Bo med fars nye samboer!

[Gjest porchen]

Hei,

Og takker på forhånd alle som vil "hjelpe" meg med råd,tips,erfaringer i dette

Skal prøve å gjøre saken kort og presis..

Har ei jente på 11 år, som bor sammen med far & hans nye samboer. Og hennes barn fra ett tidligere forhold. De har bodd sammen(de 4) i 2 år. Min datter er hos meg i henhold til "vanlig" sammvær. Valget på at vår datter skulle bo hos far, er fordi han bor i barndomshjemmet til datteren vår. Mens jeg bor sammen med ei venninne( av økonomiske grunner, er student)

Men nå skal min ex begynne i ny jobb.. Noe som gjør at han vil være bort 2 uker og hjemme 2 uker. Jeg tok det som en selvfølge at datteren vår da skulle være hos meg de 14.dagene han er borte.

KUNNE IKKE TATT MERE FEIL!

Han mener hun skal bo med hans nye samboer, og ikke hos meg! Jeg bor i samme nabolag, hun må ikke bytte skole.

For meg, er denne "nye" en "ukjent" kvinne.. Finnes det noen grunn iverden til at jeg skal la datteren min bo sammen med en "ukjent" kvinne når hun kan bo hos meg???

Er jeg vrang? Urimlig?

Hjelp...

[Far til 2]

Hei,

Og takker på forhånd alle som vil "hjelpe" meg med råd,tips,erfaringer i dette

Skal prøve å gjøre saken kort og presis..

Har ei jente på 11 år, som bor sammen med far & hans nye samboer. Og hennes barn fra ett tidligere forhold. De har bodd sammen(de 4) i 2 år. Min datter er hos meg i henhold til "vanlig" sammvær. Valget på at vår datter skulle bo hos far, er fordi han bor i barndomshjemmet til datteren vår. Mens jeg bor sammen med ei venninne( av økonomiske grunner, er student)

Men nå skal min ex begynne i ny jobb.. Noe som gjør at han vil være bort 2 uker og hjemme 2 uker. Jeg tok det som en selvfølge at datteren vår da skulle være hos meg de 14.dagene han er borte.

KUNNE IKKE TATT MERE FEIL!

Han mener hun skal bo med hans nye samboer, og ikke hos meg! Jeg bor i samme nabolag, hun må ikke bytte skole.

For meg, er denne "nye" en "ukjent" kvinne.. Finnes det noen grunn iverden til at jeg skal la datteren min bo sammen med en "ukjent" kvinne når hun kan bo hos meg???

Er jeg vrang? Urimlig?

Hjelp...

Nei, jeg synes ikke dine forventninger er urimelig.

Men mye er avhengig av hva jenta selv ønsker i denne situasjonen og hvor langt frahverandre dere bor.

Jeg vet mange er uenig med meg når det gjelder å spørre barn, men når barnet er nesten 12 synes jeg det er lov å spørre.

[Gjest porchen]

Nei, jeg synes ikke dine forventninger er urimelig.

Men mye er avhengig av hva jenta selv ønsker i denne situasjonen og hvor langt frahverandre dere bor.

Jeg vet mange er uenig med meg når det gjelder å spørre barn, men når barnet er nesten 12 synes jeg det er lov å spørre.

Takk for svar :D Setter veldig pris på det..

Vi bor i gng avstand 10-12 min fra hverandre.

Ja, selvfølgelig veier hennes mening tyngst. Det er HUN som skal ha det bra. Vi som foreldre klarer oss

Jeg er ikke direkte uenig i at barn i den alderen skal bli spurt i enkelte saker.. Men jeg syns personlig denne saken er litt på kanten å spørre om. Fordi barn er veldig lojale, og tenker på å ikke såre noen. Er redd hun blir satt i en lojalitets konflikt jeg ikke ønsker hun skal.

Dette er en fryktelig tung og vanskelig situasjon.. Jeg liker min ex's samboer godt. Hun er ei flink dame med jenta mi.. MEN det er jeg som er mamma'en hennes. Og når pappa ikke kan være der, mener jeg at det er jeg som skal være der... Noen syns sikkert det er egoistisk..? Vet ikke...

[Drua]

Jeg synes det er litt urimelig at hun skal måtte "flytte ut" av barndomshjemmet sitt og inn til deg og venninnen din for to uker hver måned fordi moren ikke vil at "en ukjent" skal ha ansvaret for datteren. Jeg er ikke mot delt omsorg på noen måte så det er sagt, men jeg synes kanskje at begrunnelsen for å starte opp en slik ordning når jenta har blitt så stor er litt merkelig. Altså, jenta har bodd sammen med far og samboer i 2 år, og hun har stesøsken. Jeg synes at å kalle samboeren til far for "en ukjent" blir litt feil etter at de fire har fungert som en familie i såpass lenge. Når det gjelder at samboeren må ta mer ansvar for datteren din når faren er borte, må det selvfølgelig tas i betraktning om hun faktisk vil ha dette ansvaret.

