Når barn blir offer for samlivsbrudd

[Gjest imli]

Jeg også snakker om et stabilt hjem, og samvær med den andre. Men samværet skal ikke bare være når det passer den voksne, men også når det passer barnet.

I de familiene jeg kjenner til som har det slik jeg forklarte over, så er barna trygge mennesker som vet at de er elsket av både mor og far. Hos noen har de sitt hjem hos far, men besøker mor 4-5 dager i uken. I andre hjem så bor de hos mor, men besøker far flere ganger i uken. De finnes ikke rotløse og usikre i det hele tatt, men vet at begge foreldrene er der for dem.

Og hvordan kan du egentlig tro at barn blir usikre, bare fordi de ikke har et samvær som er bestemt på forhånd? Disse barna får jo treffe mor og far når de selv ønsker det, og slik har det vært siden de var små.

Foreldre har rett på et eget liv, men ikke på bekostning av barna.

Hvor påstår jeg at foreldrenes liv skal gå på bekostning av barna? Føler du tillegger meg meninger jeg ikke har her.

Det fungerer sikkert for dem du kjenner, tviler ikke på det. Men det er forskjell på å besøke mor eller far ofte (noe jeg selvsagt synes er positivt!), og å bo litt her og litt der. Og det kan jo foreldrene bruker til sin fordel og, "gå til far dere, for nå skal mor på venninnebesøk"...

Endret 25. september 2007 av imli

[Gjest Piper]

Hvor påstår jeg at foreldrenes liv skal gå på bekostning av barna? Føler du tillegger meg meninger jeg ikke har her.

Det fungerer sikkert for dem du kjenner, tviler ikke på det. Men det er forskjell på å besøke mor eller far ofte (noe jeg selvsagt synes er positivt!), og å bo litt her og litt der. Og det kan jo foreldrene bruker til sin fordel og, "gå til far dere, for nå skal mor på venninnebesøk"...

Når man har en slik ordning, så bruker man det ikke til sin fordel. Det er vel derfor det bare fungerer blant foreldre som virkelig ønsker det beste for sine barn, og som ikke ønsker å "lesse" barna over på den andre i tide og utide. Begge ønsker å tilbringe tid sammen med sine barn, og de har et fantastisk samarbeid.

Føler du vil misforstå meg bare for å misforstå meg, for jeg har da aldri sagt at du har sagt at foreldrenes liv skal gå på bekosning av barna. Jeg bare sa det, for beklageligvis finnes det foreldre som bare tenker på seg og sitt. Men jeg sier ikke at du er slik, sånn at du ikke skal tro at jeg tenker slik.

[Gjest imli]

Når man har en slik ordning, så bruker man det ikke til sin fordel. Det er vel derfor det bare fungerer blant foreldre som virkelig ønsker det beste for sine barn, og som ikke ønsker å "lesse" barna over på den andre i tide og utide. Begge ønsker å tilbringe tid sammen med sine barn, og de har et fantastisk samarbeid.

Føler du vil misforstå meg bare for å misforstå meg, for jeg har da aldri sagt at du har sagt at foreldrenes liv skal gå på bekosning av barna. Jeg bare sa det, for beklageligvis finnes det foreldre som bare tenker på seg og sitt. Men jeg sier ikke at du er slik, sånn at du ikke skal tro at jeg tenker slik.

Selvfølgelig er det foreldre som tenker slik. Jeg følte bare at du beskyldte meg for å være slik, ved å påstå at "Kanskje foreldrene er litt for opptatt av sitt eget liv, til at de klarer å se det beste for barnet? I alle fall høres det slik ut på deg, siden du tydeligvis ikke ville vært villig til å ha en slik ordning, fordi det går ut over ditt eget liv."

Vi får vel heller avslutte diskusjonen ved å konkludere med at ulike ting fungerer for ulike mennesker....

[Tule]

Må barna ha full oppmerksomhet hele tiden?

Og hva med oppdragelse og regler? Slikt blir ofte praktisert forskjellig hos mor og far, selv om intensjonen er å ha de samme reglene. Jeg tror dette forvirrer barna.

hei

nei det var ike det jeg mente bare at dete er et plus og jeg tror at barn skjoner at reglene blir lit forskjelige hos mor og far jeg tror det gar bra

hilsen

[Tule]

Jeg også snakker om et stabilt hjem, og samvær med den andre. Men samværet skal ikke bare være når det passer den voksne, men også når det passer barnet.

