Tvinger dere barna til å spise?

[Kitsune]

Jeg har alltid fått spise det jeg ville, stortsett når jeg ville. Med det mener jeg at hvis vi hadde kjøttkaker i brun saus med poteter, så fikk jeg spise kun poteter og brun saus hvis jeg ville. Hvis jeg bare ville spise hviten på egget, så fikk jeg det.

Jeg fikk selv bestemme om jeg var mett, og sa selv ifra når jeg var sulten. Da fikk jeg brødskive eller havregrøt.

En annen i familien hadde som regel at barna skulle spise opp alt de hadde tatt på fatet sitt siden de selv hadde forsynt seg. Men dette er jo ikke rettferdig. I stedet ble det mye trubbel rundt matbordet.. Jeg husker at jeg som liten måtte spise kyllingskinnet til ei jeg var på besøk til, for hvis foreldrene fant det i søppla, ville det bli bråk. Og hun hadde oppriktige avesjoner mot kyllingkinn.

Nå som voksen er det mange ting jeg ikke spiste som liten, som jeg elsker nå. Erter, surkål og rosenkål, f. eks.

Jeg ble aldri, aldri tvunget i mat og jeg spiste likevel variert. Jeg tror at kroppen min har hatt godt av dette. Jeg ble aldri lokket med dessert hvis jeg spiste/spiste opp maten..

Hva tror/gjør dere? Tvinger dere barna til å spise? Og er det egentlig så lurt?

[venus*]

Ikke rettferdig? Tror jeg hører det flere ganger daglig for tiden.

Det er lett å være imot tvang hvis en selv ikke hadde noen problemer med mat. Eller hvis en har barn som spiser alt fra syltelabber til artisjokker. Når jeg var 6 år, så ville jeg ikke spise. I det hele tatt. Du mener at mine foreldre bare skulle latt meg fortsette sultestreiken?

Personlig synes jeg ikke det er greit å bare spise de beste bitene av mat heller, så her blir barn oppmuntret til å spise hele egget, so to speak. Jeg prøver å lære mine barn om at det ikke er greit å kaste uendelig mengder med mat.

Min yngste sønn er alt annet enn eventyrlysten i matveien, men han blir oppmuntret til å smake på alt. Hadde du spurt han hva han mente om dette, så ville han antakelig sagt det var både urettferdig og tvang Men mener du virkelig at jeg skulle latt han spise brødskive med bringebærsyltetøy til hvert eneste måltid?

[razmatazz]

Det kommer jo litt an på situasjonen. Har noen yngre halvsøstre som nektet å spise grønnsaker av noe slag da de var mindre. Og etter et par biter kjøtt begynte de å mase om is. Skulle foreldrene gitt etter for dette hadde det blitt relativt usunn kost.

Jeg har også erfart barn som ikke vil spise middag til normal middagstid, fordi de har spist noe like før. Jeg synes det er viktig å ha middag sammen som familie, både for å ha gode rutiner/ sikre godt kosthold og for å få kvalitetstid sammen.

Ang. det å ikke spise opp det som er på tallerkenen ville jeg vært mer fleksibel, innen rimelighetens grenser.

[milla-mor]

nei, aldri. jeg bestemmer hva hun skal spise, hun bestemmer hvor mye. mat er ikke en belønning, eller straff, men noe alle må innta for å overleve.

selv hadde jeg spiseforstyrrelser, så moren min følte seg nok tvunget til å belønne inntak av mat, og hun ble ofte sint/fortvilet over mitt forhold til mat. det var bestemt en lite positiv faktor at det ble så mye oppstyr rundt mat, og gjorde at jeg spiste mindre.

så... jeg gjør mitt beste for at mitt barn skal ha et helt naturlig forhold til mat, selv om det på ingen måte var min mors feil at jeg selv ikke hadde det

[Bobeline]

Jeg har ikke barn, men hvis det skulle bli slik en dag regner jeg med å følge samme opplegget som mine foreldre gjorde.

Vi måtte spise opp mat som vi selv hadde lagt på tallerken, og meningen med det var at vi skulle lære måtehold, og at det er bedre å forsyne seg to ganger med to små porsjoner som vi klarte å spise opp fremfor en stor porsjon som vi ikke hadde sjanse til å få ned.

