Byen eller landet

[Kara W]

Jeg og mannen har pratet litt om hvor vi vil flytte, med tanke på hva slags sted vi vil at barna våre skal vokse opp. Jeg er ganske fast bestemt på at jeg vil ut av Oslo, men ikke nødvendigvis langt ut. Han har vokst opp på et lite sted, og sier at det er minst like mye dårlig miljøer på små steder som i byer, om ikke mer, og at mulighetene blir færre. Vi har pratet litt om å kjøpe gårdsbruk også, men det tenker jeg kan bli for issolert for barn, selv om det høres veldig flott ut.

Det vi ser for oss som perfekt er et litt landlig sted, med utmark og lite biler slik at det er trygt for barna å løpe rundt ute hele dagen. Det bør jo være en del barn i samme alder der, men vi vil helst ikke bo for tett. Vi vil også gjerne ha mulighet til å gå til butikker, og gode muligheter å komme seg til et sentrum for kino og konserter og slikt når de blir større. Men hus på slike steder er gjerne litt utenfor vårt budsjett...

Hva er deres erfaringer med å la barn vokse opp på forskjellige steder? Hva slags steder mener dere er "perfekt" for barn å vokse opp i. Vi har ikke tenkt til å flytte på oss, så det må være et sted som passer både for barnehagebarn og tennåringer.

[Gjest Elastica]

Jeg bor i en forholdsvis liten by. For oss har dette vært den perfekte kombinasjonen mellom Oslo og et "lite sted på landet".

Det finnes selvsagt både fordeler og ulemper med begge slags steder - for ikke å snakke om at alle steder er forskjellige og vanskelige å sammenligne.

Jeg vet hvertfall at jeg setter pris på at jeg kan la ungene gå til skolen uten følge fra andre skoledag, at de kan gå alene til venner, leke ute fra de er forholdsvis små, gå på kino alene fordi det er kort vei, osv. Dessuten er det såpass lite her at mange vet hvem andre er. Det kan være en positiv ting - men det kan selvsagt også være en negativ ting.

Når det gjelder belastede miljøer tror jeg gjennomsiktigheten er til fordel for barna - på småsteder blir problemene fanget opp på et tidligere stadium enn på større steder.

Når det gjelder muligheter, regner jeg med at ungene flytter til større steder dersom de ønsker utdannelse man ikke kan få her. Likeledes jobber.

Når alt kommer til alt kunne jeg ikke tenke meg å flytte til Oslo med tre små barn, men det er jo en smakssak.

[Gjest s.n]

Vi bor i byen, og synes det er topp.

Datteren min løper og sykler ute, selv om det er vei rett utenfor gårdsporten - det samme gjør andre barn i nabolaget. Selvfølgelig er vi redde for at hun skal bli påkjørt, men som vår gamle nabo sa da vi flyttet inn: "det er ikke barna som bor her som blir påkjørt, det er de som kommer fra landet som ikke er vant med biler som er utrygge i trafikken...". Nå skal det sies at det ikke lenger er så mye trafikk fordi det er laget tunnel i nærheten, så de bilene som kjører her er i stor grad biler fra kjøreskoler som øver på vikeplikt...

Når det gjelder belastende miljøer så tror jeg disse finnes overalt. Som foreldre må en holde seg oppdatert på 'trusler' i nærmiljøet uansett hvor en bor.

Når det er sagt så drømmer vel alle om idyllen på landet, og vi kunne godt tenkt oss stort hus og hage på landet. Men vi har funnet ut at det får bli senere. Nå synes vi det er greit å ha tilgang på et bredere tilbud aktiviteter. Dessuten vil vi gjerne at hun skal ha tilgang til å velge venner etterhvert som hun vokser opp, og at hun ikke må være med de som tilfeldigvis bor i samme bygda... Vi er ikke helt A4 (hvem er vel det?) og vil ikke at det skal bli tatt for å være sært dersom en kommer inn i et veldig lite miljø!

Endret 6. september 2007 av s.n

[Kayli]

Jeg bor på et veldig lite sted. Samboeren var odelsgutt så for oss var det egentlig ikke noen diskusjon om hvor vi skulle bo. Vi har begge våre røtter på dette stedet.