Jada, det er du som er mamma, og det er klart du skal være der for datteren din, men jeg synes det er noen misunnelige tendenser på gang her. Tenk på hva datteren din vil nå, sett hennes vilje foran din egen. Hvis du gjør om på dagens ordning uten å snakke med henne, kan det være du møter protester - er du forberedt på det? Jeg synes at en 11-åring er stor nok til å få ha innflytelse på sin egen hverdag. Kan du ikke heller øke samværet litt i de periodene far er borte, og la henne fortsette å bo fast hos far og samboeren hans hvis dette er uproblematisk og at jenta trives like godt som før selvom far ikke er der i arbeidsukene?

Endret 19. september 2007 av Drua

[Gjest Gjest_meg_*]

Jeg skjønner følelsene dine rundt dette, samtidig som jeg skjønner far, men i bunn og grunn må dere finne ut hva jenta vil, det er det som betyr noe:)

Hvis far skal være borte 2 uker i strekk så må vell samværet forandres på en eller annen måte uansett tenker jeg? Slik at barnet ihvertfall er de 14 dagene hos far når han er hjemme, hvis ikke så vil far og barn være sammen under halvparten av tiden hvis hun er på samvær hos deg når han er hjemme?

Det finnes mange samværsformer, og et forslag om å bytte samværsform slik at jenta er hjemme de 14 dagene far er hjemme betyr jo at du "gir" noe også.

Og kanskje dette er en måte å nærme seg temaet til din datter også - si at siden far skal jobbe på denne måten så kansje samvær kan forandres i forhold til dette hvis hun kan tenke seg det.

Ellers vil jeg anbefale familierådgivning i denne situasjonen:)

PS. Personlig synes jeg ikke 2 år som samboere er så veldig lenge, jeg vet at min datter ikke hadde syntes det var greit å bli "overlatt" til stefar 2 uker i strekk året rundt - enda de fra starten hadde et flott forhold.

Dessuten er forutsetningene for samværsavtalen forandret når far skal være borte så mye slik jeg ser det.

Jeg synes med andre ord at du er ved din fulle rett til å sette spørsmål ved dette, og at det må diskuteres og at det er viktig å se barnet i dette.

Lykke til

[Gjest =tentacle=]

Han mener hun skal bo med hans nye samboer, og ikke hos meg!

Hva begrunner han dette med?

[Gjest HMM]

Farsfamilien vil få en ny setting når far begynner å pendle, det vil bli store omveltninger og reaksjoner hos alle. Stemor/mor blir aleneforelder halve året, dette krever nye rutiner - og oppfølging av barna kan bli et stort arbeid hvis de driver med mye - oppmerksomhet skal gis til barn som kanskje savner pappa, har lekser, ikke liker situasjonen osv.. Det er ikke bare å stikke ut en tur for en aleneforelder, og jeg kan laste opp med omveltninger - for jeg er i situasjonen selv - man kan bli rimelig ensom de 14 dagene.. Mannen jobber gjerne 12 timers dag når han er borte og er sliten når han kommer hjem, mor jobber 14-18 timers dag for hun er helt alene om alt, og når far kommer hjem er alle slitne.. Trenger jeg si mer? Jobb for å få ha jenta mere hos deg, jeg tror alle vil tjene på det - da får alle barna mere oppmerksomhet.. Jeg tror også at det eldste barnet helt naturlig vil få minst oppmerksomhet og fler arbeidsoppgaver i en slik situasjon - noe som kan føles urettferdig og skape konflikter - især hvis man ikke er biologisk barn.

[onyx]

Nå er vel en kvinne jenta har bodd sammen med i 2 år ikke noen ukjent person, så det argumentet er ikke særlig holdbart. Og hvorfor skal jenta flytte ut av sitt hjem bare fordi far ikke er der?

[Frey]

Det jeg lurer litt på er om ts' bosituasjon tillater at jenta bor der to uker i gangen?

Valget på at vår datter skulle bo hos far, er fordi han bor i barndomshjemmet til datteren vår. Mens jeg bor sammen med ei venninne( av økonomiske grunner, er student)

Har ts spurt den venninnen hun deler leilighet med om hun vil ha jentungen boende der to uker i strekk?

