Etter et vanskelig valg

[Gjest Anonymous]

Når kommer egentlig bekreftelsen på at det valget man tok, var rett?

Jeg trodde jeg ville se ting klarere etter en stund, men det er snarere tvert imot.

For å forklare situasjonen litt nærmere så dreier det seg om et brudd med samboeren min gjennom 8 år. Jeg var misfornøyd, hadde "30-års-krise" og en dyp lengsel etter å oppleve den store, "ekte" kjærligheten igjen. Og håpte (og håper vel fortsatt) på å møte et menneske som ikke bare er en bestevenn, men også en elsker. Jeg har nå bodd fra han siden august ifjor. Men vi ser hverandre fortsatt daglig (pga. jobb). Vi er fortsatt bestevenner, gir ikke helt slipp på hverandre, og "sperrer" vel egentlig muligheten for å treffe andre for hverandre.

Det er en låst situasjon, som vi begge er midlertidig komfortable med pga. tryggheten det gir oss.

Signalene rundt oss, fra de som kjenner oss, er at vi burde jo vært sammen, få barn, kjøre løpet ut - sammen. Men jeg klarer ikke det heller...jeg klarer igrunnen ingenting. Hverken å fullføre bruddet ordentlig og si til meg selv "jeg er ferdig" eller å gå tilbake til det vi hadde.

Jeg lengter fortsatt etter noe mer, noe annet, hos et annet menneske. Samtidig ser jeg at jeg har en flott fyr rett forran nesa mi som jo vil ha meg på tross av alt dette. Han gir ikke opp håpet...og jeg hjelper han ikke heller med å gi det opp.

Sjakk matt - det er oss, det. Og jeg som trodde at alt skulle bli så mye "klarere"....

Skulle ønske noe, eller noen kunne bekrefte at jeg gjorde det rette. Eller omvendt. Skulle ønske at noen kunne fortelle meg hvilken retning jeg burde gå. Jeg vet at ingen av dere som leser dette kan svare meg på det, men hadde allikevel satt stor pris på en kommentar eller to. En erfaring rundt dette rotet...noen?

[Gjest Mzfire]

Jeg skjønner at du ikke har det lett, men en skulle jo tro at du hadde fått et svar for deg selv i løpet av dette året du har vært alene. Men av erfaring er det ikke snakk om tiden. Er ikke det det kommer an på . Jeg tror du må tørre og være ærlig og gå inn i deg selv. Tørre å finne ut av følelsene dine og hva du egentlig vil med din X. Klart dere begge har kontakt siden dere har delt en fortid sammen og at dere også pga den er glade i hverandre enda. Men tror det er viktig at dere begge tør å slippe tak i hverandre. Prøv å finne ut begge to hva dere vil.

Du må jo også tenke på hvorfor du forlot den mannen du var sammen med. Det var vel en grunn til det. Jeg tror at før eller siden vil du komme til å få en bekreftelse på om du gjorde det riktige. Se bare på det livet du har fått deg nå. Det nye livet du har skapt deg ved å være alene. Har du egentlig kommet over ham da? I så fall om du ikke har det, ser du ikke andre potensielle partnere som sikkert ser i din retning. Du ser ikke de for du er ikke klar for noe nytt enda?

Dette er hva jeg mener og tenker da, mulig jeg er på jordet her

[Idun]

Hei...

Vanskelig å gi deg noe godt svar, men jeg kan si noe utfra egne erfaringer. Jeg brøt ut av et samboerskap for tre år siden. Det var tøft og vanskelig, men jeg mente bestemt da at det var det eneste rette. Var 27 år og mente at det måtte finnes noe bedre for meg der ute... Forholdet til samboeren min var tungt. Håpløs vanskelig kommunikasjon. Vi var for ulike.

Vi holdt likevel kontakten hele tiden etter at jeg flyttet...og etter en stund ble vi trukket mot hverandre igjen. Jeg tvilte på avgjørelsen min...og husket bare de gode stundene våre. Etter å ha prøvd på nytt, måtte vi gi opp igjen. Alt var jo som før! Det var ikke slik noen av oss ville ha det. Og tro det eller ei...alt dette gjentok seg to ganger! I to år gikk jeg frem og tilbake til han! Kom meg ikke videre...

Det er riktig som MzFire sier, du ser ingen andre når han hele tiden er i livet ditt! Først når jeg klarte å holde avstand til han, kom jeg meg videre. Jeg traff til slutt kjæresten min, som gir meg ALT jeg savnet når jeg var sammen med x'en. Derfor, prøv å hold avstand en stund. Så lenge dere har det slik dere har det nå, finner du hverken ut av det ene eller det andre. Avstanden kan jo også gjøre deg klokere i forhold til om det er han du vil ha eller ikke. MEN, det VAR en grunn til at du brøt. Og når vi vet hvor vanskelig et brudd er, så var det nok en god grunn også. Det er bare det at det er så lett å "glemme" disse gode grunnene når en får det litt på avstand. I tilllegg kan den første tiden alene også være litt tøff. Lett å lengte tilbake til det trygge forholdet... Vet alt om det. :blunke:

Lykke til, uansett. Jeg vet det ikke er lett...

Klem, Idun.

[Gjest Poirot]

Jeg er så kynisk at jeg tror mange aldri vil finne drømmepersonen.

Hvis man ikke vil være alene, må man finne en som man kan leve og fungere med, ha en god hverdag med, være glad i og ha det fint med.

For meg er det drømmemannen, for han kan jeg leve med. Leeenge....

[Timian]

Jeg er derimot så kynisk at jeg tenker at så lenge ikke den rette følelsen er der, så er det heller ikke noe å satse på....!?

Men jeg har aldri hatt noen samboer i 8 år, og jeg er ennå ikke 30, så jeg har kanskje ikke helt rett til å uttale meg!? :-?

Men jeg gjorde det slutt med kjæresten fordi jeg hadde en litt tilsvarende følelse! Flott gutt og alt, men følte at NOE (vet ikke hva) manglet!

Han jeg er sammen nå: FANTASTISK! Følelsen er utelukkende positiv! Håper det varer! :D

Uansett håper jeg valger du gjør vil bli det rette for deg!