Det var ikke lov til å si "æsj" om mat, og vi måtte smake på alt. Hvis vi ikke likte maten var det greit nok, og vi ble ikke tvunget til å spise det opp, men vi skulle smake på det slik at vi fant ut om vi likte det eller ikke. Videre kunne vi ikke forvente at noen ville lage annen mat til oss, så da fikk vi være forbredt på å være sultne. Med det mener jeg at vi kunne spise poteter og saus, men slippe å spise kjøttet. Var det derimot mer spesiell mat, så ble det satt frem pølser og poteter til oss barna.

Når vi var på besøk spiste vi det som ble servert uansett om vi likte det eller ikke. Vi måtte ikke spise mye av det, men det ble regnet for å være uhøflig å nekte å spise det som stod på bordet når andre hadde brukt tid på å lage mat når vi kom på besøk.

Ellers er jeg enig med de andre som sier at mye avhenger av situasjonen, og at det er viktig å skape god stemning rundt matbordet.

[Linda644]

Jeg er 20 og har naturligvis ikke noen barn. Men jeg syns barna skal spise det de får. Uansett om grønnsaker etc. er "vondt" de inneholder mange vitaminer, alle trenger næring for å vokse. Det er så viktig. Man behøver ikke å være kjempe streng eller truge det i dem, men prøv i allefall at de spiser forskjellige ting. Feks. ros dem mye hvis de spiser det opp. Jeg har en søster på 14 år som før ikke spiste grønnsaker eller frukt i det hele tatt. Resultatet ble for en stund: hun mistet sykt mye hår og ble skikkelig tynnhåret. Dette var grunnet vitamin mangel. Hun spiser forsatt ikke så mye grønnsaker - men litt og endel frukt og tar tilskudd av vitamin.

[Gjest Elastica]

Jeg tvinger aldri ungene til å spise mat.

Imidlertid synes jeg det er viktig at de lærer seg å like forskjellige typer mat, og det tror jeg de gjør nettopp ved å lære det. Hos oss er det noen som er veldig glad i all typer mat, andre er mer forsiktige. Vi prøver å oppfordre dem til å spise variert, og de får ikke lov til å pille ut ting av maten, dersom det ikke er helt ekstreme ting som de absolutt ikke vil spise.

Dessuten synes jeg det er viktig å lære dem til at det skal være greit å spise et måltid selvom det ikke består av livretten deres. Og selvfølgelig at de opptrer høflig hos andre når de får servert mat der.

[Gjest allium]

En annen i familien hadde som regel at barna skulle spise opp alt de hadde tatt på fatet sitt siden de selv hadde forsynt seg. Men dette er jo ikke rettferdig.

Hva mener du egentlig med dette? Hvorfor er det ikke "rettferdig"?

Min 11-åring må spise opp det han forsyner seg med. Han er stor nok til å forsyne seg selv, og jeg vil ikke at han skal lasse på masse mat som han så ikke spiser, og jeg dermed må kaste. Det har jeg bare ikke økonomi til. Han må venne seg til at han heller forsyner seg med små porsjoner, og flere ganger.

Å spise bare poteter og saus når man ikke liker kjøttkaker er forsåvidt greit. Men ikke å bare spise kjøttkaker, ihvertfall ikke å spise seg mett på bare kjøttkaker. Igjen, det har jeg ikke råd til.

Hvis det virkelig er noe de misliker, får de selvfølgelig slippe. Men jeg synes jeg ser en viss tendens til at vi har så mye mat å velge mellom nå, at barna bare spiser det de virkelig liker godt. Det synes jeg ikke er fullt så greit. De kan ikke få livretten sin hver dag, og et variert kosthold har ingen vondt av. Så dermed pleier jeg å si at de skal spise litt av alt, og ihvertfall litt grønnsaker.

Men nå har jeg større barn. Da de var små, la jeg litt av alt på tallerkenen deres, lot dem spise det de ville ha, og lot være å kommentere det hvis de ikke spiste. Da var de forhåpentligvis sultnere til neste måltid. Ingen spising mellom måltidene selvfølgelig.

[Rubina D]

Jeg tvinger ikke i barna mat.

Yngstemann hos oss er rene kompostkverna. Den gutten spiser alt, vel nesten alt han spiser ikke erter og blomkål. Og han får lov til å plukke ut de to tingene hjemme som borte.