I de familiene jeg kjenner til som har det slik jeg forklarte over, så er barna trygge mennesker som vet at de er elsket av både mor og far. Hos noen har de sitt hjem hos far, men besøker mor 4-5 dager i uken. I andre hjem så bor de hos mor, men besøker far flere ganger i uken. De finnes ikke rotløse og usikre i det hele tatt, men vet at begge foreldrene er der for dem.

Og hvordan kan du egentlig tro at barn blir usikre, bare fordi de ikke har et samvær som er bestemt på forhånd? Disse barna får jo treffe mor og far når de selv ønsker det, og slik har det vært siden de var små.

Foreldre har rett på et eget liv, men ikke på bekostning av barna.

hei

dersom man ike bestemer samveret pa forhand vil jo barnet mate ta ansvaret for og vere retferdig da oj na var jeg mye hos mor na ma jeg vere lit mer hos far og om di skal se pa bege deler som jem jeg tror at dersom foreldrene bor i same nabolag sa tror jeg delt er det beste for di fleste da har di en tilordnet uke hos ver og vet at bege er like glad i dem jeg tror ike barn blir noe mer rotlose av det, og i eksemplet dit er det bare dagssamver da vis det ene skal vere mer hjem, elers er di jo omtrent like mye hos ver, da far jo ikke den ene foreldren lakt dem og sakt godnat og slike ting like mye som den andre, ja jeg kan tenke meg at for noen kan dete pase best men jeg tror at for mange sa er det slik at vis foreldrene bor i same nabolag sa er det best med femti femti det blir mer stabilt, men det er selsakt feil nar foreldre har det san at barnet ma ga pa to forskjelige skoler

hilsen

[Gjest Piper]

hei

dersom man ike bestemer samveret pa forhand vil jo barnet mate ta ansvaret for og vere retferdig da oj na var jeg mye hos mor na ma jeg vere lit mer hos far og om di skal se pa bege deler som jem jeg tror at dersom foreldrene bor i same nabolag sa tror jeg delt er det beste for di fleste da har di en tilordnet uke hos ver og vet at bege er like glad i dem jeg tror ike barn blir noe mer rotlose av det, og i eksemplet dit er det bare dagssamver da vis det ene skal vere mer hjem, elers er di jo omtrent like mye hos ver, da far jo ikke den ene foreldren lakt dem og sakt godnat og slike ting like mye som den andre, ja jeg kan tenke meg at for noen kan dete pase best men jeg tror at for mange sa er det slik at vis foreldrene bor i same nabolag sa er det best med femti femti det blir mer stabilt, men det er selsakt feil nar foreldre har det san at barnet ma ga pa to forskjelige skoler

hilsen

I de familiene jeg kjenner til, så føler ikke barna at de er urettferdige om de er mer hos den ene eller den andre. Foreldrene har rett og slett ikke latt barna få slike føleser, fordi de har latt barna styre dette selv. Foreldrene lar ikke barna få dårlig samvittighet, selv om de prioriterer andre ting nå når de har blitt ungdommer. Men av det jeg har sett av ungdom, så er disse ungdommene mer sammen med sine foreldre enn det andre ungdommer er, fordi de trives sammen med foreldrene sine.

Men som jeg sa tidligere er det ikke alle dette passer for, fordi du må rett og slett sette deg selv til siden og akseptere at barna eventuelt prioriterer deg bort en periode. Og siden enkelte foreldre klarer dette, har de fått harmoniske barn, som har et sunt og godt liv. I stedet for frustrerte barn som ikke helt hvor de hører til, og som blir "kastet" frem og tilbake mellom foreldrene. Nå sier ikke ejg at alle 50/50 har det slik, men noen og det er ikke bra for barna.

[ThirtySomething]

Jeg fant selvfølgelig ikke den nå, og jeg orker ikke å sitte oppe halve natta og lete. Men en stor undersøkelse viste at barn som ser foreldrene (skilte foreldre) 50-50, de greier seg bedre enn de som ser en av foreldrene mindre.

