Til stemødre og stefedre...

[Gjest -meg-]

Jeg lurer veldig på en ting...

Har stemødre\fedre de samme følelsene for sine stebarn som sine egne barn?

Klarer dere å likestille disse barna 100%

[Gjest Mayamor]

Nei, den følelsen jeg har for mine to gutter er en helt annen enn den jeg har for mine stebarn; jeg er like glad i mine stebarn som jeg er i mine nieser og nevøer. Ser ikke noe galt i det for jeg er veldig glad i både stebarn, nieser og nevøer.

[Gjest Mayamor]

Må legge til at vi forskjellsbehandler ikke noen av barna med oppmerksomhet, gaver, opplevelser etc. Men klart at de som bor her mest mottar mest oppmerksomhet, klær, opplevelser. Bursdagsgevr/julegaver = lik sum.

Har et felles barn som bor her 100%

Samboers jente bor her og er hos mor på samvær annehver helg + ferier

Gutten min bor 50/50 med far og meg

De to yngste til samboer er her en helg i måneden og utvidede ferier/langhelger

[hecam]

Jeg kan aldri bli like glad i noen andre som jeg er i mitt eget barn, men jeg er veldig glad i stebarnet mitt også.

Jeg gjør mitt beste for at stebarn skal føle seg elsket og som en like stor del av familien som resten. Det er aldri noe forskjellsbehandling annet enn det som må være på barn med 12 års aldersforskjell.

[Gjest Lovely]

..

Endret 13. september 2007 av Lovely

[rangi]

Nei, jeg har ikke like sterke følelser for mine stebarn som for mitt eget barn. Det tror jeg de færreste steforeldre har. Men, jeg er selvfølgelig glad i dem, og prøver etter beste evne å ikke gjøre forskjell på dem. Mitt barn er en god del yngre enn mine stebarn, så det er vanskelig å sammenligne, men jeg tror vi lykkes ganske bra. Far er også veldig flink til å dele oppmerksomheten mellom sine barn, og de som ikke bor her fast får litt selvfølgelig litt mer oppmersomhet enn den lille når de er her. Det syns jeg er helt fint, og vi har ikke opplevd sjalusi eller problemer i forhold til dette.

[Gjest Gjest_Line_*]

Nei, jeg gjør ikke det. Jeg er glad i ham, men vi har ingen kjemi dessverre. Når vi er alene sier han lite og ingenting til meg uansett hvor mye eller lite jeg sier, det er vanskelig å kjenne de helt store følelsene for han da.

Han vokst opp med en mor som ikke vil at han skal være glad i, eller få en god relasjon til andre enn henne selv. Eiendomsfølelse og sjalusi mot alle barnet normalt burde få en god relasjon til har ødelagt mye for gutten.

Gutten sliter med sjalusi og usikkerhetsfølelse selv, det sees godt at han ikke takler at faren viser normal omsorg hverken verbalt eller fysisk i forhold til meg og mine barn, da går han i en krok og setter seg og ser i luften, han er 15 år.

Moren har i tillegg skjemt han kraftig bort, kjøpt alt han har pekt på, gutten har sjelden noe han ønsker seg utenom penger til ting som koster fra 3-4tusen og oppover. Jeg må ærlig innrømme at de store forventningene han har til ting gjør meg litt negativt innstilt til han. Vi har aldri fulgt med på kjøpefesten, og han vet at hos oss er det annerledes enn hos mamman, her får man i gave eller sparer.

Så nei, 100% likestilling blir det ikke, langt derifra, jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har prøvd mitt aller beste - men moren har i dette tilfellet ødelagt mye for gutten sin. I tillegg valgte hun å flytte for noen år siden, så vi ser gutten sjelden(hennes valg), dette har jo også mye å si for forholdet.

[Demonio]

Nå er ikke jeg stemor til noen barn, men jeg har steforeldre!

Stemamman min da, jeg vet ikke jeg om hun er mindre glad i meg eller om hun er like glad i meg som hun er i de to yngste søskna mine, som også er hennes biologiske. Men jeg føler iallefall at hun er utrolig glad i meg! Hun støtter meg, snakker med meg, tar kanskje kun meg med ut på kino, shopping osv.. Men samtidig så er vi ikke i et forhold hvor jeg forteller henne alt jeg føler, men så har jeg veldig problemer med og si slike ting til noen. Jeg har ikke en gang det "åpne" forholdet med min skikkelige mor.

Det jeg prøver og si er at min stemamma er verdens beste stemamma, kunne ikke fått noen bedre<3 :rødme:

[LilleMy]

Jeg har to stebarn som jeg har kjent i mange, mange år. De har bodd hos oss (meg) permanent i snart 4 år - fra de mistet sin biologiske mor.

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er like glad i de to gutta som det jeg er i mine to biologiske jenter.

Endret 13. september 2007 av LilleMy

[Gjest Mayamor]

Nå er ikke jeg stemor til noen barn, men jeg har steforeldre!

Stemamman min da, jeg vet ikke jeg om hun er mindre glad i meg eller om hun er like glad i meg som hun er i de to yngste søskna mine, som også er hennes biologiske. Men jeg føler iallefall at hun er utrolig glad i meg! Hun støtter meg, snakker med meg, tar kanskje kun meg med ut på kino, shopping osv.. Men samtidig så er vi ikke i et forhold hvor jeg forteller henne alt jeg føler, men så har jeg veldig problemer med og si slike ting til noen. Jeg har ikke en gang det "åpne" forholdet med min skikkelige mor.

