Depresjon?

[Gjest TS]

Jeg tror jeg er inne i en depresjon. Jeg føler at ingenting er noe vits i. Jeg gruer meg til det meste, og har egentlig bare lyst til å være hjemme og slappe av foran dataen/tv'en. Alt føles som et ork. Gå på forelesninger, jobben, få besøk, til og med ha sex.. Det går selvfølgelig utover forholdet mellom meg og samboeren min også.

Jeg har en tragisk døgnrytme. Legger meg så sent jeg kan, og står opp akkurat når jeg må (selv om jeg skal på jobb klokken fire.). Sitter gjerne oppe til 4-tiden om natta eller lengre.

Jeg utsetter alt. Skolearbeid blir ikke gjort før i absolutt siste liten. Andre ting jeg må få gjort blir også utsatt, og utsatt. Jeg føler meg egentlig helt udugelig.

Jeg har lyst til å bare legge meg ned å gråte. Få det ut. Men jeg klarer ikke, jeg føler meg bare helt tom.

Jeg burde kanskje gå til legen, men jeg er redd jeg bare blir sett rart på og at h*n mener det bare er latskap (jeg føler meg egentlig lat). Jeg er også veldig skeptisk til hva slags hjelp jeg skal få. Har ikke lyst til å begynne på medisiner heller..

Aner heller ikke hvordan jeg skal tørre å fortelle legen om dette, eller hva jeg skal si, for jeg klarer ikke engang å snakke med samboeren min, venner eller familie om dette. Alle tror jeg har det helt fint

Dette ble mye klaging, men det var godt å få det skrevet det ned.

Noen som har vært i nogenlunde samme situasjon, eller andre som har råd å komme med?

[SuperNova]

Snakk med legen din, du! Det du beskriver kan godt være en depresjon, men det er jo umulig for oss å si.

Jeg skjønner godt at du er skeptisk til antidepressiva, men hvis du virkelig har en depresjon, viser det seg at det som hjelper best, er en kombinasjon av medisiner og psykologbehandling.

Nå er det ikke meningen å pushe antidepressiva på noen, virkelig ikke, men jeg har selv erfaringer med å være deprimert og nekte å prøve piller. Men etter å ha gått til psykolog en stund, bestemte jeg meg for å forsøke, og det hadde en fenomenal virkning. Følelsen av at alt var grått - den forsvant. Etter et år sluttet jeg på antidepressiva, og har ikke blitt dårlig igjen. Hadde jeg visst det, skulle jeg gjort det tidligere, og ikke forsøkt å slite meg gjennom en hverdag jeg oppfattet som meningsløs.

Men for deg kan det være noe helt annet som hjelper. Uansett, legen er et godt sted å begynne. Hun kan undersøke om fysiske sykdommer kan utelukkes.

Fint at du tar tak i det, ikke la det bli med dette innlegget, men bestill time i dag!

[Gjest Sativa]

Enig med superNova. Hun skrev akkurat det jeg hadde tenkt til. Gå til legen ihvertfall, akkurat det har du jo ikke noe å tape på. Husk at jo lenger dette varer, jo mer plikter hoper seg opp, du blir mer sliten, og vips der er den dårlige sirkelen. Skulle ikke forundre meg om den var der allerede. Jeg snakker av erfaring.

[Gjest 0A814F]

Det kan være depresjon, det kan f.eks også være jernmangel, vitamin B-12 mangel, stoffskiftelidelse mm.

Bestill legetime og start med å stabilisere søvn og kosthold mens du venter på timen. Søvnmangel og ødelagt døgnrytme gjør alt verre. Ha som mål å gå en halvtimes rask tur daglig, mosjon hjelper mot depresjon. Spesielt er det positivt om du er utendørs.

Legen er der for å hjelpe deg, ikke dømme deg. Lykke til

[Gjest TS]

Må bare skrive av meg litt frustrasjon her igjen.

Er det noen som har vært hos lege når de har mistanke om depresjon? Hva sier man? Jeg tror ikke jeg klarer å legge ut om hvordan jeg har det, og derfor er jeg også redd for å ikke bli trodd. Har ikke noe forhold til legen min (har vært hos legen 2 ganger på 5 år), og jeg forstår ikke hvordan jeg skal fortelle h*n om hvordan jeg har det når jeg ikke engang klarer å fortelle det til de som står nærmest.

Jeg er redd. "Alle" tror jeg har det helt fint. Om det skulle gå så langt at jeg hadde blitt sykemeldt på grunn av depresjon så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Jeg vet det kommer så mange spørsmål. Hadde vært så mye enklere om det var noe fysisk. I min familie skal man liksom være så sterk, og jeg tror ikke det er "akseptert" å ha en psykisk lidelse.

