HJELP!

[tattoopia]

Poenget mitt er at hun neppe er døden nær om fastlegen avviser henne. Jeg forsvarer ikke fastlegen på noen måte, synes det er forkastlig at sånt forekommer, men mine behandlere sa hele tiden til foreldrene mine at det var viktig at de var ansvarlige for behandlingen min, ikke foreldrene mine. Og moren min er selv utdannet spesialist i allmennmedisin...

Uansett, jeg sier ikke at de ikke bør fore henne, jeg sier bare at de bør forsøke å ta kontakt med en annen lege og få denne jenta til behandling så fort som mulig, samt at det er forskjell på å bli hysterisk og tvinge i jenta fem-seks store måltider daglig og tre-fire måltider daglig.

at hun ikke dør i morgen kan jo så være, men hvor langt skal man la det gå før man tar tak i tingene?

dette er jo i tillegg en jente som har har autistiske trekk å det gjør saken mye mere komplisert enn om det hadde vært en "frisk" unge det var snakk om.

mora har vært innom flere i helsevesenet såvidt jeg vet. både leger å helsesøstre, men får til svar at det ikke er så alvorlig.

eneste grunnen til at jenta ser relativt normal ut er fordi mora har tvunget henne til å spise i flere år allerede.

det er en kjempe fortvilt situasjon som jeg ikke unner noen å havne i

[Gjest Jenna88]

Men les det jeg skriver da, jeg sier ikke at dere _ikke_ bør ta tak i situasjonen, jeg synes bare det virker mer naturlig at den som behandler henne ved BUP er ansvarlig for et behandlingsopplegg.

Som gjest skriver, det er faktisk en del risikoer bundet til det å behandle noen utifra eget skjønn over et lengre tidsrom.

Jeg sier ikke at dere ikke bør gjøre noe, jeg sier bare at hvis jeg var i deres situasjon ville jeg støttet meg til den faglige kompetansen som finnes.

Samtidig tror jeg det er enklere for både deg og jenta hvis behandleren skisserer et opplegg dere skal følge, enn at jenta gir dere alene skylden for at hun blir tvangsforet.

Du kan jo be om å få konsultasjon hos behandleren hennes på BUP og forklare problemet for henne. Som behandler skal en se problematikken med både pårørende og pasientens synspunkt.

At dere skal begynne å tvangsfore henne på egenhånd, uten noen form for avtale med behandler, synes jeg er feil.

Tvangsforing er faktisk et såpass alvorlig tiltak at det skal mye til for at en får utføre det innen psykiatrien. Noe av grunnen til dette er at mange pasienter opplever en form for overgrep/overtramp.

at hun ikke dør i morgen kan jo så være, men hvor langt skal man la det gå før man tar tak i tingene?

dette er jo i tillegg en jente som har har autistiske trekk å det gjør saken mye mere komplisert enn om det hadde vært en "frisk" unge det var snakk om.

mora har vært innom flere i helsevesenet såvidt jeg vet. både leger å helsesøstre, men får til svar at det ikke er så alvorlig.

eneste grunnen til at jenta ser relativt normal ut er fordi mora har tvunget henne til å spise i flere år allerede.

det er en kjempe fortvilt situasjon som jeg ikke unner noen å havne i

Endret 24. september 2007 av Jenna88

[Zero]

Poenget mitt er at hun neppe er døden nær om fastlegen avviser henne. Jeg forsvarer ikke fastlegen på noen måte, synes det er forkastlig at sånt forekommer, men mine behandlere sa hele tiden til foreldrene mine at det var viktig at de var ansvarlige for behandlingen min, ikke foreldrene mine. Og moren min er selv utdannet spesialist i allmennmedisin...

Uansett, jeg sier ikke at de ikke bør fore henne, jeg sier bare at de bør forsøke å ta kontakt med en annen lege og få denne jenta til behandling så fort som mulig, samt at det er forskjell på å bli hysterisk og tvinge i jenta fem-seks store måltider daglig og tre-fire måltider daglig.

