jeg orker ikke mer..!

[Gjest Anonymous]

Hei !

Har bare ett stort behov for å tømme meg akkurat nå. Jeg bor i et samboerforhold på fjerde året, men nå vet jeg ikke om jeg orker mer!

Forholdet har skrantet lenge. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger, alt blir bare feil samme hva jeg gjør.

Som sagt så bor vi sammen på fjerde året. Vi har ett barn sammen, han har også to fra ett tidligere forhold. Jeg hart bare ett stort dilemma som hindrer meg; Jeg klarer ikke tanken på å sende fra meg ungen min annenhver helg! Stoler ikke på han når det kommer til henne.

Han er offiser av yrke. Og har en forferdelig militant holdning når det kommer til barneoppdragelse. Merker flere ganger at hun skvetter til så fort pappa snakker til henne. Kan virke nervøs til tider i hans nærvær.

Han er mye borte i forbindelse med jobb, også i helgene. Dette innebærer at det i mange tilfeller har vært meg som har tatt meg av hans barn. Når jeg ikke har gjort det og han har vært ute på reiser så har hans foreldre hjulpet. Problemet er at selv om vi skiller lag så kommer han ikke til å redusere på reisevirksomheten, selv om han blir alene med tre barn annenhver helg. Derfor kommer barna til å tilbringe mye tid hos sine besteforeldre. I utgangspunktet så synes jeg det er positivt at ungene og besteforeldrene tilbringer tid sammen, men mitt barn trives rett og slett ikke i deres hus.

Vi har vært på overnattingsbesøk hos dem flere ganger. Da har hun ligget på samme rom som oss, og grått helt hysterisk hele natta. Jeg aner ikke hva som er galt. Hun som har sovet hele natta fra hun ble født, både hjemme og hos andre, bare ikke der.

I tillegg til dette så er bestefaren plaget med nerveproblemer. Mot meg har han alltid vært verdens kosligste, men jeg tørr ikke stole på han. Vi vet aldri når han "klikker". Han pleier også å drikke en del.

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre!!!

Jeg kan jo ikke nekte han å treffe sin egen datter heller...

Kan jeg kreve at hans tid sammen med henne skal skje hos meg, og at jeg fordufter?

Eller at hvis han skal ut å reise så skal hun være hos meg, og ikke hos sine besteforeldre?

Jeg blir snart gal!!

Jeg blir heller hos han enn å slippe henne fra meg uten at jeg vet hva som skjer.

Kan jeg få full foreldrerett på en eller annen måte? Jeg gjør hva som helst for å unngå mitt værste mareritt.

Kan noen hjelpe meg?

Ida

[Gjest Martin]

Uten å ta stilling til noe som helst av den problemstilling du tar opp ang din samboer og hans måte å være på, reagerer jeg sterkt på at du tar det som en selvfølge at du skal sitte med den fulle omsorgen etter et evnt. brudd. Og ikke bare det - du forutsetter at hans samvær reduseres til lovens minimum. Og på toppen av det hele mener du samværet skal skje hjemme hos deg.

Ikke kjenner jeg samboeren din, og det kan muligens være han ikke duger som omsorgsperson. Men jeg håper det ikke er like selvsagt at han skal reduseres til helgepappa når det kommer til stykket.

[Gjest blur2]

Du sier ingenting om hvor gammel barnet er? Noen foreldre er mer av den typen som "glefser", er svært vanlig i sydlige land. Tar han seg ikke i det - eller får han direkte raserianfall? Trur ikke ungen tar skade av å se at faren har litt gemytt, bare det ikke er for mye. Kan jo skade den motsatte veien, dersom alt er rolig og harmonisk, og ungen ikke blir vant til at det er greit å være sint av og til...

Sikker på at du ikke egentlig bruker farens sinne som en unnskyldning overfor deg selv til å bli i forholdet..?

Hvorfor ungen gråter hos besteforeldrene, også når du er der, vet jeg ikke. Men hva er det som er så annerledes hos dem? Spiser hun noe der som hun/han ikke tåler? (Her kommer jo alder inn...)

Tror ikke du på dette grunnlaget du skisserer kan forvente foreldreretten. Prøv å snakk med din mann om hva som plager deg med hans oppdragelse, uten å kritisere. Kan hende plager det ham også? Mulig han ble oppdratt på samme måte.

Hva gjelder din svigerfar og hans tidligere psykose, så er vel svigermor såpass observant at hun kontakter legen dersom det skjer igjen, slik at mannen får medisinering? Kjenner mødre med tidligere psykoser, som fungerer fint. Omfanget av hans drikkeproblem nevner du ikke. Men svigermor drikker vel ikke, slik at hun holder familien samlet likevel? Litt rart om han velger å drikke de helgene barnebarna er på besøk. Litt drikking tåler de også, om det ikke blir møtt med hysteri fra alle rundt.

