg ikke eksisterer. Jeg har en avtale senere i dag, men jeg føler at jeg er totalt handlingslammet. Skal selvsagt ringe og gi beskjed, men gruer meg til det også.

Og avlyser jeg møtet, vil jeg føle at jeg sviktet.

Hvorfor må foreldre (noen) være så fokusert på det å prestere? !!!

Jeg var aldri slik med mitt barn, og det går utmerket med h*n. Dvs har ikke "arvet" verken mine nevroser eller mitt litt til tider høye inntak av vin.

Jeg hadde et avslappet forhold til karakterer på skolen, lekser, og h*n fikk velge sin egen utdanning (selv om jeg ville ønsket noe annet, men det sa jeg aldri med ett ord).

Jeg klandrer ikke mine foreldre, men jeg lurer på om de forventningene de hadde til meg da jeg var barn og ungdom, har satt sine spor i meg, slik at jeg nesten ikke klarer gjøre egne valg, men velger utfra hva andre vil like best?

Nei, er ingen nikkedukke, men det vil heller ingen som kjenner meg påstå. Det er bare denne indre følelsen av å aldri strekke til, og å alltid prøve HARDT, dvs. bedre...

Vet ikke hva jeg vil med denne tråden, er en ren frustrasjonstråd. Men om noen kjenner seg igjen, eller er foreldre, så håper jeg spesielt foreldre vil svare hva de forventer av sine barn, eller iallfall tenke over dette...

[Gjest Gjest]

Forventninger til å yte sitt beste er vel bra.

Det å "kunne bedre" betyr ikke at man må være perfekt, bare at man har et høyere potensiale, så det er bare positivt.

[Gjest vimselot]

Forventninger til å yte sitt beste er vel bra.

Det å "kunne bedre" betyr ikke at man må være perfekt, bare at man har et høyere potensiale, så det er bare positivt.

Ja, men da må det komme fra deg selv, og ikke være et forventningspress, som er innlært fra barndom av.

Hvem er perfekt? Det var ikke perfekthet jeg ville fram til med mitt innlegg.

Man kan være perfekt på f.eks. kjøkkenet, men som et menneske kan man aldri bli perfekt, gjest. Og det vet du vel selv.

[Gjest Gjest]

Ja, men da må det komme fra deg selv, og ikke være et forventningspress, som er innlært fra barndom av.

Forventninger fra andre kan være en bra ting om man selv ikke forventer nok av seg selv. Andre kan se at du har større potensiale enn det du yter.

Forventninger fra andre trenger slett ikke være et "forventningspress".

Hvem er perfekt? Det var ikke perfekthet jeg ville fram til med mitt innlegg.

Jeg fikk det inntrykket av denne:

men jeg sitter igjen med en følelse av at "jeg må klare alt, og helst så raskt som mulig, hvis ikke, er jeg en taper"...

Man kan være perfekt på f.eks. kjøkkenet, men som et menneske kan man aldri bli perfekt, gjest. Og det vet du vel selv.

Selvfølgelig vet jeg det.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg litt igjen, ja.

Jeg var alltid et litt "sært" barn fikk jeg høre. Jeg var veldig sjenert som barn, og allerede i andre-tredjeklasse fikk jeg sosial angst. Jeg ble frosset ut av de andre jentene i klassen og hadde ingen venner. Dette var veldig vondt for mine foreldre. Jeg følte at jeg sviktet dem siden jeg ikke hadde noen venner og var så "mislykket" sosialt sett. Fagmessig sett var jeg derimot suveren. Jeg kunne lese allerede som fireåring, og fikk toppkarakterer i alle fag på skolen. Når jeg kom hjem med gode karakterer og lærerne skrøt av meg på foreldremøter og slikt så jeg hvor stolte og glade mine foreldre ble. Jeg følte mer og mer at jeg -måtte- være flinkest i alt, at det var en måte å "gjøre godt igjen" til mine foreldre at jeg var en sosial avviker. Å være flinkest var den eneste måten jeg kunne få dem til å se stolte og glade ut følte jeg. Jeg var ikke pen, jeg var ikke populær, jeg var ikke morsom, det eneste jeg hadde å stille med var "flinkhet".

Det er blitt litt bedre med årene. For et par år siden turte jeg til og med begynne med en idrett jeg alltid har vært overbevist om at jeg kom til å suge i, og derfor ikke har turt prøve før. Jeg var omtrent midt på treet på nybegynnerpartiet, og utrolig nok så føltes det helt ok igrunnen. Problemet var jo at, pliktoppfyllende som jeg jo er, møtte opp på alle treninger, i motsetning til de andre, og derfor snart var langt forann alle andre. Så nå er jeg visstnok unormalt flink i forhold til hvor kort tid jeg har trent, så nå blir jeg kjempestresset ved tanken på å skuffe treneren ved ikke å være kjempeflink... Ond sirkel, antar jeg

Det er litt sånn når jeg er med vennene mine også (ja, jeg har faktisk fått noen med årene ). De er vant til at jeg er "flink" og vet mye og kan hjelpe dem med vanskelige teoretiske problemer. Så hvis jeg ikke klarer svare på noe føler jeg at jeg svikter dem, siden det eneste jeg jo er er flink. Er jeg ikke flink er jeg ingenting.

Men jeg føler at det går bedre etterhvert, sånn generellt sett. Før hadde jeg kjempedårlig samvittighet om jeg ikke var førstemann som kom på jobb om morgenen og sistemann som gikk, men nå har jeg "trent meg opp" til å kunne gå hjem selv om over halvparten av mine kollegaer fremdeles sitter og jobber (de kommer mye senere enn meg, altså, jeg er ikke blitt en latsabb, bare litt mindre streber).