En brødskive, en yoghurt og et glass melk er ikke å tvinge i henne fem-seks store måltider om dagen, det er å tvinge henne til å spise et bittelite måltid så hun overlever.

Helt enig med deg om at foreldre ikke har ansvaret for behandlingen, men om ingen gjør noe, så kan man ikke sitte og se på at en 12-åring ikke spiser noe. Det er fælt å tenke på at det har en slik tydelig, grusom konsekvens om det pågår lenge nok, og da skal man ikke sitte på sidelinjen, familie eller ei.

Første gang jeg var alvorlig syk og havnet på akutten med anoreksien min, var faktisk mamma den som tok ansvaret. Hun sykemeldte seg fra jobben sin i et halvt år og fulgte meg opp ved hvert eneste måltid og så til at jeg fikk i meg maten. Dette var tvang. Det ble lettere og lettere etterhvert, men jammen var det ikke tvang i begynnelsen.

For familien ble det selvsagt tøft og jeg og mamma gikk gjennom mye på den tiden, men da jeg nektet poliklinikk med en vekt på 34 kilo så var det ikke annet å gjøre.

I dag, som jeg er i live, er jeg faktisk veldig glad for at noen tvang i meg mat, om det så var min egen mor som gjorde det.

Dette er ikke riktig for alle, men jeg syns det er fælt at man skal mene at å tvinge et barn å spise ikke skal gjøres fordi det står i bøker at familien ikke skal gripe inn.

jeg leste faktisk i sted at matmagelen i seg selv kan være årsaken til at anoreksien vedvarer og at når man da oppnår macth vekt så vil symptomene forsvinne.

det er jo temmelig intresant i grunn. men jeg skulle jo kanskje lnske at man ikke hadde trengt å lære om dette på denne måten

Ja, jeg syns også det er et interessant tema. Nå er det noe som trengs mye mer forskning på, men NrK hadde et program om dette for et og et halvt år siden, og det var bemerkelsesverdig hvor stor prosent av pasientene som var innom på den klinikken som ble friske og forholdt seg slik. Jenter med alvorlig anoreksi fra hele verden prøver å søke seg inn dit, da det virker som om det ligger noe der som er verdt å prøve.

Ellers så syns jeg du er modig som tør å stå dette løpet, selv om det bare er for en uke. Jeg vet jo selv hvor umulig jeg har vært og fortsatt kan være i forhold til mat, og det er ikke bare bare å få noen til å spise. Men til noe blir gjort så er det dessverre ikke noen vei utenom, tror jeg.

Ser du skriver at hun er til samtaler ukentlig hos BUP, og det er jo bra. Hadde det vært en mulighet å kreve en samtale med dem om alvorlighetsgraden av dette? Om det er deg eller familien hennes som gjør det, så kan det uansett være verdt det. Det er ikke alltid alvorlighetsgraden av en spiseforstyrrelse bare kan avdekkes ved ukentlige samtaler heller.

Igjen, syns du er fryktelig modig.

[tattoopia]

det skal være sagt at hverken jeg eller noen andre sitter å dytter mat ned halsen på jenta. men tvinger henne på alle andre mulige måter. det være seg trusler om mere mat osv...

jeg vet at det virker brutalt men det er ikke mindre brutalt for oss andre å stå å se på at jenta forsvinner foran øynene på oss.tenkt deg sjøl hvordan det er når jenta bokstavelig talt sitter å river store dotter av hår ut fra hodet sitt til hun har store skallete flekker i hodet fordi hun ikke vil spise en skive brød.

jeg har vært klar over denne selvskadinga hennes siden hun var liten jente, men hun har aldri før gjort det så noen andre enn mora har sett det. nå har hun begynnt å drite en lang marsj i om folk ser å hører hvordan hun holder på.

prøv å sitt på restaurant å spis middag men en jente på 12 som sitter å hyler at dere dreper meg, hater meg, osv...

[Gjest Jenna88]

Dette har jeg ikke registrert. Er det snakk om så lite mat, synes jeg faktisk tvangsforing blir et litt feil begrep.