Det har allerede gått veldig utover studiene mine. Har strøket i en del fag fordi jeg klarer ikke konsentrere meg. Klarer ikke motivere meg selv, og det fører igjen til at jeg bare føler meg enda mer ubrukelig

I morgen skal jeg på jobb. Jeg har egentlig en helt ok jobb, men jeg gruer meg så innmari. Jeg vet ikke engang hva jeg gruer meg til. Bare gruer meg. Har så lyst til å bare bli under dyna.... Hvorfor må alt være et skikkelig tiltak å få til?

Jeg har vel egentlig slitt med de samme tankene som jeg har nå av og på siden jeg var 12-13 år (er nå i tjueårene).. Jeg burde vel egentlig skaffet meg hjelp for lenge siden.

Nå ble dette bare rot.. Håper noen orker å lese og kanskje gi meg litt tilbakemelding

[Gjest Gjest]

Vondt å høre dette. Depresjon er alvorlig.

Det å snu på døgnrytmen slik du gjør og å ha en treig morgen gjør i seg selv at de fleste blir forholdsvis deprimerte over tid. I hvert fall tappet for energi og pågangsmot.

Jeg synes absolutt du må snakke med legen din om. Det eventuelt kan du ringe en kontaktteelefon å få snakket ut litt først.

Jeg tor at å snakke om situasjonen med en psykolog og så få hjelp til å begynne å motivere deg og å snakke litt rundt selvbilde er det som vil hjelpe deg mest. Hvis du føler at du ikke kommer noen vei så er hypnose et enkelt virkemiddel for å bedre selvfølelsen og øke motivasjon og viljestyrke på en enkel måte. Ganske mange psykologer kan hypnose.

Generelt gir både yoga og meditasjon svært gode resultater i forhold til depresjon. Akkupunktur gir også forholdsvis bra resultater. I din situasjon tror jeg imidlertid det aller viktigste er å snu den onde sirkelen som hverdagssituasjonen din er nå.

Lykke til. Snakk med noen det hjelper.

[Gjest Jenna88]

Det tar ganske lang tid å utrede en depresjon. Jeg vil anbefale deg å oppsøke fastlegen snarest.

Endret 8. oktober 2007 av Jenna88

[SuperNova]

Hei, du! Jeg ser at dagene har gått og du ikke har gjort det eneste fornuftige: Nemlig å bestille time hos legen! Det er ikke noe å vente med.

Nå er jo det et klassisk tegn på depresjon, da. At man ikke har initiativ til å gjøre noe med det...

Det skjer ikke noe skummelt hos legen. Bestill time, og så ser du hva som skjer. Glem alle hvis, dersom, tenk om. Hvis du er deprimert skal du vite en ting: Du trenger ikke ha det slik resten av livet, men du er nødt til å ta det første skrittet selv.

Ta dette som et godt ment tupp i rompa!

[Gjest Ilje]

Generelt gir både yoga og meditasjon svært gode resultater i forhold til depresjon. Akkupunktur gir også forholdsvis bra resultater. I din situasjon tror jeg imidlertid det aller viktigste er å snu den onde sirkelen som hverdagssituasjonen din er nå.

Lykke til. Snakk med noen det hjelper.

Hei. jeg har prøvd yoga fire ganger for depresjon. jeg har alltid syns det vært kjedelig og aldri skjønt poenget men de to siste gangene har jeg følt en slags tomhet etter yogaen.

etter hvert har jeg grått i mange timer og følt meg elendig.

lurer på om dette kommer av yogaen? noen sa det til meg. siden det kun har skjedd etter yogatimene.

Men det som senere skjer etter jeg har grått er at jeg føler meg lettet, blid og glad.

[Gjest vimselot]

Jeg er også ofte deprimert, dvs. har ingen tiltakslyst, snur døgnet, overspiser eller spiser ikke noe, kan være søvnløs eller kan sove i over ett døgn osv.

For tiden føler jeg meg litt "kronisk deppa"...men det kan ikke ses på meg, jeg smiler og prater i sosiale sammenhenger, men ofte gidder jeg ingenting, ikke engang å prate i telefonen. De dagene er helt for jævlige. Alt er tomt, og jeg lurer på hva som er vitsen med å leve (men jeg har ingen selvmordstanker).

Nå er jeg 40, ts skriver at hun er litt over 20. Jeg var også da ganske ofte deprimert, men jeg hadde blant annet et barn å ta meg av...så jeg måtte tvinge meg til det meste. Men ikke hver dag.