Bakdelene med å bo i et lite miljø er mange. Vi har ingen store byer i umiddelbar nærhet, ingen kjedebutikker rundt oss, vi må finne oss i å kjøre ungene våre på aktiviteter på fritida, vi må ha to biler, det er lite utbygd kollektivtilbud, få jobbmuligheter, ungdommene må flytte ut for å skaffe seg utdanning, det er lite kafèer, lite kulturtilbud osv.

Fordelene er også mange, og for oss teller de mer. Vi har en trygghet i nærmiljøet, både for oss og ungene. Alle kjenner hverandre og bryr seg når noe skjer (dette gjelder jo både på godt og vondt,da..). Det er lite trafikk. Skoleveien er trygg, skolen er liten og oversiktelig. Her i bygda er det satset på barn og unge, så de har et variert og godt utvalg av fritidsaktiviteter. Skog og fjell er tilgjengelig for aktivitet hele året. Her er frodig og lufta er ren.

Selvfølgelig finnes det dårlige miljøer også på små steder. Vi ser blant annet et økende rusproblem blant enkelte ungdomsgrupper.

Slike miljøer tror jeg dessverre ikke man kommer utenom uansett hvor man velger å bosette seg. Jeg har likevel tro på at det er lettere for foreldre og politi å holde en viss oversikt når miljøene blir såpass små som her. Ungdommene vet også at det er "gjennomsiktig", og at det er stor sannsynlighet for at foreldrene får vite hva de driver med tidlig.

Jeg kan ikke anbefale deg hverken det ene eller det andre. Jeg er sikker på at både by og land har sin spesielle sjarm, og sine spesielle fordeler og ulemper. Så blir det opp til dere å velge. Hvordan man opplever å bo på et lite sted har jo også med innstilling å gjøre. Man har muligheter til å leve livet selv om ikke nærmiljøet byr på det helt store. Vi tar oss for eksempel et par byturer på hotell i året. Da får vi en dose av middag på restaurant, revy el.l. Gjør underverker, det!

Lykke til!

Endret 6. september 2007 av Kayli

[Rubina D]

Vi bor på landet. Og trives sånn noenlunde med det.

Men det er en del ting vi ikke tenkte på da vi flyttet hit. Fritidsaktiviteter er det lite av og de som er må vi dra langt for å komme til.

Det er langt mellom husa, og med uoversiktelige veier må ungene følges eller kjøres til kompiser.

Og det kan til tider være isolert å bo sånn til, MEN

Det er mange fordeler også.

Og for oss veier fordelene opp for ulempene.

Men hvis jeg skulle valgt om igjen nå ville jeg bodd LITT nærmere byen enn vi gjør i dag hvor det er 6 mil til nærmeste by.

Men du har i alle fall tenkt på det meste.

Lykke til med hva dere måtte velge.

[Gjest Gjest]

Veldig enig med Kayli Nå har ikke vi barn, men jeg må bare si at jeg vokste opp i drabantby i Oslo - med verdens tryggeste nabolag og skolevei nesten uten biler. Det finnes mange trygge oppvekstmiljøer i Oslo, både på øst- og vestkant...

Nå har jeg bodd på landet i endel år, og tør knapt gå langs veien til butikken; veien er smal og uten lys og fortau/gangvei. Det er også lett å føle seg litt isolert og bli veldig hjemmekjær fordi det ikke er gangavstand til noen aktiviteter omtrent. Jeg trives på landet (det er i tillegg nært en større by, så ikke så langt å reise for litt input...), men neste gang jeg flytter, med eller uten barn, skal jeg til en by, tror jeg - helst en av de mindre østlandsbyene hvor jeg i tillegg er nær nettverk av venner og familie. Nettverk er i hvert fall viktig - og som tilflytter til et mindre sted, hvor i tillegg få av arbeidsplassene er på stedet, er det langt fra lett å bli kjent med noen, og om noen bryr seg tror jeg heller det går i baksnakking enn at noen ville stilt opp... I hvert fall her vi bor - min erfaring er at det er store forskjeller fra bygd til bygd

[Gjest Gjest]

Vi bor i et lite boligfelt i en kommune rett utenfor Oslo. Jeg vokste opp her selv, og synes det er et ideelt sted for barn. Man har den litt landlige følelsen, samtidig som det er veldig kort vei til den lille lokale "byen" og også kort vei til Oslo. Miljøet er godt, og det er så godt som ingen kriminalitet.

