Vedvarende "tomhetsfølelse"

[Gjest Jenna88]

Hei.

Jeg har vært ganske deprimert i sommer, (gikk på jobb, hadde et sosialt liv), så det var ingen stor depresjon, men ille nok til at jeg hadde en intens uro i kroppen og følte meg ganske tom. Nå hører det til historien at jeg har hatt en ganske tøff sommer; farmoren min døde, jeg kranglet mye med (nå: eks)-kjæresten, og jeg reiste ganske langt til og fra jobb som gjorde at jeg fikk minmalt med tid til selvrefleksjon.

Føler derfor at jeg ikke helt har klart å jobbe med problemene, men heller gått videre, (og klarer meg greit, altså), men det er på en måte noe som mangler i hverdagen. Jeg sliter med indre uro og følelsen av at alt er grått og likgyldig.

Studerer hardt, jobber mye, og forsøker å være sosial, i håp om at følelsen skal forsvinne etter hvert.

Bare lurer på om det er noen her inne som har lignende erfaringer? Jeg antar, (håper), dette er en følelse som vil avta hvis jeg bare gir situasjonen litt tid?

Endret 8. september 2007 av Jenna88

[Gjest Gjest]

Kanskje du kunne funnet deg noen å snakke med, eventullt gå til psykolog en periode. Uroen og tomhetsfølelsen din ikke vil gå over før du får gjenomarbeidet følelsene dine.

Håper du får skaffet deg noen hjelp. Det er ikke skam å gå til psykolog når du har opplevd et dødsfall og ellers hatt et tøft år.

Klem

[Nabodama]

Du sier du har hatt minimalt med tid til selvrefleksjon, og det er kanskje det du mangler nå også?

Ved å studere, jobbe og være sosial, får du ikke tid til å føle. Du fyker bare fra det ene til det andre, og på den måten får du ikke kontakt med deg selv.

Jeg så du skrev i et annet innlegg at moren din har stilt opp mye for deg, og da har du vel hatt noen å prate med. Du kan jo også prøve psykolog hvis du tror det hjelper.

Det rådet jeg har til deg, er at du tar det mer med ro. Ta deg tid til bare å sitte og tenke. Om det kommer vonde tanker, så la det gjøre det, jeg tror det er noe du må gjennom.

Jeg vil også råde deg til å bruke sansene dine. Når jeg sitter ute i skogen og hører fuglene rundt meg, kjenner den gode lukta fra skogen og den friske lufta, da har jeg sånne små lykkeøyeblikk. Da nyter jeg virkelig øyeblikket.

Prøv å finn sånne små lykkeøyeblikk i hverdagen og la tankene flyte.

[Gjest Jenna88]

Nabodama & Gjest: Takk for fine svar.

Gjest: Jeg har snakket en del med mamma rundt dødsfallet til farmor, (hun vet hvilket nært forhold vi hadde etc.), og fått en del råd i forbindelse med bruddet mellom meg og kjæresten.

Føler at det har hjulpet mye å snakke med henne, (hun er i tillegg utdannet lege), sånn sett er jeg egentlig ganske heldig og føler meg ivaretatt. Jeg vet at hun kun er en telefon unna om jeg skulle trenge noen å prate med, - det er alltid godt å vite.

Jeg føler meg bedre nå, enn jeg gjorde i f.eks august, så jeg håper jo at det er en pekepinn på at jeg begynner å få det bedre. I tillegg skriver jeg en del, både dagbok, dikt og noveller, så jeg "får ut" en del følelser på den måten.

Jeg har hørt at det er ganske lange ventelister hos psykolog, så sånn sett er jeg litt usikker på om jeg trenger det. Det tar gjerne alt fra 6 mnd til ett år, (utifra det jeg har hørt), til en får plass, og de problemene jeg har, er veldig her og nå.

Må bare si at jeg er helt enig i at det ikke er noen skam å oppsøke psykolog, har flere venninner som har gått/går til terapi, og jeg tror det er kjempefint, for de som trenger det. Jeg føler meg såpass oppegående at jeg er litt usikker på hvorvidt en slik kartlegging kan hjelpe.

Mamma har forøvrig foreslått at jeg kan ta kontakt med en psykiatrisk sykepleier, (de jobber på helsestasjonen), og jobber med mindre tunge problemer. I følge henne skal det ikke ta mange ukene å få avtale der, så jeg vurderer absolutt å oppsøke helsestasjonen. Men igjen, jeg føler liksom ikke det er så mye å snakke om, det er helt naturlige følelser, og jeg ser jo allerede nå at de begynner å blekne. Skal jeg ført oppsøke hjelp tror jeg kanskje det er mer naturlig for meg å begynne i den retning. Uansett, takk for svar, så for meg at jeg kanskje fikk sarkastiske svar med oppfordring om å bite tenna sammen og slutte å sutre.

Nabodama: Jeg liker meg godt i eget selskap, og har behov for ganske mye egentid. Jeg merker at jeg har kjørt veldig fort frem mtp. studier, skape ny vennkrets, etc., som du er innepå. Samtidig føler jeg at jeg kanskje må kjøre på litt nå i begynnelsen. Det er som regel på begynnelsen av året en har mulighet til å knytte nye kontakter og jeg har ikke lyst å ende opp som helt alene i storbyen heller.

Når det er sagt, tror jeg absolutt du har rett i at jeg bør stresse litt ned. Jeg er en person som tar på meg altfor mye ansvar, og har lett for å ja... gjøre alt som forventes av meg, og kanskje enda mer. Som du sier, det er viktig å være istand til å nyte eget selskap og en må ikke nødvendigvis alltid være sammen med andre.

Jeg og bestevenninnen min, C, har tenkt oss en tur på hytta til foreldrene hennes på sørlandet i løpet av måneden. Ser veldig frem til å komme meg litt bort fra storbyen og ut i frisk luft.

Jeg er egentlig ganske heldig som bor sammen med henne, hun forstår meg 100%, maser ikke, og tar veldig hensyn til meg.

På den måten vet jeg at noen stiller opp for meg her også, dersom jeg skulle trenge det.

Jeg tror problemet er at jeg gruer meg til å kjenne på disse følelsene, de er så store, tomme, og vonde... Samtidig må en jo det, en eller annen gang, og som du sier; det er bedre å gjøre det nå enn å flykte fra seg selv. Håper på at jeg får anledning til å gå i naturen, skrive mye, og bare nyte litt alenetid på hytta til C. Hun er veldig glad i å ri, i motsetning til meg, så jeg får nok store deler av dagene alene. Jeg får vel heller bite tennene sammen, enn så lenge, og ta meg en velfortjent pause når jeg kommer dit. Bare gå i naturen, lytte til meg selv, kjenne på følelsene, og kjenne at jeg finnes.

[Nabodama]

Du har egentlig kommet veldig langt på vei bare ved å erkjenne at du sliter litt, og ved å identifisere disse følelsene for hva de er.

Jeg kom forresten på enda en ting som pleier å hjelpe meg når jeg synker litt ned, og det er å tenke på alle muligheter jeg har. F.eks spennende muligheter ang jobb, spennende steder jeg har lyst til å reise til osv.

Bare det å slippe fantasien litt løs, og tenke på alt en kan gjøre, gjør hverdagen litt mindre grå og tom.