Spiseforstyrret

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Det er så utrolig vondt å være spiseforstyrret.

Jeg er en voksen kvinne med mann, barn og jobb. Jeg bærer på en hemmelighet som ingen vet om - jeg kaster opp maten når jeg synes jeg har spist for mye.

Aldri ville jeg tro at kombinasjonen skam og lettelse kunne være så frustrerende. Når maten har funnet veien ned i magen, er det etterhvert blitt lett å få det opp igjen. Problemet er at det gir en så altfor kort nytelse. Så snart lettelsen etter spyingen har spredd seg, fylles jeg med en uendelig tomhet og skyldfølelse. Og hat og forakt overfor meg selv. Denne skjulte siden min spiser meg opp innenfra. Ingen vet hva jeg driver med.

Det som er verst, er at jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg ut av det. Jeg orker ikke søke etter hjelp, jeg tenker bare at det blir bedre i morgen.

Vet ikke hva jeg vil med dette. Kanskje bare få bekreftet at det er noen andre der ute som har det på samme måte? Jeg vil antakeligvis aldri bli oppfattet som noe tilfelle, jeg sliter ikke med under- eller overvekt - det er heller ingen synlige tegn på hva jeg driver med.

Er ferdig med første runde i kveld. Det er vondt vondt vondt.

[Gjest Blondie65]

Kjære deg.

Du har allerede kommet et stykke - du har satt ned på "papir" - her på KG - at du har en forstyrrelse.

Veien videre er å snakke med din mann. Ingen lett oppgave, samtidig fortjener han å vite om det slik at han kan hjelpe deg.

Neste skritt er lege og etterhvert psykolog hjelp.

Ikke vent lenger med å søke hjelp til det. Du må ut av dette så fort som råd er og det går ikke over av seg selv.

[Gjest ts]

Takk, Blondie.

Det er rart å tenke på at "noen vet". Jeg gråter litt nå. Over at jeg spiste så mye, og over at det kom opp igjen.

[Gjest Blondie65]

Du kan garantert ikke skjule dette for mannen din i all evighet. Er det ikke bedre at du forteller det enn at han finner det ut?

En varm og god trøsteklem til deg.

[Gjest bulemiker]

Huff, jeg vet hvordan du har det. Har det slik selv. Er utrolig vanskelig å ha en samboer oppi dette. Går rundt å lurer, skammer meg..

Har for første gang på 13 år klart å holde en matplan 1 uke uten å kaste opp. Følelsene buldrer i meg. Forakter og hater kroppen jeg bor i. Får lyst til å brekke meg eller gjøre meg vondt fysisk for å slippe å kjenne på det innvendige. Det er så vondt. Ser jeg meg i speilet ser jeg bare et monster.

Du er ikke alene.

[Gjest ts]

Jeg aner ikke hvordan jeg skulle klare det.

Jeg har holdt på i flere år. Ingen vet om det.

[Gjest bulemiker]

Jeg går i terapi sammen med samboeren min. Sf min påvirker helt klart forholdet vårt. Valgte å fortelle han om det for noen mnd siden. Sånn jeg skammet meg. Synes sykdommen er så teit at jeg tenker at da synes sikkert andre det er like teit. Ønsker jo å bli oppfattet som en sterk person... Men jeg spiller et dagelig skuespill.

Iallefall var det vanskelig først fordi han ikke skjønte hva dette gikk ut på. Noen ganger kunne vi hamstre mat og det gjorde ingenting. Andre ganger ble jeg nærmest hysterisk om han kjøpte noe jeg ikke kunne ha i hus akkurat da. Jeg fortsatte å overspise og kaste opp selv om han visste det, og forsøkte å unngå at han skjønte hva jeg gjorde på toalettet.

Nå har jeg søkt om hjelp/behandling gjennom fastelegen. Jeg ønsker det ikke!! Men jeg må bare forsøke fordi jeg klarer ikke leve sånn lengre. Har også gått i selvhjelpsgrupper.

For meg er det unormale og vonde normalt. Jeg bagatelliserer når og tenker at dette er bare en naturlig del av meg. Men det skal ikke være sånn!

Ta motet til deg å be om hjelp ts. Det er helt grusomt å leve på denne måten. Og det er farlig å kaste opp over lang tid.

Sender varme tanker.

[Gjest Gjest]

http://www.abc.net.au/rn/healthreport/stor...2003/972729.htm

http://www.eatingmindfully.com/resources/f...ofessionals.htm

http://www.hypnosis.org/bulimia.htm

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=283975

Alle fire linkene tor jeg kan være nyttige for deg.