Fant på alternative løsninger, med andre som hadde småbarn, lage felles middag osv.

Ang. legen, så skriv ned det du egentlig har skrevet her, dvs. det du vil fortelle. Det gjør det lettere for deg, og legen setter seg raskt inn i situasjonen, siden han kan lese det mye raskere, enn du kan fortelle...

Jeg tar ingen medikamenter, er begynt å gå i terapi, men tar johannesurt. Ett av mine problemer, er at jeg ikke klarer å venne meg til å bo alene...

Samtidig er jeg ikke på "jakt" etter en ny mann. Jeg trur ikke terapi er noen kort vei til suksess, men det er i alle fall ikke skadelig, jeg føler i alle fall at jeg selv gir meg en sjanse, ved å gå der, og da kan jeg prate om ting jeg normalt ikke forteller til andre...men det finnes ganger jeg ikke gidder si så mye, men det er ingen prate-plikt der.

Vil ikke gi noen råd ang. antidepressiva, siden jeg aldri har turt å forsøke dette selv. Det som hjelper meg, er å tvinge meg ut, gå en liten tur eller bare snakke med noen i telefonen. Helst begge deler.

Men dette med å bo alene, vel, det er bra på mange måter, det må jeg innrømme. Det er ingen mann som kjefter eller slår meg, men det er heller ingen å drikke kaffe med...

Ts. Selv om du kun har vært to ganger hos din lege, betyr det ikke at du ikke skal bestille time. Skriv ned hva du sliter med, jeg har gjort det før, men da var livet mitt et helvete, og jeg trengte stadige sykemeldinger pga vold fra min eks.

...nå skrev jeg litt for mye om meg selv, men det er INGEN som ønsker å gå til legen og fortelle at man sliter...

[Gjest Gjest]

Hei ts.

Du høres ut son du har en historie ganske lik min. Jeg kan fortelle litt om meg og mine opplevelser.

Jeg har nå etter tid hos psykolog og psykomotorisk fysioterapeut funnet ut at dette har vært med meg siden jeg var barn. Men det begynnte å gi utslag da jeg fikk meg jobb hos en utrolig dårlig arbeidsgiver. Der ble jeg sykemeldt i noen måneder. Begynnte så på skole og livet smilte sånn halveis. Men var utrolig nok uheldig igjen mtp arbeidsgiver. (Jobber i en litt belastet bransje) Ble sykemeldt, og denne gangen begynnte legen å snakke litt med meg om hvordan jeg egentlig har det. Han var helt ok om det. IKke noen stakkars deg, men heller ikke noen rare blikk. Han beroliget meg bla med at han hadde møtt mange som meg bare samme uka så jeg ikks skulle føle meg "rar".

Jeg ga klart utrykk for at jeg ikke ønsket medisinering, noe han så på som positivt siden det ikke trenger å hjelpe alle. Og siden jeg var rasjonell i mine avgjørelser så støttet han meg i det.

Fikk henvisning til fysioterapeuten og begynnte hos privat psykolog.

Familien og de rundt meg vet bare at jeg ikke har hatt det helt bra. Og at jeg har vært "utbrent". Ingen vet at jeg har gått til behandling av familien min. Bare ektemannen.

Jeg har det mye bedre nå, selv om noen dager plutselig kan være tunge.

Før var jeg helt uten tiltakslyst. Klarte ikke engang å sette på en vaksemaskin i løpet av en dag. Eller lage meg mat. Måtte kjøpe brød som var oppskjært, og pålegg som bare var å legge på skiva. Det var alt jeg orket.

Men så ble alt smått om senn lysere, jeg fikk meg et vikariat i en helt annen bransje der jeg fikk støtte og de skjøv meg oppover i selvtillits-stigen. Har som sagt noen mørke dager, men jeg har god tro på livet igjen.

Vi som har hatt en litt depressiv fortid har alltid noe å jobbe med tror jeg. Faktisk tror jeg livet blir litt hardere med oss enn andre som er sprudlende av natur. Men det er slik vi er. Vi får leve livet slik som vi kan det..

[Gjest Gjest]

Hei. jeg har prøvd yoga fire ganger for depresjon. jeg har alltid syns det vært kjedelig og aldri skjønt poenget men de to siste gangene har jeg følt en slags tomhet etter yogaen.

etter hvert har jeg grått i mange timer og følt meg elendig.

lurer på om dette kommer av yogaen? noen sa det til meg. siden det kun har skjedd etter yogatimene.

Men det som senere skjer etter jeg har grått er at jeg føler meg lettet, blid og glad.

