et fint dikt...

[Gjest vimselot]

Jeg la engang et brev til mine foreldre der jeg hadde skrevet:

Skimt nye vårer

gjennom høstens gyldne løv

Glem sorg og smerter osv.

Da er du meget meget rik.

De leste det kanskje, for jeg lå i koma pga overdose, men etter det...vet ikke om de leste det engang, har aldri spurt de... men jeg glemmer aldri diktet.

Døden skal sin utgang ha, den rammer oss alle, det vi er lært opp til er at den skal ramme hardt og brutalt, men det skjer aldri...

Til og med ikke i krig... vet ikke, men jeg tenker slik. Og jeg vet at døden ikke er forferdelig, det er verre med incest, voldtekt, osv. (har vært nesten død, en gang med kveling, og en gang av en fremmed ved akerselva med kniv...så hvorfor skal jeg være redd mer for noenting av dette som omhandler død...) Jepp, vet jeg er inhabil, hva nå det er i denne sammenhengen...

Moder jord, før bibelen kom dyrkelsen av moder, kvinnen, menn var de som skaffet byttet og passet på oss damer og barna.

Men så kom de vanløse, og da ble det krig, kvinner ble undertrykte osv.

Jeg klarer ikke se på nyheter, klarer ikke høre at noen jeg er glade i skal reise .... men jeg sier jo ikke noe, jeg er like nice, glad og spøker og kødder...

Ingen vet om det, om min angst. Ikke for min død, men for å miste...

Ja, jeg har mistet mange, overdoser, sykdom, bilulykker osv, men det har skjedd så rett etter etter etter som

123.

Så jeg har aldri fått bearbeidet dette, men når jeg tenker på at jeg selv to ganger (kanskje 3) har vært nær døden, så er ikke døden skremmende mer.

Men å miste andre, er skremmende og det beste vi kan gjøre for dem da, er å sørge og så etter en tid, gi slipp...

La dem gå, la sorgen slippe - for dit de kommer, er det kun fred.

Det er i alle fall mye bedre enn her på planeten terra.

Jeg er ikke kristen, men en lærerinne av meg sa at i dødsøyeblikket ber alle til Gud (den bibelske), men det gjorde jeg ikke, jeg ble bare fylt av fred, men jeg døde jo ikke heldighvis, han slapp strupetaket, jeg - mine siste tanker var så forferdelig for deg å måtte sone i mange år for noe så dumt...osv, før jeg ikke klarte tenke mer, annet at nå forsvinner jeg (er som å bli dratt av en kraft via bakhodet, som ikke er noe vondt...)

Jeg mente ikke skrive slik jeg skrev (edit), men det jeg egentlig mener å si er at man skal være glad for at man har vært venner/venninner-søstre el. brødre, gammel eller ung.

Sorry, håper ikke jeg såret noen, men døden er verst for vi som ikke har opplevd det, og det er noe vi alle må engang.

I vesten prater vi jo ikke om det, vi lever jo evig...

Endret 7. september 2007 av vimselot

[Hermione]

Okei.......Litt vanskelig å følge deg, men trur eg skjønnar kva du meiner. På ein måte er det jo veldig betryggande å ikkje vere redd for døden, men syns kanskje du er litt vel positivt innstilt. Håpar du ikkje har planar om å gjere noko dumt.

Eg anar ikkje kva som skjer når vi dør. Kanskje havnar vi på ein god og trygg plass som er bedre enn livet her på jorda. Men uansett trur eg dei aller fleste som dør i nokonlunde ung alder ville foretrekke å få leve litt til dersom dei fekk velge. Så eg trur ikkje alle er fyllt av fred når dei dør sjølv om du var det då du holdt på å dø. Nokon gangar rammar faktisk døden hardt og brutalt. Ganske ofte, trur eg faktisk.

[Gjest Gjest]

Jeg la engang et brev til mine foreldre der jeg hadde skrevet:

Skimt nye vårer

gjennom høstens gyldne løv

Glem sorg og smerter osv.

Da er du meget meget rik.

De leste det kanskje, for jeg lå i koma pga overdose, men etter det...vet ikke om de leste det engang, har aldri spurt de... men jeg glemmer aldri diktet.

Men du har ikke skrevet det diktet, da....

KUNSTEN Å LEVE

~

Kan du smile når alt går på tverke

Og tåle all motgang du får

Da kan du kunsten å leve

Da vet du at allting går

~

Kan du smile gjennom tårer

Når din drøm blir knust til støv

Kan du atter skimte våren

Gjennom høstens visne løv

~

Kan du glemme hån og urett

Sorg og smerte, spott og svik

Uten bitterhet i hjertet

Er du meget, meget rik