Hvis det er bare ti min gange mellom boligene er det jo ikke noe i eien for at jenta kan bo der hun bor men likevel være mer hos mor i de to ukene far er borte.

[Gjest Mayamor]

Kommer ann på hva jenten selv vil mener jeg... Om ikke 50/50 eller en annen løsning/deling? Så går det jo ann at jenten begynner med å ovenatte litt ekstra hos deg når far er borte? Eksempel fra torsdag til mandag el? Snakk sammen er vel moralen. Hva sier jenten selv? Hvordan er dine boforhold? Har jenten vært mer enn annhver helg nå (siden dere bor 10-12 minutters gange fra hverandre? Hvordan har det fungert? Evt hvorfor har dere ikke praktisert dette? Har du plass til jenten? Tid? Økonmi til å følge henne opp? Det er med andre ord ingen fasit, men jeg skjønner en forelders savn. Lykke til.

[Gjest Gjest]

Jeg syns den mest naturlige måten å løse dette på er å la ting være som de alltid har vært. Det er vel strengt tatt dette som er det beste for barnet. At alt blir ved det normale for hennes del.

Og så er vel to år strengt tatt lang nok tid for å kunne ta ansvaret for datteren din i to uker i gangen? Hun er jo langt i fra en ukjent, og jeg regner med du kjenner henne rimelig bra allerede siden dere bor så tett på hverandre som dere gjør.

Ikke gjør noen big deal ut av det er vel m itt råd. Det er nok ikke noen big deal for jenta, og om dere prøver å gjøre det vanskeligere enn det egentlig er vil det bli vanskelig for jenta å "velge side"....

[Gjest =tentacle=]

Jeg syns den mest naturlige måten å løse dette på er å la ting være som de alltid har vært. Det er vel strengt tatt dette som er det beste for barnet. At alt blir ved det normale for hennes del.

Og så er vel to år strengt tatt lang nok tid for å kunne ta ansvaret for datteren din i to uker i gangen? Hun er jo langt i fra en ukjent, og jeg regner med du kjenner henne rimelig bra allerede siden dere bor så tett på hverandre som dere gjør.

Ikke gjør noen big deal ut av det er vel m itt råd. Det er nok ikke noen big deal for jenta, og om dere prøver å gjøre det vanskeligere enn det egentlig er vil det bli vanskelig for jenta å "velge side"....

Det har da ikke "alltid" vært slik at barnet skal bo uten verken mor eller far halvparten av tiden. Den situasjonen har ikke vært prøvd før.

Om fars samboer har blitt en fullverdig omsorgsperson for jenta må nesten de i den familien svare på, men jeg vil si at det er en verdi i seg selv at et barn bor sammen med en forelder, og at det går noe tapt når omsorgsoppdraget outsources, selv om stemor er super.

Hvordan jenta selv ser på saken må jo være sentralt. Da trenger man ikke sette det opp som et direkte valg mellom mor og stemor, eller mellom fars hjem og mors hjem, men snakke rundt bosituasjonen og hva hun mener med forskjellige aspekter av den.

Alt i alt kan det godt hende at jenta vil trives best med å ha ett hovedhjem, og selskap av stemor og stesøsken i fars jobbeuker, fremfor mor og mors romvenninne de to ukene.

[Solskinnsbolla]

Hei,

Og takker på forhånd alle som vil "hjelpe" meg med råd,tips,erfaringer i dette

Skal prøve å gjøre saken kort og presis..

Har ei jente på 11 år, som bor sammen med far & hans nye samboer. Og hennes barn fra ett tidligere forhold. De har bodd sammen(de 4) i 2 år. Min datter er hos meg i henhold til "vanlig" sammvær. Valget på at vår datter skulle bo hos far, er fordi han bor i barndomshjemmet til datteren vår. Mens jeg bor sammen med ei venninne( av økonomiske grunner, er student)

Men nå skal min ex begynne i ny jobb.. Noe som gjør at han vil være bort 2 uker og hjemme 2 uker. Jeg tok det som en selvfølge at datteren vår da skulle være hos meg de 14.dagene han er borte.

KUNNE IKKE TATT MERE FEIL!

Han mener hun skal bo med hans nye samboer, og ikke hos meg! Jeg bor i samme nabolag, hun må ikke bytte skole.

For meg, er denne "nye" en "ukjent" kvinne.. Finnes det noen grunn iverden til at jeg skal la datteren min bo sammen med en "ukjent" kvinne når hun kan bo hos meg???

Er jeg vrang? Urimlig?

Hjelp...

jeg synes det høres rimelig ut at dattara deres er hos DEG og ikke hos stemor.