En brødskive, en yoghurt og et glass melk er ikke å tvinge i henne fem-seks store måltider om dagen, det er å tvinge henne til å spise et bittelite måltid så hun overlever.

Helt enig med deg om at foreldre ikke har ansvaret for behandlingen, men om ingen gjør noe, så kan man ikke sitte og se på at en 12-åring ikke spiser noe. Det er fælt å tenke på at det har en slik tydelig, grusom konsekvens om det pågår lenge nok, og da skal man ikke sitte på sidelinjen, familie eller ei.

Behandler har faktisk ansvar for ungdommen. Tar ikke behandler ansvar, må foresatte gripe inn og be om ny behandler. Greit nok at en opprettholder vekttapet, men det er viktig å ikke overse det psykiske aspektet her.

Første gang jeg var alvorlig syk og havnet på akutten med anoreksien min, var faktisk mamma den som tok ansvaret. Hun sykemeldte seg fra jobben sin i et halvt år og fulgte meg opp ved hvert eneste måltid og så til at jeg fikk i meg maten. Dette var tvang. Det ble lettere og lettere etterhvert, men jammen var det ikke tvang i begynnelsen.

Og det er fint. Men slik jeg leser tråden er det litt forskjell på deg og TSs niese.

Endret 24. september 2007 av Jenna88

[tattoopia]

En brødskive, en yoghurt og et glass melk er ikke å tvinge i henne fem-seks store måltider om dagen, det er å tvinge henne til å spise et bittelite måltid så hun overlever.

Helt enig med deg om at foreldre ikke har ansvaret for behandlingen, men om ingen gjør noe, så kan man ikke sitte og se på at en 12-åring ikke spiser noe. Det er fælt å tenke på at det har en slik tydelig, grusom konsekvens om det pågår lenge nok, og da skal man ikke sitte på sidelinjen, familie eller ei.

Første gang jeg var alvorlig syk og havnet på akutten med anoreksien min, var faktisk mamma den som tok ansvaret. Hun sykemeldte seg fra jobben sin i et halvt år og fulgte meg opp ved hvert eneste måltid og så til at jeg fikk i meg maten. Dette var tvang. Det ble lettere og lettere etterhvert, men jammen var det ikke tvang i begynnelsen.

For familien ble det selvsagt tøft og jeg og mamma gikk gjennom mye på den tiden, men da jeg nektet poliklinikk med en vekt på 34 kilo så var det ikke annet å gjøre.

I dag, som jeg er i live, er jeg faktisk veldig glad for at noen tvang i meg mat, om det så var min egen mor som gjorde det.

Dette er ikke riktig for alle, men jeg syns det er fælt at man skal mene at å tvinge et barn å spise ikke skal gjøres fordi det står i bøker at familien ikke skal gripe inn.

Ja, jeg syns også det er et interessant tema. Nå er det noe som trengs mye mer forskning på, men NrK hadde et program om dette for et og et halvt år siden, og det var bemerkelsesverdig hvor stor prosent av pasientene som var innom på den klinikken som ble friske og forholdt seg slik. Jenter med alvorlig anoreksi fra hele verden prøver å søke seg inn dit, da det virker som om det ligger noe der som er verdt å prøve.

Ellers så syns jeg du er modig som tør å stå dette løpet, selv om det bare er for en uke. Jeg vet jo selv hvor umulig jeg har vært og fortsatt kan være i forhold til mat, og det er ikke bare bare å få noen til å spise. Men til noe blir gjort så er det dessverre ikke noen vei utenom, tror jeg.

Ser du skriver at hun er til samtaler ukentlig hos BUP, og det er jo bra. Hadde det vært en mulighet å kreve en samtale med dem om alvorlighetsgraden av dette? Om det er deg eller familien hennes som gjør det, så kan det uansett være verdt det. Det er ikke alltid alvorlighetsgraden av en spiseforstyrrelse bare kan avdekkes ved ukentlige samtaler heller.