Faktisk veier det å se begge foreldrene like mye for det dere kaller "nomadeliv".

Dette er ikke endimensjonalt. Og unntak finnes ALLTID.

[Far til 2]

Far til to: Hvordan kan du være så forbannet skråsikker på at 50/50 alltid vil være det beste for alle barn i alle situasjoner? DET lurer jeg på.

Jeg trodde jeg svarte på dette igår, men har ant trykt på knappen for "forhåndsvisning" istedenfor "svar".

For å ta kortversjonen av svaret jeg skrev vil jeg si at jeg IKKE mener at 50/50 altid er det beste for barn. Kansje det bare gjelder 80%. Men jeg er "forbannet skråsikker" på at det ikke er barnets beste å nekte barnet en slik løsning vha loven i de tilfeller der begge foreldrene ønsker å være tilstede for barnet, men hvor en av foreldrene ønsker å ha en slik rolle alene.

Det viktigste er vel at barna har det så bra som mulig? Og dernest at de har god kontakt med begge foreldrene? Om et barn har samvære med mor eller far en ettermiddag i uken og annenhver helg, og i ferier betyr ikke det automatisk at barnet har en dårligere livskvalitet eller at barnet ikke får et godt og nært forhold til samværsforeldren. For noen barn er det en stor belastning å skulle dele seg likt mellom to hjem, andre barn fikser dette utmerket.

Målet er utvilsomt at barna skal ha det best mulig. Men god kontakt med begge foreldrene sikrer vi IKKE ved å praktisere et lovverk som gjør det fullt lovlig for bostedsforelder å frata barnet "mest mulig samvær" (f.eks. ved å flytte langt).

Når små barn gråter seg i søvn etter leggetid fordi det savner samværsforelder og fordi barnet tror det har vært slem fordi det ikke lenger treffer pappa (eller mamma), kan jeg ikke forstå at dette på generelt grunnlag skal beskrives som barnets beste.

Når du messer om at delt omsorg uansett er den eneste løsning, føler jeg at du er mest opptatt av hva som er rettferdig for foreldrene. For hvis man setter barnets velferd foran foreldrenes, er det nok slett ikke sikkert at den heeeelt rettferdige fordelingen er den beste for alle.

Felles omsorg er ihvertfall ikke den beste løsningen for den som ikke ønsker det. Hva de andre partene mener (inkl. barnet) er det svært få som spør om.

Hvordan myndighetene forsvarer at en egnet bostedsforelder skal blir fratatt retten til å være tilstede for et barn som ønsker denne forelderen der, kan jeg ikke forstå. Kansje du kan forklare meg det ? Hvordan myndighetene på GENERELT grunnlag kag frata alle barn i hele Norge retten til felles omsorg, er en manøver de er anbefallt av såkalte "forståsegpåere". Og hvordan disse "forståsegpåerene" kan anbefalle et lovverk som fratar barn en slik rettighet kan jeg ikke se er å ha barnet i fokus.

Far til to, har du noen gang tenkt over omkostningene for barna med å ha en slik ordning? Har du noen gang lurt på om det er andre ting som kan være like viktig eller viktigere for barn enn kun det med å være LIKE MYE i mors og fars hjem?

(Min uthevelse)

Nei jeg kan faktisk ikke tenke meg dette. Et barn som får ny sykkel hvert eneste år er sikkert glad for denne sykkelen der og da. Men de fleste barn ville sansynligvis vært mer glad for å treffe sin samværsforelder oftere enn 1 gang/år. Dette barnet (kansje 4 år ?) ville vært langt mer glad for å krabbe opp på pappas fang enn å få ny sekk til barnehagen.

Den tryggheten barn har hatt med begge foreldrene tilstede blir med ett revet bort av en ordning hvor barnet ikke forstår hvor det har blitt av den andre forelderen. En bostedsforelder med en viss kritisk holdning til ex'en vil ofte ikke kunne gi barnet det riktige svaret for at tryggheten skal opprettholdes i en slik turbulent periode.

[Far til 2]

Leste ikke hele innlegget ditt, Kosemose, men det første som slo meg også er spørsmålet du stiller i første avsnitt.

