Når en generasjon blir borte

[Gjest Embla s]

Sist uke døde søsteren til bestefar. Hun var den siste av 7 søsken, den siste i den generasjonen i den slekten.

Jeg har egentlig ikke stått henne nær, har hatt lite kontakt egentlig og sånn sett burde ikke hennes død spilt noen stor rolle fra eller til, men jeg er kjempe lei meg når jeg tenker på at hun er død. Jeg er trist fordi jeg ikke snakket mer med henne, jeg ble aldri ordentlig kjent med henne og jeg vet at hun var et klokt og interessant menneske... En annen ting er det at hun var det siste bindeleddet til "gamle dager". Hun kunne fortalt meg om min kjære bestefar som liten og ung, hun kunne fortalt meg om mine oldeforeldre, ja kanskje også enda en generasjon bakover.. Hun kunne fortalt meg hvordan hjemstedet mitt så ut, hvordan de levde.. Nå er den kilden ugjennkallelig stengt.

Det er en rar sorg. Kan nok ikke måle seg med det andre her inne sliter med, men jeg er trist uansett og det var godt å få det ned!

[Gjest Poirot]

Skjønner hva du mener. Farmoren min er den siste av 8. Men det er så vanskelig å spørre om alt jeg lurer på, eks. hvorfor farfar satt i fengsel under krigen.

Merker også at det er litt vemodig "å føle på kroppen" at livet går sin gang, folk lever ikke evig. er blitt litt opptatt av at jeg ønsker jeg skal gjøre noe slik at jeg selv ikke blir glemt om 100 år (men det blir jo de fleste...). Snart er mine foreldre den eldste generasjonen...

Merkelig at jeg har oldeforldre på gravlunden som jeg nesten ikke vet noe om. Og de døde for kun 30 år siden...

Merkleig å tenke på alt dette...

[Gjest gjest1]

Tror nok ganske mange har det på samme måte som deg. At de føler de har mistet noen de aldri helt hadde. Om du skjønner.

Jeg forstår hvordan du har. Opplevde det samme med min egen bestemor. Hun var den siste i hennes slekt og generasjon som forsvant. Og jeg hadde egentlig aldri så mye kontakt med henne jeg heller. Vet ikke helt hvorfor. Det er så mye jeg lurer på nå i ettertid, så mye jeg burde fått sagt. Men det er for seint nå.

Det er flott at du tar opp dette. Det indirekte savnet - eller hva man nå skal kalle det. Noe er det i hvert fall. Men det er, som mye annet, vanskelig å sette ord på.

Håper du kan glede deg over de minnene du har, selv om det ikke er de dypeste. Noen ganger er det litt godt å ikke ha noen å savne så veldig også.. Hørtes vel litt slemt ut det der, da..

Ønsker deg lykke til! Sender deg en klem for å fortelle deg at jeg forstår, i hvert fall litt.

[Veslejenta]

Bestefar er siste gjenlevende av sine søsken. Syns veldig synd på han og bestemor som ser søsken og gode venner falle fra med jevne mellomrom. Men de er jo heldige som har blitt såpass gamle og som fortsatt er friske i kropp og sinn.

Jeg er veldig klar over at når jeg nå snart kommer tilbake til Norge for godt burde jeg bruke mye tid sammen med dem. Både fordi jeg er så glade i dem og liker å være hos dem, men også fordi de har så mange fine historier fra da de var unge. Historier som vil gå tapt hvis ikke jeg eller noen i min familie husker dem og eventuelt skriver dem ned.