Depressiva, motemedisin?

[Gjest Gjest]

Etter å ha lest litt rundt i mange forskjellige dagbøker her på forumet, og i ulike tråder undres jeg over at så mange løper til lege for å få antidepressiva. Jeg har liten tro på at samtlige har behov for det. Antidepressiva er ikke noe man knasker like lett som paracet, hvorfor deles det da ut over en lav sko?

Holder det at man er lei jobben? At man føler seg litt lei og sliten? At man er i en sorgprosess? Jeg mener at man trenger å bearbeide disse følelsene på normalt vis. Antidepressiva er medisiner med sterke bivirkninger, og derfor reagerer jeg på at så mange tar så lett på det. I dag trenger man visst antidepressiva for alt og ingenting.

Meninger?

[Gjest Gjest]

Ja de blir nok delt ut for lett, men mange har også stort behov for dem så det blir litt dømmende av deg å sitte å avgjøre hvem som har behov for dette og ikke via det du leser på nett. De fleste legger nok ikke ut sine innerste tanker og følelser og private hendelser på nettet, og du vet da bare en liten del av personens liv, noe du på ingen måte kan dømme ut i fra.

Selv går jeg på dette og fikk ikke tilbud om de før etter nermere ett år i terapi som ikke hjalp så for min del ble dette ikke delt ut for lett og jeg går i terapi samtidig. Dette har ikke vært en lett avgjørelse for meg og slike holdninger som de du fremstiller er med på å gjøre en slik avgjørelse vanskelig.

Nei, lær deg heller mer om hva antdepressiva faktisk er, og hvorfor dette er medisin som fungerer ved depresjon heller enn å dømme dem som bruker det. Og døm heller legene som skriver dette ut så lett, for vi gjør ikke annet enn å stole på legene våre og deres anbefalinger.

[Gjest ts]

Hva vet du om mine kunnskaper ang disse medisiner? Kanskje jeg går på de selv? Kanskje jeg deler de ut? Kanskje jeg har nære familiemedlemmer som bruker/burde brukt dem? Det kan jo hende jeg har mer grunnlag bak meningene mine enn det jeg har lest her.

[Gjest Gjest]

Jo det er mye mulig du har erfaring, men du refererer i innlegget ditt til at du har lest i dagbøker og tråder her inne og derfor lurer, og jeg svarer ut i fra det du skriver her. Så mye annet grunnlag har jeg ikke å svare deg på så lenge det er dette du skriver.

Jeg går selv på antidepressiva men dette er det få som vet. Det er også få som vet hvordan livet mitt faktisk er, ikke en gang mine nermeste venner vet hvordan min hverdag er så for dem kunne nok min situasjon se ut til at jeg ikke behøver medisinene mine /har tydd til en hurtig og lite gjennomtenkt løsning.

Poenget mitt er altså det at det som regel ligger mer bak en persons valg til å begyndre på antidepressiva enn det vi på utsien vet, selv på utsiden som nær venn og familie fordi de aller fleste ikke snakker om disse tunge tankene med sine nermeste. Dette er noe man må ta til eterettning når man dømmer andres bruk av slike medikamenter.

Om du er en av dem som deler ut disse medikamentene, eller bruker selv, kjenner andre som bruker gjør likevel at jeg gir samme svar. Uten å kjenne til bakgrunnen til hver enkelt kan man ikke dømme slik bruk. Det er klart slike medikamenter deles ut for lett. Det er klart det finnes mange missoppfattninger i befolkningen om når man skal ta slike medikamenter, likevel tror jeg ikke at dette gjelder flertallet av de som bruker slike medisiner fordi man ofte ikke får innblikk i historiene til alle dem som har behov for å ta dem. På denne måten blir det offentlige bildet man får av gruppen som bruker slike medikamenter helt gal, da store deler av gruppen skjules.

Altså skal man være forsiktig når man uttaler seg om denne grupen, og generaliserer på grunnlag av sine egne erfaringer. Våre erfaringer stemmer ikke overens med hele gruppen, da så mange er skjulte.

Grunnen til at jeg også sier at du behøver mer kunnskap er fordi at disse medisinene ikke vil ha en effekt dersom man bare ar en midlertidig sorg, eller midlertidig nedtur. Disse medisinene har ingen effekt med mindre man er deprimert og har mangel av serotonin/noradrenalin, og dersom man tar disse for lett/for tidlig vil de altså ikke ha en effekt. De fleste som går på disse medisinene over lengre tid kan tenkes å gjøre dette fordi de faktisk har en effekt, og dermed kan man resonnere seg frem til at de var så deprimerte at de hadde disse manglene og videre derfor behøver medisinene. Størsteparten av de som bruker medisinene (over lengre tid vel og merke) har altså derfor behov for dem.

[Gjest Sativa]

Jeg vet ikke hva som skal til for å få dem,men jeg blir uansett irritret og ikke minst støtt over spørsmålet ditt. Jeg har gått på antidepressiva i ti år snart, i perioder også to ulike merker samtidig. Bivirkningene er ganske heftige, så jeg kan aldri tenke meg at noen går på disse for moro skyld eller av årsaker som ikke er så alvorlige.

Uten antidepressiva hadde jeg vært død for lenge siden. Jeg hadde heller ikke hatt utdannelse eller god jobb.

Ja jeg har prøvd terapi, men det funket dårlig. Jeg bare satt og telte kvist i taket eller gråt mens terapeuten snakket.

[Gjest Gjest]

Har venninner som har gått og går på anti-depressiva samt en far som gjorde det samme en periode.

Skjønner hvorfor spørsmålet stilles på grunn av at det av og til kan virke som om det er like vanlig å ta anti-depressiva som paracet. Vet ikke om det er fordi det er mer åpenhet rundt det eller fordi det rett og slett er blitt vanligere å gi ut kontra å tilby annen form for behandling. Det er jo også ganske mange innlegg i dette forumet fra mennesker som tydeligvis sliter litt med psyke, selvbilde, og livet generelt....men de fleste skjønner vel at KG forumet ikke er noe representativt utvalg, rent statistisk.

Av de jeg kjenner er det helt klart noen som fikk det for å komme seg gjennom en kortere slitsom periode i livet, men som pga bivirkningene slet veldig etterpå. I sånne tilfeller synes jeg leger bør være mer restriktive og prøve å tilby andre alternativer først. Det er litt lettvint synes jeg å gi noen medisiner som gjør at folk nærmest må "avruses" over en ganske lang periode etterpå, dersom vedkommende kan hjelpes på annet vis eller man skjønner at en person erfaringsmessig vil komme seg gjennom det hele uten medisinering.

Men man skal ha respekt for at det kan være medisinske årsaker eller traumer av ulikt slag som utløser behovet for å gi noen medisiner. På samme måte som folk har ulik smerteterskel for å ta vanlige smertestillende vil det vel også variere hvor terskelen skal gå før man virkelig trenger anti-depressiva.

Men det må jo legen og pasienten finne ut av sammen.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg syns heller man burde rette kritikken mot leger enn mot de som mottar medisinene. Det er ingen tvil om at antidepressiva er redningen for mange. Men jeg tror også at mange kunne hatt et bedre liv uten, men med alternativ hjelp. Samtidig så blir det kanskje feil å skylde på legene, når det er så lange ventelister for å komme i psykoterapi. Medisiner er sånn sett en billig måte å hjelpe folk på. Men i mange tilfeller tror jeg at medisiner alene kun tar symptomene der og da, og at de ikke fjerner årsaken til at symptomene oppstår.