[Bobsi]

Nå bor vi ganske sentralt i en av Norges største byer. det er fine turområder, men det er for mye trafikk rundt oss. Vi skal flytte 1,5 mil utenfor byen, til et boligfelt midt ute på et jorde. Skal bli deilig, veldig landlig, men likevel kort avstand til alle fasiliteter. Skal sies at jeg er oppvokst på et sted der jeg hadde 6 km skolevei til ungdomsskolen og 4 mil til videregående. Flott sted, men litt for liten for meg.

[Nigo-san]

Jeg satser på å få skikkelige by-unger...

Bor i Oslo indre øst, og for oss er det perfekt. En del grøntområder rundt, der barna kan få leke, kort vei til alt (bokstavlig talt!), et vell av fritidsaktiviteter å velge i. Stor variasjon i befolkningen- her finnes alt: fra grønlendere til botswanere, småbarnsforeldre, heavyrocknaboer og pensjonister, advokater og trygdede. Og en og annen sliten narkoman, som ungene har skjønt at det ikke er vits i å være redd for for lenge siden... Ungene har lært seg toleranse, å bruke offentlig kommunikasjon fra seksårsalderen, er trygge i trafikken og har i det hele tatt lært en god del allerede.

Jeg kunne ikke tenke meg å flytte. Eneste som er dumt, er at boligprisene er skyhøye, og det er vanskelig å få tak i store leiligheter.

Det betyr likevel ikke at jeg ikke tror ungene kunne fått det flott på landet også, for det kunne de sikkert. Jeg tror i det hele tatt at valg av nærmiljø betyr langt mindre enn det vi foreldre er opptatt av. Det er ikke først og fremst hvordan vi bor, men hva vi gjør det til, og hvordan vi forholder oss til det, som betyr noe. Jeg tror det kan bli skikkelige folk av barn som bor på Grünerløkka, på Stovner, på Jessheim, i Gryllefjord og Indre Kvisbergelvdalen.

Men jeg tenker at i byen finnes en variasjon som jeg ønsker at mine barn skal få sjansen til å oppleve. Dette er ikke så viktig for småbarn, men på vegne av ungdommer fryser jeg litt på ryggen av steder der du enten er med i fotball eller tensing- og alternativet er å henge på bensinstasjonen med de tvilsomme gutta. Jeg bodde selv noen år på et slikt sted, og selv om det nok hadde vært greit å bo der med småbarn, så ville jeg ikke bodd der med eldre barn. Tror jeg.

Men som sagt, jeg tror det er hundre andre ting som er viktigere for barn enn akkurat valg av bosted. Så jeg tror mange foreldre bekymrer seg unødig på akkurat det.

[Gjest imli]

Jeg vokste opp på landet, og synes det var fantastisk. Vi var dog ikke i barnehage, mamma var hjemmeværende.

Nå bor jeg fortsatt i samme kommune, men på et tettsted nærmere byen. Vil helst at mine barn skal vokse opp på landet slik vi gjorde, så etterhvert flytter vi nok litt lenger ut på landet.

[Gjest *Mim*]

Vi bor litt utenfor et lite tettsted. For oss er det helt ideelt, vi slipper å ha andre mennesker tett innpå oss, vi har flotte turmuligheter året rundt, mye sol og luft.

Ulempen er selvfølgelig avstanden til fritidsaktiviteter og venner. Vi kjører mye bil! Samtidig får vi ganske god oversikt over hvem de omgås, snakker med andre foreldre på trening o.l. Dessuten prøver vi å kose oss i bilen.

Vi har flere større byer i nærheten, så det er langt fra umulig å dra på teater, shopping og andre byaktiviter.

[Lassie]

Jeg bor i en forholdsvis liten by. For oss har dette vært den perfekte kombinasjonen mellom Oslo og et "lite sted på landet".