Min eldste derimot spiser mindre enn en fugl. En bivirkning av medisinene gjør at at han har nedsatt matlyst. Og det er jo flott for en gutt som spiser lite fra før av.

Og med ham lager vi avtaler før måltidet om ett minimum hva han skal spise. Det høres kanskje fælt ut, men jeg er nødt for å få i ham noe mat, for han er tynn nok som han er.

Han spiser til gjengjeld litt mat annenhver time.

[Gjest Jenna88]

Jeg har selv et ganske anstrengt forhold til mat, og kommer ikke til å tvinge mine barn til å spise alt. Jeg kommer derimot til å oppfordre dem til å _smake på_ alt, fordi jeg mener det er feil med unger som sier "jeg liker ikke det og det på pizza", når det viser seg at de faktisk aldri har smakt det og det.

Jeg slet med et litt problematisk forhold til mat tidlig i tenårene, og mener derfor det blir feil å tvinge noen til å spise. Mat skal være positivt, ikke forbundet med tvang. Jeg har aldri blitt tvunget til å spise spesielle typer mat, men jeg vet at en del av de som lider av spiseforstyrrelser forbinder mat med konflikter/tvang.

Alltid fint å oppfordre, men jeg kommer som sagt ikke til å tvinge.

[Kitsune]

Jeg mener at det ikke er rettferdig fordi når man er liten er ikke smakene så utviklet. Smakløkene er helt "nye" og dermed veldig følsomme overfor variabler. Gjorde det ikke vont å gre håret? Klødde ikke ull mere? Og sikkert mange andre sammenlikninger.

Jeg stiller ikke spørsmålet for at jeg griper til ekstremitetene. Jeg skjønner jo også at å la barna spise is ikke er et alternativ. Men å lære dem å kjenne på kroppen selv om de er mere sultne eller ikke.

Som liten var jeg ute hele tiden. Jeg klatrer i trær, syklet, hoppet paradis, løp, spilte fotball osv. Kanskje jeg må ta hensyn til at barn ikke er aktive lengre. For ofte kom jeg inn til middagslukt og var KJEMPESULTEN. Men etter litt mat ble jeg faktisk mett. Skal man da tvinge de til å ete likevel?

Og faktisk ser jeg ikke noe galt i å la de ete brød til hvert eneste måltid. Mamma bakte grove brød og vi hadde forskjelligt sunt pålegg. Baker man gode brød, er det meget næring i det. Til tross for hva Fedon sier, hehe..

Venus*: Kanskje problemer med mat kommer som følge av tvang?

Som liten har man sikkert en annen og hurtigere forbrenning. Er det rett å lære barna at de skal ete med så mange timers mellomrom? Hvis kroppen i mellomtiden sier at den er sulten, så tar kroppen feil? (nei, ikke gi en hvetebolle i mellomtiden, men ei grovbrødskive)

Jeg er for at barn skal oppfordres til å prøve forskjellige ting, og at de kan smake på nye ting.

Det er lett å skjønne at barna ikke skal lesse opp masse mat på tallerken, for så å ta en liten bit før de er "mette". Men det regner jeg med at dere kontollerer uansett.

Det jeg mener er at kanskje får barna ødelagt muligheten til å la kroppen si ifra når og hva den trenger. I stedet er det noen andre utenfra som skal fortelle hva de skal spise og hvor mye.

Ofte spiste jeg hos andre, og var vant til å være i "møblerte hjem", og alltid fikk mamma høre at jeg var så veloppdragen. Så hvis det er noen som tror at jeg var fisefin, så er det galt.

I tillegg kan jeg tilføye at jeg ikke har drukket melk siden jeg var spedbarn. Jeg drakk, og drikker, fortsatt vann. På den tiden var det helligbrøde og det var sikkert så vidt mamma ble meldt til barnevernet for det. Det var OFTE at voksne folk ikke kunne fatte at jeg ikke drakk melk. Jeg tåler ikke melk den dag i dag heller..

[Gjest Mysticgirl]

Mine må smake på alt de får, men de trenger ikke å spise opp alt. Men jeg lager ikke noe annen middag til dem om de sier at de ikke liker det

[Gjest allium]

For ofte kom jeg inn til middagslukt og var KJEMPESULTEN. Men etter litt mat ble jeg faktisk mett. Skal man da tvinge de til å ete likevel?

