Skikk og bruk i telefonen

[Gjest Eir]

Nok en gang: Hvis en person med et "fast forhold" til den bedriften jeg jobber i ringer og spør etter Kåre, så har jeg ikke noe som helst med hvem det er som ringer.

Noe av poenget er at den som ringer kan ikke vite om den som svarer kjenner dem igjen eller ikke, og derfor bør de presentere seg hver gang. Med unntak av når de faktisk er på hils med den som svarer, og begge vet at de kjenner hverandre på stemmen. Og selv da synes jeg man bør si noe ala "Hei det er Roger, kan jeg få snakke med Anne", men da kan man droppe fullt navn, hvorfor man ringer osv.

[Gjest Eir]

Men om det er en privatperson som ringer og vedkommende ikke vil prate med dette menneske - hvordan takler man det da?

Er det da sentralborddamen sin jobb å avvise denne personen, (gang på gang med samme unskyldning) eller setter man da over telefonen og lar vedkommende kollega ordne opp i dette selv! (selvom vedkommende kollega har sagt at om Per Jan ringer så vil jeg ikke snakke med han)

Hvis personen ikke presenterer seg pleier "Hva gjelder det?" å være en nøytral måte å finne ut hvem det er på. Sier de at det er noe privat spør jeg om navnet også, dersom de ikke har sagt det, og er jeg usikker spør jeg personen før jeg setter over, eller tar en beskjed. Privatnummer gir jeg aldri ut uansett, og det har de fleste folk forståelse for.

Hvis det er en privat situasjon som gjentar seg, slik du sier, kommer det litt an på situasjonen. I jobben jeg har nå er det en del av arbeidsoppgaven min å avvise slikt, siden mange gir seg ut for å ha private anliggende med sjefen min for å få tak i han, så da går jeg på autopilot og avviser og tilbyr meg og ta en beskjed.

Gjelder det kollegaer kommer det litt an på situasjonen. Er det noe jeg har forståelse for kan jeg være ganske tålmodig med å unskylde for dem, men er det noe som kan løses på en annen måte hender det at jeg sier fra at dette gidder jeg ikke.

Standardunnskyldningen er uansett "Han sitter litt opptatt akkurat nå, kan jeg få nummeret ditt så ringer han opp igjen?" Denne er også fin for å sile ut folk som lyver om hvem de er, siden de da ikke vil oppgi nummeret sitt.

[emi]

*opprydding*

Endret 17. september 2007 av emi

[Gjest Eir]

Og noe av poenget mitt er at den som tar telefonen først ikke har noe med om vedkommende kjenner den som ringer eller ikke.

Og som mange i denne tråden har sagt, i resepsjon/sentralbord jobber ol er det vanlig å ha som arbeidsoppgave å sile telefoner.

At de spør etter ett spesifikt navn har ingen betydning, det kan de ha fått tak i uten at de har noe personlig forhold til vedkommende. Feks bruker de fleste telefonsalgsfirmaer lister som har minst en kontaktperson for firmaet.

[emi]

*opprydding*

Endret 17. september 2007 av emi

[Gjest Jenna88]

Jeg pleier alltid å presentere meg med både navn og bedrift, (om jeg jobber for noen), når jeg ringer.

Men jeg vil ikke gå så langt å si at det er uhøflig å ikke gjøre det.

Unntaket er hvis jeg ringer pappa på jobb, f.eks.

Men jeg har også opplevd uhøflige sentralbordsdamer. Mamma jobber som avdelingsleder på et sykehus, noe som gjør det nærmest umulig å få tak i henne, pga. sure sentralbordsdamer.

Eksempler på situasjoner jeg har opplevd med dem er f.eks:

EDIT:

"Hei. Jeg vil gjerne snakke med XXXX XXXX"

"Hvem er det som ringer?"

"Det er datteren hennes"

"Er det noe som haster?"

"Ja"

(Jeg pleier ikke å ringe mamma, hvis det ikke er noe som haster. Da ringer jeg heller pappa som er sin egen sjef og har mulighet til å besvare telefonen så å si hele døgnet). Med unntak av møter etc. Men jeg vet at f.eks onsdager sitter han i møter så å si hele dagen, derfor ringer jeg kke da. Litt vanskeligere å vite sånn mtp. mamma som ikke har fastsatt arbeidsdag;

Uansett, tilbake til samtalen:

"Hun sitter ganske opptatt nå."

"Jeg skjønner, kan du be henne ringe meg tilbake så snart som mulig?"

"Hun er faktisk veldig opptatt nå, altså. Men jeg skal notere meg navnet ditt".

