Hvordan går vi frem?

[Gjest TS]

Min samboer ønsker full omsorg for sine 2 barn. Idag har han og eksen 50/50, men han/vi ser at barnas mor per idag ikke er skikket til å ha så mye ansvar for dem, og får også støtte fra nettverket rundt henne og ungene på akkurat dette.

Men ingen av oss har vært i denne situasjonen før, og vi aner ikke hvordan vi går frem?

Finnes det noen mulighet til å få barnevernet inn i bildet? Kan de gi en objektiv vurdering av foreldre i slike saker, eller må man gjennom advokater og rettsapparatet på eget initiativ?

Vi har mine to på heltid og hans på deltid og innser at dette kommer til å skape mange såre følelser hos ungene, så hva er det viktig for oss å huske på i en slik prosess, så ungene skånes mest og best mulig?

Tips og råd mottas med stor takk!

[Gjest Gjest]

jeg har ikke peiling på akkurat det du spør om, men nå skal det ganske mye til for at en mor mister omsorgen for barna sine.

du sier at hun har hjelp og støtte av sitt nettverk for å klare å ta seg av barna. vet du om det nettverket kanskje består av netopp barnevernet? de skal jo hjelpe familier til å klare omsorgsoppgaven før de griper inn å fjerner barna. å det kan jo være at barnevernet har anbefalt mor å benytte sitt nettverk.

at man må ha hjelp betyr ikke nødvendigvis at man er en dårlig forelder, det kan faktisk være ett pluss for mor at hun søker hjelp når hun ser at hun trenger det.

vi kan alle komme i en situasjon der vi på en eller annen måte trenger hjelp fra det offentlige eller vårt eget nettverk, og det er hverken et dårlig tegn eller skammelig. vi er da tross alt bare mennesker.

jeg ville derimot blitt bekymret hvis barna ble vannskjøttet eller mishandlet. da er det grunn til å tro at foreldren ikke mestrer foreldreoppgaven til barnas beste.

du sier ingenting om hvorfor mor må ha hjelp, derfor er det vanskelig for andre å vurdere eller mene noe om hvordan dere bør gå fram for å få omsorgen - om dere bør gjøre det i det hele tatt.

[Gjest Gjest]

Vi har mine to på heltid og hans på deltid og innser at dette kommer til å skape mange såre følelser hos ungene, så hva er det viktig for oss å huske på i en slik prosess, så ungene skånes mest og best mulig?

Tips og råd mottas med stor takk!

at dere har dine to barn på heltid gir ikke dermed dere rett til å frata mor omsorgen for sine barn.

dine barn bor hos sin mor - som er deg, og din samboers barn bor hos sin mor.

at barnas far har flyttet sammen med deg som tilfeldigvis har dine barn boende på heltid betyr ikke dermed at samboers barn også vil bo hos dere på heltid. de har sin egen mor, la de nå få ha det.

[Lille Løve]

at barnas far har flyttet sammen med deg som tilfeldigvis har dine barn boende på heltid betyr ikke dermed at samboers barn også vil bo hos dere på heltid. de har sin egen mor, la de nå få ha det.

Det er ikke alltid det barna vil er det som er best for dem. TS sier ikke hvorfor de mener barna ville hatt det bedre hos far... Men en sånn avgjørelse tas ikke basert på egne ønsker som voksen, men på hva som er best for ungene.

Dere kan jo rådføre dere med helsestasjonen deres.

[Gjest Mayamor]

Du skriver at din samboer og eksen har en 50/50 ordning. Fungerer det dårlig eller tilfredsstillende for barna? Hvor gamle er barna? Hva vil barna? Hvor lang avstand er det mellom dere og eksen til samboer? Blir det snakket stygt om far/og eller mor til barna? De på mors side som mener barna vil ha det bedre hos far; konkret hvorfor? Ikke snakk stygt om eksen, da hun er barnas mor og skittkasting ofte slår tilbake på den som kaster...