[Atmi]

Uff - kanskje du har helt rett og barnefaren ikke er i stand til å ta vare på barnet deres. Men det kan ikke jeg vite ettersom jeg værken kjenner deg eller ham. Og jeg får vondt i meg når jeg hører slik. Tenk hvis det var omvendt og han sa slik om deg?

All respekt hvis jeg er urettferdig nå, jeg vet der er en mulighet for det. Men tenk over hvis jeg ikke er det, at han er like glad i barnet deres som du er.

[Sheba]

Jeg støtter Martin her - det er noe med måten du skriver på som

får meg til å reagere - blant annet skriver du "mitt barn" konsekvent.

Det er vel strengt talt "deres barn", er det ikke? Og selv om

din mann i utgangspunktet ikke er det du defineres som en god

"omsorgsperson", så vil det neppe holde i en eventuell tviste-sak

mellom dere om foreldreretten.

Husk også at deres barn har krav på å få være sammen med

og bli kjent med begge sine foreldre, uavhengig av hva de to

voksne partene måtte mene om hverandre.

[Gjest Alive]

Ville bare si at jeg føler med deg i den situasjonen du er i....

Helt riktig av deg å prøve å beskytte barnet, spesielt hvis du har mistanker om at noe ikke er som det skal hos besteforeldrene.

Tror desverre ikke du kommer noen vei med tanke på delt ansvar. Mitt råd er at du så godt det lar seg gjøre forteller ham om din frustrasjon.

Prøv å ikke angripe han, bare si at dette er trist, og at du ikke vet hva du skal gjøre...

Kanskje du får en positiv ovveraskelse:)

Lykke til

[Gjest Anonymous]

Jeg aner jo ikke hvor ille dette egentlig er for datteren DERES, men at hun reagerer på noe, er vel ganske påfallende.

Uansett hvordan det forholder seg; Er du sikker på at datteren deres IKKE blir misbrukt i noen sammenheng?

Er du sikker på at det IKKE er utøvd vold mot henne?

100% sikker kan man vel aldri være, ingen har noen garanti for noe som helst i vårt samfunn..........

Men, hvis du er så sikker som du overhodet KAN være på at deres datter ikke blir utsatt for dette, så tror jeg det blir meget vanskelig for deg å "bevise" hva som er best......ved å bryte kontakten mellom far og datter!

Jeg er også IMOT å gå inn for dette.

Jeg kjenner hverken deg eller faren, ei heller deres felles datter, men jeg tror i utgangspunktet at det kan være det beste for barnet at hun får anledning til å tilbringe tid alene med sin far også! Under forutsetning av at det skjer under trygge og tilrettelagte forhold selvfølgelig.

For meg virker det som om du stresser for mye med dette. :o

Har du hørt utrykket ; Tiden løser det meste? Fortsett å leve, så vil du se at det meste vil "gå seg til" under vandringen........ :blunke: Ta ikke sorgene på forskudd!

Deres datter fortjener å ha kontakt med faren sin. Om det blir et godt eller dårlig forhold er opp til de to involverte.

Men du kan også bidra litt her; Sørg for ALDRI å snakke nedsettende om hennes far mens hun HØRER det! :oops:

Uansett hva DU måtte FØLE for han, og det han gjør, eller UNNGÅR å gjøre!!!!!!!!! Dette er veldig viktig, da barna blir svært preget av den av foreldrene de lever sammen med, og derfor utvikler en helt utrolig LOJALITET TIL DEN PERSONEN, I DETTE TILFELLET DEG!

Hvis du vet at det er riktig for DEG, så bryt med han.

Men det betyr ikke automatisk at datteren må gjøre det samme med hensyn til faren.

Utover dette så blir det selvsagt en annen sak OM datteren deres IKKE vil treffe han........... da er tiden inne til å se litt nærmere på årsakene!

Jeg forstår så inderlig godt at du vil unngå at datteren deres skal lide i noen form. (Er selv skilt,- - med et barn, sønn) Det er fryktelig når man forstår at ens barn lider under noe......

Jeg tror foresten hun er et følsomt lite menneske, og derfor reagerer sterkt på ting som skjer rundt henne. Barn SER ofte mere enn oss voksne, sanser vi helt har glemt å bruke. Hun senser nok at ting ikke er helt som de "burde" være!

Og hvor urolig er DU oppe i alt dette? Kan det være du som nører litt opp under........Barn føler slikt umiddelbart.

Men gi de to en fair sjanse sammen. Det fortjener både faren og hans datter! Så får man se videre hva som hender.....

Jeg ønsker deres datter lykke til!

[VesleBråka]

Hvis faren har utstrakt reisevirksomhet i forbindelse med jobb, ligger del vel i kortene at han ikke kan være hovedomsorgsperson? Han må jo holde seg hjemme for det. Og sålenge barnet er lite og mor ikke er gal, er det ofte moren som får foreldreansvaret, med far som besøksperson..

Hvorfor gidder du å passe hans barn de helgene han er bortreist? Bør ikke han avtale med moren til barna om at hun passer dem heller??