Jeg tror ikke andre blir direkte -skuffet- over meg når jeg ikke er ûberflink til alt hele tiden. Problemet er inni hodet mitt. Jeg prøver å jobbe med meg selv, øve meg tli å bite tennene sammen og si til meg selv at det er helt ok når jeg ikke er best til noe, og jeg føler det har hjulpet littegranne.

[Solskinnsbolla]

"Jeg klandrer ikke mine foreldre, men jeg lurer på om de forventningene de hadde til meg da jeg var barn og ungdom, har satt sine spor i meg, slik at jeg nesten ikke klarer gjøre egne valg, men velger utfra hva andre vil like best?"

Det er helt klart at dine foreldres oppførsel har virket inn på deg! å si at foreldres oppdragelse ikke virker inn på ens personlighet...vel, det er jo en motsigelse!! men nå er du voksen og kan ikke skylde på dem lenger, men du må bare finne løsninger på det - du må ta ansvar for det selv!

jeg kan kjenne meg igjen i noe av det du sier- jeg startet ikke med dop, men jeg fikk bulimi! noe av årsaken ligger i at mange voksne rundt meg svikta totalt i korte eller lengre perioder da jeg var liten- de så meg ikke og skjønte meg ikke - sånt må få konsekvenser...nei, nå sulla jeg meg bort, hva var det du spurte om??

du er ikke alene...

[Gjest vimselot]

Vet at oppdragelse har mye å si, men jeg skylder ikke på mine foreldre og vet at jeg har ansvaret for "prestasjonsangsten" min selv. Var bevisst på å ikke overføre dette videre til mitt barn, for jeg så hvor raskt stresset jeg kunne bli pga. dette med å "være flink"...

Jeg hadde heldigvis ingen problemer mht til mobbing, men var et såkalt "skolelys" og det ble forventet at jeg skulle komme hjem med topp-karakterer.

Første året på ungdomsskolen dalte karakterene mine, og jeg fikk ikke særlig godt i oppførsel, men jeg rettet det opp året etter igjen. Jeg var ikke begynt med dop da, men hadde fått en lærer jeg ikke tålte...

Brukte lite tid på lekser, kjedet meg i f.eks. mattetimene, og måtte få ekstraoppgaver av læreren fordi jeg hadde gjort unna alle oppgavene...

Etter ungdomskolen fikk jeg ikke velge hva jeg ville utdanne meg til. Mine foreldre "valgte for meg", men jeg ble jo enige med de, etter press fra dem. Er litt glad pga det nå, for jeg ville helst bli kunstner...

Men får ofte dårlig samvittighet pga bagateller, fordi jeg ikke yter maksimalt og kunne gjort det litt bedre osv.

[Solskinnsbolla]

Vet at oppdragelse har mye å si, men jeg skylder ikke på mine foreldre og vet at jeg har ansvaret for "prestasjonsangsten" min selv. Var bevisst på å ikke overføre dette videre til mitt barn, for jeg så hvor raskt stresset jeg kunne bli pga. dette med å "være flink"...

Jeg hadde heldigvis ingen problemer mht til mobbing, men var et såkalt "skolelys" og det ble forventet at jeg skulle komme hjem med topp-karakterer.

Første året på ungdomsskolen dalte karakterene mine, og jeg fikk ikke særlig godt i oppførsel, men jeg rettet det opp året etter igjen. Jeg var ikke begynt med dop da, men hadde fått en lærer jeg ikke tålte...

Brukte lite tid på lekser, kjedet meg i f.eks. mattetimene, og måtte få ekstraoppgaver av læreren fordi jeg hadde gjort unna alle oppgavene...

Etter ungdomskolen fikk jeg ikke velge hva jeg ville utdanne meg til. Mine foreldre "valgte for meg", men jeg ble jo enige med de, etter press fra dem. Er litt glad pga det nå, for jeg ville helst bli kunstner...

Men får ofte dårlig samvittighet pga bagateller, fordi jeg ikke yter maksimalt og kunne gjort det litt bedre osv.

jeg er ingen psykolog, og ikke kan jeg hjelpe deg, jeg er slik selv- sjefen min sier at 70% prosent fra meg er mer enn bra nok, men selv kjører jeg for 120%... vanskelig å moderere seg, vanskelig å tenke fornuftig- man driver rett og slett rovdrift på seg selv...og innimellom lurer jeg på om det er de samme følelsene som ligger bak denne "hardtarbeidende kvinnen" som det lå bak bulimikeren...

må bli bedre, må jobbe fortere, må ikke skuffe kollegene mine, må ikke skuffe meg selv...jeg må jobbe mer ellers så fortjener jeg ikke denne jobben, ellers så er jeg ikke bra nok...

[Gjest Gjest_Stine_*]

Denne tidens største sykdom er narcisismen. Når verden beveger seg så langt fra Gud og gode ting og blir så selvsentrert og "et fritt jeg" glemmer vi hele greia med livet. Vi er gitt livet i gave og vår opgave er bare å forvalte jorden, dvs å leve.

Men neida, fra vugge til grav blir vi matet med at vi må prestere. Vi må bevise at vi kan noe at vi er bra nok. Vi driver å beviser at vi fortjener å leve. Hæ, tenk på det..

Ned med skuldrene, og opp med øynene fra våre egne liv. Livet er nydelig, og bør ikke misbrukes, hverken på den ene eller andre måten.

Jeg har vært helt på bærtur, men begynner nå å forstå dette enkle, men akk så vanskelige. (Vanvittig bra bok, "Veivisere" av Magnus Malm)