For å få daglig omsorg for barna må de igjennom en mekling. Deretter kan de bli enige eller gå til sak. Da kommer det inn sakkyndige, mor får fortelle sin versjon, far sin versjon, så kommer det videre ann på hvor gamle barna er:

* fyllt 7 år = barnet blir hørt

* fyllt 12 år = barnets ønske blir lagt vesentlig vekt på

* fyllt 15 år = barnet kan i prinsippet bestemme selv dersom det ikke er tungtveiende grunner til å tvinge barnet til å ikke få ønsket oppfyllt

Det er dyrt og tidkrevende å gå til barnefordelingssak. Men barna er det kjæreste vi har, så mener din samboer ærlig og oppriktig at barna ikke har det bra hos mor bør han ta affære. Er det samarbeidsproblemer; bør de løses fordi de løses ikke om barna bor mest hos far eller mor.

Skriver du litt mer, ts, er det lettere å gi mer konkrete tips/råd/meninger. Lykke til.

[ThirtySomething]

JEg forstod det slik at nettverket rundt dere (skole&bhg osv?) reagerer på at mor er en dårlig omsorgsperson for ungene?

Ihvertfall: dere må nok først få en meklingsattest på Familievernkontoret. Ta kontakt med dem. Der kan far og mor snakke sammen, og kanskje forstår mor at det er til det beste at far får hovedomsorgen?

Hvis ikke er neste instans retten.

Skaff dere en god advokat med spesialfelt på slike saker.

Jeg skal ikke legge meg i om mor i deres tilfelle er bra nok eller ikke, jeg antar at dere gjør dette for barna. Barna ønsker også tydeligvis å være mest hos dere.

Det er slett ikke umulig at far får hovedomsorgen. Statistikken sier at det er 50-50% sjanse.

Lykke til!

[Far til 2]

Min samboer ønsker full omsorg for sine 2 barn. Idag har han og eksen 50/50, men han/vi ser at barnas mor per idag ikke er skikket til å ha så mye ansvar for dem, og får også støtte fra nettverket rundt henne og ungene på akkurat dette.

Men ingen av oss har vært i denne situasjonen før, og vi aner ikke hvordan vi går frem?

Finnes det noen mulighet til å få barnevernet inn i bildet? Kan de gi en objektiv vurdering av foreldre i slike saker, eller må man gjennom advokater og rettsapparatet på eget initiativ?

Vi har mine to på heltid og hans på deltid og innser at dette kommer til å skape mange såre følelser hos ungene, så hva er det viktig for oss å huske på i en slik prosess, så ungene skånes mest og best mulig?

Tips og råd mottas med stor takk!

Jeg er far til 2 barn som nå bor hos meg, men som tidligere bodde hos mor. Og det å overta omsorgen er VELDIG VANSKELIG om far velger å IKKE gå til rettsak.

I vårt tilfelle var det barna som ønsket å flytte. De første ukene etter at jeg oppdaget hva som skjedde valgte jeg å prioritere bevisene. Deretter kontaktet jeg et meklingskontor hvor jeg la frem barnas ønske. Moren nektet imidlertid å gå med på dette, så jeg meldte saken til "barnevernet" (med fullt navn og ønske om møte med dem). Under møte hadde jeg med meg bevisene for hva som skjedde. Barnevernet nektet imidlertid å vurdere saken. Bevisene ville de ikke engang høre om.

Mye tyder på at "barnevernet" ser på slike saker som voksenkonflikter og gjør sitt ytterste for å unngå å bli trukket inn i en sak som for dem ikke handler om barnas beste men om foreldrenes konflikt.

Senere var det imidlertid andre fagpersoner i barnas nærmiljø som slo alarm. Da hadde jeg forsøkt å få "barnevernet" til å åpne øynene i lengre tid. Dermed ble det nye møter mellom mor, meg og "fagpersonell". Mor valgte da å akseptere at barna flyttet til meg (som en "prøveordning" som det ble sagt den gang).