En av efektene av yoga er at man blir mer tilstedeværende i kropp og følelser og derfor kjenner bedre hvordan man har det. Det er ikke helt uvanlig at folk plutselig kommer i kontakt med ett eller annet som gjør dem lei seg under eller etter en yogatime. Siden du etter gråting føler deg lettet vil jeg se det som at yogaen har begynt å virke positivt men at det i første omgang leder til noen litt tunge stunder.

For mange tar det litt tid før de opplever den deilige energiboosten som er grunnen til at folk blir helt forelsket i yogaen sin. Gå noen ganger til så kommer den anntageligvis.

Yogastillinger har forksjellige effekt og rekkefølgen stillinger gjøres i har også mye å si for hva slags virkning man får. Det går derfor ann å sette sammen et program som spesielt virker bra mot depresjon. Spesielt trenger folk med depresjon stillinger som skaper det man ofte kaller yang energi som er en brennende aktiv form for energi. Man har også spesielt godt av stillinger og pusteøvelser som tømmer hodet for tanker og retter sinnet utover. Noen øvelser gjør rett og slett at man blir mer innadvendt og bør derfor unngås i din situasjon, men kan være nyttige hvis man har behov for å gå i seg selv. Krigeren/virabadrasana 1 er særlig gunstig fordi den gir selvtillit. Den kan du gjerne stå i 10-30 pust hvis du orker. Hvis du ønsker å fortsette ville jeg både googlet yoga and derpesion for å finne ideer til de riktige øvelsene og prøvd å få en privattime hos en lærer som kan sette sammen en liten rekke av øvelser du kan gjøre på egen hånd. Det er også en god ide å ta noen akkupunkturtimer fordi du kan få satt nåler som gir mer energi, reduserer tankespinn, reduserer frykt og øker selvtillitt. Du kan også gjøre akkupressur øvelser. Meditasjon er også svært gunstig for depresjon, men da bør du også google meditasjon og depresjon for tips og så finne en lærer som kan tilpasse meditasjonen depresjonen din. Du vil trenge en meditasjon som først og fremst reduserer tankevirksomhet og som avslutter med en del som retter sinnet ditt ut mot verden i stedet for innover.

[helledussen]

Jeg tror jeg er inne i en depresjon. Jeg føler at ingenting er noe vits i. Jeg gruer meg til det meste, og har egentlig bare lyst til å være hjemme og slappe av foran dataen/tv'en. Alt føles som et ork. Gå på forelesninger, jobben, få besøk, til og med ha sex.. Det går selvfølgelig utover forholdet mellom meg og samboeren min også.

Jeg har en tragisk døgnrytme. Legger meg så sent jeg kan, og står opp akkurat når jeg må (selv om jeg skal på jobb klokken fire.). Sitter gjerne oppe til 4-tiden om natta eller lengre.

Jeg utsetter alt. Skolearbeid blir ikke gjort før i absolutt siste liten. Andre ting jeg må få gjort blir også utsatt, og utsatt. Jeg føler meg egentlig helt udugelig.

Jeg har lyst til å bare legge meg ned å gråte. Få det ut. Men jeg klarer ikke, jeg føler meg bare helt tom.

Jeg burde kanskje gå til legen, men jeg er redd jeg bare blir sett rart på og at h*n mener det bare er latskap (jeg føler meg egentlig lat). Jeg er også veldig skeptisk til hva slags hjelp jeg skal få. Har ikke lyst til å begynne på medisiner heller..

Aner heller ikke hvordan jeg skal tørre å fortelle legen om dette, eller hva jeg skal si, for jeg klarer ikke engang å snakke med samboeren min, venner eller familie om dette. Alle tror jeg har det helt fint

Dette ble mye klaging, men det var godt å få det skrevet det ned.

Noen som har vært i nogenlunde samme situasjon, eller andre som har råd å komme med?

[helledussen]

Jeg har vært i lignende situasjon som deg flere ganger de siste årene. Det høres ikke godt ut å ha det sånn. Noen ganger kan en depresjon gå over og du ser lyste igjen, men noen ganger setter den seg bedre fast. Jeg var som deg svært skeptisk til medisiner men sist jeg var skikkelig syk så fulgte jeg rådet til fastlegen min og begynte med medisiner og samtaler hos psykolog. Det hjalp meg og det vil jeg anbefale deg. Depresjoner så vanlig i dag at en lege ikke vil synes det er merkelig. Jeg anbefaler deg å gjøre noe, første skritt er å ta kontakt med legen din. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Men medisiner.. Er ikke de avhengighetsskapende?

Jeg har det litt som noen her skriver selv, og har hatt det sånn lenge. Vil snart til lege for utredning...