[Lizzee]

Jeg har ganske persolig erfaring med dette. Bare at min situasjon som barn var litt mer dramatisk. Kort fortalt: Jeg bodde med stefar og mor. Mor døde. Jeg fikk velge om jeg ville flytte til min biologiske far, men valgte å bo hos stefar. Og det var nok ikke av lojalitet til stefar - men fordi jeg fikk lov til å være med å velge. Og valgte det som jeg mest ønsket meg. Fedrene mine (!) valgte å være åpne for hva jeg mente og viste meg også tillit.

Som TS forteller så er hjemmet til faren jentas barndomshjem. Det er der hun bor og alltid har bodd. Dette var også noe som telte mye for meg da jeg valgte å bo hos min stefar. Jeg ville ikke flytte fra rommet mitt og fra alt som jeg var vant med. Selvfølgelig krevde det et nytt samarbeid mellom far og stefar. (før hadde det vært mest mellom mor og far). Men det klarte de!

Du TS, snakk med jenta di. Snakk også med jentas stemor. Bli kjent med henne slik at hun ikke lenger er "en fremmed". Forsøk å få til en ordning hvor jenta trives.

Jeg tror dette er mer dramatisk for deg (fordi du er mamma) enn det er for de andre involverte. Og det forstår jeg godt (som mor selv). Men hverdagslivet til datteren din vil nok gå sin vante gang om hun har et godt forhold til stemor og stesøsken. La deg selv bli litt mer kjent med situasjonen og menneskene så blir det nok ikke så skremmende skal du se!! Lykke til!!

[Gjest Gjest_lavendel_*]

Jeg mener det naturlige helt klart er at jenta er hos deg når far reiser. Min sønn på 11 kommer til meg t.o.m når faren jobber med en overnatting, og der har familien bodd sammen i 4 år.

[Gjest porchen]

Takker for mange gode og helt sikkert velmenede råd

Sitat "Drua"; Jada, det er du som er mamma, og det er klart du skal være der for datteren din, men jeg synes det er noen misunnelige tendenser på gang her. "

Dette har på INGEN måte noe med misunelse å gjøre! Min ex'x nye samboer er på alle måter ei flott dame. Det lille jeg har snakket med henne, gjør at jeg sitter med ett bilde av ei fornuftig & reflektert dame.

Sitat "Onyx"; Nå er vel en kvinne jenta har bodd sammen med i 2 år ikke noen ukjent person, så det argumentet er ikke særlig holdbart."

Hun er ikke en ukjent person i så måte. I hvertfall ikke for jenta mi (og det veiier tyngst) Men for meg så er hun så og si ukjent.. Jeg vet ingenting om hvordan hun fungerer i hverdagen. Om den rollemodellen er noe jeg syns er bra. Hvorfor skal jeg godta at det kjæreste jeg har skal bo sammen med,for meg,ei ukjent dame??Når hun fint kan være hos meg?

Jo, den ENESTE grunn jeg godtar, er hvis det er til det beste for jenta mi!

Og er det jeg sliter med å finne ut av. For som nevnt, så har jeg faktisk ikke lyst å spørre henne direkte.

Sitat "Gjest"; Jeg syns den mest naturlige måten å løse dette på er å la ting være som de alltid har vært.

Ting har IKKE ALLTID VÆRT SLIK!!!!!!!!! Kommenterer ikke mere enn det..

Og ett siste svar til "Lizzee" : Veldig mye av det du skriver, er nettopp det jeg tenker.. Takk for det du delte der..

Det VIKTIGSTE er at min kjære datter ikke lider på noen måte, fordi vi voksne ikke finner ut av ting! Og det skal jeg klare å unngå

[Gjest Moncler]

Det at du tenkte hun skulle bo hos deg viser at du er en god mamma. Barn hører hjemme hos foreldrene sine. Det at du vil det beste for datteren er også en god ting. Om det ikke blir sånn at det er best for datteren din å bli boende der hun bor kan du jo uansett nevne for henne at hun kanskje burde komme og besøke deg oftere i de periodene faren er bortreist.

[Gjest Gjest]

Kan ikke du ha ungene i 2 uker da når han er på jobb og så har han ungen i to uker når han er hjemme? Da blir det jo likt.

Selv mener jeg også at ungen burde ha noe å si.