Selv om "barnevernet" ikke synes å være opptatt av barna, men av en stabil, tradisjonell ordning, tror jeg likevel det finnes unntak blandt barnversansatte, og at noen prioriterer barna. Men forvent ikke formye.

Bygg opp bevisførselen for hvorfor barna bør flyttes over til dere. Forsøk "barnevernet" først, men innse at dere muligens må gå til sak fordi "barnevernet" ikke ønsker å ta i saken. I så tilfelle må dere ha en god advokat som er spesialist på familierett.

[Gjest TS]

Jeg er far til 2 barn som nå bor hos meg, men som tidligere bodde hos mor. Og det å overta omsorgen er VELDIG VANSKELIG om far velger å IKKE gå til rettsak.

I vårt tilfelle var det barna som ønsket å flytte. De første ukene etter at jeg oppdaget hva som skjedde valgte jeg å prioritere bevisene. Deretter kontaktet jeg et meklingskontor hvor jeg la frem barnas ønske. Moren nektet imidlertid å gå med på dette, så jeg meldte saken til "barnevernet" (med fullt navn og ønske om møte med dem). Under møte hadde jeg med meg bevisene for hva som skjedde. Barnevernet nektet imidlertid å vurdere saken. Bevisene ville de ikke engang høre om.

Mye tyder på at "barnevernet" ser på slike saker som voksenkonflikter og gjør sitt ytterste for å unngå å bli trukket inn i en sak som for dem ikke handler om barnas beste men om foreldrenes konflikt.

Senere var det imidlertid andre fagpersoner i barnas nærmiljø som slo alarm. Da hadde jeg forsøkt å få "barnevernet" til å åpne øynene i lengre tid. Dermed ble det nye møter mellom mor, meg og "fagpersonell". Mor valgte da å akseptere at barna flyttet til meg (som en "prøveordning" som det ble sagt den gang).

Selv om "barnevernet" ikke synes å være opptatt av barna, men av en stabil, tradisjonell ordning, tror jeg likevel det finnes unntak blandt barnversansatte, og at noen prioriterer barna. Men forvent ikke formye.

Bygg opp bevisførselen for hvorfor barna bør flyttes over til dere. Forsøk "barnevernet" først, men innse at dere muligens må gå til sak fordi "barnevernet" ikke ønsker å ta i saken. I så tilfelle må dere ha en god advokat som er spesialist på familierett.

Takk for godt svar, Fartil2!

Regnet nesten med at barnevernet helst ikke legger seg opp i slike saker, ja. Og det er egentlig ganske trist.

Til dere som tror vi/far har vikarierende motiver for å ønske full omsorg for ungene: Tro omigjen.

[Gjest =tentacle=]

Barnevernet har ikke noe med fordeling av omsorg mellom foreldre å gjøre. Du skriver ikke noe om hvorfor dere er bekymret for omsorgen barna får hos mor. De aller fleste foreldre vil ønske mye bedre oppvekstforhold for sine barn enn det barnevernet vil definere som en minstestandard, og reagere på langt mindre uheldige forhold enn det som kan få barnevernet til å føre omsorgsovertakelsessak. Om dere blander inn barnevernet, så er deres jobb å styrke hennes omsorgsevne slik at den blir tilfredsstillende (etter deres begreper, ikke nødvendigvis fars og dine), ikke å støtte deres sak om omsorgen.

Er det noen som helst sjanse for å få mor med på en annen omsorgsdeling? Har hun noen innsikt i sine egne mangler? Mange føler jo selv at de kommer til kort, og kan ha det godt med en beslutning om at annet bosted både best for barnet og gjør forholdet mellom dem og barnet bedre fordi noen andre gjør hoveddelen av jobben og en kan konsentrere seg mer om selve relasjonen til barnet. Å få til en ny frivillig ordning vil kreve veldig mye tillit og respekt mellom dere som parter.

Er det ikke en mulighet og megling ikke fører fram, gjenstår vel sak.