Den gamle mannen

[Gjest Anonymous]

Ikke så langt fra der jeg vokste opp, bodde det en "rar og skummel" gammel mann som vi barna kalte ham. Skrekkslagne og frydefulle snek vi oss inn i hagen hans, på epleslang eller bare for å være tøffe. Han var alltid alene - huset var forfallent og stygt, han gikk alltid i de samme klærne, og snakket aldri med noen.

Så noen år siden, i begynnelse av tenårene, traff jeg på denne mannen. Jeg traff ham på vei fra butikken, og han hadde problemer med å bære tingene sine. Jeg hjalp ham hjem,noe som ble begynnelsen på et slags "vennskap". han var mutt og innesluttet, til tider gretten og bitter. jeg hjalp ham med småting - handle, litt husarbeid - jeg synes synd i ham.av og til fortalte ham meg om sin kone,som døde bare 24 år gammel i barsel, og hvordan han ingen kunne erstatte henne. han sa det aldri, men jeg tror han satte pris på mine små besøk. ofte når jeg kom, gjemte han seg bak gardinen - han satt tydelig å så etter meg, men ville ikke vedgå det. han tødde mer og mer opp, og jeg dannet meg et bilde av hvordan han engang måtte ha vært - ung, drømmende, forelsket, med livet foran seg. hvordan han hadde jobbet seg gjennom europa etter sin kones død, og mistet kontakt med venner og familie. hvordan de rundt ham hadde død - uten at han hadde fått tatt farvel. av en stor familie med 7 barn, var han eneste som nå var i live.

Etter videregående flyttet jeg for å gå på skole.jeg var innom i ferier og sendte kort - et eller annet ved denne mannen gjorde meg bevisst: vi kan alle blir ensom og forlatt, vi vet ikke når og hvordan det kan skje.

jeg var i begravelsen hans sist fredag. 79 år gammel ble han. kappellet var lite, sparsomt med blomster. med presten var vi 4 som var til stede. meg og min mor inkludert. han ble begravet som han levde - ensomt og enkelt.

[Linemor]

Noen velger og ikke ville gå videre når det skjer ting i livet som er vanskelig. Kan hende han følte at ingen kunne erstatte henne han mistet, men han hadde ikke måttet vende ryggen til verden. men noen ganger tror jeg ikke vi mennesker innser det før vi har kommet så langt bort fra andre at vi ikke klarer og finne igjen inngangsbilleten til det sosiale livet.

Men det var bra du ble hos han da, etter at du først hadde hjulpet han, det satte han helt sikkert pris på.

Etter og ha jobbet en kort periode på gamlehjem, har jeg sett og hørt litt om ulike sjebner, og noen har opplevd mer enn andre. noen er redde for og fø, mens andre ikke får dødd fort nok. tror vi alle har noe vi er redd for, og jeg tror det er mange som er redd for og ende opp ensomme. ensom kan man være uansett alder.

Men jeg tror at alle har noe som ikke det er noen som vet om. en drøm kanskje et håp, og kanskje hadde han det fint på sin måte, hvis han valgte og trives i sitt eget selskap, men det virker litt stusselig at det ikke kommer flere i en begravelse. Hvem var fjerdemann der da? og hvordan gikk det med det barnet? døde det sammen med moren?

Vet ikke helt hva du ville ha svar eller meninger om med innlegget, men jeg synes det var fint skrevet og tenkt av deg.