Man skal lære dem å forstå dette selv. At magen blir mett før øynene, og at det lønner seg å forsyne seg med små porsjoner, og heller flere ganger.

Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor dette ikke er "rettferdig". Jeg synes ikke det er rettferdig overfor dem som har for lite, at man baserer seg på at det er ok å kaste mat.

[Line Tamara]

Nei, selvsagt tvinger jeg ikke sønnen min til å spise. For meg er det helt utenkelig. Jeg hadde blitt rasende om noen forsøkte tvinge meg til å spise noe som helst, og det er da en selvsagthet at jeg ikke vil gjøre noe slikt mot barnet mitt heller.

Her i heimen spiser vi til vi er mett. Ferdig med det. Og den som eier magen får bestemme når magen er mett. Jeg lager middag, og han spiser de delene av middagen han vil ha. Men, det betyr ikke nødvendigvis at han kan f.eks velge å spise BARE kylling og ingenting annet. Hos oss er det slik at maten er til alle. Det betyr at man bør dele. Så om noen vil ha bare kylling, så er det ok så lenge det er nok til alle. Er det IKKE nok, så blir den som helst vil ha bare kylling oppfordret til å spise noe annet også.

Om jeg har laget en middag som han ikke liker (skjer veldig sjelden, fordi jeg alltid forsøker å lage mat som alle liker eller at det iallefall er NOE på bordet som alle liker), så kan han gjerne få noe annet. Men her har dette faktisk aldri skjedd. Siden jeg alltid har iallefall NOE som jeg vet han liker på bordet, så har det aldri falt ham inn engang å spørre om noe som IKKE er på bordet.

Det at barnet får velge om det vil spise hele egget eller bare plommen trenger jo ikke bety at barnet spiser så mye det vil. Man kan jo fint si fra etter 2-3 eggeplommer at nå må barnet nesten finne noe annet å spise, fordi det ikke er mer egg/det er ikke kokt mer/de siste eggene skal være til en annen dag e.l.

Her er det fri tilgang på det meste i huset. Det betyr at jeg må være påpasselig med at maten i huset er mat jeg syns det er ok at sønnen min spiser. Jeg kan også si til ham at "vær så snill og ikke spis X nå, den har jeg planlagt at vi skal kose oss med til middag i kveld/i morra/på lørdag. " Og stor gutt som han er (6 år), så har han ingen problemer med slikt.

Jeg har stor tro på selvregulering av mat. Forsøk viser jo også at barn som blir tilbudt en stor variasjon av sunn, næringsrik mat vil velge mat som er riktig og bra sammensatt. Friske barn er ikke i stand til å sulte seg ihjel, mener jeg ganske bestemt å ha lest om.

MEN, og det er et stort men, i vår verden, der alternativene er så sinnsykt mange og veldig ofte ikke spesielt sunne heller, så er jo selvregulering en utopi for de fleste. Usunn junkmat og/eller sukkerholdig mat og/eller brus er avhengighetsskapende, og gjør at barn, som voksne, ikke klarer å lytte til kroppen sin.

Jeg tror at om man konsekvent har bare sunn mat tilgjengelig (suuupervanskelig og ikke noe jeg har klart å være konsekvent på) så vil et barn fint kunne selvregulere sitt eget matinntak.

[viren]

Å tvinge i barna mat er ikke aktuelt, men de får ikke noe annet enn det som blir servert feks til middag. Det vil si: spiser de ikke får de heller ikke noe annet istedet, enten det er is, brødskive eller noe annet. De kan velge å ikke spise brokkolien eller hva det måtte være, men spiser de opp kjøttbollene og lar resten ligge får de ikke mere kjøttboller før de i det minste har smakt på resten av maten.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg har ikke barn, og vet nok ikke hvor vanskelig det er med barn som ikke vil spise. Men jeg merker jeg blir litt irritert når jeg er sammen med kresne barn. Nå snakker jeg ikke om de som har enkelte ting de ikke liker, men de som ikke liker noe annet enn pølser og spaghetti, og som lager bråk hvis de får noe annet.