Det jeg prøver og si er at min stemamma er verdens beste stemamma, kunne ikke fått noen bedre<3 :rødme:

Det er det jeg håper mine stebarn vil tenke om meg: at de føler jeg er glad i dem og at de ikke føler seg uvelkomne. Godt å lese fra "barne"siden også...

[Gjest Mayamor]

Jeg har to stebarn som jeg har kjent i mange, mange år. De har bodd hos oss (meg) permanent i snart 4 år - fra de mistet sin biologiske mor.

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er like glad i de to gutta som det jeg er i mine to biologiske jenter.

Følte du det slik da moren deres levde, eller har den følelsen blitt sterkere ettersom du fungerer som en mor for dem og de aldri drar på samvær til en annen? God lesning.

[Gjest Stemortil3]

Nå er ikke jeg stemor til noen barn, men jeg har steforeldre!

Stemamman min da, jeg vet ikke jeg om hun er mindre glad i meg eller om hun er like glad i meg som hun er i de to yngste søskna mine, som også er hennes biologiske. Men jeg føler iallefall at hun er utrolig glad i meg! Hun støtter meg, snakker med meg, tar kanskje kun meg med ut på kino, shopping osv.. Men samtidig så er vi ikke i et forhold hvor jeg forteller henne alt jeg føler, men så har jeg veldig problemer med og si slike ting til noen. Jeg har ikke en gang det "åpne" forholdet med min skikkelige mor.

Det jeg prøver og si er at min stemamma er verdens beste stemamma, kunne ikke fått noen bedre<3 :rødme:

Nøyaktig en slik stemor jeg prøver å være for mine 3 stebarn, det.

De er ikke født av meg, men de er flotte, nydelige unger og jeg er fryktelig glad i dem. Selvsagt er følelsene litt annerledes enn de følelsene jeg har for barnet jeg har båret i magen selv, men det kommer nok mest av at stebarna mine har en mamma og en pappa som også er tilstede for dem, og som fyller mamma/papparollen.

Hvis man ikke kan ha samme følelser for egne barn og barn som ikke er ens biologiske barn, hvordan forklarer dere da adoptivforeldres følelser for barna sine?

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Nei, jeg har ikke samme følelse for mine stebarn, som det barnet jeg har født. Mitt biologiske barn har jeg ventet på og ønsket meg. Det er nok en forskjell på adopterte barn og stebarn. Stebarn er noe man får "på kjøpet", fordi den personen man blir glad i tilfeldigvis har et barn. Synes ikke man skal forvente at man skal bli "forelsket" i ungene til andre folk,- selv ikke kjæresten sin sine barn. Men, man skal selvfølgelig respektere stebarna, og ikke forskjellsbehandle.

Hvilke følelser som kommer, kan man ikke råde over. Man liker jo ikke alle vennene eller hele slekta like godt. Unger kan være forskjellige. Noen er ufyselige, mens andre er veldig elskelige og sjarmerende.

Jeg har iallefall aldri følt for noen, det jeg føler for min biologiske unge.

[Gjest Stedatter]

Jeg tror ikke man kan forvente at en steforelder skal ha akkurat de samme følelsene for stebarnet som for sitt eget barn (selv om det skjer av og til). Men man kan få noe litt annerledes, som er veldig flott det også!

Jeg har selv en stemor, og vi har et veldig bra forhold! Jeg var vel en 12-13 da min far flyttet sammen med henne, og et par år senere flyttet jeg dit på heltid. Siden jeg var såpass stor, og hadde en mamma fra før, så er det klart at forholdet vårt ikke ble det klassiske "mor-barn"-forholdet. Men hvorfor skulle det det? Det var allikevel hun som sto meg nærmest gjennom tenårene, og var nærmest en blanding av tante, mor og storesøster. Det er en person jeg er fryktelig glad for å ha i livet mitt, også nå som jeg er blitt voksen og faren min er død. Og for mine barn er hun ikke "stebestemor"- hun er bestemor, ferdig med den saken. Vi anser hverandre vel for å være i nærmeste familie, selv om min far er borte.

Så selv om det er forskjell på følelsene for stebarn og barn, så trenger det ikke være noe galt i det. Det som blir galt i mine øyne, er når stebarnet blir sett på som å være til bry og til overs. Jeg er fryktelig glad for at min stemor aldri ga meg følelsen av å være til bry, selv om hun (en singel, ung dame) neppe hadde tenkt seg at annenhver helg-pappaen hun ble kjæreste med, plutselig drasset med seg 14-åringen sin inn i hennes trange leilighet.

Og for å fortsette gla'historien: Min stemor har også en stemor. Og min stemor og min stemors stemor har nettopp tilbragt en helg på hytta, bare de to, der de lagde mat, skravlet og drakk vin til langt på natt. Jeg er fryktelig glad for å ha en sånn raus familie, der ingen henger seg voldsomt opp i biologiske relasjoner, og føler at jeg har god ballast og erfaring når jeg nå selv er i ferd med å ende opp i stemor-rollen.

[Gjest Mayamor]

Det er så godt å lese gode historier.