På grunn av denne oppførselen, unngikk jeg å presentere meg når jeg ringte.

Undrer på om de noen gang har gjort det. Enden på visa; jeg ringer alltid mamma på mobiltelefon.

Endret 14. september 2007 av Jenna88

[aline]

Teskje: Jeg har altså forholdt meg til det trådstarter skriver. Jeg har sett at enkelte av dere trekker inn andre scenarioer, men det er altså ikke relevant i forhold til hovedinnelgget - og det har jeg skrevet hver gang noen av dere forsøker å få meg til å forstå hva dere mener.

Teskjed: TS spurte om det var uhøflig å ikke presentere seg, ikke om vedkommende som tok tlf hadde noe med å vite navnet.

for min del, så har nok forsøk på forklaringer kommet nettop fordi jeg oppfatter dine svar som alt annet EN svar på spørsmålet, altså, er det uhøflig å ikke presentere seg når en ringer til en bedrift?

[emi]

*opprydding*

Endret 17. september 2007 av emi

[emi]

*opprydding*

Endret 17. september 2007 av emi

[Gjest Gjest_inka_*]

Jeg har ansvaret for sentralbordet her i bedriften og undrer meg noen ganger over at folk ikke presenterer seg, men det er ikke noe problem.

Noen sier: kan jeg få snakke med Hans?

Andre sier: Hans?

En sier: Kan jeg få gamle Helvete?

Men de presenterer seg altså ikke!

[Gjest Jenna88]

Nettopp. Det er sentralbordoperatører som oppfører seg slik du skisserer som er en stor del av årsaken til at mange har sluttet å presentere seg.

Personlig skjønner ikke helt hvorfor sentralbordoperatører skal vite _hvorfor_ (virker nesten som om det var det de ønsket), jeg ønsker å snakke med moren min.

En gang skulle lillebroren min på klassetur, og fant ikke regntøyet mitt. Mamma er den som har best oversikt, men fikk jeg snakke med henne? Neida... Mao; han måtte dra på klassetur uten regntøy.

Skulle jeg tro dem satt hun opptatt hele tiden. Men når jeg spurte henne etter endt arbeidsdag, var virkeligheten en helt annen.

Arg... jeg blir så irritert. Det burde være opptil moren min å sile bort disse samtalene, ikke dem!

[Gjest Marillia]

Personlig skjønner ikke helt hvorfor sentralbordoperatører skal vite _hvorfor_ (virker nesten som om det var det de ønsket), jeg ønsker å snakke med moren min.

En gang skulle lillebroren min på klassetur, og fant ikke regntøyet mitt. Mamma er den som har best oversikt, men fikk jeg snakke med henne? Neida... Mao; han måtte dra på klassetur uten regntøy.

Skulle jeg tro dem satt hun opptatt hele tiden. Men når jeg spurte henne etter endt arbeidsdag, var virkeligheten en helt annen.

Arg... jeg blir så irritert. Det burde være opptil moren min å sile bort disse samtalene, ikke dem!

[Gjest Marillia]

Personlig skjønner ikke helt hvorfor sentralbordoperatører skal vite _hvorfor_ (virker nesten som om det var det de ønsket), jeg ønsker å snakke med moren min.

En gang skulle lillebroren min på klassetur, og fant ikke regntøyet mitt. Mamma er den som har best oversikt, men fikk jeg snakke med henne? Neida... Mao; han måtte dra på klassetur uten regntøy.

Skulle jeg tro dem satt hun opptatt hele tiden. Men når jeg spurte henne etter endt arbeidsdag, var virkeligheten en helt annen.

Arg... jeg blir så irritert. Det burde være opptil moren min å sile bort disse samtalene, ikke dem!

Her burde sentralbordet gjordt jobben sin, og skrevet beskjed til din mor om at hun måtte ringe tilbake til deg, og at det hastet. Denne telefonsamtalen var derimot ikke så viktig at sentralbordet måtte hente din mor ut av et møte!

Et sentralbord får kanskje flere hundre telefoner hver eneste dag, og mye av jobben er å sile ut viktige telefoner. Mange, mange telefoner er svært viktig for innringer, men ikke viktig for mottaker. Ikke så viktig at man må avbryte arbeid (og da mener jeg arbeid som det ikke er lett å gå i fra uten store avbrytelser) eller gå i fra møte. Sentralbordet både skal og bør sile ut slike telefoner.

Endret 14. september 2007 av Marillia

[aline]

Ja, sentralborddamer er noen uhyrer som gjør alt de kan for at innringere ikke skal få prate med andre i bedriften selv om disse sitter pent på kontoret sitt hele dagen uten noen ting å gjøre.