Far til 2; er det sikkert at det er på barnas vegne du snakker når du snakker om urettferdigeten i at den ene forelderen har hovedomsorgen?

Barn er heller ikke like, og for mange vil det føles som å være kasteball mellom foreldrene hvis de skal ha delt samvær. Veldig mange barn har absolutt best av å ha ett hjem, og ett sted som er "hjemme". Den som lider under det er den forelderen som ikke bor sammen med barnet, ikke barnet.

(Min uthevelse)

Og nettopp derfor er det så galt å nekte barn felles omsorg vha loven, selv om en av foreldrene vil ha denne alene.

Med dagens lovverk kan hverken politikere, dommere eller advokater tilgodekjenne barnet med felles omsorg om en av foreldrene ønsker en slik rolle alene. Årsaken til dette er at enkelte "fagfolk ?" som ikke har fulgt med eller som ikke er oppdatert av andre årsaker, ikke aksepterer barnets ønske eller flertallets ønske om felles omsorg er første alternativ.

Hvordan en kan ivareta barnets beste uten å ivareta individuelle behov er noe jeg ikke forstår.

[Far til 2]

I de fleste familier der foreldrene bor sammen, vil jeg faktisk våge å si at det ikke begge parter er like mye sammen med barna sine. Enkelte fedre jobber 24/7, og har nesten ikke tid til familien sin. Enkelte mødre jobber mye, for så å drive med fritidsaktiviteter som tar resten av tiden.

...

...

...

Og dette starter rett etter fødselen.

Vi har sett flere debatter her på KG som viser at mange kvinner ikke ønsker å slippe mannen til under fødselspermisjonen. For dette er noe som er forbeholdt mødrene slik enkelte ser det.

Denne holdningen får lov til å utvikle seg videre. I hovedsak fordi enkelte uegnede fagfolk som f.eks. Raundalen mener at fedre bør ha begrenset samvær med sine barn de 4-5 første årene AV "HISTORISKE ÅRSAKER" (sitat: Raundalen). Hvordan enkelte "fagfolk som hverkan kan eller vil holde seg oppdatert kan bli vurdert seriøst med slike utspill, viser hvordan vi som mennesker har lett for å sovne inn i forutinntatte holdninger som beviselig ikke har rot i barnets beste.

[Far til 2]

Må barna ha full oppmerksomhet hele tiden?

Og hva med oppdragelse og regler? Slikt blir ofte praktisert forskjellig hos mor og far, selv om intensjonen er å ha de samme reglene. Jeg tror dette forvirrer barna.

Dette er noe barn har idag også. Til og med der foreldrene bor sammen. Jeg kan derfor ikke se noe problem mht f.eks. forskjellige leggetider eller hva som er lov eller ikke lov ved matbordet.

Det viktigste for mange barn er at de er 100% trygge på at mamma eller pappa dukker opp igjen om noen dager.

Felles omsorg som utgangspunkt vil dessuten ikke påtvinge noen barn en slik løsning. Men det skal åpne for en slik mulighet i de tilfeller der den ene forelderen ellers vil begrense barnets samvær.

[Far til 2]

Det beste for barna ville vært, om foreldrene bodde så nærmt hverandre at barna kunne komme og gå som de selv ville. Det vil si at de hadde et hjem de bodde i, men også et hjem de besøkte når de selv ønsket det.

Det høres i utgangspunktet flott ut, men for mange vil det ikke fungere i praksis. I vårt tilfelle ble barna fratatt ukepengene om de kom hjem til meg på fritiden. Derfor måtte alt foregå i hemmelighet, noe som fungerte bra noen få månder.

Årsaken til denne typen problemer er naturligvis at foreldrene i mange tilfeller er mer opptatt av å straffe tidligere partner og barn, enn å ivareta barnets behov på best mulig måte. Og når myndigheter og "fagfolk" indirekte oppfordrer til denne typen maktovergrep vil vi oppleve at det skjer om og om igjen.

Om jeg husker rett var det i 2002 25.000 (tjuefemtusen) bostedsforeldre som hadde flyttet så langt unna at samvær ikke var mulig oftere enn 1 gang hver 3.mnd. Hvordan myndigheter og "fagfolk" kan støtte dette forstår jeg ikke.