[Far til 2]

Jeg har ganske persolig erfaring med dette. Bare at min situasjon som barn var litt mer dramatisk. Kort fortalt: Jeg bodde med stefar og mor. Mor døde. Jeg fikk velge om jeg ville flytte til min biologiske far, men valgte å bo hos stefar. Og det var nok ikke av lojalitet til stefar - men fordi jeg fikk lov til å være med å velge. Og valgte det som jeg mest ønsket meg. Fedrene mine (!) valgte å være åpne for hva jeg mente og viste meg også tillit.

...

...

Her er du inne på noe veldig viktig.

Jeg tror altfor mange er redde for å gi barn en MULIGHT til å si hva de ønsker fordi de tror at det er å legge for mye ansvar på barna.

Da MIN MOR ! ga min søster og meg mulighet til å si hvor vi ville bo, reagerte mange av hennes venninder. For alle så det som en selvfølge at vi skulle bo hos moren vår. Begge valgte imidlertid felles omsorg (jeg var 9 og min søster 11).

Den tilliten vår mor ga oss har vi aldri glemt. Når vi forstod hva dette kostet henne av respekt og følelser ble vår respekt skyhøy, og om vi hadde hatt en krone å sette på hennes hode hadde vi gjort det.

Fortsatt snakker vi om dette i forskjellige sammenhenger. Vår mor bare smiler av måten vi "tilber henne" for hennes valg. Vår far smiler bare og er glad for at fikk være med å bidra under oppveksten vår. Men begge er enig om at vi alerede den gangen var gamle nok til å si hva vi ønsket. Det er mulig de ikke hadde akseptert en hvilken som helst ordning, men dette ble aldri diskutert ettersom vi begge var såpass klare på hva VI ønsket.

Som du antyder er det mulig jenta vil bli boende hos sin stemor av forskjellige årsaker. Men dette må jenta få lov å uttale seg om selv, uten å bli påtvunget en ordning hun ikke føler seg vel i.

Hadde flere voksne imøtekommet barnas ønsker fremfor å trumfe gjennom egne krav vil det vært mindre konflikter mellom foreldrene, samtidig som at foreldrene kunne fått nødvendig fritid og karrieremuligheter.

[Lizzee]

....Den tilliten vår mor ga oss har vi aldri glemt. Når vi forstod hva dette kostet henne av respekt og følelser ble vår respekt skyhøy, og om vi hadde hatt en krone å sette på hennes hode hadde vi gjort det.....

Helt enig her. Akkurat slik føler jeg for min far også. Han satt sine egne behov til side for at jeg skulle ha det bra.

Jeg vet at om jeg hadde flyttet til min biologiske far så hadde jeg gjort det av hensyn til hans følelser og ut ifra hva jeg følte hva krevet av meg av "alle andre". Man skal selvfølgelige lære seg å ta hensyn til andre. Men at man som barn skal måtte undergrave sine egne behov og hva man vil i sitt eget liv ut av hensyn til foreldrenes følelser - det synes jeg blir litt feil. Og hvor man bor og vennene man har der betyr ufattelig mye for barn og ungdom. Ihvertfall var dette viktig for meg da jeg var barn - og jeg valgte å bli i det miljøet hvor jeg trivdes, istedenfor å flytte til et nytt sted hvor jeg ikke kjente noen. Takk og lov var dette helt akeptert av min far.

Jeg tror det kan være lurt at datteren til TS får uttrykke hva hun ønsker uten at hun blir presentert ferdige løsninger fra de voksne. Ellers risikerer dere at hun velger ut ifra hva hun føler at dere vil - ikke hva hun selv vil.

Og TS, du må ikke bli såret om hun velger å være der hun er og at dere bare fortsetter med den samværsordningen dere har nå. Det er ikke fordi hun velger stemor foran deg. Men fordi hun ikke ønsker endringer i livet sitt. (hvis det er det hun velger) Hun har det bra! Og det skal du være glad for!!! Og om farens nye samboer tar dette ansvaret for barnet ditt. Ja da er du faktisk heldig!! Det er mange steforeldre som ikke er villige til å involvere seg slik i barnas liv. Ikke se på det som en trussel - jo flere voksenpersonen man har som hjelper seg frem i livet jo bedre er det!! (jeg har selv hatt et kjempeforhold til stemoren til mine barn - og setter stor pris på henne)

Ellers er det kanskje en ide at dere voksne diskuterer en 50/50 ordning - hvor datteren er hos faren når han er hjemme. Men da er det viktig at dere nøye overveier om det lar seg praktisk gjennomføre hos deg (du deler jo bolig med en venninne) og at datteren din faktisk vil bytte hjem halve tiden. I og med at hun nå bor i barndomshjemmet sitt fast, og sikker har røtter og trygghet der.

Igjen, lykke til.....

Endret 21. september 2007 av Lizzee