[Daria]

Ja, sentralborddamer er noen uhyrer som gjør alt de kan for at innringere ikke skal få prate med andre i bedriften selv om disse sitter pent på kontoret sitt hele dagen uten noen ting å gjøre.

Javisst, det er jo ikke sånt at det ville gjort jobben min mye enklere om jeg bare hadde kunnet sette folk videre i hytt og vær -jeg spurte og gravde for å stille min egen nysgjerrighet... Interne arbeidsinstrukser og -fordelinger er ikke nødvendigvis opplagte og logiske for utenforstående, men som regel er det en grunn til at ting gjøres og spørsmål stilles (men ingen er ufeilbarlige, selv ikke sentralborddamer... ).

[Gjest Jenna88]

Men det er jo akkurat det som er problemet; hun satt IKKE i et møte. De bare antok at hun var opptatt.

Hvis jeg ikke kan få tak i moren min på jobb, (når hun ikke en gang er opptatt), er det noe galt med måten sentralbordsoperatører behandler innringer på.

Her burde sentralbordet gjordt jobben sin, og skrevet beskjed til din mor om at hun måtte ringe tilbake til deg, og at det hastet. Denne telefonsamtalen var derimot ikke så viktig at sentralbordet måtte hente din mor ut av et møte!

Et sentralbord får kanskje flere hundre telefoner hver eneste dag, og mye av jobben er å sile ut viktige telefoner. Mange, mange telefoner er svært viktig for innringer, men ikke viktig for mottaker. Ikke så viktig at man må avbryte arbeid (og da mener jeg arbeid som det ikke er lett å gå i fra uten store avbrytelser) eller gå i fra møte. Sentralbordet både skal og bør sile ut slike telefoner.

[Gjest Jenna88]

Nei, men noen ser ut til å anta at personen er opptatt, til tross for at det senere viste seg at vedkommende faktisk ikke var det.

Det synes jeg er lite respektfullt. Samtalene jeg har med min mor, er ikke mindre verdt, fordi jeg er datteren hennes, og ikke en forretningsforbindelse. Skal jeg dømme utifra den oppførselen jeg har opplevd, virker det som om mange ser automatikk i det.

Ja, sentralborddamer er noen uhyrer som gjør alt de kan for at innringere ikke skal få prate med andre i bedriften selv om disse sitter pent på kontoret sitt hele dagen uten noen ting å gjøre.

[Gjest Jenna88]

Så du mener mao. hvis jeg ringer, og sier at jeg vil snakke med moren min, fordi noe haster, skal jeg legge ut om situasjonen til deg slik du kan bedømme om det haster eller ikke?

Jeg kan forstå det hvis det er snakk om kundeforhold, men ikke alle ønsker å snakke om problemene sine, som privatperson, til sentralbordsoperatører en ikke kjenner...

Javisst, det er jo ikke sånt at det ville gjort jobben min mye enklere om jeg bare hadde kunnet sette folk videre i hytt og vær -jeg spurte og gravde for å stille min egen nysgjerrighet... Interne arbeidsinstrukser og -fordelinger er ikke nødvendigvis opplagte og logiske for utenforstående, men som regel er det en grunn til at ting gjøres og spørsmål stilles (men ingen er ufeilbarlige, selv ikke sentralborddamer... ).

[Gjest Marillia]

Men det er jo akkurat det som er problemet; hun satt IKKE i et møte. De bare antok at hun var opptatt.

Hvis jeg ikke kan få tak i moren min på jobb, (når hun ikke en gang er opptatt), er det noe galt med måten sentralbordsoperatører behandler innringer på.

Fikk ikke moren din beskjed engang om at du hadde ringt? I så fall gjorde ikke sentralbordet jobben sin.

[Gjest Marillia]

Så du mener mao. hvis jeg ringer, og sier at jeg vil snakke med moren min, fordi noe haster, skal jeg legge ut om situasjonen til deg slik du kan bedømme om det haster eller ikke?

Jeg kan forstå det hvis det er snakk om kundeforhold, men ikke alle ønsker å snakke om problemene sine, som privatperson, til sentralbordsoperatører en ikke kjenner...

Nå vet ikke jeg hvilke instrukser et sentralbord har på et sykehus, men et vanlig sentralbord hadde nok satt over en slik telefon vil jeg tro. Om det var så at personen var tilgjenglig.

Det blir muligens litt annerledes når man ikke har fast kontorplass, men jobber i avdeling, der kanskje andre må hente personen. Det er ikke sikkert det alltid er så lett heller. Untatt når det virkelig var akutt krise (les brann, sykdom osv i familien)

Endret 14. september 2007 av Marillia