[Far til 2]

Jeg fant selvfølgelig ikke den nå, og jeg orker ikke å sitte oppe halve natta og lete. Men en stor undersøkelse viste at barn som ser foreldrene (skilte foreldre) 50-50, de greier seg bedre enn de som ser en av foreldrene mindre.

Faktisk veier det å se begge foreldrene like mye for det dere kaller "nomadeliv".

Dette er ikke endimensjonalt. Og unntak finnes ALLTID.

Jeg vil bare bekrefte denne undersøkelsen (og skal se om jeg får tid til å finne tilbake til den imorgen).

Undersøkelsen viser bl.a. at:

a)

Jenter med begrenset kontakt med far oftere får psykiske problemer enn det med hyppig kontakt har.

b)

Gutter me begrenset kontakt med far oftere dropper ut av skolen på et tidlig tidspunkt enn det gutter med hyppig kontakt har.

[Gjest allium]

Jeg fant selvfølgelig ikke den nå, og jeg orker ikke å sitte oppe halve natta og lete. Men en stor undersøkelse viste at barn som ser foreldrene (skilte foreldre) 50-50, de greier seg bedre enn de som ser en av foreldrene mindre.

Men hva skyldes dette?

Skyldes det den delte omsorgen, eller skyldes det det som påpekes av de fleste som har forsket på dette, nemlig at noe av det viktigste for barn etter en skilsmisse er at foreldrene unngår konflikt? Og at de foreldrene som velger 50/50 nettopp er de foreldrene som ikke er i konflikt?

Så kan man selvfølgelig igjen spørre hva som er høna og egget der, om 50/50 kommer når det ikke er konflikt, eller om 50/50 fører til færre konflikter. Jeg vet hva Far til 2 vil si.

Selv er jeg langt fra sikker på at en 50/50 løsning som ikke alle parter er komfortable med er en konflikthindrende løsning. Jeg har ihvertfall sett eksempler på det motsatte. Og hvor morsomt er det for barna å leve 50/50 med foreldre som hater hverandre og ikke tar fem øre for å vise det, eller for å bruke barna i konflikten? Tenk dere hverdagen deres...

[Gjest Elastica]

Men hva skyldes dette?

Skyldes det den delte omsorgen, eller skyldes det det som påpekes av de fleste som har forsket på dette, nemlig at noe av det viktigste for barn etter en skilsmisse er at foreldrene unngår konflikt? Og at de foreldrene som velger 50/50 nettopp er de foreldrene som ikke er i konflikt?

Det tror jeg er et godt poeng, allium.

Jeg tror ikke man skal undervurdere virkningen av å ha to hjem på et barn. Jeg har selv erfart, gjennom jobben, at manglende samarbeid går direkte ut over ungene, og siden delt daglig omsorg krever enormt mye av foreldrene, er det stor sjanse for at man ikke gjør dette på en tilstrekkelig god måte. Og da er det neppe snakk om barnets beste lenger.

[Far til 2]

...

...

Selv er jeg langt fra sikker på at en 50/50 løsning som ikke alle parter er komfortable med er en konflikthindrende løsning. Jeg har ihvertfall sett eksempler på det motsatte. Og hvor morsomt er det for barna å leve 50/50 med foreldre som hater hverandre og ikke tar fem øre for å vise det, eller for å bruke barna i konflikten? Tenk dere hverdagen deres...

Hva er det du sier i dette innlegget egentlig ? Skal vi påtvinge barn og forelder en løsning som èn av foreldrene ønsker (dvs eneomsorg), eller skal vi akseptere at barn er forskjellig og at vi derfor må åpne for at vi må ivareta barna fremfor den forelderen som ønsker omsorgen alene.

Som du indikerer er jeg ikke i tvil om at de fleste konflikter som havner i rettsystemet i bruddfasen (og gjerne etterpå også) er basert på samværsavtaler som ikke ivaretar mer enn èn av de involverte. At dette gir barn reaksjoner som beskrevet i innlegget mitt ovenfor er derfor ikke så rart.