Igjen, syns du er fryktelig modig.

hehe. søstra mi sa til meg i sted at hun ikke trodde jeg viste helt hva jeg bega meg utpå, men pokker heller om jeg har tenkt å la ei jente på 12 få vippe meg av pinna.

hvis hun klarer med jenta 24-7 så skal nå jaggu meg jeg å klare det ei ukes tid.

men sa skal det være sagt at jeg kan være litt av ei bølle hvis jeg snur den sida til så det kan jo sikkert hjelpe litt på hvis det blir tøft.

noe jeg så i aller høyeste grad regner med at det blir

[Gjest Jenna88]

Alt dette er forståelig.

Men du har ikke svart på det jeg skrev om å søke støtte i fagfolk etc. i mitt forrige innlegg.

Uansett, deg om det. Jeg synes bare det virker umenneskelig at dere skal føle at dere har så stort ansvar for jenta når hun går til behandling. Føler du at behandleren ikke tar jenta alvorlig nok, ville jeg tatt en samtale med behandleren. Mange ungdommer lurer behandlerne trill rundt, sånn sett tror jeg det er viktig å være våken som forelder/foresatt.

det skal være sagt at hverken jeg eller noen andre sitter å dytter mat ned halsen på jenta. men tvinger henne på alle andre mulige måter. det være seg trusler om mere mat osv...

jeg vet at det virker brutalt men det er ikke mindre brutalt for oss andre å stå å se på at jenta forsvinner foran øynene på oss.tenkt deg sjøl hvordan det er når jenta bokstavelig talt sitter å river store dotter av hår ut fra hodet sitt til hun har store skallete flekker i hodet fordi hun ikke vil spise en skive brød.

jeg har vært klar over denne selvskadinga hennes siden hun var liten jente, men hun har aldri før gjort det så noen andre enn mora har sett det. nå har hun begynnt å drite en lang marsj i om folk ser å hører hvordan hun holder på.

prøv å sitt på restaurant å spis middag men en jente på 12 som sitter å hyler at dere dreper meg, hater meg, osv...

[Zero]

Og det er fint. Men slik jeg leser tråden er det en del forskjell på deg og TSs niese.

Selvsagt er situasjonene våre forskjellige, men det er snakk om et barn som ikke spiser i begge situasjoner og hvorvidt tvang er "riktig" eller ikke, og da syns jeg jammen meg ikke at man kan avfeie det jeg sier ved å si at situasjonene våre er forskjellige!

[Gjest Gjest_mia_*]

Jeg sagt dette tidligere, men tenker du aldri på personvernet til barn??? Greit nok at du selv er gjenkjenbar, men niesen din er like lett å gjenkjenne nå.

Jeg burde i grunnen klage til moderatorene. Du gjentar det samme gang på gang.

[Gjest Jenna88]

Det må du gjerne få lov til å mene. Jeg velger å tro den behandlingsmetoden jeg kjenner til, og som har oppnådd gode resultater. Det er faktisk en grunn til at tvang er så å si siste utvei i psykiatrien i dag.

Og for n'te gang, som jeg skrev over; jeg synes ts gjør rett i å få i jenta et minimum av sunn kost.

Som du selv sier, situasjonene deres er forskjellige. Og jeg har ikke avfeid noe som helst; den tolkningen får du ta på egen kappe.

Selvsagt er situasjonene våre forskjellige, men det er snakk om et barn som ikke spiser i begge situasjoner og hvorvidt tvang er "riktig" eller ikke, og da syns jeg jammen meg ikke at man kan avfeie det jeg sier ved å si at situasjonene våre er forskjellige!

[Zero]

Det er faktisk en grunn til at tvang er så å si siste utvei i psykiatrien i dag.

Og for n'te gang, som jeg skrev over; jeg synes ts gjør rett i å få i jenta et minimum av sunn kost.

Men er ikke det litt motsigende? Det blir tvang for denne jenta å få i seg et minimum av sunn kost.

