Sorg i etterskudd

[Gjest Anonymous]

Jeg bare må skrive dette. Har gått og stengt det inne lenge, føler meg nesten litt unormal slik jeg reagerer på ting...

I år er det to år siden jeg mistet min bestefar. Han ble 68 år gammel, han var ung i sinnet, en utrolig snill og åpen mann. Jeg tror de fleste som kjente ham hadde lite vondt å si om ham.

Jeg vokste opp hos ham og min bestemor, sammen med min mor. Min far forlot oss før jeg ble født, men det har liksom aldri betydd noe spesielt for meg. Det var min bestefar som på en måte var min "pappa".

Mye har vært snodig vanskelig gjennom oppveksten min, ungdomsperioden min har vært et sammensurium av bekvemmeligheter, velvære - men også utrolig mye kvalme og krangler. Min mor traff min stefar da jeg var seks år gammel, i begynnelsen var det egentlig en fin tid. Problemet kom når vi nærmest ble tvangsflyttet fra nordland til Bergen, hvor han kom fra. Hele tiden har jeg vært i nærheten av mine besteforeldre inntil da. Jeg kom til en familie i Bergen som ikke godtok at jeg eksisterte.

Problemene ble bare større og større etterhvert, det hele førte til at jeg gjorde ting i 18'årsalderen for å vitalisere mine egne ønsker og drømmer. Ting som definitivt var på den gærne siden av loven.

Hele denne tiden hadde jeg en person å snakke med, en som ikke forhåndsdømte eller irettesatte meg uten skjellig grunn; min bestefar.

Han var alt for meg. Jeg gikk til ham heller enn min mor. Uansett hva. Han visste ting min mor aldri har fått rede på. Ting jeg var utsatt for. ting jeg gjorde. Ting jeg fucket opp. Han ga meg egentlig aldri råd, han fikk meg alltid til å resonere hva som var lurest. Slik at han lærte meg til å beholde fattningen, resonere meg frem og hjelpe meg selv.

Han var hjertesyk lenge, noe han rettmessig la skylden på røykingen. etter første hjerteinnfarktet fikk han problemer på rehabiliteringen. Hovedsakelig grunnet feilmedisinering... På slutten hadde han så mye vann i kroppen som nyrene ikke greide bearbeide, benene var dobbelt så tykke som normalt. Jeg orket knapt se ham på sykehuset, det tror jeg han skjønte. Jeg vet han ikke bebreidet meg for det, jeg vet så godt at han forsto hva jeg følte. Man kjenner sånt når man er så nært knyttet.

Det var vanskelig å føle sorg med en gang etter at vi mistet ham. Jeg syntes bare at det var godt at han slapp mere, at han endelig kunne få fred. Tomheten kom snikende etterpå, og det gikk så langt at jeg fikk et sammenbrudd få måneder etterpå. Desperat av tomhet og ensomhet. Etter dette bestemte jeg meg for å bli vesentlig mer lovlydig enn jeg hadde vært. Noe av det siste han sa til meg var, "Bruk livet ditt til noe bra! Ikke kast det bort..."

Det brenner i ørene ennå.

Sorgen har egentlig aldri fått tid hos meg. Den kom bare bitvis og stykkedelt, og jeg har ikke hatt tid til noe mer fordi det har vært så mye annet å bry seg med.

I disse dagene kjenner jeg det. To år etter. jeg drømmer hver natt om mannen, jeg tenker i tide og utide på ham og det somhar vært. Også det som aldri ble.

Selv synes jeg det er dumt av meg å sitte slik så lenge etterpå. Joda, jeg vet at man ikke kan hoppe over sorgreaksjoner, at de kommer før eller siden. Men jeg føler meg alikevel som en egoist for å ønske at han var her. Jeg skammer meg over å gråte. Gjorde det nesten aldri før, men det har skjedd oftere og oftere de siste årene. Selv for de mest banale ting.

Vet ikke om det hjelper å høre om andre som skjønner hva jeg prater om og andre som har hatt det slik. har bare en feeling av at jeg vil prate med noen rundt meg om det, men kanskje først høre hva andre igjen har opplevd.

Det hjelper i alle fall å skrive, og har vurdert å ta det lengre. Noen som har prøvd og kan fortelle om det?

Fy søren som jeg savner deg....

[Gjest gotthard]

trur du aldri fikk sakt ordentlig hade til han?

mulig du aldri fikk fortalt ordentlig hva du følte for han , du trur kansje han ikke helt forsto hvor mye han betydde for deg liksom.

veit ikke om dete sier deg noe , men det er kansje noe i det?

[Gjest Embla s]

Jeg blir bare så trist av å lese dette og jeg syns så synd på deg. Det er så vondt når noen blir borte og man ikke klarer å bli ferdig med det/forsone seg med det..