Hvis det er så viktig å unngå konflikt kan jeg ikke forstå at vi kun skal ta hensyn til et mindretall av de involverte. Og med det sier jeg ikke at alle skal velge felles omsorg. Derimot mener jeg at vi skal ha det som et utgangspunkyt og kunne velge det dersom flertallet, inkludert barnet, ønsker en slik løsning. Så for det være opp til den forelderen som ønsker å begrense barnets samværsmulighet å sansynliggjøre at det er best for barnet. Idag er det slik at den som ønsker å tilby barnet mest mulig samvær og trygghet med begge foreldrene må sansynliggjøre at dette er best, SELV OM VI NÅ VET AT FELLES OMSORG GIR MINDRE KONFLIKTER OG MER HARMONSKE BARN (inkl. bedre økonomi og mer overskudd for den som ellers ville blitt valgt som bostedsforelder).

Den som idag ønsker å frata barnet mulighet til mye samvær vinner frem med en løsning som vi altså beviselig vet ikke alle barn er komfortable med. Myndighetene har laget et lovverk som NEKTER å ivareta barnet som et selvstendig individ om mor eller far ikke er interesert i å akseptere barnet og den andre forelderen's ønske.

[Far til 2]

Det tror jeg er et godt poeng, allium.

Jeg tror ikke man skal undervurdere virkningen av å ha to hjem på et barn. Jeg har selv erfart, gjennom jobben, at manglende samarbeid går direkte ut over ungene, og siden delt daglig omsorg krever enormt mye av foreldrene, er det stor sjanse for at man ikke gjør dette på en tilstrekkelig god måte. Og da er det neppe snakk om barnets beste lenger.

Å si at delt omsorg krever mye av foreldrene (og dermed insinuere at aleneomsorg ikke krever så mye) blir helt feil. Å ha omsorgen alene er veldig krevende for en del aleneforeldre. I slike tilfeller bør enhver forelder være glad for avlastning fra en person de vet at barnet elsker like mye som bostedsforelder.

Noen barn er nesten "for snille", mens andre er høyt og lavt og kommer bort i alle mulige problemer. Når vi vet at gutter og jenter med manglende kontakt med fedrene kommer ut for problemer av den typen som er beskrevet lenger opp, kan jeg ikke forstå at det er barnets beste å fortsette å frata barn samvær slik dagens lovverk åpner for.

[Gjest allium]

Hva er det du sier i dette innlegget egentlig ? Skal vi påtvinge barn og forelder en løsning som èn av foreldrene ønsker (dvs eneomsorg), eller skal vi akseptere at barn er forskjellig og at vi derfor må åpne for at vi må ivareta barna fremfor den forelderen som ønsker omsorgen alene.

Som du indikerer er jeg ikke i tvil om at de fleste konflikter som havner i rettsystemet i bruddfasen (og gjerne etterpå også) er basert på samværsavtaler som ikke ivaretar mer enn èn av de involverte. At dette gir barn reaksjoner som beskrevet i innlegget mitt ovenfor er derfor ikke så rart.

Hvis det er så viktig å unngå konflikt kan jeg ikke forstå at vi kun skal ta hensyn til et mindretall av de involverte. Og med det sier jeg ikke at alle skal velge felles omsorg. Derimot mener jeg at vi skal ha det som et utgangspunkyt og kunne velge det dersom flertallet, inkludert barnet, ønsker en slik løsning. Så for det være opp til den forelderen som ønsker å begrense barnets samværsmulighet å sansynliggjøre at det er best for barnet. Idag er det slik at den som ønsker å tilby barnet mest mulig samvær og trygghet med begge foreldrene må sansynliggjøre at dette er best, SELV OM VI NÅ VET AT FELLES OMSORG GIR MINDRE KONFLIKTER OG MER HARMONSKE BARN (inkl. bedre økonomi og mer overskudd for den som ellers ville blitt valgt som bostedsforelder).

Den som idag ønsker å frata barnet mulighet til mye samvær vinner frem med en løsning som vi altså beviselig vet ikke alle barn er komfortable med. Myndighetene har laget et lovverk som NEKTER å ivareta barnet som et selvstendig individ om mor eller far ikke er interesert i å akseptere barnet og den andre forelderen's ønske.

Du er påvirket av dine erfaringer, jeg er påvirket av mine.