Og egentlig vil jeg tro at vi er veldig enige om dette? Få i jenta noe mat, og så koble til folk som faktisk kan gjøre noe med saken, om det så er time med saksbehandler, bytte av saksbehandler eller andre tiltak.

Å koble mennesker til en sonde mens de ligger lenket til en seng for å få mat intravenøst er tvangsbehandling og siste utvei her i Norge, men er også fort noe helt annet enn å få i henne et måltid om dagen ved hjelp av diverse muntlige midler.

Endret 24. september 2007 av Zero

[Gjest Jenna88]

Jeg mener det er forskjell på å få i seg nok mat til at en kan fungere i hverdagen, og at store deler av hverdagen skal handle om mat.

Slik jeg leste tråden, (før jeg registrerte hva som var tilfellet her), så jeg for meg at tvangsforingen handlet om å stappe i jenta mat flere ganger om dagen. Hadde dette vært tilfelle, hadde jeg reagert veldig på at TS fortsatte med dette uten å søke råd hos behandler/ernæringsfysiolog/lege. Jeg mener forøvrig at TS bør gjøre dette.

Jeg synes ikke det er selvmotsigende å påpeke at tvang er noe en må bruke med forsiktighet. Jeg hevder ikke at TS ikke bør gjøre det, jeg bare opplyser TS om _hvorfor_ det blir brukt med forsiktighet, og hva som er viktig å tenke på.

Men er ikke det litt motsigende? Det blir tvang for denne jenta å få i seg et minimum av sunn kost.

Og egentlig vil jeg tro at vi er veldig enige om dette? Få i jenta noe mat, og så koble til folk som faktisk kan gjøre noe med saken, om det så er time med saksbehandler, bytte av saksbehandler eller andre tiltak.

Å koble mennesker til en sonde mens de ligger lenket til en seng for å få mat intravenøst er tvangsbehandling, og fort noe helt annet enn å få i henne et måltid om dagen ved hjelp av diverse muntlige midler.

Endret 24. september 2007 av Jenna88

[Gjest Inter]

Jenna88:

Som TS sier, har denne jenta Arperger syndrom, du må prøve å se dette i sammenheng med at denne jenta har spisevegring, slik TS gjør.

Jeg vil anbefale deg å lese litt om Asberger før du uttaler deg om behandlingsmetoder for anorektikere.

Søk på autisme og spisevegring på nettet så får du opp en del treff.

Som det er nevnt tidligere i tråden har spisevegringen og Aspergerdiagnosen mest sannsynlig en sammenheng.

[Gjest Moncler]

Hvis jenta holder på å dø burde hun innlegges på akuttpost.

Jeg tolket det ikke sånn at hun holdt på å dø, men om hun ikke spiser og er på vei ned i vekt vil det likevel ikke ta lang tid før hun er i livsfare. Nå mener jeg ikke at man skal tvinke i undervektige barn mat, men barn som helt har sluttet å spise vil rask bli alvorlig syke og kanskje dø. Da er det bedre at man tvinger i de en brødskive til hvert måltid.

[Gjest Mirina]

Barnet er sykt og hun får beskjed om å skjerpe seg, ellers havner hun på instutisjon?! Jeg skjønner at familien er utslitt og at dette er en fryktlig vanskelig situasjon, men når man syk er det faktisk ikke bare å skjerpe seg! Bytt fastlege, og fortsett med det frem til du kommer til noen som tar problemet på alvor.

[Gjest Jenna88]

Uansett hvilken diagnose en har, er det ganske naturlig å følge et behandlingsopplegg.

Jeg har forøvrig aldri bedt TS slutte å mate jenta, jeg har bare presisert at alt bør foregå i samarbeid med profesjonelle helsearbeidere, og kommet med forslag til hvilke steder hun kan oppsøke. Og det mener jeg fortsatt.

Forøvrig er det ingen, med unntak av leger som kjenner til jenta, som bør uttale seg om behandling. Det har jeg heller ikke gjort. Jeg bare presiserer at TS bør søke støtte i behandlingsapperatet.

Er ellers enig med siste taler, trusler er aldri en god løsning.