Jeg syns det er viktig at de lærer å spise ting selv om de ikke syns maten er helt super. Jeg har bl.a. et ønske om å få barn som kan spise hos andre uten å klage høylytt eller å nekte å spise. Jeg kan ikke nå se for meg at det er noe alternativ å lage egen mat til barna med mindre vi vil ha noe med en veldig spesiell voksensmak (vi er uansett allerede en som ikke spiser kjøtt og en på glutenfri diett, så jeg kan se for meg den stakkaren som skulle stått på kjøkkenet om også barna skulle hatt spesiell mat). Vanlig mat bør man klare å få i seg, og alle skal smake før de sier at de ikke liker det.

Når det gjelder fisk og grønnsaker, så har jeg også en plan om å lage noe mer spennende enn ihjelkokt fisk og gulrøtter. Det er ikke den eneste maten som tar kort tid å lage i en stressende hverdag (selv om jeg uansett ikke regner med at småbarnsmiddager er noen gastronomiske høydare).

[viren]

Det er ei jente i barnehagen til eldstemann som får nugatti på skiva hver dag, fordi hun ikke vil ha noe annet. Der mener jeg det er foreldrenes jobb og ansvar å bestemme at "nei , du får ikke sjokoladepålegg hver dag, men du kan velge mellom feks ost, leverpostei, makrell i tomat, skinke etc".

Noen valg er det foreldrene som må ta, selv om man ikke blir populære - også når det gjelder hvilken mat barna får i seg. Men som sagt tidligere: å tvinge i barn mat tror jeg kun man bør gjøre i helt spesielle tilfeller (jeg vet feks noen med en jente med spiseforstyrrelser som har blitt anbefalt at hun skal få beskjed om å ikke kunne gå fra bordet før hun har spist en minimumsmengde med mat).

[Orestes]

Synes linja de kjørte da jeg var unge var helt grei: Jeg spiste fritt av den maten som sto på bordet, det jeg ikke ville ha lot jeg være. Ingen "erstatningsvare" ble tilbudt. Da kunne det hende noen middager besto av potet og stekt løk fordi jeg ikke likte den fiskevarianten vi hadde akkurat den dagen.

Som regel smakte jeg på alt, var det noe jeg ikke ville smake på ble jeg aldri presset til det, med unntak av én gang, og den matsorten har jeg aversjon mot den dag i dag. Andre matsorter, som jeg fikk lære å like i eget tempo er favoritter i dag.

Forsynte jeg meg for mye spiste jeg til jeg var mett. Aldri mer enn det. Så fikk jeg heller påminnelser om å ikke ta for store porsjoner senere. Fatterns faste omkved var "Det går an å forsyne seg flere ganger."

[aquata]

Her i huset gjelder en regel; "når vi er borte spiser vi det vi får, når vi er hjemme, spiser vi det vi har". Men ingen trenger å spise opp, det er at magen er mett som teller, ikke hvor sultne øynene er/var, men prøver jo å lære bort at det er bedre å forsyne seg to ganger enn å lesse på første gang. Dessert er forbeholdt spesielle anledninger og helg, men det er alltid lov å ta frukt etter maten.

Når jeg var liten hadde jeg det nok slik som TS, og har ikke tatt skade av det, og spiser i dag ALL type mat. Elsker å prøve noe nytt, selv om det ikke får like stort gjennomslag her hjemme.

Tipper TS så på "supernanny", og hjelpes meg..... man tvinger da ikke barn til å spise...

[venus*]

Og faktisk ser jeg ikke noe galt i å la de ete brød til hvert eneste måltid. Mamma bakte grove brød og vi hadde forskjelligt sunt pålegg. Baker man gode brød, er det meget næring i det. Til tross for hva Fedon sier, hehe..

Venus*: Kanskje problemer med mat kommer som følge av tvang?

Kjenner jeg blir litt oppgitt av å lese dette. Det er så enkelt for en utenforstående å bare komme med enkle årsaksforklaring etterfulgt med råd av typen "ja, men kan du ikke bare gjør det og det"...

Men nei, det kommer ikke av tvang som du sier.

Å spise brødskiver til hvert måltid er uaktuelt. Jeg skjønner at du er enig med mine barn om at det er urettferdig at de ikke får bestemme hva vi spiser. Men that's life, vi som foreldre må faktisk ta upopulære/fornuftige avgjørelser.