Jeg har sett på nært hold hvor galt det kan gå med delt omsorg. I en situasjon der du mener det var det rette. Den ene forelderen ønsket det, barna sa ihvertfall ikke høyt noe annet enn at de også ønsket det. Hvorfor, kan man jo spekulere i, men det var det de sa.

Det ble forsøkt gjort noe med, man nådde ikke frem.

Du kan godt si at man ikke kan generalisere ut fra enkelttilfeller, men det er jo det du gjør selv hele tiden. Trekker frem din egen oppvekst, trekker frem dine egne konflikter med eksen.

Men at påtvunget delt omsorg skulle gi færre konflikter, tviler jeg på. Ok, man slipper kanskje konflikter som skyldes at den ene forelderen føler seg "mindreverdig" (selv om jeg kan si mye om hva jeg synes om en sånn tankegang - det er da for svingende ikke foreldrenes følelser det dreier seg om!). Istedenfor får man konflikter om masse daglige ting. Fritidsaktiviteter for eksempel, man må jo være enige om alle. Og utgifter som skal deles - hvilket nivå skal man legge seg på?

Hvis man i utgangspunktet ikke er innstilt på å samarbeide, kan dette fort gå veldig galt. Derfor er jeg skeptisk til å tvinge delt omsorg på en som ikke ønsker det. Selv om vedkommende er i mindretall.

Om det er en god løsning for barna, er jeg heller ikke sikker på. Men den runden orker jeg ikke å starte på igjen...

[Helen]

Min sønn som nå er 11 år har praktisert 50/50 siden han var 2 år. Det har fungert fint og han sier selv at han ikke vil ha det anderledes. Når han er hos far er det kun han og far som er sammen men når han er hos meg må han forholde seg til både stefar, halvsøsken og stesøster. Selv om det er stor forskjell i bosituasjonene så takler han det bra. Jeg og far samarbeider veldig godt, det har vi gjort hele vegen.

Jeg har også ei datter på 15 år, hun har bodd hos sin far (ikke samme far) siden hun var 3 år. Nå er hun like mye hos meg som hos far, dette er noe hun bestemmer selv siden hun er så stor. Det siste året har hun faktisk vært mer hos meg enn hos far. Dette er noe hun har valgt av egen fri vilje.

Så slik jeg ser det så fungerer det veldig godt med 50/50 for mine unger.

Jeg er stemor til ei jente som er jevngammel med min sønn, hun hadde ikke taklet 50/50 det er jeg helt sikker på. Hun trives veldig godt når hun er hos oss fra torsdag til mandag, men i ferier da hun er her lenger savner hun mammaen sin veldig så da er tlf flittig i bruk. Hun er veldig knyttet til mammaen sin derfor tror jeg ikke 50/50 hadde fungert for henne.

Så selv om delt bosted fungerer kjempefint for enkelte unger er det slettes ikke sikkert det fungerer like bra for alle.

[Gjest Piper]

Det høres i utgangspunktet flott ut, men for mange vil det ikke fungere i praksis. I vårt tilfelle ble barna fratatt ukepengene om de kom hjem til meg på fritiden. Derfor måtte alt foregå i hemmelighet, noe som fungerte bra noen få månder.

Årsaken til denne typen problemer er naturligvis at foreldrene i mange tilfeller er mer opptatt av å straffe tidligere partner og barn, enn å ivareta barnets behov på best mulig måte. Og når myndigheter og "fagfolk" indirekte oppfordrer til denne typen maktovergrep vil vi oppleve at det skjer om og om igjen.

Om jeg husker rett var det i 2002 25.000 (tjuefemtusen) bostedsforeldre som hadde flyttet så langt unna at samvær ikke var mulig oftere enn 1 gang hver 3.mnd. Hvordan myndigheter og "fagfolk" kan støtte dette forstår jeg ikke.

En slik ordning som jeg beskrev vil bare fungere, dersom foreldre har barna i tankene og ikke seg selv. Det vil si at man samarbeider for å gi barna en best mulig oppvekst, og derfor ble det helt feil at du bare klippet ut det lille sitatet, for jeg skrev også at for å få en slik ordning til å fungere må foreldrene samarbeide. Og ut i fra det du beskriver ville ikke en slik sitasjon fungere, for da har man ikke barna i fokus men seg selv.