Selv om jeg ikke er helt igang med det ennå selv, så har jeg så smått startet, og tror jeg dette kan hjelpe mange andre også:

*Et ikke altfor usunt kosthold. Før drakk jeg brus og spiste potetgull, sjokolade og annet godteri hver dag. Måltidene var enten ostesmørbrød på morgenen eller ingen frokost. Til middag var det lite variert, stort sett pizza, pølse, lettvint ferdig micromat, chips, kebab eller hamburger. En sjelden gang spiste jeg torsk, fiskepinner, fiskegrateng, kylling, laks, pasta med ostesaus, grøt, salat, grønnsaker. Til kvelds ble det gjerne potetgull eller rett i koppen suppe.

Nå har jeg helt sluttet å drikke brus. Har blitt lei av det, rett og slett. Har alltid en flaske med vann i nærheten. Det kribler av og til i kroppen og jeg vil ha noe godteri, da er det veldig lurt å ha frukt, grønnsaker eller kjeks i huset, så man ikke går i butikken og kjøper godteri. Jeg spiser fremdeles litt sjokolade da, men det går ikke helt over styr... Jeg prøver stadig nye middagsretter med enten salat eller grønnsaker til, spiser knekkebrød og mellomgrovt brød med godt pålegg til frokost. På kvelden er det fremdeles endel rett i koppen eller ingenting.

*Trening. Denne sliter jeg med... Når jeg først orker å gå meg en tur blir den ofte kort, og jeg har stadig unnskyldninger for å bli hjemme. Må støvsuge, vaske klær, det er for kaldt ute, det regner, det begynner å bli sent...osv...

Og det er viktig å begynne rolig. Jeg har kuttet ut godteri, brus, usunn mat og sånt flere ganger før, og begynt å trene med sykling, tredemølle, sit ups og jogging. Det funker fra 2 dager til 2 uker for meg. Man ser kanskje ikke effekt i starten, men det kommer etterhvert hvis man trapper opp gradvis. Gå i et kvarter vekk fra huset ditt, før du går hjem igjen. Vips, så har du vært ute og gått i en halvtime.

Og ikke bli hysterisk. Jeg vil kunne spise litt potetgull en kveld eller drikke et par glass brus til maten hvis jeg har lyst, uten å føle meg fæl for det. Kebab og hamburger vil jeg også fortsette med, bare ikke like ofte som før. Husker at jeg pleide å lage "supersunn" mat som ikke var god engang. Det var jo helt unødvendig.

Fortsett å spise det man liker, kanskje litt mindre og med mer grønt... Ut og gå noen turer, gjerne med andre folk. Man blir etterhvert vant til det, trives med det og kan kanskje ikke greie seg uten litt trim og vannflaska si...

*Få ut følelsene. Det er viktig å ha noen rundt deg som kjenner deg godt, forstår deg og som kan høre på det du har på hjertet. (Jeg skriver lite her, for jeg er ikke flink på dette punket. Jeg stenger mye inne istedet for å snakke med noen, og skulle hatt tips selv der.)

*Hobbyer, interesser, finne på nye ting. Da fokuserer man på noe positivt og som gir glede. Ikke tenk så mye på det du vil, som ikke er like lett å få til. Da kan du bare bli mer deppa. Men er det noe du lenge har hatt lyst til å gjøre, som er gjennomførbart? Prøv å kaste deg uti det...

*Prøv å ikke utsette ting. Jeg vet det er vanskelig! Men når man ofte tenker på alt man skal gjøre iløpet av en dag, kan man bli stressa når man ligger på sofaen og alt man vil er å se tv og slappe av. Det tar ikke lang tid å sette på en maskin med klær, tørke støv o.l. Gjør det, mens du venter på at vannet til teen din skal koke opp for eksempel.

*Egenpleie. Jeg ser på mye som et ork. Gidder sjelden tappe i et badekar med salter når jeg kan ta en rask dusj istedet, bruker ikke hårkur eller forfriskende ansiktsmaske, tar ikke fotbad med velduftende oljer, påføre ikke neglelakk på tånegler osv. Men det er kjempeherlig når man først er igang. Ta deg tid til det du også!

Jeg føler meg mye bedre og synes det er litt mer greit å gå ut blant folk når jeg har brukt mer tid på badet enn vanlig. Jeg har litt sosial angst og føler meg ikke alltid så fresh og fin. Kul frisyre, nydelig parfyme, et fint smykke eller stilige klær gjør mye!

Kanskje det hjelper å snakke med "proffe" også, for å få mer råd om hvordan du kan bli kvitt depresjonen... Helst uten medisiner først, synes jeg...