[Gjest Poirot]

Jeg hadde en slik morfar som døde for 2 år siden. Savner han masse, tenker på ham hver dag.

Jeg ble jurist, et yrke han drømte om men ikke kunne bli pga fattig barnehjemsoppvekst. Så døde han 1 år før jeg fikk vitnemålet.

Jeg var midt i eksamen og fikk beskjed om å komme hjem (ikke langt unna) pga han var veldig syk, Jeg kom 5 minutter etter han døde. Men det var greit, for jeg vet han vet jeg var glad i ham, uten å ha sagt det høyt. Han sa da han lå på sykehuset: "Du og jeg, vi snakker samme språk..."

Dra på graven, sitt der og gråt. Det har jeg gjort. Følte meg dum pga andre folk var på kirkegården. Men så tenkte jeg at det er jo fint for morfar at andre ser at han er så savnet?

Innimellom sier jeg til folk at jeg savner han, noen synes det er rart, andre ikke. En venninde sa til meg at hun var misunnelig. Som meg har også hun alltid bodd ved siden a bestefoeldrene sine, men hun har aldri følt nærhet, nå heller ikke savn.

Hun sa jeg hadde opplevd noe fint som ikke alle andre får. Og at jeg savner ham vil si at han er i hjertet mitt. Han er med meg hver dag. Det er fint og tenke på.

Ble lei meg nå, jeg...

[Gjest Dr Zoidberg]

Jeg som startet dette innlegget. Var ikke meningen å være anonym, det bare "ble" sånn.

Grunnen til at jeg skriver om dette er vel på en måte fordi jeg vil fortelle om ham. Han var et fint menneske, og han fortjener alle de lovordene han kan få.

Nei, jeg fikk vel aldri sagt adjø. Det var alltid noen der, man ble aldri alene. Men vi visste begge hva vi følte for hverandre, selv om jeg gjerne skulle ha vist det bedre, også til sist.

Jeg har aldri vært så flink med å kunne vise følelser eller si hva jeg faktisk føler, selv om jeg ironisk nok er et utpreget følelses-menneske. Og det er bare blitt mer fremtredende nå.

Jeg er livredd for å miste min forlovede, selv når det ikke er grunn for det. Som følge av dette så gjør man mye rart og dumt, som definitivt kan misforståes. Hun er den eneste jeg har igjen, på en måte, alle aandre jeg har rundt meg av familie er desverre ikke mulig å betro seg til.

Jeg kan ikke snakke sammen med henne slik som jeg kunne med min bestefar. Det er noe med forsørger-rollen og alder og de naturlige andre rollene, der. (Om du leser dette, kjære, du vet jeg sier alt til deg, om alt og for alt. Jeg elsker deg, og er takknemlig for at du er her.)

Jeg får trygghet i forholdet mitt, men hos min bestefar kunne jeg hente en trygghet som til tider var veldig god å ha. jeg vet faktisk ikke hvordan jeg skal ordlegge meg, men verdien av det var enorm. Bare det å kunne ringe til hverandre og fortelle om hva man har drevet med den dagen og snakke om løst og fast, like lett som å kunne snakke om de alvorlige tingene. Med den tryggheten om at det ble mellom oss, uansett hva. Vi stolte på hverandre, og vi forsto hverandre. Det lot ham meg føle, jeg fikk den sikkerheten og han viste meg den gjensidig.

Så ja, jeg føler at jeg har lov til å være egoistisk og si at jeg er sint og lei meg fordi at jeg ikke kunne få ha det lengre. Alt er så utrolig mye vanskeligere i familien nå etterpå. Det er ingen som går ann å si hva man egentlig føler, og det er i bunn og grunn ikke noen som spør heller. Min mor snakker ikke med sine to brødre. De føk i tottene på hverandre en time før begravelsen. Hverken hun eller mine søsken var der. Kun jeg.

Jeg har egentlig ingen tanker om den siste hendelsen der. Det føltes bare tomt, men jeg forsto på en måte alle partene. Det var uunngåelig, og samtidig utrolig symbolsk. Familen vår raknet sammen, selv idag to år etter greier de ikke forsone seg med hverandre.

Og jeg føler at jeg er familie-løs. jeg er ensom, jeg tilhører kun min forlovede. Følelsen av å mangle nettverket, samhørigheten og tilliten er utrolig uoverkommelig. Men samtidig så har jeg ingenting annet å forholde det til, siden jeg enkelt og greit mangler noe fornuftig å sammeligne det med.

Det føles som å starte på en lang vei med en bil som ikke er din egen. Ingen penger til bensin og ingen å låne hos. Men jeg må frem. Om ikke bare for meg, så for henne jeg er for. Hvis man bare kunne snu tiden og gjøre om alt det man gjorde galt...