Jenna88:

Som TS sier, har denne jenta Arperger syndrom, du må prøve å se dette i sammenheng med at denne jenta har spisevegring, slik TS gjør.

Jeg vil anbefale deg å lese litt om Asberger før du uttaler deg om behandlingsmetoder for anorektikere.

Søk på autisme og spisevegring på nettet så får du opp en del treff.

Som det er nevnt tidligere i tråden har spisevegringen og Aspergerdiagnosen mest sannsynlig en sammenheng.

Endret 25. september 2007 av Jenna88

[Gjest Gjest]

det er naturlig å oppsøke annen hjelp på dette synspunktet. viss dere er så bekymret for matinntaket er ernæringsterapeaut som en annen i tråden nevnte et alternativ. jeg syns det vitner om inkompetanse å tvinge i og true jenta til å spise uten å ha et støtteapperat i ryggen. dere vil naturlig vis det beste for jenta men det er ikke nødvendigvis det beste for jenta at dere tar på dere å behandle henne. tvangsforing kan føre til at hun får store problemer med å spise normalt seinere så tenk dere om en gang eler to.

[Gjest nimbus]

tenkt deg sjøl hvordan det er når jenta bokstavelig talt sitter å river store dotter av hår ut fra hodet sitt til hun har store skallete flekker i hodet fordi hun ikke vil spise en skive brød.

.....

prøv å sitt på restaurant å spis middag men en jente på 12 som sitter å hyler at dere dreper meg, hater meg, osv...

Brød er vel kanskje det verste å spise når man ikke har matlyst, hva med å finne på noe annet? Litt salat eller noe? Og hvorfor i all verden tar dere med et barn med spiseforstyrrelser og utagerende oppførsel på en restaurant?

Jeg tror forresten jeg ville klippet håret hennes kort hvis hun virkelig river ut så mye at hun får skallede flekker...

Beklager, nå høres jeg nok veldig kritisk ut. Jeg synes det er kjempeflott at du vil hjelpe henne, men som flere her har sagt, dere må få profesjonell hjelp. Bytt fastlege, dere har lov å bytte 2 ganger i året, kontakt psykolog/ psykiatere som har erfaring med kombinasjonen av asbergers og anorexia.

Forøvring trodde jeg det måtte fysisk maktbruk, (f.eks. stappe en sonde ned i nesa på dem og holde/binde dem så de ikke kan dra den ut) til for å kunne kalle det tvangsforing. Det kan gi samme type psykiske problem i ettertid som voldtekt, og er et alvorlig overgrep (selv om det kun blir brukt når det er livsnødvendig).

Det dere gjør er noe mye mildere.

[Gjest Moncler]

Tenker litt på familien til jenta også jeg. Denne jenta har 4 søsken som alle trenger masse oppmerksomhet. Når en person tar mye mer plass i en familie er det lett for at noen føler seg oversett og urettferdig behandlet. Dette kan jo også gi problemer senere i livet om det varer i mange år. Derfor tror jeg absolutt at denne familien trenger masse avlastning.

[Gjest Eir]

hehe. søstra mi sa til meg i sted at hun ikke trodde jeg viste helt hva jeg bega meg utpå, men pokker heller om jeg har tenkt å la ei jente på 12 få vippe meg av pinna.

hvis hun klarer med jenta 24-7 så skal nå jaggu meg jeg å klare det ei ukes tid.

men sa skal det være sagt at jeg kan være litt av ei bølle hvis jeg snur den sida til så det kan jo sikkert hjelpe litt på hvis det blir tøft.

noe jeg så i aller høyeste grad regner med at det blir

Jeg synes du har helt feil holdning til denne situasjonen. Det høres ut som du tror det er en kamp, hvor målet er å "knekke" jenta, og det er jo helt feil. Skjønner godt at hun blir rebelsk hvis dette er holdningen hun blir møtt med av de voksne rundt seg. Har dere vurdert å se det som at dere er på samme lag som henne, og interessert i å løse dette sammen med henne?

Endret 27. september 2007 av Eir