Når det gjelder belastede miljøer tror jeg gjennomsiktigheten er til fordel for barna - på småsteder blir problemene fanget opp på et tidligere stadium enn på større steder.

Enig i første avsnitt - hvis man ikke vil bo for stort men heller ikke for lite, så er en småby eller stor bygd en fin middelvei. Som du sier, en kombinasjon mellom Oslo og "et lite sted på landet."

Andre avsnitt er jeg ikke nødvendigvis enig i.. Jeg har vokst opp på et lite sted med bare 2500 innbyggere - og ingen steder jeg har bodd siden har det vel vært så mye fornektelse ute og gå som der, når det kommer til belastede miljøer. Fornektelse fra foreldre, skole, ungdomsklubber osv. Dessverre utrolig mye problemer blant ungdommen som ikke blir gjort noe med pga denne fornektelsen. "Her i bygda foregår ikke slikt."

Jeg satt på fest hver eneste helg i flere år, sammen med "helge-narkomane" (dvs. ruset seg hver helg), mens det var store oppslag i lokalavisene om hvor sunne og friske ungdommen i bygda var.

Jeg så aldri at verken lærere, foreldre eller ungdomskontakter i kommunen tok tak i problemene og hjalp disse ungdommene, og jeg bodde der i 18år... Og tro meg - det var svært synlig hva disse ungdommene drev med! (og dette stedet er ikke noe "versting-sted" heller, langt derifra faktisk)

Til spørsmålet fra TS, så er jeg enig med Elastica om at en liten by eller stor bygd er et fint sted å la barna vokse opp. Jeg har ikke barn selv, men jeg ser for meg at når den dagen kommer så vil jeg ikke la mine barn vokse opp i Oslo, og heller ikke la dem vokse opp på et sånt bittelite sted som jeg selv gjorde. Derfor vil jeg finne et sted som er "sånn passe størrelse"

[Gjest Mayamor]

Vi bodde 15 minutters spasertur utenfor Bergen sentrum til eldstemann var 7,5 år. Han hadde 150 meter til skolen. Ingen bilvei som måtte krysses. Nærmeste klassekamerat bodde 50 meter fra oss. Han kunne løpe på butikken og handle et brød el når behovet meldte seg. Der var en rekke fritidsaktiviteter, nydelig turterreng, 1o minutter til sjøbad, gode bussforbindelser og mange barn. Dørene ble rent ned av venner som kom på besøk, jeg synes det var koselig å ha et åpent hjem.

Ulemper var at butikken var litt for nærme; leting etter tomflasker som resulterte i snoping var et evindelig problem... Mye eksos. Liten leilighet på 50 kvm, større var fryktelig dyrt (eneboligpris på 3 roms leilighet...) Merkeklær var en "selvfølge" blandt klassekamerater. En del snobberi blandt naboer.

Da for 3,5 år siden flyttet vi 35 minutters kjøretur fra sentrum. Vi har 5 km til buss/skole/butikk/trening etc. Skolebuss vil barna våre få ut videregående skole. Vi må kjøre/hente og bringe en del, men barna må også hive seg på sykkelen. Venner kommer sjeldent bare innom; det avtales som regel dagen i forveien. Så spontaniteten forsvinner en del. Vi handler stort en gang i uken, og tar med oss småting på vei til/fra jobb/trening/henting og bringing. Men vi sparer en del på å unngå småhandel hele tiden. Vi har naturen rett utenfor hagegjerdet, badeplass 50 meter fra huset, kyr på jordet om sommeren, orrfugl, rev, hjort, etc er dagligdags syn, nærmeste nabo er 300 meter unna, 3 av naboene er her deler av året da det er hytter, skoleklasser/barnehager etc overnatter ved vannet, padler i kano etc. Her er idyllisk for å si det slik. Men jeg skulle ønske litt mer besøk fra barnas venner, lekeplass jeg kunne gått på med minstemann før han begyndte i barnehagen, gatelys er mangelvare, vi er avhengig av to biler og barna blir litt isolert og avhengig av oss, spesielt vinterstid.

Mitt drømmested: Noe midt i mellom...